135) Luk. 6, 24-36.

Salighet og ve!

Luk. 6, 24-36. 4. faste.

Dette er begynnelsen på Bergprekenen slik den er nedskrevet av Lukas. Ettersom det står i v. 17 at Jesus og disiplene og en stor folkemengde ble stående på en slette, kalles denne versjonen for en «slettepreken» og den i Matteus 5-7 for en «bergpreken». Men mye av budskapet i disse prekener er nokså likt. Og det er ikke underlig.

Enhver predikant taler mange ganger om det samme, selv om bedehuset eller kirken er en annen og folket et annet. Noe av det samme kommer igjen, og slik må det være. Det er det samme budskap som frelser alle mennesker, og vi behøver å høre ordet om Jesus igjen og igjen.

Skal vi se litt på det som Jesus sier til oss her.

1. De salige.

Som hos Matteus begynner han med å si noe om de salige. Det er Guds folk som får noen kjennetegn her: De er fattige i seg selv, de hungrer og tørster etter det rette og sanne og gråter av sin egen skam og sine feil. De opplever motstand og motgang i livet fra verden, de som ikke vil tro evangeliet, men går sine egne veier.

Det er de som har grunn til å glede seg i Gud. Og de skal få stor lønn i himmelen: de evige liv av nåde og stjerner i kronen. Jesus vil vise dem honnør og ære på den store dag da verden går under.

2. Ve-rop.

Dernest taler Jesus om og mot de som forkaster ham og ikke vil tro på hans navn. Han roper ve over dem. Vi legger merke til at han taler direkte også til dem og går ikke av veien for å være skarp.

Legg merke til at teksten begynner (v. 24) med ordet «men». Det brukes vanligvis for å antyde noe nytt, man bytter tema eller sier noe annet om det. Og ve-ropet er det motsatte av saligprisningene. Det betyr at ikke alle blir salige. Det er to slags liv her på jorden og to utganger av livet og i evigheten.

Ve-ropet gjelder først de rike. Slik fattigdom i saligprisningen v. 20 ikke kan bety jordisk fattigdom men åndelig, vil også dette ha en slik betydning. De har allerede fått trøst, står det. Den rikdom verdens mennesker har er det de eier og lever for av jordiske ting. Og det er ikke nok for evigheten. Derfor er ve-ropet her et varsel om at det går dem galt.

Det andre ve-rop gjelder mat. Verdens mennesker mener de har nok og er mette i denne verdens ting og tanke. Jesus vil tale til dem nå og si at det kommer en dag da de blir hungrige etter noe annet enn det jordiske. De vil søke etter Guds åndelige mat. Det er bare den som kan tilfredsstille sjelen, som Jesus også sier i Joh. 6, 14f: Den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste.

Han roper også ve til de som ler, eller de som er glade og tilfreds i denne verden med synd og egenkjærlighet. De vil en dag se tomheten i det verdslige og gråte og sørge. Men for mange blir det for sent. Det var godt om du sørget og gråt over din egen synd her i tiden, for da er det mulighet for omvendelse.

Det siste ve-rop her er dem som folk taler vel om. I og for seg er det ikke galt. Men hvis grunnen er at vi taler folk etter munnen og gjør det andre liker og ikke våger å si sannheten om de evige ting, blir det uhyggelig galt. For en prest og predikant og misjonær blir dommen har. Må Gud hjelpe oss til å være både lys og salt. Det er ikke nok å være lys. For det å bare preke godt og fine ord kjennetegnet også de falske profeter, sier Jesus. Vi må ikke ligne dem.

3. Formaninger til Guds folk.

Fra v. 27 taler han formaningsord til sine venner og disipler. De ville behøve det i den verden de levde i og som ikke alltid var lett. Det samme gjelder i vår tid for oss kristne. Vi behøver all den hjelp vi kan få her i verden, både til å leve godt som en kristen og leve rett mellom våre medmennesker. Der er også formaningene gode.

Først sier han til disiplene: Dere som hører. Det er forutsetningen for å oppfatte Jesu formaning. Vi må høre hans ord og lese det og grunne og granske på ordet. Det er da det går inn i vårt hjerte.

Kjærligheten er en viktig del av kristenlivet, og derfor kommer det igjen i formaningene flere ganger. I v. 27 sier han noe som er nesten umenneskelig å gjennomføre, og mange vil benekte at det går an: Elsk dine fiender. Jfr. Mat. 5, 44. Under andre verdenskrig betydde det tyskere, Hitler og senere Stalin og Mao. De gjorde mye vondt mot mange mennesker. Slike fiender har vi forhåpentligvis ikke iblant oss nå. Men mon der ikke er noen som ikke liker oss og som kanskje prøver å gjøre oss ondt? Og i mange land er det fremdeles forfølgelse mot de kristne der det virkelig koster å bekjenne troen.

Elsk dem, sier Jesus. Av oss selv kan vi ikke det. Skal det lykkes, må vi være mye sammen med frelseren, alene og på kne. Og vi må be om nåde til å ydmyke oss overfor dem som ikke liker oss. Det er letter for den ydmyke å elske enn den overmodige og «sterke».

- Han utdyper dette i v. 31ff og taler først om den gylne regel: Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. Da vil mange spørsmål løse seg av seg selv. For vi vet alle hvordan vi ønsker å bli behandlet.

Dernest sier han at også syndere elsker sine egne og sine venner. Det er ikke noe stort. Han bruker flere eksempler på å vise denne problematikken. Det handler om å gjøre vel imot folk, låne ut uten å vente noe igjen og være barmhjertige mot folk. Alt skal være preget og båret av kjærlighet til Gud og nesten.

Ja, kjærligheten skal nå til de som ikke elsker oss – til og med mulige fiender. Og er også uttrykk for at den ikke har noen grense. Vi ser av eksemplene at det ikke dreier seg om følbar kjærlighet, men om praktisk handling. Kjærligheten har med vårt daglige liv å gjøre, det vi er og gjør blant mennesker. Her behøver vi nok mange stunder alene med Gud i bønn, og samtidig kan vi tenke gjennom vårt eget livsmønster. Hva kan jeg gjøre for å være en bedre kristne blant mine medmennesker?