43) Gal. 5, 1 og 13.

Gal. 5, 1 og 13.


Om den kristne frihet. Til frihet har Kristus frigjort oss, sier Paulus. Og derfor skal vi stå fast og ikke la oss på nytt legge oss under trelldoms åk. Og vi er kalt til frihet, men la ikke denne frihet bli en anledning til misbruk. I denne spenningen lever vi hele vårt kristenliv.




Her må vi tale litt om denne store gave Gud har gitt oss troende. Det stemmer med Jesu ord: Får da Sønnen frigjort dere, blir dere virkelig fri. Joh. 8, 36. Når Jesus får gjøre verket, blir det ikke en falsk frihet, men som han sier i v. 32: Sannheten skal frigjøre dere. David har egentlig den samme tanken i Salme 32, 2: Som er uten svik i sin ånd.



Denne frihet har flere sider, eller den gjelder flere ting i vårt liv. Det skal vi stanse for nå.



1. Frihet fra syndens skyld.

På grunn av synden ligger det en stor anklage over alle mennesker. Og med anklagen følger skyld overfor Gud og dom. Dette kommer intet menneske fra, selv om de skyver det fra seg og forsøker å unngå tanken på Gud.



En ærlig sjel vet at den finnes der. Du ser det i tankene, i ordene og de mange gjerninger gjennom livet og det ikke gjorde som du burde gjort. Til sammen er det ”mange, mange tusen pund” i skyld til Gud. Egentlig er det en endeløs rekke gjennom livet. Og det må vi bare erkjenne. Den moderne tid har ikke gjort synden mindre eller enklere. Vi er like store syndere som folk i gamle dager.



Vi må ikke gjøre som Adam og Eva i etterkant av sviket ved syndefallet: De begynte å unnskylde seg og mente andre var årsak til det som skjedde. 1. Mos. 3, 12-13. I dag skylder mange på samfunnet, myndighetene og folk de har møtt. Det er sjelden å høre folk si ærlig og rett ut: Det er min feil.



Men når vi gjør det overfor Den Hellige Gud, erkjenner og bekjenner synden slik den er – ”da kommer Jesus med sin nåde, og legger den på hjertets sår”. Han kommer nær den angrende synder og sier: Jeg tilgir deg alt. Alle dine synder er tatt bort på Golgata. Jesus tok skyldbrevet og naglet det til korset og sonet og betalte alt. Kol. 2, 14.



Dermed setter han sjelen fri – fra synden og dommen og den evige død. Han har betalt, og det er nok. Derfor kan en kristen si med frimodig sinn: Det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Rom. 8, 1.



2. Frihet fra lovens krav.

Vi kan gjerne si: Fra Guds krav. Jødene hadde satt opp 513 bud i Talmud – du kan lese dem på internett. Og de har belagt dem med henvisning til GT. Men her var det mange bud og forbud som går ut over de ti bud. I tillegg hadde de forskrifter og lover for gudstjeneste og ulike ofringer (seremoniloven). Og mange jøder har gjennom tidene tatt dette svært alvorlig og vært nøye med oppfyllelsen.



Også mange kristne har prøvd å være nøye her, selv om der er en del som ikke tar Guds bud på alvor. Noen går med dårlig samvittighet gjennom livet fordi de ikke har klart det godt nok. Det kan gå på nervene løs og ødelegge mye i livet. Og noen tror også at menneskebud er like viktige som Guds bud, særlig om de kommer fra kirken.



Slik er det mange måter å bli lovtreller på. Og Bibelen er klar på at ingen blir frelst ved lovgjerninger. De er tvert imot under Guds forbannelse om de stoler på seg selv. Gal. 3, 10.



Guds ord sier nå: Kristus kjøpte oss fri fra lovens krav. Det gjelder de jødiske bud så vel som menneskebud. Jesus ble en forbannelse for oss for å befri oss fra denne forbannelse og lovens krav.



Frelsen er av nåde. Der er ingen bud og krav til deg for å bli en kristen. Det blir du bare ved troen på Jesus. ”Han er Frelser min,” synger vi ved juletid. En annen sanger synger slik: ”Der alt er oppfylt, hvert krav, hvert bud. Hva ingen maktet, det gjorde Gud.” Gud sa til Jesus (menneskelig talt): Du skal oppfylle alle bud! Og det skjedde.



Til frihet har Kristus frigjort oss!



(En annen sak som vi ikke skal gå inn på her, er at det egentlig bare er jødefolket som har fått Guds bud som en lovpakt. Ingen hedninger er underlagt den.)



3. Frihet fra syndens makt.

Selv om Jesus har dødd for alle syndere og betalt syndegjelden, er synden fremdeles i verden. Og den er like sterk i dag som før Golgata. Som syndige mennesker merker vi også daglig at synden er i oss og vi ser den omkring alle steder. Vi kan ikke åpne en avis eller se på TV uten å se synden. Og den kan gripe tak i oss før vi vet ordet av det.



Noen ganger under man seg over at prester og predikanter og andre ledere i Guds rike kan falle i grove synder. Og mange sier høylydt at det er forferdelig. Tenk at det går an!



Ja, tenk det. Vi skal aldri unnskylde oss selv eller andre i slikt. Men vi kan forstå det. For synden har stor makt i menneskene. Og kjødet er fremdeles skrøpelig. Her skal ingen opphøye seg og si at de er bedre enn andre. Synden har også en egen evne til å lokke og dra på hjertene. Synden bedøver liksom mennesketanken og kan ubemerket lede et menneske til synd.



Da er det Bibelen sier oss noe: Jesus tatt syndens brodd og makt bort. Den som lever Gudslivet i Jesu nærhet, har fått en mektig beskyttelse. Synden er der fremdeles, men dens makt er tatt bort. Den gjør han ved å vise oss at den ikke lenger har noen rettighet til oss. Vi er frikjøpt fra syndens herredømme.



”Skal vi forbli i synden,” spør Paulus, og svarer kontant: ”Langt derifra!” Rom. 6, 1-2. Han sier rett ut at vi er døde for synden. Vårt gamle menneske ble korsfestet med Jesus. Og døden – som er en følge av synden – har ikke lenger noen makt over oss. Derfor skal vi regne oss for døde for synden, men levende for Jesus, v. 11. Uttrykket ”regne” ble oversatt med akte dere i 1930-bibelen. Det er en ny måte å tenke om oss selv på. Om vi tenker at vi er døde i forhold til synden, har den ikke lenger noen rett eller makt over oss. Og det er en frigjørende tanke, selv om vi fremdeles ser synden. Den er blitt et fremmedlegeme for oss.





4. Frihet fra alle bekymringer.

Det ser ut til at alle mennesker har en eller flere bekymringer. Noen sliter med dette gjennom store deler av livet og kan sjelden kjenne seg helt fri på det området. Selv om det ikke behøver å påvirke gudslivet, vil det slite et menneske ut etter noen tid, og da vil også livet i Gud ta skade.



Derfor sier Bibelen noe om dette. Den advarer oss faktisk mot timelige bekymringer, fordi dette kan ødelegge troen hos oss. Mat. 13, 22; Luk. 21, 34. Vi skal altså ta slike bekymringer på alvor, det kan stå om vår evige frelse.



Videre sier Bibelen: Vær ikke bekymret – Gud selv har jo omsorg for dere. Derfor kan dere overlate alt i livet til ham. Han har jo sagt at vi kan be til ham og tro at han vil gjøre det beste for oss. Fil. 4, 6.



Også Josef sier dette til sine brødre da de var redde for at han skulle hevne seg i Egypt. Han samler dem og sier: Jeg er Josef. Vær nå ikke bekymret eller urolige. – Det var jo form å berge liv at Gud sendte meg hit i forveien for dere. 1. Mos. 45, 5.





Bekymringene kan gjelde vår egen framtid, ja, kanskje landet og verdens framtid. Hvordan vil det egentlig gå? Eller det gjelder mat – får vi nok av den når vi ser at mennesker i andre land sulter? Og i vår tid er det viktig med penger til nesten alle ting. Klarer vi oss med pensjon og inntekt? Ja, det er mye å bekymre seg for om vi gir oss inn på det sporet.



Da er svaret: En kristen har lov å legge saken fram for den Allmektige Gud og Frelseren. Peter skriver noe viktig om det: Kast all deres sut på ham. 1. Pet. 5, 9. Han har omsorg for oss – hører du det? Omsorg betyr at han sørger for deg slik at du har nok. Vi skal ikke vente overflod.



Og Salme 55, 23 sier dette slik: ”Kast på Herren det som er lagt på deg, han skal holde deg oppe,” I 1930-bibelen står det slik: Kast på Herren det som tynger deg… Du kan ha tillit til at han tar det på seg. Du er frigjort fra din byrde.



5. Misbruk av friheten.

Det heter i et ordtak eller slagord: Frihet under ansvar. Det betyr bl. a. at vi må vise ansvar når vi får en viss frihet. Det gjelder f. eks. barn og ungdom i oppdragelsen. De skal ha en viss frihet, og den øker gjerne med årene. Men det betyr også at de må vise ansvar i sitt liv og ikke ødelegge for seg selv eller andre i livet.



Paulus tenkte også slik når han sier i v. 13: Dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli til et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet. Vi er fri, men ikke til å synde eller gjøre det kjødet ønsker. Vi er nettopp løst fra kjødet og synden for å kunne tjene og gjøre godt. Den gamle natur er allerede dømt, og da skal den ikke styre vårt liv.



Noen mener at vi kan gjøre alt det vi vil når vi er kristne. Vi er frigjort, sier de. Og noen med kristennavnet driver hor i Guds navn, og kaller det kjærlighet. Gud kaller det synd. De stjeler, lyver, sladrer, banner og arbeider på helligdagen. Og sier: Vi har lov alt. Gud kaller det synd.



Når vi tenker på åndelig frihet, må vi alltid se det som Guds frihet og ikke vår egen selvvalgte vilje. Og en kristen er blitt trygg på at Gud velger alltid det som er til det beste for oss, selv når han setter begrensninger. Derfor kan vi leve trygt og med full frimodighet i det livet Gud gir oss. Da har vi mye å takke for.

42) Gal. 5, 22.

Gal. 5, 22.

Åndens frukt er det kristne livet. Her regner Paulus opp 9 deler av kristenlivet. Og vi finner alle delene hos alle kristne – selv om det kan veksle i grad og uttrykksmåte. Åndens frukt er ikke noe vi skal prøve å få til, de kommer ved den nye fødsel. Men en annen ting er om de får rom hos oss ved at verden og synden dominerer. Der ligger faren så lenge vi er her i verden.

La oss se på fruktene og dermed se på det Ånden gjerne vil gi oss mer av og lede oss til. Flere av disse uttrykkene er sterke og omfattende og gir oss mye å tenke på. Men her kan vi ikke si alt om alle.

Først ser vi på kontrasten mellom Åndens frukt og kjødets gjerninger, v. 19f og 22f. Luther skriver om det slik: ”Merk at han ikke sier Åndens gjerninger, likesom han sier kjødets gjerninger. Men han gir disse kristelige dyder et hederligere navn og kaller dem Åndens frukter, fordi det kommer mange gode frukter av dette. For de som er smykket med slike dyder, gir Gud æren og priser og bekjenner ham. Slik lokker de andre til også så slutte seg til Kristi lære og tro.” Det skal vi tenke på.

Ordet frukt brukes i entall selv om det er ni frukter. Det taler om enhet mellom alt som er ved oss kristne og at alt hører sammen.

1. Kjærlighet.

Denne vakre frukt kommer først blant Åndens gaver. Og Luther sier her at det hadde vært nok å bare nevne kjærligheten, for ”kjærligheten utbrer seg og fordeler seg i alle Åndens frukter” og viser til 1. Kor. 13, 7. I Rom. 15, 33 kalles den ”Åndens kjærlighet”. Og John Wesley sier at kjærligheten er roten til alle de andre fruktene. Derfor ser noen de andre fruktene som en følge av kjærligheten eller at de springer ut fra den. Det gjør f. eks. Hans Brandenburg i ”Wuppertaler Studienbibel”. S. Odland sier også det: De andre dyder er bare forskjellige sider av kjærligheten.

Ordet for kjærlighet er det rikeste ord vi har, agape. Det er ikke selviskhet og egenkjærlighet, men det handler om å gi, å ofre og gjøre alt for andre uten å vente betaling. Den søker ikke seg selv, 1. Kor. 13, 5. Dette ordet blir brukt i Bibelen om Guds kjærlighet til oss mennesker. I GT finner vi det f. eks. i 5. Mos. 7, 8 i den gamle, greske Septuaginta-oversettelsen. Og vi vet at Guds tanker alltid er rene og hellige.

Slik er kjærligheten. Gud elsket verden så høyt at han gav sin Sønn i døden for å frelse oss fra synd og evig og fortapelse. Han sparte ikke på noe. Joh. 3, 16, 1. Joh. 4, 10. Frelsens store grunn er kjærlighet.

Når vi tar imot den i tro, legger Gud noe av denne kjærlighet ned i våre hjerter. Vi får et nytt liv som gave fra Ham. Det gjør at vi gjerne vil elske andre på den samme måten. Vi kan ikke frelse dem, slik Jesus gjorde. Men vi ønsker og ber til Gud om at det må skje med mange. Og vi prøver å arbeide for at noen nye blir omvendt og frelst. Derfor arbeider vi i misjonen, gir penger til Guds rike, og ber om at det må skje.

Det er en frukt av at Gud har frelst oss. Derfor har vi ingen grunn til å rose oss av noe vi gjør her i verden. Alt vokser fram av troslivet.

Men vi er mennesker. Derfor glemmer vi mye gjennom livet. Og derfor har Gud ordnet med en rekke formaninger i sitt ord. Noen av dem taler også om kjærligheten. Glem ikke den, sier Gud. Ta vare på kjærlighet til alle mennesker.

2. Glede.

Der frelsen får leve i oss, vil det spire fram en ny kvist med en ny frukt: gleden. Det er den Hellige Ånds glede som gir oss. Det er først og fremst gleden over at vi er frelst fra synd og dom og evig straff. Det er ikke bare gleden over at vi har det godt her i livet. Men over det hele ligger en himmelsk atmosfære: Vi har smakt at Gud er god og kjent litt av himmelen i oss.

Luther sier at denne glede er ”den kjærlige samtale mellom brudgommen og hans brud. Det er de glade, liflige tanker som et troende hjerte har om Kristus.”

Bibelen taler ellers en god del om glede. Paulus skriver et brev til menigheten i Filippi som kalles ”gledens brev”. Der skriver han om glede 15 ganger og sier til og med at de alltid skal glede seg. Kap. 4, 4. Det er en oppfordring, og det minner oss om at vi lett kan glemme. Derfor må han oppmuntre dem til å se på denne Åndens frukt. Og i Neh. 8, 10 står det: Gleden i Herren er deres styrke. Det er sant også om oss kristne.

Den kristne glede er først og fremst over frelsen som Kristus kjøpte oss på Golgata kors. Den satte oss i frihet, og vi fikk et evig himmelhåp. Guds barn får glede seg over at vi har noe etter døden, noe som varer og er uten synd og noe vondt. Men det er altså en frukt av samlivet med Gud og hans Sønn.

3. Fred.

I klassisk gresk ble ordet fred (eirene) brukt om det motsatte av krig og indre begjær i negativ betydning. I NT er det brukt 88 ganger, og det betyr først og fremst et rett forhold mellom Gud og mennesker. Og det var det Guds Sønn, Jesus, som brakte oss. Derfor sier Ef. 2, 14f at han er vår fred og at han gjorde fred. Det fører også til at vi eier fred med Gud og har det godt med ham i åndelig forstand.

Når fred er en Åndens frukt viser det at den Gud har gitt oss påvirker oss og leder oss på en fredelig vei. Det var trolig meningen med ordet i Mat. 5, 9 i 1930-oversettelsen: salig er de fredsommelige. De eier en hjertefred som gjør dem til fredelige mennesker.

Luther skriver om denne freden: ”De kristne er stille og fredsommelige, ikke kives eller hater hverandre innbyrdes, men i tålmodighet bærer de andres byrder. For om den ene ikke vil ha tålmodighet med den andre, kan det ikke være noen fred iblant dem. Derfor setter Paulus langmodigheten nest etter fred.

Men det er tydelig at en slik fred kan ødelegges og forstyrres her i verden. Så lenge vi er syndere, kan det skje. I sitt første brev skrev Paulus: ”Hold fred med hverandre.” 1. Tes. 5, 13. Det var etter og midt in vekkelsestiden. Det skrev han også til menigheten i Korint der det var oppstått strid, 2. Kor. 13, 11. Etter mange år i tjenesten for evangeliet, skrev Paulus sitt siste brev – nå til medarbeideren Timoteus: ”Jag etter … fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte.”

Så lever vi også her i denne dobbelhet og spenning i livet: Vi har fred med Gud og eier Guds fred i hjertet, og samtidig får vi oppfordringen: Hold fred og jag etter fred. Men denne spenningen er slutt når vi går inn i evigheten.

4. Langmodighet.

Langmodighet er å tåle noe av andre og å vente med å handle, f. eks. med å dømme. Paulus bruker det f. eks. i Ef. 4, 2 der han formaner de kristne til å vandre … med langmodighet. Og i 1. Tim. 1, 6 sier han at Jesus viste sin langmodighet på ham til et forbilde. Det er sinnelaget Paulus tenker på. Det skal de troende kle seg i, Kol. 3, 12.

Dette er også nyttig i tjenesten for Gud, for prester, predikanter og misjonærer: Han ber oss om å forkynne, overbevise, irettesette og trøst – med all tålmodighet (det er samme ord som langmodighet på gresk). Også Peter skriver om Herrens tålmodighet (langmodighet) – 1. Pet. 3, 20; 2. Pet. 3, 9 og 15.

Luther har også et ord om dette. Langmodighet er ”en slik dyd at man i lang tid kan ha tålmodighet, slik at man ikke bare lir og tåler vondt, ulykke, urett, men også lenge holder dem til det gode og venter at de en gang skal forbedre seg.” Også djevelen gjør det når han angriper oss, sier han.

5. Mildhet.

Dette ordet betyr også godhet slik Gud er god, Rom. 11, 22, og er det motsatte av strid, se f. eks. Tit. 3, 2. Om dette ordet sier Luther: ”Mildhet er en dyd som gjør at enhver kan komme godt utav det med ham og gjerne omgås med ham. For de kristne skal ikke være uvennlige, men saktmodige, omgjengelige, vennlige. En slik vennlig mann var vår kjære Herre Kristus, som vi ser i evangeliet.”  

Mildhet og vennlighet skal ikke gå på bekostning av sannheten. Noen ganger kan det være vanskelig å kombinere disse to ting. For sannheten krever gjerne mer fasthet, og man må ta avstand fra det falske og usanne. Da er det viktig å bevare mildheten slik Ånden leder oss til.

6. Godhet.

Her er brukt et annet ord for godhet. Det er mye brukt i vanlig gresk om alt som er ypperlig, nyttig, dyktig, tiltalende osv (Egil Strand). I Bibelen får det en enda større betydning ved at det brukes om Gud. Han er egentlig så god at han er over alle. Ingen kan sammenlignes med ham.

I dette ligger mye. Hver dag har vi anledning til å gjøre gode gjerninger, hjelpe folk, trøste og tale vennlig til mennesker i sorg og nød. Livet med Gud vil lede oss ut i noen ferdige gjerninger på dette området også. Ef. 2, 10. Luther sier om dette: ”Det er at man hjelper andre i nøden med råd og dåd.” Også det gode vi gjør slik, er en frukt av Ånden i oss. Vi kan ikke rose oss av noe i livet.

7. Trofasthet.

Å være trofast er å stå ved et løfte slik at det oppfylles og slik være pålitelig. Gud er trofast, 1. Kor. 10, 13. Han kalles den trofaste skaper, 1. Pet. 4, 19, og hans trofasthet er stor. Klages. 3, 23. Gud selv er slik et godt eksempel på trofasthet, og Ånden gir dette videre som en gave til de troende.

Luther henviser her til 1. Kor. 13, 7: Kjærligheten tror alt, og sier: ”De som har denne tro, tenker ikke ondt om andre mennesker, men har et fromt og enfoldig hjerte mot enhver, og om han enn blir bedradd og det blir annerledes enn han hadde ment, så er han likevel saktmodig og god. Med ett ord: Han tror alle, men setter ikke sin tillit til noen uten alene til Gud.”

8. Saktmodighet.

En har sagt at det er å ha mot til å gå sakte. Da er det også å ha tid til å vente. W. Barclay sier at det er det mest uoversettelige ordet av disse fruktene. Det betyr både å kunne underordne seg under Guds vilje, å være villig til å lære og ikke være stolt, og å vise omtanke. Som adjektiv brukes det om et dyr som blir temmet og brakt under kontroll.

Vi finner ordet flere steder i Bibelen. ”Saktmodighet holder store synder ned,” Fork. 10, 4 i 1930-oversettelsen. I Norsk Bibel heter det: Sindighet … I 1. Kor. 4, 21 står det som motsetning til ris, og ert oversatt med mild ånd i NB.  

Luther sier at det er utallig mange årsaker til at vi kan bli vred, men at alle kan overvinnes ved saktmodighet. Ja, da er det en virkelig god Åndens gave og frukt. Jo lenger vi lever med Herren, ser vi at vi behøver slike frukter.

9. Avholdenhet.

Dette ordet blir også oversatt med selvbeherskelse. Det kan ha en generell betydning om å beherske sine lyster og ønsker på flere områder. Det blir brukt om seksuell avholdenhet, om å ha disiplin over kroppen og å kunne si nei til gleder og begjær. Det er også brukt om ”en keiser som aldri lar private interesser påvirke hvordan han styrer sitt folk” (Barclay).

Paulus forkynte bl. a. avholdenhet for Feliks, Apg. 24, 25. Han levde i synd med Drusilla, som han hadde overtalt til å skille seg og gifte seg med ham. Paulus talte slik rett ut om konkret om synden. Til Titus skrev Paulus at en tilsynsmann skulle være avholdende, Tit. 1, 7-8. Og Peter sier at vi i kunnskap skal være avholdende og i avhold (selvbeherskelsen) skal vi holde ut. 2. Pet. 1, 6. Han stiller altså store krav til tjenere i Guds rike.

Men også dette er frukt. Og vi kan nok si at det er lettere å være slik Bibelen sier, når vi ser alle frukter under ett. Der alt det andre får råde, blir ikke avholdenhet vårt eget strev. Det kommer som en følge av et godt samliv med Jesus i kjærlighet, glede og fred m. m.

I 1. Kot. 7, 5 er ordet brukt om avhold fra seks i ekteskapet under visse forhold. Men i kap. 9 er det brukt mer generelt, om en idrettsmann som deltar i en tevling. Han må holde seg borte fra mye annet, ja alt, for å vinne kransen. Det er bilde på en kristen.  

-

Mot slike er loven ikke, sier Paulus etter denne oppregningen, v. 23b. Den som lever i det fullbrakte frelsesverk med alle de tilhørende frukter, er fri. Loven kan ikke anklage oss for noen ting, fordi alle lovens krav er oppfylt av Kristus.

”Tankegangen må være at de dyder som vokser fram som Åndens frukt hos dem som ikke er under loven, ikke er i strid med loven. Tvert om, de stemmer overens med lovens krav uten å være drevet fram av lovens tvang” (Ole Øystese i Bibelverket).

41) Gal. 6, 7-10.

Gal. 6, 7-10.

Ved siden av Guds lov på Sinai kan vi si at det også er en annen lov i Åndens verden. Og den kan vi sammenlikne med en naturlov. Der er det slik at det både kommer vinter og vår, sommer og høst. Det skjer igjen og igjen. Hver av årstidene har sine særpreg, og mye av det samme kommer igjen hvert år. Der finnes en lovmessighet i denne verden.

Slik er det også i åndens verden. Og det gjelder både troende kristne og vantro mennesker. En bok som kom ut for mange år siden, het ”Ingen går fri.” Og slik er det her. Det er noe i tilværelsen som alle må forholde seg til. Vi kan ikke melde oss ut av den ”loven”. Men menneskene forholder seg ulikt til en slik lov eller virkelighet. Og det skal vi se litt på her. Noe av dette gjelder også for menigheten i Galatia. Det er derfor Paulus taler om det slik.

Den hovedsak vi tenker på her, er Gud. Folk tenker svært ulikt om ham. Det er også med på å forme deres evige skjebne. Det er ikke sikkert at alle forstår det eller tenker over det, selv i et såkalt ”kristent” land. For vi har faktisk hatt en god del kristen opplæring på mange områder – i alle fall er til tilfelle for et par årtier siden. Dermed gjelder det for stort sett alle ”innfødte” nordmenn i voksen alder.

Paulus kaller denne ”loven” å så og å høste, v. 7. Hovedsaken her er at det vi gjør nå, får betydning for ettertiden. Men det er ikke det samme som den indiske ”karma”, for den går det ikke så lett å forandre. I den kristne verden er det en vei ut, som vi også skal se på. Men det er viktig at vi ikke farer vill, som Paulus sier.

Hvordan tenker folk så om Gud? Det kan vi stanse litt ved, og sammenlikne vår egen tanke med det vi sier her og dermed se hvor vi selv står åndelig talt.

1. Gud er død.

En engelsk teolog, biskop Robinson skrev en bok om dette i 1964. Den ser ut til å ha fått stor betydning. Han sa rett ut at den Gud vi hadde trodd på, nå var død. Vi behøvde ikke å regne med ham eller ta han alvorlig. Gud var noe som tilhørte fortiden. En ny tid krevde nye tanker og løsninger.

Selv om Robinson angret noe av dette og prøvde å rette det opp senere, var skaden skjedd. Det var sådd et frø i folket, og det spredte seg over andre deler av verden og begynte å spire. ”Som du sår, skal du høste.” Den loven virker.

Mange i vår tid har tatt konsekvensen av dette og innretter sitt liv etter det. De tar ikke hensyn til Gud i sitt privatliv og i det offentlige liv. Da vil de også høste en evighet uten Gud. Vår og høst henger sammen. Vi ser at gamle folk som ble oppdratt i kristendom og hadde en viss respekt for Gud og hans lover, kaster alt dette over bord og lever sitt eget liv. De kan være snille og gode og bra mennesker på mange måter. Men de har avskrevet Gud.

Det ser vi f. eks. om søndagen. Folk hadde respekt for hviledagen selv om de ikke var personlige kristne. Nå vasker de huset søndag formiddag. De klipper plenen midt i ”kirketiden” og bygger på hytta. Noen arbeider svart eller tar imot svart arbeid for å ”spare”. Andre bryr seg ikke om Guds regler for familieliv og lever som de selv vil. Gud er død for dem.

I Salme 14 står det noe om dem: Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud. Og David gjentar det i Salme 53. Det har alltid vært noen som avskriver Gud i sitt hjerte.

Men Gud lever! Og de gudløse må en gang betale for slike tanker. Det venter en høst også for dem. Salig er den som våkner og vender om i tide.

2. Noen lager sin egen gud.

De er ikke fornøyd med himmelens Gud. De vil nok ha en høyere makt som kan hjelpe dem og gi dem noe. Men det må være en gud som passer for deres egne behov og tanker. Han skal snill og hjelpsom og koselig. Men han må ikke straffe dem eller stille noen krav. De vil selv styre sin gud.

Men det første budet sier at vi ikke skal ha noen annen gud ved siden av Herren Gud. Det betyr også at vi skal ha noen erstatning for Gud. Da blir det avgudsdyrkelse selv om vi ikke kaller ham ”gud”. Derfor er det nok mange avguder i verden. Men de er ikke guder, men innbilninger. Gal. 4, 8 sier det slik: De ”trellet under de guder som i virkeligheten ikke er guder”.

For det er bare en Gud – Skaperguden, den Hellige og Allmektige Herre. Bibelen taler mye om ham. Det er der vi må lære å kjenne ham. En selvlaget og innbilt Gud er uten verdi. Hvorfor skal vi da være opptatt med dem?

Den ene sanne Gud skal vi alle møte igjen. Ingen må lure seg selv med å tro at de kan unngå Gud, glemme ham eller finne en god nok unnskyldning. Det likner litt på sykdom. Hva hjelper det å skjule den eller mene at den ikke er så farlig – hvis doktoren sier den er dødelig. På den siste store dag skal alle mennesker samles og gjøre regnskap for Gud. Da er det slutt på alle utflukter.

3. Noen bygger sin framtid på gode gjerninger.

De bruker loven som frelsesmiddel og gjør så godt de kan, sier de. De lever et pyntelig og fint liv, hjelper folk i nød og gir penger til de som trenger noe spesielt. De trår nok og sier at de holder Guds bud, i alle fall de fleste og alvorligste.

Er det nok? Jakob skriver i sitt brev at den som svikter i ett av budene, er blitt skyldige i alle. Jak. 2, 10. Hele loven henger sammen. Du kan ikke skille ut noe som mindre vesentlig enn andre. Det ene bygger på de andre hele veien. Alt er utrykk for Guds vilje, og den kan vi ikke dele opp.

Selv om du ikke ser det nå, vil den dagen komme når Gud skal vise oss alle hva Guds krav er. Det er mulig å se det også nå, ved å lese nøye i Guds eget ord. Der står det. Men når den store høst kommer, skal alle måtte se det. Da vil menneskene forstå det Paulus sier i Gal. 3, 10: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det. Det blir en tung dag – hvorfor ikke omvende seg nå og få ordnet saken med Ham?

4. Om å så i kjødet.

I v. 8 i teksten sier Paulus: Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Å så i kjødet er å leve slik en selv vil. Det gjør egentlig verden. Men også kristne kan falle i den snaren. Her skriver han til mennesker med en kristen bekjennelse.

Men det er trolig rett som Poul Madsen skriver at det ikke er samme situasjon som i kap. 6, 1 om å bli overlistet av en synd. Her er det mer en annen livsholdning, noe som varer ved. Her i v. 8 er det mer det samme som i kap. 5, 19-21: kjødets gjerninger. De som lever i dem, vil ikke arve Guds rike. De er med andre ord ikke frelst. Høsten vil alltid komme i samsvar med våren. Det vi har sådd i livet, vil vi møte igjen i dommen.

Da blir spørsmålet klart: Lar vi Guds vilje får om i vårt liv? Lever vi i Jesus Kristus? Tankegangen i brevet er da at den som lever i nåden, også vil møte nåde i dommen, mens den som lever i verden, vil møte fortapelsen. Vårt liv og våre gjerninger kan aldri bli gode nok her i livet.

5. Om å så i Ånden.

Den som sår i Ånden er den som overgir seg til Gud og bare bygger sitt liv på Jesus frelsesverk. Jo, vi har synder og faller i synd, men vi får lov å komme med alt til Ham, og blodet renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 7-9. Og der må vi leve og får leve hele vårt liv. Derfor blir det i sannhet et nådeliv.

I v. 9-10 tales likevel om gode gjerninger. Det er kristenlivet der vi får lov å gjøre det Gud ber oss om. Det er ferdige gjerninger han legger i vår vei, Ef. 2, 10. Alt det vi har, tilhører vår Herre og Frelser. Derfor kan vi be og synge: Bruk meg nådefulle Frelser, som det her behager deg. Og det skal vi gjøre mest for troens folk, står det.

Det forunderlige her er at Paulus taler om en høst, en slags lønn for livet vårt. Han utdyper ikke dette her. Men det må være klart at det i alle tilfelle er en nådelønn. Vi har ikke fortjent noe selv om vi arbeider mye for Gud. Alt vi har, er jo gaver fra Gud. Han får bare igjen det vi har lånt av ham.

Så skulle vi ikke gå trett, står det, v. 9.

40) Gal. 4, 4-5.

Gud - i rett tid.Gal. 4, 4-5.

Dette er eit sentralt vers i Bibelen. Det handlar om Gud, om jul og påske, om Jesu komme – og alt til rett tid. Me får høyra om måten Gud arbeider på, og grunnen til at han gjer dette. Me skal berre tala litt om dette her.

1. Tida.

I tidens fylde hende dette, eller: då tida var fullkomen. I levende Bibel står det slik: i den rette tid. Og det var den tida som Gud føreåt hadde festsett, v. 2. Gud har ein plan med alt, og han fylgjer denne planen heilt til det siste. Det var altså ikkje tilfeldig det som hende julenatta i Betlehem. Den dagen hadde Gud notert i si almanakk.

Og det hende i det største riket i verda på den tida, Romarriket. Der låg alt godt til rette, både i det ytre og i menneskesinnet. Gud ville ha verda slik. Kyrkjehistorikaren Hjalmar Holmquist at det var skapt ”merkelig gunstige føresetnader” for kristendomen i Romarriket på den tida. Og han talar heilt praktisk om det med tanke på at den kristne trua skulle førast ut i den då kjende verda.

Han talar t. d. om verdsmonarkiet, om ei einsarta politisk leiing og om god vegar over heile riket slik at misjonærane kunne fara lett frå stad til stad i motsetnad til i mange andre land og rike. I denne tida var det faktisk og ein lengt i folket etter noko betre enn dei mange greske og romerske gudane.

Dette gjaldt jo særleg dei truande jødane i Israel. Det står om gamle Simeon at han venta på Israels trøyst, Luk. 2, 25. At han ikkje var åleine om det, viser orda åt Anna Fanuelsdotter: ”Ho tala om han til alle som venta på utløysing for Jerusalem” (Luk. 2, 38.

Når Luther skriv om dette, seier han at det var då lova si tid var forbi og Kristus var komen. Då tenkjer han på Mose lov som jødane hadde. Frelsa byrja med dei, men ho rekk ut over heile verda. Og nå var altså tida komen. Det hadde Gud i sitt råd vedteke.

I 1. Mos. 21, 1-2 har me ein svak parallell til dette. Der står det at Isak vart fødd ”på den fastsette tid”, eller i ei annan omsetjing: ”Nett på den tid Gud hadde tala til han om.” Slik er det alltid. Gud har tala om det som skal henda, og han har sett fast tida lenge før. Jesu kome var vedteke i æva, lenge før jorda var skapt. Det ser me av Ef. 1, 4.

Så kan me kvila i det som Gud gjer med oss óg. Alt skjer til rett tid for kvar ein av oss. Me kan berre gje oss over i hans hender.

2. Guds gjerning.

Kva er det så Gud vil og kva gjorde han i denne rette tida? Det skriv Paulus klårt om: Han sende Sonen sin. Guds Son skulle vera Guds representant på jorda mellom dei menneska han hadde skapt. Sonen var sendebodet eller reiskapen for Gud. Julenatta var det altså Gud som vitja oss ved ein spesiell sendemann. Paulus kallar Jesus for Guds Son. Då seier han klårt frå at denne Jesus som hadde levd i Israels land, rett og slett av Gud. Dei såg det ikkje på han til dagleg. For han var også noko anna enn Gud.

Jesus var fødd av ei kvinne, og då har han sagt at Jesus var menneske. Og det var nok inntrykket dei fleste fekk av han. Men nokre gonger såg dei noko dei ikkje hadde sett ved noko anna menneske. Kanskje fleire tenkte som soldaten på Golgata: Han er sanneleg Guds Son! Om lag det same sa Peter ein gong, Joh. 6.

Men Paulus skriv meir om Jesus: Han var fødd under lova. Det tyder at han var jøde. Og då var han fødd under dei same vilkår som alle jødar levde under, kravet til å oppfylla Moselova. Den ga retning for alle jødar som tok det alvorleg og viste veg for dei gjennom dagen og livet. Josef og Maria var truande jødar og gjorde det lova baud dei. Difor vart han omskoren og framstelt i templet. På denne måten lærde han å kjenna lova som eit menneske. Og det for menneska han var komen. Då måtte han vera som ein av dei.

3. Sonen si gjerning.

Og då er me framme ved det Jesus skulle her på jorda. Han skulle kjøpa dei fri som var under lova. Parallellordet til dette er kap. 3, 13. Her er me inne i det aller største og viktigaste i bibel og kristendom. Det handlar om Jesu Kristi død og oppstode. Nå minner Paulus galatarane om to sider ved dette:

a) Jesus skulle kjøpa dei fri som var under lova. Jesus død var ei betaling for heile verda si synd – slik kan me seia det for å prøva å skjøna dette underlege som hende på Golgata. Synda fører oss inn i trældom og i gjeld til Gud. Ingen av oss har levd som me skulle.

I denne saka gjeld det ikkje berre jødar som hadde lova skriftleg. Som Guds skapningar står me alle under Guds herredøme. I Romarbrevet  skriv Paulus om at alle skal stå skuldige for Gud – heile verda, og ikkje berre Israels folk. Gud vil føra oss dit hen at me ser vår skuld og få ein attlaten munn. Rom. 3, 20. I same vers står det både om alt det lova seier og at kvar munn og heile verda skal stå som skuldmenn for Gud. Her er altså alle med.

Å stå som skuldmenn for Gud tyder å forstå og erkjenna at me har synda mot Gud, og ikkje berre gjort noko galt for menneske. Den skilnaden er viktig. Å gjera noko galt mot eit menneske, det kan i mange høve rettast opp og betalast. Men ikkje slik i høve til Gud. Og det er der me er skuldige.

David hadde synda grovt mot menneske, både Batseba og mannen og mot Israels folk som han var eit føredøme for. Og i salme 51 erkjenner han synda og ber Gud om nåde. Men i v. 6 seier han så: ”Einast mot deg har eg synda, det som er vondt i dine augo, har eg gjort.” Då er han ved kjernen av syndeerkjenninga. Han ser at det ikkje er synd og hor mot andre menneske som er verst. Han skjønar at han står for Gud. Han har skapt alle, og alle står til ansvar for Han.

Berre ved å spegla seg i Guds ord kan me skjøna det. Det hjelper ikkje å sjå på andre menneske. Andre sine meiningar fører oss berre vill her. Det er tåkeprat og åndeleg skoddver å høyra kva folk meiner om livet vårt. Du må lesa det i Guds bok. Der finn du standarden og målet og Guds meining med livet vårt. Held du mål der? David visste at han var for liten. Difor ber han om reinsing og at Gud måtte løyna synda hans.

For å gjera det, sende Gud Sonen sin for å kjøpa oss ut av dette slaveriet som er mykje verre enn Israels trældom i Egypt. Då ropet frå krossen lydde: Det er fullbrakt! da var betaling gjeven.

b) Vidare kom Jesus for at me skulle få barnekår. Dei kristne skal ikkje ble tenarar for Gud for på den måten å bli skikka for himmelen. Me skulle ikkje vera åndeleg trælar som levde livet i otte for Gud, at me ikkje hadde gjort nok.

Me skulle bli born i huset. Då er me frie. Då treng me ikkje å ottast at me vert skubba ut or huset om me gjer noko galt i vanvare. Og me skal ikkje kjøpa oss mat eller venskap med vår Herre.

Me er frie born, og i tillegg er me då arvingar til heile huset. Jesus kom med andre ord for å gi oss himmelen for inkje. Dette skriv så Paulus meir om i versa etter vår tekst.

Å eiga barnekår tyder ikkje berre å få tilgjeving for synder me har gjort. Det er stort og me treng det kvar dag. Men eit barn bur i sin eigen heim. Han høyrer til der og har alle rettar som gjeld huset og familien. Det er den tryggaste stad eit barn kan vera. Ikkje ein gong i skulen eller i kyrkja er det så godt. Her talar me sjølvsagt om rette heimar der kjærleik og respekt rår mellom liten og stor.

Lat oss så gleda oss og takk Jesus for at han kom og det han gjorde. Bøna vår går også ut til alle dei i vårt land og i alle andre land der folk ikkje trur og difor ikkje er born i Guds rike. Ennå er det tid å koma. Nytt høvet til det, kanskje det er ditt siste. Amen.