En tjener.
Luk. 17, 7-10. 14.s. Treenighet. Vingård.
Om tjeneste. Lydighet. En lov i Guds rike.
En fare : blir stolt over nådegaver og evner og brukbarhet i
Guds rike.
Jesus brukte en ill. Viser oss tre ting for å hjelpe oss mot
denne faren.
1. En tjener er en slave.
Ordet for tjener (doulos) betyr egentlig en slave som tjener
bare sin Mester.
Se Rom. 1, 1 der Paulus kaller seg selv en slave selv om han
var frigjort fra synden og loven. Nå er han bundet av en annen herre. På gresk
er det også andre ord for tjener, f. eks. diákonos som betyr en som
hjelper til, en medhjelper. Det er selve arbeidet som er fokus på her. Det er
ikke meningen her. Her er det slaveforholdet som står i forgrunnen. Og slik
blir ordet brukt flere ganger i Bibelen og om flere personer. Og da må vi også
tenke på slavemarkedet i den gamle verden, slik det var både i Midt-Østen,
Europa og i Amerika.
a) Det var herren på gården som eide slaven. Han hadde all
makt og rett over slaven fordi han hadde kjøpt og betalt for ham eller henne.
Det var slik ikke et frivillig forhold, men et eierforhold. Slik bruker f. eks.
Paulus dette ordet. Han kalte seg Jesu Kristi slave, Rom. 1, 1, Tit 1, 1, Fil.
1, 1. Han møtte Jesus utenfor Damaskus og tok imot ham. Paulus opplevde at han
var elsket og kjøpt av Jesus og ble nå hans eiendom.
b) Slaven lever av og for sin herre. Hele hans liv er knyttet
til mesteren. Det ser vi også i Paulus’ liv. Jeg lever ikke lenger selv, men
Kristus lever i meg, sa han. Gal. 2, 20. Det forstår vi både åndelig og reelt. Han
sier også: For meg er livet Kristus, Fil. 1, 21.
c) Slaven har ingen vilje selv i arbeid og tjeneste. Han
kunne ikke kritisere eller gjøre noe slik han mente det var rett. Han var helt underlagt
sin herres vilje og plan. Paulus var så overgitt til sin Frelser at han bestrebet
seg på å ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, 2. Kor. 10, 5.
b) En troende er ikke bare en slave under Kristus, men også
en tjener for Kristus som det største han kan bli. Paulus kan si at han skammer
seg ikke ved evangeliet, Rom. 1, 16 – altså over det budskap han forkynte og
som han selv trodde på. Det er en ære å være en kristen. Og det er nåde å få
tjene ham.
Flere Guds tjenere er i Bibelen kalt for tjener og slave:
Moses, Josva, David, Paulus, Jakob, Peter, Judas og de troende og profetene i
GT. Det er altså en vanlig tittel og syn på de kristne. Også vi står i den
stilling innfor Gud. Jfr.: 5. Mos. 34, 5; Josv 24, 29; 2. Sam. 3, 18; Jak. 1,
1; 2.Pet. 1, 1; Jud. 1; Amos 3, 7.
2. Guds ord og vilje.
Slik som en vanlig tjener eller slave ikke kan gjøre det han
synes er best eller det han liker, må også en kristne tenke slik: Jeg skal
følge Guds vilje og råd. Og det finner vi i hans ord og bud og forskrifter. Alt
dette finner vi i Guds ord. Bibelen blir slik en viktig bok for en kristen ikke
bare om hans tro og frelse, men også om det daglige liv. For også der har
Skriften mye å si oss.
Forkynnerne skal hente sitt budskap og sine tekster fra
Bibelen. Og innholdet i forkynnelsen skal ikke domineres av fortellinger og
egne erfaringer eller vanlig snakk om livet på jorden. Her tror jeg det mangler
mye i vår forkynnelse nå. En forkynner skal kalles verdens mennesker til
omvendelse og frelse, og han skal gi de troende mat.
En tjener skal pløye og så. Det kan være et hardt arbeid som
krever mye av arbeideren. Han må kunne holde ut over lengre tid. Han skal
arbeide hele dagen og kan ikke slutte når han vil. Han er bundet av sin herre.
Det kan være vekkelsesarbeid, barnearbeid, foreningsarbeid og mye annet som
krever mye av ham.
Men han skal noe mer. Han skal gi folket mat og drikke. Åndelig
mat er forkynnelsen av evangeliet til oppbyggelse, formaning og trøst. Her sier
Jesus noe om å gi folk mat i rett tid. Det betyr vel også rett mat. Vi behøver
ikke alltid det samme. Derfor må forkynneren være i bønn og stillhet for Gud om
hva han skal gi nettopp nå.
Noen bibelord kan belyse dette mer: Jesus sier i Mat. 4, 4:
Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Her
kan vi se at hele Bibelen er åndelig mat. Vi skal være forsiktige med å bare ta
ut gode og trøstefulle vers i Bibelen og leve på dem. Det er viktig for en kristen
å ta på alvor formaningsordene hos Jesus og i brevene. De hører med til vårt
praktiske helliggjørelsesliv. De er påminninger til oss og advarsler mot synd.
Jesus sa også om seg selv at hans mat var å gjøre Guds vilje, Joh. 4, 34.
Skulle ikke han være vårt eksempel? Og I Joh. 6 taler han om seg selv, sitt
kjød og blod, som vår åndelige mat og manna som vi behøver. Da er det ikke
først og fremst nattverden som ikke var innstiftet han mener. Han talte om sin
død og forsoning som vår frelsesgrunn. Det er god og åndelig mat.
3. Ydmykhet.
Til slutt minner Jesus oss om å være ydmyke i vår tjeneste
for Gud. Uansett hva vi gjør eller hvor mye vi gjør, er det vår oppgave og
plikt for Gud. Det er sterke ord han bruker her. La oss være så ydmyke at vi
tar imot dem og innretter oss etter dem. Han sier: «Slik skal også dere, når
dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere. Vi har
bare gjort det vi var skyldige å gjøre,» v. 10. Når vi tenker slik, blir det
ingen ære eller fortjeneste til oss. Han får all ros.
I Guds lys ser vi at vi ikke har gjort nok. Vi vil alltid
komme til kort. Det var mye vi ikke gjorde av ulike grunner. Det gjelder om det
er synlig arbeid vi har hatt. Eller vår skjulte tjeneste som ingen eller få ser
og vet om. Derfor er det ikke rom for ros og stolthet på vår side. En har sagt
det slik: Gud krever fullkommenhet og venter av oss ydmykhet.
Da vil en Herrens tjener behøve mye nåde og tilgivelse. Og
han vil bruke tid i bønn for seg selv for å be om hjelp til å være slik.
Vi legger merke til noen bibelvers her: Vær derfor
fullkommen, Mat. 5, 48; Den som gjør seg liten (ydmyker seg) som dette barnet, han
er den største i himlenes rike. Mat. 18, 4. Ydmyk dere for Herren, så skal han
opphøye dere. Jak. 4, 10.
Det er en lov i Guds rike at Gud vil ha et ydmykt folk, for
bare da kan vi ære ham og gå hans ærend. Det må vi ta til oss i dag. Amen.
