Ekteskap
Mark. 10, 2-9. 20.s. Treenighet.
Teksten i dag handler om ekteskapet. En mann og en kvinne
inngår en pakt om å leve sammen, skape et hjem og et lite samfunn for seg selv.
Så langt vi kjenner til det har det eksistert til alle tider i alle land i en
eller annen form. Måten det organiseres på er ikke avgjørende eller det
viktigste. Hovedsaken menneskelig sett er at det er et ordnet forhold som består
over tid.
Vi må se på noen sider ved ekteskapet her. Første vers i
dette kapittel framstiller Jesus som lærer – han lærte dem. Ordet om ekteskapet
er bare en del av den.
1. En guddommelig ordning.
Jesus viser til Skriften når han får spørsmål om ekteskapet,
v. 3. Og Jesus sier at Gud har sammenføyet dem, v. 9.
Vi finner flere avsnitt og vers i Bibelen om ekteskapet som
viser at de regnet det som en guddommelig ordning. Derfor kan vi ikke gjøre med
det etter menneskelig tanke og mening.
Bibelen ser også på ekteskapet som et bilde på forholdet
mellom Gud og hans folk (Israel i GT og menigheten i NT).
2. Guds ønsker.
Vers 6 viser til skapelsen og viser at det skulle være et
varig forhold mellom en mann og en kvinne. Jfr. v. 8. Gud tvinger ingen. Guds opprinnelige
plan var et livslangt ekteskap som altså var uoppløselig. Mat. 19, 6f. Og det
henger sammen med at Gud skapte alt godt. Da han så på sitt skaperverk ved
slutten av den sjette dagen, så han at alt var «overmåte godt» (1. Mos. 1, 31).
Mennesket var også med her, v. 27. Og det var skapt i Guds bilde. Da måtte også
ekteskapet og samfunnet mellom to av hans skapninger være godt.
Men så kom syndefallet. Det snudde opp-ned på alt. Da begynte
striden og uroen og egenviljen hos menneskene. Det var ikke med i skapelsen,
men en del av fallet. Synden ble en makt i mennesket etter fallet. Det førte
også til uro i familien og kravet om skilsmisse meldte seg.
3. Skilsmisse.
Bibelen viser at skilsmisse har skjedd i lange tider, helt
fra Moses’ tid da han fikk loven. På dette området var de på linje med hedningene
om ikke i grad og hyppighet. Ettersom synden har vært med i hele menneskehetens
historie utenfor Paradis, har også skilsmissen eksistert hele veien.
Kravet om skilsmisse kom på grunn av flere ting, og det var
mannen som krevde dette. Vi ser noe av det i jødisk litteratur som trolig også
gjenspeiler tiden før Kristus. Det var ikke bare utroskap som ble regnet som
grunn. Det kunne være helt trivielle ting som kanskje ble unnskyldning for noe annet.
Det kunne f. eks. være at konen hadde kokt maten dårlig og hadde form mye salt
i den, eller å ha stekt den for mye. Da kunne mannen vise konen bort og finne
seg en annen. (Ryle siterer her Lightfoot.)
I 5. Mos. 24, 1 skriver f. eks. Moses: «Dersom en mann tar
seg en hustru og gifter seg med henne, og han ikke bryr seg om henne lenger,
fordi han har funnet noen ved henne som byr ham imot, da kan han skrive et
skilsmissebrev og gi henne i hånden og sende henne bort fra sitt hus.»
Dette «noe» som han har funnet hos henne, må trolig være noe
som ut fra moralsk synspunkt er
forkastelig» (Bibelsk Oppslagsbok). Etter bibelsk tenkning kan det ikke bety
hverdagslige småting som hennes kjøkkenarbeid e.l.
Jesus nevner en grunn for lovlig skilsmisse, nemlig hor eller
ekteskapsbrudd. Hvis en gift person (mann eller kvinne) har kjønnslig omgang
med en annen enn ektefellen, er egentlig ekteskapet brutt og oppløst. Det er
grunnen til at Jesus sier: Da kan de også oppløse pakten. Mat. 5, 32. Det er
egentlig ikke en plikt. De kan begynne på nytt om begge er enige i det og vil
tilgi den skyldige.
4. Gjengifte.
Et spørsmål som straks melder seg når skilsmisse skjer, er om
den ene eller begge parter kan gifte seg om igjen. Det blir aktuelt for unge
som blir skilt, men vi ser stadig at også eldre mennesker er opptatt av det. Ensomhetsfølelse
kan være en grunn til det.
Vi må si at Jesus ikke åpner for gjengifte noen gang. I
luthersk teologi (også Luther selv) er det sagt at den uskyldige part kan gifte
seg om igjen. Da må vi spørre: Er det alltid en uskyldig part? I et så nært
forhold som i ekteskapet vil det lett komme gnisninger og uenigheter om mange
ting. Begge ektefeller kan lett reagere overdrevent og komme med beskyldninger
og anklager som kanskje ikke er relevante. I slike tilfelle kan godt begge
parter ha syndet og være skyld i et brudd.
Mat. 5, 32, som er en del av Bergprekenen, er ganske
kategorisk i denne saken: Den som gifte seg med en fraskilt kvinne, bryter
ekteskapet. Etter sakens natur må det gjelde begge kjønn. Ellers er 1. Kor. 7
en større veiledning om ekteskap og skilsmisse. Paulus er også klar her, og han
stiller opp to alternativ, v. 11: «Men er hun skilt fra ham, skal hun enten
fortsette å leve ugift eller forlike seg med sin mann.» Mot slutten av kapitlet
sier han dette: «Men om mannen hennes er død, da har hun frihet til å gifte
seg,» v. 39. Også her gjelder det begge kjønn. Ingen annen grunn enn død finnes
for å gifte seg på nytt.
- En annen sak må vi kort berøre: Hvis skilsmisse og
gjengifte har skjedd mens de var vantro, stiller saken seg annerledes. Om dette
tenker jeg slik:
Gjengifte.
Det er et overordentlig vanskelig
spørsmål. Jeg har ikke funnet noen (av de skrifter jeg kjenner nå) som tar opp
spørsmålet direkte og konkret. Og jeg vil nødig være årsak til nye
vanskeligheter. Et forsøk på svar er dette:
Bekjennelsesskriftene
(Konkordieboken) tar bare flyktig opp spørsmålet i skriftet: Tractatus (mot
pavens makt), der det står at den lov som forbyr gjengifte er urettferdig. (Den
katolske kirke lærer som kjent at både skilsmisse og gjengifte er forbudt.)
Som legmann må jeg svare slik:
1) I prinsippet er både skilsmisse
og gjengifte ulogisk og ikke etter Guds vilje. Ekteskapet er et livslangt
samliv mellom to, som bare døden kan bryte. Det er klar bibelsk lære.
2) Allerede i Moseloven er det blitt
klart at Gud må tillate skilsmisse – ”for de hårde hjerters skyld”. I prinsippet
er altså skilsmisse mulig, på grunn av synden.
3) Den lutherske kirke har ment ut
fra noen skriftsteder at gjengifte kan være mulig for den uskyldige part. Det
er to problem med det: Først: Hvem er egentlig den uskyldige? Det er ikke
alltid lett å avgjøre, og alle vil vel hevde at de er den uskyldige. Dernest: Noen bibelsteder er faktisk så
komplekse at tolkingen er forskjellig.
4) Selve ekteskapsinngåelsen er i
prinsippet ikke kirkelig, men et statlig ansvar i samfunnet. Når presten har
vigselsrett, er det fordi kirken får retten overdradd fra staten. Det kan være
et viktig moment.
5) All frelse er av bare nåde. Der
er ingen ”gjerning” vi skal gjøre for å eie liv i Gud. Det er også viktig.
6) Et lignende forhold er kjent fra
misjonsmarken: Når en polygamist blir frelst, hva skal han gjøre med alle
konene?
- Alt dette bør vi ha som bakgrunn
når vi tenker på emnet ”ut fra Skriften”. Da er det ikke så enkelt. Men jeg kan
si litt om det slik jeg tenker her:
a) Et ekteskap er å gi et livslangt
løfte om troskap. Hvis en gjengift skal oppløse sitt nye ekteskap, blir det å
begå en ny urett og synd. Og vi helbreder
aldri en synd ved å gjøre en annen synd.
b) Vi kan ikke sammenligne den
synden det er å gifte seg som fraskilt med for eksempel å stjele. Den som
stjal, skal ikke stjele mer, men betale tilbake det han har tatt. Det kan man
ikke mht ekteskap.
c) Gjengifte mens ektefellen lever
er synd, og kan dermed behandles som synd. Det betyr at det er tilgivelse for
synden og full oppreisning åndelig sett.
d) Det har vært nokså vanlig at en
fraskilt og gjengift ikke kan ha en offentlig tjeneste i Guds rike. Da mister
de gudsfolkets tillit. En kristen leder skal også være et klarest mulig lys for
verden og vise at vi tar Guds ord på alvor. Det er den byrde de må bære på
grunn av synden. Nå ser vi at man bryter også dette i stor stil, ikke bare i
statskirken, men i organisasjonene.
Min egen konklusjon er altså en
tilgitt synder skal få lov å glede seg 100 % i det, men at hun/han kunne være
litt ”ydmyk” overfor andre troende og ikke ta imot et verv i Guds rike. Det er
jo så mange andre tjenester i det skjulte vi kan gjøre for Jesus. Og de er ofte
mer verd for Gud enn det å stå offentlig fram. Og etter en tid (det vi kaller
karantene) skulle det ikke være noe i veien for å gi et enkelt vitnesbyrd i et
småmøte f. eks. Da ville det være lurt om du taler med dem først og viser at
ved en ydmyk og beskjeden framtreden når man lengst inn til folks hjerter. Det
er noen som ikke tenker på det. Her mener jeg altså at vedkommende sier med ord
at hun/han har syndet (uten å være altfor konkret – vi skal ikke brette ut vårt
indre liv for alle), men at hun/han har fått nåde hos Gud til å tro at synden
er tilgitt av Ham, og at de derfor tror at de er renset fra synden i Jesus dyre
blod. Det er jo veien vi alle må gå.
En annen side ved gjengifte mot Guds
vilje, er at man mister noe av Guds velsignelse over sitt liv når man handler
mot Guds ord. Det gjelder i alle spørsmål.
Noen skriftsteder om dette: Mat. 19,
8: For deres hårde hjerters skyld. V. 9: for hors skyld, som grunn for skilsmisse.
5. Mos. 24.
1. Kor. 7, 15 den vantro kan skille
seg og den troende skal la det skje for fredens skyld. V. 10f.
Mark. 10, 11f: klart ord om at
gjengifte er galt. Sml. Luk. 16, 18.
1. Kor. 7, 39 viser at gjengifte er
mulig når ektefellen er død.
1. Tim. 3, 2 og 12 er det man bygger
på når en gjengift ikke skal ha en offentlig tjeneste, m. paralleller. Dette
viser trolig underforstått at det har vært andre kristne som var gjengift der.
Her må vi få lov å advare de som
kanskje er i ferd med å gifte seg.
