Gal. 6, 7-10.
Ved siden av Guds lov på Sinai kan vi si at det også er en annen lov i Åndens verden. Og den kan vi sammenlikne med en naturlov. Der er det slik at det både kommer vinter og vår, sommer og høst. Det skjer igjen og igjen. Hver av årstidene har sine særpreg, og mye av det samme kommer igjen hvert år. Der finnes en lovmessighet i denne verden.
Slik er det også i åndens verden. Og det gjelder både troende kristne og vantro mennesker. En bok som kom ut for mange år siden, het ”Ingen går fri.” Og slik er det her. Det er noe i tilværelsen som alle må forholde seg til. Vi kan ikke melde oss ut av den ”loven”. Men menneskene forholder seg ulikt til en slik lov eller virkelighet. Og det skal vi se litt på her. Noe av dette gjelder også for menigheten i Galatia. Det er derfor Paulus taler om det slik.
Den hovedsak vi tenker på her, er Gud. Folk tenker svært ulikt om ham. Det er også med på å forme deres evige skjebne. Det er ikke sikkert at alle forstår det eller tenker over det, selv i et såkalt ”kristent” land. For vi har faktisk hatt en god del kristen opplæring på mange områder – i alle fall er til tilfelle for et par årtier siden. Dermed gjelder det for stort sett alle ”innfødte” nordmenn i voksen alder.
Paulus kaller denne ”loven” å så og å høste, v. 7. Hovedsaken her er at det vi gjør nå, får betydning for ettertiden. Men det er ikke det samme som den indiske ”karma”, for den går det ikke så lett å forandre. I den kristne verden er det en vei ut, som vi også skal se på. Men det er viktig at vi ikke farer vill, som Paulus sier.
Hvordan tenker folk så om Gud? Det kan vi stanse litt ved, og sammenlikne vår egen tanke med det vi sier her og dermed se hvor vi selv står åndelig talt.
1. Gud er død.
En engelsk teolog, biskop Robinson skrev en bok om dette i 1964. Den ser ut til å ha fått stor betydning. Han sa rett ut at den Gud vi hadde trodd på, nå var død. Vi behøvde ikke å regne med ham eller ta han alvorlig. Gud var noe som tilhørte fortiden. En ny tid krevde nye tanker og løsninger.
Selv om Robinson angret noe av dette og prøvde å rette det opp senere, var skaden skjedd. Det var sådd et frø i folket, og det spredte seg over andre deler av verden og begynte å spire. ”Som du sår, skal du høste.” Den loven virker.
Mange i vår tid har tatt konsekvensen av dette og innretter sitt liv etter det. De tar ikke hensyn til Gud i sitt privatliv og i det offentlige liv. Da vil de også høste en evighet uten Gud. Vår og høst henger sammen. Vi ser at gamle folk som ble oppdratt i kristendom og hadde en viss respekt for Gud og hans lover, kaster alt dette over bord og lever sitt eget liv. De kan være snille og gode og bra mennesker på mange måter. Men de har avskrevet Gud.
Det ser vi f. eks. om søndagen. Folk hadde respekt for hviledagen selv om de ikke var personlige kristne. Nå vasker de huset søndag formiddag. De klipper plenen midt i ”kirketiden” og bygger på hytta. Noen arbeider svart eller tar imot svart arbeid for å ”spare”. Andre bryr seg ikke om Guds regler for familieliv og lever som de selv vil. Gud er død for dem.
I Salme 14 står det noe om dem: Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud. Og David gjentar det i Salme 53. Det har alltid vært noen som avskriver Gud i sitt hjerte.
Men Gud lever! Og de gudløse må en gang betale for slike tanker. Det venter en høst også for dem. Salig er den som våkner og vender om i tide.
2. Noen lager sin egen gud.
De er ikke fornøyd med himmelens Gud. De vil nok ha en høyere makt som kan hjelpe dem og gi dem noe. Men det må være en gud som passer for deres egne behov og tanker. Han skal snill og hjelpsom og koselig. Men han må ikke straffe dem eller stille noen krav. De vil selv styre sin gud.
Men det første budet sier at vi ikke skal ha noen annen gud ved siden av Herren Gud. Det betyr også at vi skal ha noen erstatning for Gud. Da blir det avgudsdyrkelse selv om vi ikke kaller ham ”gud”. Derfor er det nok mange avguder i verden. Men de er ikke guder, men innbilninger. Gal. 4, 8 sier det slik: De ”trellet under de guder som i virkeligheten ikke er guder”.
For det er bare en Gud – Skaperguden, den Hellige og Allmektige Herre. Bibelen taler mye om ham. Det er der vi må lære å kjenne ham. En selvlaget og innbilt Gud er uten verdi. Hvorfor skal vi da være opptatt med dem?
Den ene sanne Gud skal vi alle møte igjen. Ingen må lure seg selv med å tro at de kan unngå Gud, glemme ham eller finne en god nok unnskyldning. Det likner litt på sykdom. Hva hjelper det å skjule den eller mene at den ikke er så farlig – hvis doktoren sier den er dødelig. På den siste store dag skal alle mennesker samles og gjøre regnskap for Gud. Da er det slutt på alle utflukter.
3. Noen bygger sin framtid på gode gjerninger.
De bruker loven som frelsesmiddel og gjør så godt de kan, sier de. De lever et pyntelig og fint liv, hjelper folk i nød og gir penger til de som trenger noe spesielt. De trår nok og sier at de holder Guds bud, i alle fall de fleste og alvorligste.
Er det nok? Jakob skriver i sitt brev at den som svikter i ett av budene, er blitt skyldige i alle. Jak. 2, 10. Hele loven henger sammen. Du kan ikke skille ut noe som mindre vesentlig enn andre. Det ene bygger på de andre hele veien. Alt er utrykk for Guds vilje, og den kan vi ikke dele opp.
Selv om du ikke ser det nå, vil den dagen komme når Gud skal vise oss alle hva Guds krav er. Det er mulig å se det også nå, ved å lese nøye i Guds eget ord. Der står det. Men når den store høst kommer, skal alle måtte se det. Da vil menneskene forstå det Paulus sier i Gal. 3, 10: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det. Det blir en tung dag – hvorfor ikke omvende seg nå og få ordnet saken med Ham?
4. Om å så i kjødet.
I v. 8 i teksten sier Paulus: Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Å så i kjødet er å leve slik en selv vil. Det gjør egentlig verden. Men også kristne kan falle i den snaren. Her skriver han til mennesker med en kristen bekjennelse.
Men det er trolig rett som Poul Madsen skriver at det ikke er samme situasjon som i kap. 6, 1 om å bli overlistet av en synd. Her er det mer en annen livsholdning, noe som varer ved. Her i v. 8 er det mer det samme som i kap. 5, 19-21: kjødets gjerninger. De som lever i dem, vil ikke arve Guds rike. De er med andre ord ikke frelst. Høsten vil alltid komme i samsvar med våren. Det vi har sådd i livet, vil vi møte igjen i dommen.
Da blir spørsmålet klart: Lar vi Guds vilje får om i vårt liv? Lever vi i Jesus Kristus? Tankegangen i brevet er da at den som lever i nåden, også vil møte nåde i dommen, mens den som lever i verden, vil møte fortapelsen. Vårt liv og våre gjerninger kan aldri bli gode nok her i livet.
5. Om å så i Ånden.
Den som sår i Ånden er den som overgir seg til Gud og bare bygger sitt liv på Jesus frelsesverk. Jo, vi har synder og faller i synd, men vi får lov å komme med alt til Ham, og blodet renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 7-9. Og der må vi leve og får leve hele vårt liv. Derfor blir det i sannhet et nådeliv.
I v. 9-10 tales likevel om gode gjerninger. Det er kristenlivet der vi får lov å gjøre det Gud ber oss om. Det er ferdige gjerninger han legger i vår vei, Ef. 2, 10. Alt det vi har, tilhører vår Herre og Frelser. Derfor kan vi be og synge: Bruk meg nådefulle Frelser, som det her behager deg. Og det skal vi gjøre mest for troens folk, står det.
Det forunderlige her er at Paulus taler om en høst, en slags lønn for livet vårt. Han utdyper ikke dette her. Men det må være klart at det i alle tilfelle er en nådelønn. Vi har ikke fortjent noe selv om vi arbeider mye for Gud. Alt vi har, er jo gaver fra Gud. Han får bare igjen det vi har lånt av ham.
Så skulle vi ikke gå trett, står det, v. 9.
