Et påskeløfte.
Joh. 20, 11-18. 2. påskedag.
Gud har
gitt mange løfter ned gjennom tidene. Noen har talt dem og funnet omtrent
30.000. Og mange har opplevd at Guds løfter holder, han står ved det han har
sagt og gir oss det han lover. Også om påsken ga han løfter slik at folk ikke
skal være i tvil om at det er Guds vilje som skjer i disse dagene. Nå skal vi
fremdeles stanse for påskedag og det mysterium som skjedde da.
1. Et påskeløfte.
Gud
hadde gitt et løfte om at den døde Jesus skulle bli levende igjen. Det sa han
flere ganger. Men disiplene forstod det ikke. Deres åndelige øyne var lukket
for dette budskapet. Det er ofte slik ved unaturlige ting. Det er liksom for
stort til å være sant. Og troen innebærer at vi ser det som oppfylt før det
skjer.
Dette
ser vi tydelig med kvinnene ved graven. Maria stod ved graven og gråt og så inn
i det tomme, mørket rommet. Hvor var Jesus nå? Det kunne hun ikke skjønne. Og
hun var ikke alene om det. Flere av hans nære venner er nok i samme situasjon.
To
engler i hvite klær kom kanskje for å forklare henne det som hadde skjedd. Den
hvite fargen er ofte bilde på det rene og hellige og dermed det sanne og
guddommelige. Men englene kom ikke til orde. De fikk ikke sagt noen ting. Og
det ble unødvendig med en forklaring. Hun fikk si det som plaget henne: Jesus
var borte, noen hadde tatt ham fra henne. Men da snudde Maria seg og oppdaget
en mann som hun ikke kjente.
Det var
Jesus, men nå i sin herlighets drakt. Selv når han talte til henne, skjønte hun
ikke hvem det var.
2. Mennesketanker.
I dette
avsnittet ser vi noe av det som menneskene tenker i slike stunder. Maria visste
ikke at hun talte med Jesus, men i sitt indre trodde hun at det var
hagevokteren. Derfor gråt hun og svarte så menneskelig: Si meg hvor du har lagt
ham. Det avslører hvor høyt hun satte pris på Jesus. Hun ville gi ham et godt
hvilested: Hun ville ta seg av ham.
Nettopp
ved denne graven ser vi to slags mennesker, eller to livssyn, som Johs. Hygen
kaller det i en preken. Hvilken forskjell var det ikke mellom Marias jubelrop:
Jeg har sett Herren, v. 18, og de mange trøstesløse mennesker ved graven. De
har ingen ting igjen og må si et evig farvel. Hedningene og muslimer skriker og
roper på vei til graven. Og mange verdslige mennesker og folk som hyller det
humanistiske syn går fra graven i tro på at det er det siste.
På en
måte er det det. De har ingen ting godt i vente. Men de glemmer oppstandelsen:
en dag skal alle mennesker stå opp fra gravene som Jesus gjorde det.
3. Bekreftelse.
Påskeløftet
blir bekreftet for disiplene og kvinnene. De skjønte det ikke med en gang, og
fremdeles lå nattens mørke over dem. Men sannheten gikk opp for dem litt etter
hvert. Jesus må være levende! Flere har sett ham og talt med ham.
Da må de
også tenke at han hadde sagt det til dem. Oppstandelsen skulle skje. Og nå var
han her. Matteus skriver om dette slik: «Fra den tiden begynte Jesus å gjøre
det klart for disiplene sine at han måtte dra opp til Jerusalem, og at han
skulle lide meget, … og at han skulle reises opp på den tredje dagen,» Mat. 16,
21. Det var altså en tid ut i Jesu liv at han begynte å forklare dette for dem.
Etter at Jesus var herliggjort på fjellet, taler han igjen om dette og sier:
«Mens de gikk omkring i Galilea, sa Jesus til dem: … og på den tredje dagen
skal han reises opp.» Mat. 17, 22f.
Og så:
«På veien opp til Jerusalem tok Jesus de tolv disiplene til side, så de ble for
seg selv, og sa til dem: … Og på den tredje dagen skal han reises opp.» Mat.
20, 17ff. Jesus forberedte dem altså godt ved å gjenta det flere ganger. Men
det ser ut til at alvoret ikke gikk opp for dem.
Det var
Jesu ord direkte til kvinnen som åpenbarte hvem han var. Han sa bare: Maria! Da
skjønte hun det: Det var Jesus. Han talte direkte til henne, og da så hun det.
Tenk, han var stått opp! Slik synger vi også med rette: «Jeg levende så ham i
hagen og aldri så skjønn jeg ham så.»
Den
kristne tro vi bekjenner er troen på den dødes oppstandelse og det evige liv.
Det er troen på at de vi ikke har sett, skal skje. Og Jesu oppstandelsen viser
at det er mulig. Slik skal Gud gjøre med alle andre folk og mennesker ved
tidenes ende.
Paulus
skriver med en seierstone i ordene: «Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og
er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn,» 1. Kor. 5, 20. Jesus var den
første som ble oppreist på denne måten, han er førstegrøden. Og slik skal
resten av menneskeheten følge i hans fotspor en gang.
Det er
en god tanke for Guds folk – da går vi inn i det endelige himmelriket. Men for
et alvor for alle ufrelste og hedninger. De som ikke har Jesus i troen, har
ikke livet.
