En stor tro.
Mat. 8, 5-13. 18.s. Treenighet.
Jesus har nettopp helbredet en spedalsk, v. 1-4. Det var et
stort under: en syk til døden ble frisk. Det er alltid stort når det skjer.
Jesus sa bare: Jeg vil, og han ble ren. Men snart skulle noe skje som viste seg
å være større.
En hjelper i nød.
Nå møtte han også en som hadde store smerter og led mye, v.
6. Han behøvde uten tvil menneskelig hjelp. Mens den spedalske kunne rope om
hjelp selv, hadde denne gutten en som gikk i forbønn for ham. Hans herre hadde
omsorg for gutten som var hans tjener, og han kom til Jesus med bønn om hjelp.
I seg selv er det bemerkelsesverdig.
Mannen var høvedsmann og kunne befale over andre mennesker.
Men her var han hjelpeløs. Og det forstod han, det ser vi av hans ydmykhet. Han
kom ikke med krav og befaling.
Jesus så nok hans hjerte og indre liv, for han sa med en
gang: Jeg skal komme og helbrede ham. V. 7. Her viser Jesus sitt sinnelag for
de lidende og sin vilje til å hjelpe i nød.
En slik lidelse og tilstand kan være et bilde på synden. Den
blir en lidelse for mennesker når de ikke lenger kan holde den ut. «Han har
store smerter,» sa høvedsmannen.
En dikter sa det slik: «Jeg viste meg glad i vennenes rad,
mens hjertet var nær ved å briste. Men det var det ingen som visste.» Og
Bibelen sier det er ingen fred for den ugudelige. Jes. 57, 20-21. De er som det opprørte hav,
står det.
I en slik situasjon er det godt å ha en hjelper. Her var det
selveste sjefen hans. Og i slike tilfelle er det egentlig det samme hvem som
kommer. Han møtte en villig frelser. Jesus kom.
Uverdig.
La oss stanse mer for denne høvedsmannen. Han var visst ikke
lik andre. Vi har et annet inntrykk av de romerske ledere omkring i riket. Han
føler seg liten, men har tiltro til Jesus.
Først kaller han Jesus «Herre». Han
stiller seg på en måte under ham. Og han er selv en herre og vet litt om
hvordan det er. Her anerkjenner han Jesus på en helt spesiell måte. Han må
trolig ha hørt om Jesus og kanskje sett et under også. For han viser stor
resp+ekt på denne måten.
Dernest sier han: Jeg er ikke verdig til at
du går inn i mitt hus. V. 8. Det er en ydmykhet vi sjelden ser blant romerne.
De var vant til å herske. Hans hus var for ringe til at en slik som Jesus
skulle komme inn der. Denne følelsen av uverdighet er noe som preger syndere i
nød. Synden setter sine spor i oss og gjør oss små nå vi virkelig ser inn i
syndens alvor. Da blir vi forundret og tenker: Kan Gud virkelig elske meg?
Det neste vi ser hos denne mannen er en stor
tillit til Jesu makt. Han sier: Du behøver ikke å komme hjem til meg, du kan
bare si et ord, så blir gutten frisk! Antagelig var denne mannen en hedning.
Likevel skjønte han at
Jesus var mektig. Han behøvde ikke å se den syke og heller ikke berøre ham. Et
ord fra ham var nok. Han visste trolig ikke hvor sant han talte. Han tenkte på
et ord om at gutten skulle bli frisk. Men Bibelen sier at Gud skapte hele
verden ved et ord. Han talte og det skjedde. Salme 33, 9. Guds vilje og kraft
ligger i Guds ord. Det ordet sier, skjer.
Vi har flere vers i Bibelen som taler om det. Hebr. 4, 12
sier f. eks.: «Guds ord er levende og virksomt (kraftig) og skarpere enn noe
tveegget sverd.» Og Jakob sier: «Etter sin vilje har han født oss ved sannhets
ord,» Jak. 1, 18. I sitt siste brev skrev Paulus dette: «Hele Skriften er
innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til
opptuktelse i rettferdighet.» 2. Tim. 3. 16. Slike kjerneord er viktige å ha
med seg på livsvandringen. De gir oss tillit til at det Gud har sagt, er sant.
Vi behøver ikke å forstå alt eller kunne forklare det. Ordet fra Gud har egne
bein å stå på. Du kan stole på det Ordet sier.
Denne mannen ble bønnhørt. Gutten skulle bli frisk – det fikk
han Jesu forsikring om, v. 13. Og det skjedde, det fikk erfare da han kom hjem.
En stor tro.
Mannen forklarte litt om sin egen situasjon for å vise at han
trodde Jesu ord, v. 9. Han var en overordnet i Romerriket, og de som var under
ham, måtte adlyde hans røst. Hans ord var på en makt full av makt. Hvis de var
ulydige, ville det få følger. Han overførte på en måte dette til Jesus uten at
han sa det med ord: Også når du sier noe, må det skje. Det avslører hans store
tillit til Jesus og hans makt.
Da står det at Jesus undret seg, v. 10. Han hadde visst aldri
opplevd det, og nå taler han som menneske. I sitt jordiske liv var det nytt. Da
sier han noe som viser at høvedsmannen ikke var jøde: Ikke hos noen i Israel
har jeg funnet så stor tro. Det var hos dem han burde ha funnet troen. De var
Guds utvalgte folk, men sviktet altså på dette punktet.
For hva er tro?
Her ser vi at det er å ta Gud på ordet. Jesus var Guds Sønn.
Det er å stole på Ordet, det er sant og vil skje slik det står. Det er ikke
alltid slik at det skjer momentant som her. Men det vil skje etter Guds vilje.
Flere steder ser vi at frelsen er knyttet til troen og ikke
til moral eller arbeid og gjerninger. Det er troen som frelser. Troen på Jesus.
Det ser vi f. eks. i Gal.
