Høre, tro og leve.
Joh. 5, 24-29. 23.s. Treenighet.
I denne teksten har vi noen store og viktige ord av Jesus.
Slike ord må vi legge spesielt merke til, for de har et stort budskap til oss.
Alle ord er jo viktige, men ikke alle er så nær knyttet til livets vann og
frelsesbudskapet. Her sier han noe om vårt forhold til ham og frelsen i tid og
evighet.
Legg merke til disse ordene:
1. Høre.
Den som hører mitt ord, sier han. Hans ord står i en
særstilling her i verden. For det han sier har betydning for vår personlige
frelse og for hele verden. Derfor er det ikke likegyldig hvordan vi hører og
reagerer.
Å høre betyr ikke bare å høre lyden av det som sies, men også
å ta det til seg og handle etter det. For budskapet i det vi hører er det
viktigste. Hvis du hører noe stygt, kjenner du det vondt i ditt indre. Hører du
lenge på det vonde, blir du selv vond. Men hører du noe fint og godt, virker
også det på din sjel.
Den som hører evangeliet, får et kall til å følge Jesus. Hør,
så skal din sjel leve, sier profeten, Jes. 55, 3. I dette ligger også at du
hører hvorfor Jesus måtte komme og dø for menneskene. Du hører om synden og
dommen og Guds tanker om oss. Og dernest hører du om Frelseren som kom til
verden nettopp for syndere. Du hører at han tar imot syndere, tilgir synden og
gir oss et helt nytt liv.
Den som hører mitt ord, sa Jesus her. Vi skal ikke høre på mennesker
og deres tanker om Gud og Bibelen og kristendommen. Det blir feil. Når det
gjelder dette, skal vi bare høre det Ordet sier, og følge det.
2. Tror.
Det neste ordet er dette: troen. Den som tror, sa Jesus
videre. Det er noe forunderlig med den bibelske tro. Det er ikke en mening vi
har, eller tanker vi grubler over eller det vi selv synes er rett og godt.
Den som tror på ham, står det. Han viser til sin Far og Gud
som sendte ham til jorden. Og troen på Gud innebærer også tro på Jesus, for de
er ett. Vi tror på hele treenigheten, for alle disse har sin plass i
frelsesverket.
Troen er tillit. Det er å forlate seg på noen, overgi seg og
stole på en annen enn seg selv. Vi har mange eksempler på det i Bibelen. Abraham
trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet, står det. Rom. 4,3; 1. Mos
15, 6. Han hadde ingen bevis og ingen god gjerning å vise til. Han stolte på
Gud – for seg selv og for Sara. Og da fikk hun barnet.
Slik må vi har tillit til Gud og overlate oss til ham, og han
vil frelse.
3. Liv.
Jesus sier rett ut i v. 24: Den som hører og tror – han har evig liv. Det er frelsen. Den
begynner her i livet ved troen på ham, og fortsetter inn i evigheten. Det er
altså et langvarig prosjekt å bli en kristen. Det slutter aldri så lenge vi tror.
Men det er ikke bare tidsperspektivet som er med her. Det ver
også innholdet i evigheten. Det evige liv er et gudsliv i samfunn med hele
treenigheten og hele engleskaren og alle de andre troende. I Guds himmel vil
det være en veldig skare som lovsynger og priser vår Herre og Gud.
Kristenlivet på jorden er et annet enn det verdslige liv. Å
leve med Gud er et rent liv, et hellig liv, et liv der synden blir hatet og
ikke får rom. Det er et liv i bønn til vår frelser og samfunn med ham i ånden. Det
er også samfunn med alle andre som tror, selv om vi noen ganger kan være uenige
om mange ting. Vi er forskjellige, og det gir seg utslag i hverdagslivet. Men
troen er felles, og målet og Frelseren har vi sammen.
Alt dette skal forsterkes i evigheten. Himmelen blir en
superutgave av livet med Gud. Vi har bare en forsmak på det her.
4. Dom.
I det samme verset kommer så bekreftelsen på at vi som tror
er befridd fra Guds dom. Den som hører og tror kommer ikke til dom. Så tydelig og rett fram er det sagt. Det har
skjedd en evig forandring allerede her i livet. Den troende er ved troen gått
over fra døden til livet, sier han. Det innebærer at den troende allerede er
dømt, og en dom skal ikke skje flere ganger.
Grunnen til dette «fritaket» er at en annen person har tatt
den dommen som vi skulle hatt. Det var Jesu gjerning på korset. Da bar han all
verdens synd, Joh. 1, 29. Jesus ropte: «Det er fullbrakt!» Og da var dommen
skjedd. Ingen troende behøver derfor å være redd for fortapelsen. Vi er
frikjent ikke bare for dette livet, men for dommen og i hele evigheten.
En annen sak er at de troende skal bli prøvd når det gjelder
vårt liv som kristne. Her skal vi alle fram for Kristi domstol. 2. Kor. 5, 10. Men
da gjelder det ikke frelse eller fortapelse, da er spørsmålet om vårt liv er
brukt på rett måte i Guds rike.
Det er også sant at verden skal dømmes av Gud på den siste
dag. Det innbefatter alle hedninger av alle slags religioner, Islam, buddhisme,
hinduisme og uevangeliske sekter og samfunn. Vi kjenner ikke tiden når det skal
skje, bare at det vil skje. I v. 27 står det slik: Gud har gitt Jesus makt til
å holde dom. Det blir en underlig dag. Men de skal ikke undre seg over det.
«For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre
hans røst,» v. 28. Da vil komme – og vil de som ikke ville høre Guds kall her i
livet, måtte høre hans ord. Gud skal kalle dem ut - om de er i en grav eller på
sjøen eller er kremert: Gud vil finne dem. Det blir en allmenn oppstandelse i
hele verden. Da skal alle få sin endelige dom. Da gjelder det evig liv eller evig
dom.
Det var godt om vi kom til Frelseren her i livet og i
nådetiden og fikk ta imot han skal kan frelse alle som tror på ham.
