torsdag 30. juni 2011

66) Mark 2, 18–28


Om faste.

Mark 2, 18–28

 Dei skjøna ikkje det som hende, for dei var sorgtunge. Då er det ikkje lett å forstå når noko vanskeleg hender. Nå var det spørsmålet om faste som først kom opp. Både døyparen sine læresveinar og farisearane fasta. Kvifor skulle ikkje dei tolv gjera det?

Jesus kallar seg nå brudgom, som i Mat. 25 og Openberringa. Det har vore ein del brudemystikk mellom kristne, og rett forstått er det sant. Jesus er brudgom og dei truande er brud. Me vil sjå litt på dette her.

1. Korleis Jesus er.
Nå er han brudgom, dvs. brura sin mann. Som brud har me tilgang til brudgommen, på ein måte som ingen annan har. Me kjenner hans planar og løyndomar betre enn folk utafor. Ja, brura og brudgommen er eitt. Slik er det med Guds born og Jesus.

I Høgsongen 4, 9 brukar kong Salomo dette biletet: ”Du har vunne mitt hjarta, mi syster, mi brur.” Der er nett dette biletet så storslått og inderleg. Men me er også kalla Jesu sysken, og med det vil han seia at me har eit nært tilhøve til han. Det er annleis med Guds folk enn med verda utafor. For å koma inn i dette forholdet er det naudsynleg både med eit personleg val og ein ny fødsel av Anden. Det er på same tid rein nåde og gåve, og eit ansvar for å seia ja takk til det. Gud tvingar ingen inn i sitt rike. Joh. 1, 12 og 3, 3. Josva sine ord i Josva 24, 14 er like naudsynlege i dag som før: Vel i dag kven de vil tena!

2. Kva påverknad Jesus har.
Kan brura sørgja når brudgommen er nær? Me treng ikkje lamper i dagslys. Dei ufrelste skulle sørgja og fasta, for dei har ikkje noka von. Dei er utafor alt og går ei mørk framtid i møte.

Jesus har derimot gjeve sine vener ei ny von. Me er ikkje under lova med krav om å oppfylla alle bod. Nådens Gud er med oss. Og då er alt nytt.

Høgs. 5, 1 seier: Eg er komen til hagen min, mi syster, mi brur. … Drikk dykk glade, mine vener. Og Paulus skriv i breva om glede: Glyd dykk alltid. Igjen vil eg seia: Gled dykk. Fil. 4, 4. Det er den verknad Jesus har på ein syndar når me kjem

Då er det ikkje lenger gamal vin og gamle flasker. Me høyrer ikkje til i den gamle pakt. Nå er alt blitt nytt. Ny vin i nye skinnsekker. 2. Kor. 5, 17.

3. Når han er borte.
Jesus skulle ikkje vera på jorda alltid. Det kom ein dag då han skulle dra til sin himmel. Han skulle døy og sidan kom himmelfarten. Han var ikkje lenger hjå dei. Då ville dei sørgja, det skjøna Jesus og førebudde dei på det.

For oss kan det og koma slike dagar. Det kan vera synd me gjer, ulydnad og anna vondt. Då er vegen alltid å venda om, gå med synd og skuld til Jesus og be om nåde og forlating. Han har lova å gi oss det. – Men det kan og vera sorg og motgang ved dødsfall og ulukker av ulikt slag. Eller du er gamal og kjenner deg einsam og bortgøymd. Er Gud også borte då? Me har Jesu lovnad: Sjå, eg er med dykk alle dagar så lenge verda stend.

Han er nok der bak skyene. Om sola ikkje skin på ein regnfull dag, er ho på himmelen likevel og skin på nokre andre.

4. Jesu gjerning.
Her brukar Jesus to bilete om si gjerning: han skaper noko nytt, noko dei ikkje hadde visst om før og kjende til. Det er bileta av klede og vin.

a) Ny og gamle klede.
Tanken er at dei gamle kleda er ubrukbare. Det er tid for nye klede. Dei gamle kleda er vår eiga rettferd, eller rettare sagt vår urettferd, ja, den gamle pakta. For det er berre det me har av natur. Og det er å likna me ureine klede, Jes. 64, 6. For alt vårt eige er smitta av synd. Ureinskapen er egoisme og store tankar om oss sjølve og mykje anna.

Jesus kjem då med nye klede. Det er evangeliet om nåde og Kristi rettferd som gåve. Alt får me ved syndsforlatinga. Det er ein port som opnar døra inn til Jesu soningsverk. Då er alt av nåde, Ef. 2, 8. Me har ingen ting lenger i oss sjølve. Og våre eigne gjerningar og liv kan ikkje gå saman med desse nye klede. Luk. 15, 22. Sak. 3.

b) Vin.
Dette er same sak ved eit nytt bilete. Den nye vin ville gjæra og sprenga sundt dei gamle sekkene. Evangeliet høver ikkje saman med lovar og regler og bod. Skal evangeliet få leva i eit menneske, treng det eit nytt hjarta. 1. Kor. 2, 14 og Joh. 14, 17. Det er ikkje nok med reformasjon og lovnader om å gjera så godt ein kan. Du må fødast på nytt, som Nikodemus. Joh. 3.

Det gamle hjarta tek ikkje imot Jesus. Det forstår ikkje den nye vin som må ta bort øydeleggja alt det gamle i oss.

Så skal me berre halda oss til evangeliet om Jesu død og soning. Det er det som gjeld i den nye pakta. Men det skal og halda i dommen.

65) Matt 25, 31–46


Dommen. 

Matt 25, 31–46

Dette er kirkeårets siste søndag, og teksten handler om dommen. Det kommer en dommedag, selv om den kanskje vil komme i flere avdelingar. Nå skal vi se på selve saken eller innholdet i dommen.

1. Om dommen.

a) Hvem er dommeren?
Jesus Kristus står nå fram som Herre. Han var født i en krybbe og i fattige kår. Hele hans liv på jorden var preget av det menneskelige. Han var Menneskesønnen. Men nå står han fram som den herlige konge som har fått all makt i himmel og på jord, og som nå skal vise sin makt. Hvert kne skal til slutt bøye seg for ham og erkjenne: Du hadde rett! Fil. 1, 10-11. For Gud har overgitt hele dommen til sin Sønn, Joh. 5, 22. Alle verdens mennesker skal møte ham til oppgjør og regnskap en dag. De foraktet ham og unngikk ham her i livet, men der på den siste dag er der ingen bakdør som folk kan komme seg unna gjennom.

b) Hvem skal dømmes?
Alle nasjoner, sier Matteus her. Det er hedningene som aldri fikk høre om Frelseren. Det folk flest i ”kristne” land som sa at der er ingen Gud. Det er snille og greie mennesker som gjorde rett og skjell for seg, men trodde ikke på Jesus. Det er kort sagt alle. Her kaller han menneskene sauer og geiter for å vise at der er forskjell.

c) Hva skal de dømmes etter?
Hva vil avgjøre dommen som får en slik fatal utgang? De vil møte sitt liv igjen. Hver tanke skal fram i lyset, hvert ord du sa og alt du gjorde gjennom de mange år. De er bevis for at du ikke trodde på Jesus. For den egentlige domsårsak er at du ikke tror. Men Gud vil vise deg fram slik du egentlig er, slik at du selv også skal se det: Du var ikke et Guds barn.

d) Den store forskjell.
I dommen vil altså den store forskjell mellom troende og vantro komme til syne. Det er alvorlige ord som mange mennesker i vår tid rygger tilbake for og ikke vil høre. Noen predikanter har også en tendens til å snakke rundt omkring slike bibeltekster og ikkje vise fram hvordan det egentlig er. Det skal også Jesus kreve oss til regnskap for.

Dommen viser framfor alt at verden vil deles i to grupper. Bare to. Det finnes ikke noen mellomting mellom tro og vantro. Enten er du det ene, eller også det andre. La oss nå se litt på dette.

2. Det er to slags mennesker.
Det er slik på jorden også, men her kommer de ikke så tydelig fram. Men de har levd hver sitt liv på ganske ulik måte. De frelste og de ugudelige. Jesu ord i Mat. 7, 1213-14 viser det tydelig. Han taler om to porter, to veier og to mål.

Vi kan nevne noen bibelske eksempler på det.

a) Paulus.
Han hatet Kristus og de kristne. Men han mente at han trodde på Gud på en rett måte. Han førte et fint liv. Men: så møtte han Jesus utenfor Damaskus. Da ble alt forandret. Hele livet ble nytt for Paulus. Nå kunne den tidligere fariseeren si: For meg er livet Kristus. Fil. 1, 21. Senere har mange sagt som ham og fått det samme nye liv.

b) Anna Fanuelsdatter
Vi kan lese om henne i Luk. 2, 36-38. Hun tjente Gud i faste og bønn hver dag, står det om henne. Hun var en av de stille i landet som ikke viste seg fram og som ikke ble regnet så mye med i det offentlige liv. Men Gud regnet med henne. Hun talte om barnet – vitnet om Jesus som verdens frelser. Hun talte til alle som ville høre, de som ventet på forløsning for Jerusalem. Og det finnes noen slik i alle land.

c) En ung mann.
I Markus 10 er det fortalt om en ung mann som møtte Jesus. Han var glad i penger og denne verden. Møtet med Jesus ble ikke til frelse. Det ser ut som at han gikk inn i evigheten uten tro på Frelseren. Da gikk han fortapt.

3. Det er to slags død.
Den ene gruppen er salig her og i evigheten. For det er slik vi er når vi dør, at vi får det i evigheten. Ingen ting forandres med døden.

Bibelen er klar på at livet slutter en gang. Det er menneskets lodd å dø, Hebr. 9, 27. Og alle vil på en eller annen måte frykte døden, Den er kald og ubarmhjertig og alltid en ubuden gjest. Fergemannen henter oss og tar oss over den mørke elv. Og da er det ingen vei tilbake.

”Døden kommer snart til hytten, snart til kongens borg. Tror du den vil la seg hinder av din gråt og sorg.”

Spørsmålet er da: Hvor bærer det hen?

På Golgata hang det to røvere da Jesus døde. Begge disse døde også. Men du for en forskjell! Den ene bannet og hånte – den andre ba en stille bønn. Slik er menneskene alltid. Noen er så forblindet av djevelen at de ikkje ser det aller viktigste i livet. Paulus sier om dette: Denne verdens Gud har forblindet de vantros sinn. 2. Kor. 4, 4.

Djevelen innbiller folk at døden er punktum. Det er siste kapittel i livet, og alt er slutt med det. Er det rett?

4. Det er to slags evigheter.
Bibelen er klar på at døden ikke er slutten. I Hebr. 9, 27 leste vi at Det er menneskets lodd å dø – da står det et tillegg: Og deretter dom. Du har en sjel som eksisterer evig. Du skal tilbringe alle evigheter et sted. Når vi ser det, er det flere læresetningar som faller grus:
  - Læren om at alle blir frelst til slutt er falsk.
  - Læren om at alle blir tilintetgjort ved døden, er feil.
  - Læren om at Gud er død, er gal.

I Luk. 16, 23 leser vi om en rikmann som ”slo sine øyne opp i dødsriket”. Der var han i pine. Og da våknet han, men det var for sent. Han så Abraham og de frelste i evigheten. Det er det ikke mange som har sett. Her er det nok som eksempel for oss andre.

Mange vil nok være lik rikmannen i det at de våkner for seint. De ser endelig litt av alvoret, men da kunne de ikke gjøre noe med det. Og da ser han: Det er noe etter døden! Det er to evigheter. Tenk om han hadde opdaget det før.

a) Evig straff og evig pine.
De gudløse og ufrelste har en slik evighet i vente. Der er hedningene, fariseerne, de egenrettferdige og likegyldige. Felles for alle er at de trodde ikke på Jesus. Alle andre ting er egentlig et utslag av det.

Vi vet lite om hvordan de har det. Men i v. 41 står det om den evige ild. Dit skal de gå. Det er lidelse uten ende og helt ufattelig for vår tanke. Hva den egentlig består i, vet vi heller ikke mye om. Middelalderens sterke bilder av dette er lite bibelsk. Men i Mat. 5, 29 står det at legemet skal bli kastet i helvete. Se også Åp. 14, 10-11.

Det er klart at slik tale irriterer folk. Innerst inne vet mange at det er sant eller kan være det. Men det er så ubehagelig for vår tanke, at mange gjør hva de kan for å bortforklare det. Men en bortforklaring opphever ikke evighetsalvoret.

b) Evig liv.
Det er den andre muligheten. Det er saligheten hos Gud, være nær ham. Det er fest og bryllup, gullgater og edelstener. Alt er bilder på noe som vi ikke har ord eller begrep om. Det er de vakreste bilder vi har som Bibelen bruker om himmelen.

Hvorledes kom de dit? Åp. 7, 14 forteller oss det. De hadde tvettet sine kjortler i Jesu blod. Bare at de trodde på hans død, var grunnen til at de var for Guds åsyn. V. 15. Det skjer ved troen og ikke ved gjerninger. Det må være vår alles bønn at vi kommer hjem til vår Frelser.
Amen. 

mandag 27. juni 2011

64) Joh 1, 19–27

Ydmykhet og blindhet.

Joh 1, 19–27

I denne teksten kan vi finne eksempler på to slags mennesker. Og her begynner egentlig historien om Jesus i dette evangeliet. Det som står foran er en prolog eller et forord til resten. Herfra følger vi Jesus på hans vei gjennom livet til død og oppstandelse.

Som de andre evangelistene begynner han med Døperens vitnesbyrd om Jesus. Han var jo sendt i forveien for å bane vei for Frelseren. Og det gjorde han ved sin forkynnelse. Slik må det alltid være. Gud mente at mennsker ble frelst ved tro, ved forkynnelsens dårskap. 1. Kor. 1, 21. Med det mener han ikkje en dårlig forkynnelse. Men talen om troen på Jesus som frelser ved sin død, har alltid vært en dårskap for det naturlige menneske.

1. Sann ydmykhet.
Døperen Johannes er et eksempel på en slik sann forkynner. Han var en ydmyk person som bare kom for å peke på Jesus. ”Etter meg kommer en mann,” sa han. Kap. 1, 30. Og senere sier han så tydelig: ”Han skal vokse, jeg skal avta.” Kap. 3, 30.

Jesus gav Johannes dette vitnesbyrdet: ”Noen større enn døperen Johannes er ikke reist opp blant dem som er født av kvinner.” Mat. 11, 11. Han sa også at ”han var det brennende og skinnende lyset” (Joh. 5, 35). Det er ikke mange som får slike vitnesbyrd av Jesus selv. Mon han finner noen i dag som kan sammenlignes med ham?

Her i Joh. 1 ser vi noe av hans ydmykhet. Da noen tenkte at han var Messias, svarte han: ”Jeg er ikke Messias.” v. 20. Han ville ikke ta ære for noe han ikke var. Ærlighet følger nøye sammen med ydmykhet. Han var heller ikke en profet eller Elia. Men prestene gav seg ikke og gikk hardt innpå ham: Hvem er du da? De skjønte at han var noe mer enn vanlige folk.

Da svarte han åpent med sitat fra Bibelen som viser at han så seg selv som forløper for Messias: ”Jeg er en røst som roper i ørkenen: Gjør Herrens vei jevn.” v. 23. Det er sitat fra Jes. 40, 3. Og Matteus sier klart at denne røsten var Johannes, Mat. 3, 3. Egentlig er det et uttrykk for ydmyk holdning hos Johannes. En røst er vel ingen ting. Det er mannen bak som betyr noe.

Johannes ville opphøye Jesus. Derfor var han kommet. Det er her vi kan lære mye av ham. Uansett hvilken stilling vi har i samfunnet eller i Guds menighet på jord, kan vi være med å ære Jesus og vise han fram som vår store frelser og herre for våre medmennesker. På den måten er vi med og jevner veien for folk.

De største redskap i Guds rike er nettopp slike som følger Johannes her. Både i sin forkynnelse og i sitt liv var han et mønster for oss. Det er ikke sikkert at han var så skarp intellektuelt eller hadde mye kunnskap. Men han stilte seg til disposisjon for Herren uten å kreve noe for seg selv. De gjorde som Peter formaner oss til: Ikle dere ydmykhet mot hverandre. 1. Pet. 5, 5. Det betyr også at de var villige til å bli små i seg selv – ”avta”. ”Den som fornedrer seg selv, skal opphøyes,” sier Jesus. Luk. 14, 11.

2. De blinde.
Mennesker som ikke er omvendt og gjenfødt, er generelt sett åndelig blinde. De kjennetegnes ved at de ikke forstår åndelige spørsmål. Det er ikke nok med kunnskap. Det er ikke alt vi kan forklare logisk og forstå med vår hjerne.

Jødene ventet på Messias, og de hadde skriftlige løfter om at han skulle komme. Skriftene sa også en del om hvordan han var og hva han skulle gjøre. Denne ”messianske” linje går gjennom hele Det gamle Testamentet.

Fariseere og skriftlærde mente også at de kjente Guds vilje, og de trodde utvilsomt på løftet. Og det er en stor fordel.

Nå talte Johannes til dem om at ”midt iblant dere står den dere ikkje kjenner”, v. 26. De som skulle ha kjent ham, forstod det ikke selv om han var ganske nær. Det taler til oss om hvor lett det er å være blind med kunnskap. For det åndelige syn er knyttet til troen. Det er den som har en levende tro på Gud, som ser. Og det hadde ikke disse jødene.

Det er fare for at mange mennesker også i vår tid lever på samme måte. Folk i Norge og den vestlige verden har i mange, mange år hatt relativt mye kunnskap om Gud. Likevel var de ikke frelst eller så det som nødvendig for dem selv. Og vi har sett det i vekkelser gjennom tidene. Mange hørte ordet uten å omvende seg til Gud. De var åndelig blinde. De sov. Alle forkynnere som har vært i slike møter, kan bekrefte det.

Bibelen taler om å bli født av Ånden for å bli frelst. En av sidene ved det er nettopp dette at Guds Ånd må få overbevise syndere om frelsen. Og her står vi så hjelpeløse. Denne overbevisning kan ikke bare skje ved forklaring av Bibelen. ”Det er Den hellige Ånds gjerning, sier katekismen. Og det gjør oss små som arbeidere i Guds rike. Det menneske som sier nei til Guds kall, er utenfor.

Derfor er det så viktig at vi minner folket om deres ansvar for å komme. Vi skal ikke frelse oss selv. Men vi kan åpne oss for Ordet og Ånden. Det gjelder både ordet om synd og dom, og om tilgivelse og forsoning hos Jesus. Må Gud få møte oss og folket vårt til å se det.
--