søndag 25. juli 2010

19) Jesu gjenkomst. Hebr. 10, 37-39.


19) Jesu gjenkomst. Hebr. 10, 37-39.

Jesu gjenkomst er sentral i NT. Det er nevnt 318 ganger, og det er omtalt i 23 av de 27 bøkene i NT. Paulus taler 50 ganger om Jesu gjenkomst, men bare 13 ganger om dåp. Det viser hvor viktig dette emnet er. Og Jesus holdt lange taler om sin gjenkomst. For ham var det om å gjøre å forklare dette før han forlot verden.

Noe om dette skal vi ta fram ut fra denne teksten:

1. Et klart løfte.
Mange vers i Bibelen viser det. Her skal vi ta fram noen:
- Joh. 14, 3: Da kommer jeg igjen. Det står i ”trøstetalen” der han nettopp har talt om at han skal berede et sted for de troende. Når alt er ferdig, skal han komme tilbake til jorden og hente sine hjem.
- Apg. 1, 11: Han skal komme igjen på samme måte. Det sier engelen til disiplene da Jesus var steget opp til himmelen. Det er et løfte fra Guds sendebud.
- Luk. 21, 27: Da skal de se Menneskesønnen komme. Her er det igjen Jesus selv som sier dette. Han gir oss et løfte, og her står det nettopp i en gjenkomstpreken der han har talt om mange tegn på sitt komme.
- Åp. 22, 20: Ja, jeg kommer snart, jfr. Åp. 3, 11. Det er avslutningsordene i Åpenbaringsboken som samtidig er avslutningen på vår Bibel. Gud har ordnet det slik at denne boken kommer til slutt. Siste ord skal være om hans gjenkomst.

2. Jesus kommer snart.
Det er kort tid igjen før han er her. Men det kan lett misforstås. Da skal vi huske et par ting:
1) Etter Guds regnemåte er det ikke lenge siden Jesus var på jord. I evighetens lys er jordelivet alltid kort, selv om det går flere tusen år etter vår kalender. Men Peter siterer GT og sier at en dag er som tusen år og tusen år som en dag for Gud. 2. Pet. 3, 3-4 og 8. Her ser vi forresten at utviklingen av frafallet begynte allerede i aposteltiden.

2) Ordet ”snart” er brukt for at vi alltid skal vente og være rede. Vår tid viser også at det også er kort tid igjen av nådens tid. Det viser tegnene. Men også tidligere generasjoner skulle gå med forventning. Det er med og holder oss våkne.

3) Guds langmodighet og hensikt er klar: Jesu vil ha alle. 2. Pet. 3, 9. Han kommer ikke igjen før han ser at den siste er blitt frelst. Da er nådens tid over. Men selv om han er langmodig og venter på å komme, vil han komme snarere enn mange trodde. Du ønsker kanskje at han skal drøye enda mer, for du er ikke forberedt ennå. Da må du virkelig skynde deg til Jesus. Han kan være her før du vet ordet av det.

3. Gud formaner oss til å våke.
Å våke og vente betyr i Bibelen å stadig være ferdig til å bryte opp. Det er å leve i troen på Jesus. ”La hoftene være ombundne, og la lampene lyse,” sa Jesus. Luk. 12, 35. I sin gjenkomsttale sa han også dette: Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så den dagen skulle komme uventet over dere som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden. Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen,” Luk. 21, 34-36.

Det er en kraftsalve fra Jesus. Men det er det vekkelsens tegn når Guds folk våker. Tanken på Jesu komme er til hjelp i troslivet til å holde oss våkne.

1) Det vil bevare oss fra søvn. Vi blir lett sløvne med årene. Vi blir fort trette. Alle sovnet, står det i Mat. 25, 5. Også de kloke ble rammet. Derfor avslutter han denne lignelsen med ordene: Våk derfor, v. 13.

Og Paulus sier i 1. Tes. 5, 6: La oss derfor ikke sove som de andre. Jeg frykter for meg selv, og jeg frykter at mange kristne sover i dag fordi de er så opptatt av de jordiske ting. De tenker mer på karriere og høyere lønninger og mer makt og ære enn på Jesus. Og da går det galt.

2) Tanken på Jesu gjenkomst kan derfor bevare oss fra verden. Den er egentlig vår fiende og bedrar mange troende. Den gjør oss opptatt og dennesidige. Det jordiske blir lett det viktigste. Men verden forgår og dens lyst – men Guds rike består.

3) Tanken på gjenkomsten inspirerer oss til hellig liv i hverdagen og til gudsfrykt og forsiktighet i livet. Har jeg noe uoppgjort med Gud eller med mennesker når han kommer? Tør du å leve med det? I Fadervår ber vi: Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. En del av kristenlivet er å tilgi andre. I 1. Joh. 3, 3 leser vi: Hver den som har dette håp til ham, renser seg selv. Det maner til forsiktighet og hellighet.

4) Det gjør oss ivrige i misjonen. Det bevarer oss fra lathet, og vi ønsker å vinne sjeler for Gud. Gå ut, sa Jesus. Mat. 28, 19. William Booth som stiftet Frelsesarmeen sa: Ha en lidenskap: gå etter sjeler. Jesus vil misjon, både her hjemme og der ute i fremmede land. Det kommer en siste dag – da vi har gitt vårt siste offer, talt for siste gang, vitnet og bedt og snakket med folk for siste gang. Gud, hjelp oss å benytte anledningen nå.

4) Verden blir delt i to, v. 39.
Den største skillsmisse verden har sett er nettopp Jesu gjenkomst. Familier vil bli delt, ektefolk må skille lag og venner får aldri se hverandre mer.

a) Noen er troende. Den rettferdige av tro, skal leve. Og Guds sanne barn er de som tror til sjelens frelse, står det. Det er bare troen som kan redde en synder fra fortapelsen. Ingen ting av vårt eget er brukbart for dommen. Vi må bare klynge oss til ham som døde for syndere og tok på seg alt og betalte med sitt blod. Denne troende skaren går inn til evig salighet hos Gud.

b) Noen unndrar seg. Det er ikke alltid bevisst motstand mot kristendommen. Men de er redde og feige og våger ikke det siste steg. De utsetter avgjørelsen, som Feliks ga uttrykk for: Når jeg får god tid, Apg. 24, 25. Slike mennesker blir aldri frelst. Det finnes alltid noen unnskyldninger, like inn i dødens port.

De unndrar seg til fortapelse. Det sier Guds ord. Vi kan ikke omgjøre det, selv om vi ønsket det.  Men ennå er det anledning – du kan komme å bli frelst. Og ennå er det tid til å arbeide for Gud – for anskriket lyder og brudgommen er her.
.

lørdag 24. juli 2010

18) Simeon. Luk. 2, 25-35.


Luk. 2, 25-35.

Det er alvorsord som manar oss til ettertanke og sjølvprøving. For bibelteksten gjeld oss og vårt åndelege liv. Kva kan dette visa oss?

Gamle Simeon får ein fin attest her. Han kan stå som mønster for oss alle kristne.
- Han var gudfryktig og rettferdig, v. 25.
- Han venta på Messias. Han hadde høyrt og lest om han i Det gamle testamentet.
- Han fekk ei openberring, v. 26. Dei bibelske menn og kvinner fekk noko spesielt, dei levde i ei openberringstid.
- Han fann Jesusbarnet i templet og tok han i armane sine. Det var ei stor stund. Og det var ikkje av di han fekk sjå og halda eit barn slik mange synes er flott. Nei, det vart openberra for han at han såg Guds eigen Son i kjøt.

Slik kan stova di eller fiskebåten bli eit tempel. Gud kan møta oss alle stader, både til oppgjer med våre synder og med evangeliet si frigjerande kraft.

I denne stunda sa han noko. Det var store ord med ei stor tyding – både for han sjølv og for ettertida. Sjå litt på dei nå:

1. Han var ferdig til å døy, v. 29.
No kan du la tenaren din fara herifrå i fred, sa han. Han var ikkje lenger redd for å døy. Det godt å kunne seia det. Det er ei visse som berre Guds born kan ha. Er det mogeleg? Slik har dei det ikkje i andre religionar, t. d. i Islam. Dei må venta til domedag for å få vita om dei er frelste.

Heller ikkje humanetikarar og andre verdslege folk har ei slik visse. Somme har sagt til seg sjølv og høyrt av andre at det er ingen Gud. Gjer dei det lenge nok, sovnar dei inn åndeleg tala og blir forherda. Då lever dei i dødens fred.

Men Guds born har lov å tru det. Bibelen seier det er slik, sjølv om me ikkje alltid kjenner det slik. Våre kjensler skifter dagleg og me kan ikkje lita på dei. Men Guds ord er like fast, om så jorda går under. Difor bygger med på det.

- Job seier: Eg veit at min gjenløysar lever, Jon. 19, 25. Midt i trengslene han opplevde, visste han det. Han hadde ein som kunne berga han får alt. Og det skjedde i hans time.

- Paulus skriv: Eg veit kven eg trur på.  2. Tim. 1, 12. Trua hans var ikkje ei gjerning eller ei oppleving eller sterke kjensler. Nei, trua var knytt til ein mann, ein person, ein som gjekk god for han i død og dom. For Paulus hadde møtt han ved Damaskus og visste at Jesus frå Nasaret var Guds eigen Son og verda sin Frelsar.

- Johannes skriv: Dette har eg skrive så det skal vita at de har evig liv. 1. Joh. 5, 13. Her ser me altså at ordet om frelse og vissa om det finn me i dei heilage Skriftene. Det står i Guds bok, og kven vågar å tvila på det?

2. Kva var årsaka?
Simeon såg barnet. Og det var ikkje berre eit ytre syn av eit menneskebarn. Men han såg kven han verkeleg var. Barnet var Frelsar. Og han skjøna at berre dette barnet kunne frelsa eit menneske.

Men det er ikkje nok med historisk kunnskap eller å akseptera og godkjenna kristendommen. Heller ikkje handlar det om følelsar og stemning. Som Simeon må me óg sjå at barnet er einaste frelsar frå synd og dom og evig død. Sagt på ein annan og kanskje utruleg måte: Det er det åndelege synet på han som frelser oss.

Frelsa skjer ved personleg tru på Jesus, ved å ta imot han. Alle dei frelste i Bibelen var personlege kristne. Dei hadde møtt Jesus sjølv, og det endra livet deira totalt.

Dette inneber også eit personleg oppgjer med Gud om synd og svikt og heile vårt gamle liv. Det er ikkje eit fint syn for oss. Vårt gamle og nyare synderegister er langt og stygt når me ser inn i oss sjølve og tek fortida på alvor. Såg me ikkje meir enn det, vart me med god grunn fortvila og ville gå under.

Men Bibelen syner oss noko meir: Det er forlating for synda. Dersom me sannar syndene våre, er han trufast og rettferdig så han tilgir oss synda og reinsar oss frå all urett. 1. Joh. 1, 9. Han gjer det på grunn av Jesu blod, det vil seia hans død på Golgata for alle synder.

Gud tilgir og forlet all synd, og på den grunn kan me ha visse om frelse. Han har teke alt på seg. Frelsa er nå ei gåve.

3. Dette skal vidare ut, v. 31f.
Her talar me altså om misjon i vid tyding. Simeon seier at Gud har gjort i stand frelsa for alle folks åsyn. Jesu kome og Golgata var ikkje berre for nokre utvalde eller for jødane. Alle folk er rekna med. ”Ikkje en så ussel er at ei Jesus har ham kjær.”

Vidare seier han at det er eit lys til openberring for heidningane. Heidning i bibelsk meining er alle utafor jødefolket. Heidningane har alltid levd i mørke utan kjennskap til Guds rike. Mørke tyder altså ikkje her utan kunnskap, vitskap og t.d. teknikk. Dei lever i åndeleg mørke. Evangeliet kjem då med lys på ein heilt ny måte for dei.

Når det gjeld Israel, skal dette bli til herlegdom for dei. Dei hadde spesielle lovnader, m. a. om Messias som skulle koma i dette folket. Når dei ein gong tek imot frelsa i Kristus, vil herlegdomen bli mykje større for dei enn for heidningane. Dei vil oppfyllinga av heile Guds ord på ein ny måte.

Misjonsbodet seier det klårt: Gå ut i all verda, Mat. 28, 19. Det er vårt kall, og me skal stadig gå lenger ut til nye, unådde folk. Jesus leitar etter frukt der og lengtar etter nye som kjem. Og han ber oss om å gå. ”Misjonens Herre venter på unge som vil gå….”

4. Evangeliet møter motstand, v. 34-35.
Evangeliet set skilje i verda. Då blir det eit ”innafor og eit utafor” alt her på jorda, sjølv om me ikkje alltid kan sjå det. Og evangeliet skapar smerte og ikkje berre glede. Og me vik somme gonger unna når motgangen kjem.

- Jesus er sett til fall og oppreising. Det tyder skilje. Somme tek imot og får eit nytt liv. Andre blir forarga og seier imot. Profeten Jesaja kjem med ein profeti om dette i kap. 8, 24f.: Han skal verta til ein heilagdom og til ein snåvestein og eit støyteberg, til ei snare og eit reip. Den same profeten talar i kap. 9 om sonen som skal koma og herreveldet hans skal verta stort, 9, 6-7. Jesus sjølv seier i Mat. 21, 44: Den som fell på steinen skal verta knust. Men den som steinen fell på skal smuldrast til støv.

- Jesus skal verta til eit teikn som vert motsagt, seier Simeon vidare. Soga har vist til fulle at det er sant. Og i vår tid ser det ut til å bli verre og verre. Der kristendomen blir teken på alvor, kjem ein ”naturleg” reaksjon.

Me er ofte sløve og lunkne i livet som kristne, og då bryr ikkje verda seg. Men då er det noko feil med oss. Paulus seier: Me må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler, Apg. 14, 22. Det høyrer med, sjølv om ikkje trengslene er like alltid eller har same kraft og intensitet.

- Eit sverd skulle gjennombora sjela til Maria, Jesu mor. Ho skulle og kjenna smerte då sonen vart fornekta og jødiske leiarar og måtte lida og døy. Men Guds ord skal nå like til hjarta, og då vil alle kjenna smerte når synda blir openberra og nådelyset viser at me må få alt av Gud for å bli frelst. Det smakar aldri vår gamle natur.

Den gamle lekpreikaren Ole Langeland sa ein gong: ”Å fara herifrå i fred kan berre den som er reinsa i Jesu blod og har fått rettferda av tru.” Det er det store spørsmålet her i livet og i æva. Amen.
.