64) Mat. 12, 33-37.
22. s. Treenighet.
Jesus
har talt om sabbaten og helbredet på sabbaten, noe som førte til at fariseerne
ville rydde ham av veien. Han har også talt om Be’elsebul og om å forherde seg
mot Ånden. Det er tydelig adresse til noen jøder som var blitt hans fiender. Da
er det han taler om frukt på et tre. Han bruker det som en slags lignelse for å
få fram et budskap, særlig i møte med fariseerne.
1. En
lignelse.
Det er mange
slags tre i denne verden. Men Jesus deler dem inn i to hovedgrupper: gode og
dårlige. Og han skiller klart mellom dem: la treet være godt eller ondt. Noen
blanding er ikke mulig. Det minner faktisk om Jesu skarpe ord til Laodikea i
Åp. 3. Der sier han til den linkne menighet: Gud du var kald eller varm, v. 15
(eldre overs.).
Treet er
mennesker. Det er både onde og gode mennesker her i verden, når vi ser dem. Som
det er frukt av et tre, er det også slik med oss mennesker. Og det kan være
gode frukter eller også vonde og stygge frukter av et menneskeliv.
2. La
treet være …
Jesus
vil vi skal være gode mennesker. La treet være godt, sier han. Det er hans
ønske for alle mennesker. Og det er til det beste for oss andre at noen er
gode. Det er godt å ha gode mennesker rundt seg både i gode tider og når
motgangen kommer.
Det er
synden som gjør et menneske ondt. Det kan det ikke være tvil om. Synden river
end det beste i oss menneskelig talt og får oss til å fortsette i synden. Den
har da en tendens til å øke i omfang, men også i styrke og nye måter å synde
på. Og i vår gamle natur er vi alle onde, for synden bor i oss. Men det er
forskjell på folk om de la synden komme ut i fritt rom og beherske livet.
Hva skal
da til for å bli gode mennesker?
Det
begynner ikke med å bli god eller å ønske å være det. Det begynner i den andre
enden så å si. Det er en hovedsannhet i kristendommen. For det gode menneske
begynner med å erkjenne sin ondskap, dvs. sin synd. Her gjelder ordet om at
alle har syndet og fattes Guds ære. Rom. 3, 23. Ingen kan bli god i Guds mening
uten å begynne der. Det er vanskelig for mange som synes de er gode nok i seg
selv. Det blir et nederlag å erkjenne at de har synd.
Men den
bekjennelsen må til. Det er en del av omvendelsen. Men det er bare begynnelsen.
Veien går videre til troen. Det er å gripe den sannhet at synden kan bli
tilgitt av Gud. Den angrende synder setter sin lit til frelsen i Jesus Kristus.
Noen annen vei finnes ikke, det ser han i Guds ord. Joh. 14, 6. Når han så får
lese om det Jesus har gjort nettopp syndere, får han tillit det: Det er nok.
Det er veien. Takk, Herre Jesus, for din død på korset. Der bar du min dom og
straff. Og da er jeg fri.
Da
legges det inn en ny godhet i ditt liv, en ny lyst og vilje til å leve ett Guds
ord og gjøre som sier. Men da skal vi med en gang være klar over at vi
fremdeles kan komme til å synde og gjøre galne ting. Vi blir ikke fullkomne som
menneske så lenge vi er her på jorden. Vår gamle natur, det vi kaller kjødet,
er fremdeles syndig og har lyst til å synde. Det var også apostelen Johannes
klar over. I 1. brev skriver han slik i kap. 21: Dette skriver jeg til der for
at dere ikke skal synde. Det var meningen. Slik vil Gud det. Men erfaringen har
lært Johannes at det ikke alltid er så lett. Derfor fortsetter han: Men om noen
synder, da har vi en talsmann hos Faderen. Det betyr at det er håp for oss også
når vi faller i synd. Da taler Jesus vår sak i himmelen og sier: Forsoningen på
korset gjelder fremdeles, v. 2. Så får vi gråte over vår synd og gå videre på
Guds nåde og tilgivelse.
3. Dom.
Og en dag vil dommen komme. Det er
oppgjørets dag og regnskapets dag for alle mennesker. Vi skal gjøre regnskap på
dommens dag, sier han, v. 36. Få ting er så skremmende for menneskene som at vi
skal gjøre regnskap for vårt liv. Det kommer en dommens dag for alle mennesker.
Og det er en god del folk som ikke vil høre om det. Det taler gjerne for at de
faktisk tror at det vil skje.
Men de gjør som strutsen og stikker hodet
i sanden og tror at faren er over. Det er ganske lite gjennomtenkt og
fornuftig. Høsten kommer enten vi like det eller ikke. Det gjør også
regnskapsdagen. Bibelen er helt tydelig på det. Åp. 20 er et eksempel på det.
Det står klart: Alle skal stilles fram for Guds domstol – fra gravene og havet
og jorden. Og de blir dømt, står det.
4. Våre
ord.
Hva blir
så grunnen til at noen blir fordømt?
Her vil
folk gjerne komme med flere svar. For det er kanskje slik at ander skal dømmes,
men ikke de selv. Store syndere og forbrytere må selvsagt dømmes. Men folk har
en egen tendens til å gjøre egne synder og feiltrinn mindre enn andre. Dermed
tror de at de skal unngå dommen.
Til og
med ordene er med i dommen. Etter dine ord, sier Jesus. De kan frikjenne eller
felle oss. Hvordan skal vi forstå det? Som alltid må vi se på sammenhengen.
Hvert unyttig ord, sier han. Det er de verdiløse og tomme ord. Er de så
farlige? Ja, ordene avspeiler vårt indre. En som banner og sier stygge ord,
viser for alle som hører det, hvor uren og stygg han er i sitt hjerte. For
ordene er «uttrykk for hjertets sedelige beskaffenhet» (S. Odland).
Sammenhengen
her taler om hvordan treet er. Det gir frukter i forhold til hvilket tre det
er. Et bjørketre bærer ikke epler. Dets natur er ikke slik. Men ordene betyr
mer.
Når
Jesus taler om et godt eller dårlig tre, er det religiøst og åndelig å forstå.
Den som er god i kristelig forstand, er den som tror på Jesus og eier hans
rettferdighet. Ikke noe annet er gyldig. Og den frelste vil bekjenne sin tro,
som i Rom. 10, 10: Med hjertet tro en til rettferdighet, og med munnen
bekjenner en til frelse. Bekjennelsen av Jesus følger naturlig med troen. På en
eller annen måte viser vi hvem vi tilhører.
Den som
bekjenner Jesus, blir frikjent av Gud. Alle andre går fortapt. Det er den nakne
og utilslørte sannhet i kristen tro. Og det må folk få vite. Jesus var «nådeløs»
på det punktet. Og bekjennelsen er ikke her bare ord som man sier, det er ord som
kommer fra det troende hjerte.
- Må Gud
hjelpe oss alle til å være der.
