133) Joh. 20, 1-10.

Oppstandelsen.

Joh. 20, 1-10. Påskedag.

Påskedag handler om oppstandelsen, og vi har mange tekster om det i Bibelen. Det er en viktig del av det kristne budskapet. Hvis Jesus ikke hadde stått opp fra de døde, var alt forgjeves åndelig talt, skriver Paulus. 1. Kor. 15, 14. Til og med vår tro og forkynnelse var unyttig. Selv om Paulus tilsynelatende setter saken på spissen her, er det en evig sannhet. Det er også logisk: Mennesket var falt i synd, syndens straff var døden – og Jesus tok den for oss. Men han måtte bevise at det var som Guds Sønn han døde og ikke som et annet syndig menneske. Hans oppstandelse er nettopp tegnet på at han var herre over døden.

Dette får følger for verden. Noe skjedde da han stod opp fra graven. La oss se på noe av det:

1. Menigheten.

De første kristne var redde og levde spredt omkring i Jerusalem og andre steder. De elleve disiplene hadde vandret sammen med Jesus i over tre år og de trodde på en framtid. Han var en god lærer og hyrde for dem. Til tider samlet mange mennesker seg om Jesus og hørte på ham og trodde det han sa.

Men ved hans død var liksom alt forbi. De var alene. Jesus hadde sagt noe om at de ikke skulle være alene, men få en talsmann. Men det var som om det ikke gikk inn i deres hjerte og sinn. Hva skulle nå skje med det Guds rike som Jesus hadde forkynt? Var det slutt?

Midt på den mørke natten brøt et nytt lys fram i verden. Om morgenen fikk de høre budskapet: Han er oppstanden. Jesus lever. Det skapte nytt håp. De kristne behøvde det. Og det skapte samhold og fellesskap mellom dem.

Den første som oppdaget dette nye, var Maria Magdalena, v. 1. Vi legger her merke til hva hun først av alt gjorde. Hun gjemte det ikke bort eller satt for seg selv og tenkte på det som hadde skjedd. Nei, hun gikk, ja, løp av sted, til noen av de andre troende hun kjente: Peter og Johannes, v. 2. Hun tenkte ikke rett, for hun skjønte ikke det som var skjedd. Hun trodde noen hadde tatt legemet hans. Men poenget nå er at de søkte sammen, de som trodde på Jesus og hadde fulgt ham. Det var de helliges samfunn som fungerte. Menighetslivet var på en måte begynt, selv om det nok var smått og lite.

Fortsettelsen skal vise at det var en menighet med livsgnist og vokster.

2. Et levende håp.

De to disiplene løp av sted for å se det kvinnen hadde sagt. Dette måtte de finne ut av. Av alt det de så, ble det klart at noe underlig og uvanlig hadde skjedd. Av deres reaksjon ser vi også at det skapte et nytt håp i dem. Det var kanskje ikke så mørkt likevel? Han lå jo ikke i graven.

Men det nye håp var ikke på grunn av noe de selv hadde gjort. De var bare tilskuere til det himmelske under. Og det skjedde selv om de ikke forstod eller kunne helt tro det.

Vi ser alt i lys av hele Guds åpenbaring i NT så vel som det gamle. Og da ser vi at håpet gjelder både denne verden og tiden vi lever her, og den kommende verden gjennom hele evigheten. Vi har løfte om et liv med Gud her i tiden. Og vi har løfte om en evig himmel i Guds nærhet med Jesus og alle englene og de troende til alle tider. Og det er et levende håp: Vi har grunn til å tro og vite det fordi Gud har sagt det slik. Det er ikke noe vi drømmer om eller ønsker, det er noe vi har i troen nå og alltid. Peter sier litt om det i 1. Pet, 1, 3: Gud har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Der ligger grunnen. Og den er fast og sikker.

3. En ny tro – med liv.

Om den ene disippelen står det i v. 8: Og han så og trodde. Det kunne ikke bortforklares at Jesus var borte. Han lå ikke i graven. Foreløpig rakk i troen stort lenger. Han trodde det synlige. Det er det mange som gjør og ikke kommer lenger.

Men en levende tro vil nettopp tro det usynlige, som Hebr. 11,1ff taler om. Den troende fester lit til det Gud har sagt selv om han ikke forstår eller ser noe tegn på at det er sant. For han har tillit til Gud, at hans ord er pålitelig og vi kan stole på det.

Et eksempel fra Skriften er Abraham og Sara. De hadde vært gift i over 25 år uten å få barn. Herren hadde lovet dem det, men ingen ting skjedde. Det røynet på troen. Guds engel kom flere ganger til dem og sa at de skulle få en stor etterslekt. 1. Mos. 12, 1ff. Til slutt ble Herren så konkret at han sa det skulle være en gutt og han skulle bli født innen ett år.

Da står det: Og Abraham trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet. 1. Mos. 15, 6. Dette verset blir så sitert i NT, i Rom. 4, 3 og Gal. 3, 6. Det er grunnregelen om Guds frelsesvei.

4. Å forstå Skriften.

I v. 9 heter det så sørgelig: De hadde ennå ikke forstått Skriften. Her ser vi noe som stadig skjer i verden. Folk kan lese Skriften og høre forkynnelse om Jesu frelse. Men det går hus forbi. De tenker stadig jordisk og menneskelig og slipper ikke Guds tenkemåte inn i sitt hjerte og liv. Det går an å forstå bokstaven i Bibelen, men være blind for det åndelige buskap.

Det Peter og Johannes ennå ikke hadde forstått, var budskapet om oppstandelsen. De kunne ikke fatte at Jesus måtte stå opp far de døde, v. 9b. Det er rimelig lett å forstå at vi må dø. Det er livets lov. Vi ser det i dyreverden og plantelivet. Hvert eneste år er det noe som må dø. Og ofte ser vi også at mennesker dør, både nære og kjente og noen vi ikke kjenner.

Men å forstå oppstandelsen er verre. Det bryter med alt som er kjent for oss. Det er noe uvanlig og helst utenkelig – at døden makt kan brytes og nytt liv oppstå. Det blir noe annet enn underet om våren at planter og blomster spirer på nytt.

Gud vil lære oss noe, nemlig at han er herre over alt, også over døden. Og det viser Skriften oss mange steder. Men Bibelen har mange andre budskap som også er vanskelig for tanken. Når vi møter det, skal vi tenke om alt på denne måten: Det Gud har sagt, vil skje. Og det skjer uavhengig av min personlige og subjektive tro.