mandag 11. april 2011

54)1. Kor. 15, 4-21.

Jesu oppstandelse.

1. Kor. 15, 4-21.


Alle evangelier omtaler Jesu oppstandelse. Det var så viktig for dem at ingen overså denne hendingen. Disiplene ble overrasket da det hendte, det ser ut som om de hadde glemt det Jesus hadde sagt. Og slik er det nok med oss alle: Vi glemmer så lett, og ofte skjer det med ganske vesentlige ting. Kan det være at vi er så opptatt av andre saker her i livet?

Men så fikk de se det: Det slaktede lam fra Golgata levde! Han hadde vært i fortapelsen – men hadde seiret over alt og alle.

La oss se på noen lynglimt av oppstandelsens store under:

1. Oppstandelsen er et faktum.

Den har skjedd. Det er ikke drøm og fantasi og mennesketanker. Det er historie. I Luk 24, 6 får kvinnene høre: Han er ikke her (i graven). Og Paulus skriver i ”vårt” kapittel v. 4: Han ble reist opp på den tredje dag. Og det skjedde etter Skriftene, sier han. Gud hadde bestemt det slik, og dermed skjedde det.

Oppstandelsen er like historisk som 17. mai 1814, 7. juni 1905 og 9. april 1940. Det har skjedd – og dermed får det betydning for hele verden og alle mennesker.

2. Den er godt bevitna.

Det ser vi ikke minst her i 1. Kor. 15. Der går Paulus til angrep på vranglæren i Korint der folk mente at det ikke var noen oppstandelse. Dette livet var alt og det gjaldt først og fremst å leve her og nå.

Nei, sier Paulus. Vi har mange vinter om at Jesus oppstod fra graven. Fra v. 5 tar han fram noen slike vitner, som Kefas (Peter) og alle de tolv apostlene fikk møte ham. I v. 6 vil han vise fram en stor skare: mer enn fem hundre brødre (kristne) på en gang. Det må ha vært et underlig møte der så mange mennesker fikk den samme opplevelse. Og så legger han til: Av dem lever de fleste ennå! Det er over 20 år etter Jesu død. De har hatt god tid til å tenke over det som skjedde. Og fremdeles var de fleste i live. Det er som om han vil si: Bare gå og spør dem! De kan gi pålitelig beskjed.

Og Paulus var selv et vitne – den siste som hadde sett Jesus etter oppstandelsen utenfor Damaskus, v. 8. Men han anser seg ikke for en god kristne, han er uverdig og den ringeste. Derfor viser han folket til andre og bedre vitner. Få andre historiske hendinger er så godt bevitnet som nettopp oppstandelsen. Og et vitnesbyrd er viktig. Det er egentlig uimotsigelig. For et vitne kan si med full tyngde: Jeg var der, jeg har sett det. Jeg vet det er sant!

På bakgrunn av oppstandelsen kan vi være frimodige vitner. Vi står i den samme rekkefølge, for vi har også møtt ham og vet at han er vår frelser. ”Jeg vet på hvem jeg tro,” sier Paulus. 2. Tim. 1, 12. Det er også vår erfaring.

3. Oppstandelsen betyr alt for oss.

Fra v. 13 taler han sterkt om hvor viktig Jesu oppstandelse er. Der begynner han med ordet ”dersom” som antyder årsak og virkning. Og det er oppstandelsen det dreier seg om.

Paulus argumenterer slik:

Hvis Jesus Kristus ikke stod opp og fremdeles er i graven, vil det få flere utenkte konsekvenser. I hovedsak betyr det at alt er forgjeves i kristendommen. Forkynnelsen av evangeliet er til ingen nytte, forsoningen har ikke skjedd, vår tro er en selvlaget innbilning. Vårt arbeid for Gud i ytre-og indre misjon er da forgjeves. Sosialarbeidet står selvfølgelig igjen, men ikke hovedsaken som er sjelers frelse.

Da er vi ennå i våre synder, og vi er de ynkverdigste av alle mennesker. Grunnen er enkel: Vi har forkynt noe som ikke er sant, og vi tror selv på en falsk frelser. Vi ville da være verre enn verdslige mennesker og humanister: De lever jo som om det ikke er noen Gud, og det er i overensstemmelse med det de lærer.

Etter mange vers med slike tanker, kommer han med seiersropet uten å blunke: Nå har Kristus stått opp! Han er ikke lenger i graven, og da faller alle de mulige konsekvensene av hans død. Dette seierstegnet er vårt svar til verden. Det skjedde noe påskedag som snudde opp ned på alle mennesketanker om død og frelse.

Vi har en frelser – han lever og kan og vil hjelpe oss. Halmrasts sang får en dyp mening: Jeg levende så ham i hagen, og aldri så skjønn jeg ham så. Det må vi aldri glemme.

4. Oppstandelsen er beviset.

Påskedag ble det klart for alle at Jesus ikke bare var et menneske. Nasareeren var også Gud. I Rom. 1, 4 bruker Paulus et sterkt ord for dette: Jesus er ”godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde”. Det er en korrekt oversettelse, som Norsk Bibel har. Flere norske ord er brukt for å vise dette: Godkjent å være, kunngjort, erklært, bevist eller ”stadfestet” som i BGO. I en svensk oversettelse fra 1883 heter det: Det ble kraftig forklart. Men det må være en uheldig oversettelse som NO-78 har: innsatt som Guds Sønn. Det kan gi et inntrykk av at det nå han ble Guds Sønn. Folk med liten bibelkunnskap kan lett tenke slik. Men Jesus var alltid Guds Sønn, han var det fra evighet av. Det var jo derfor han kunne komme som vår frelser.

Men påskedag fikk verden vite det. Djevelen var ikke lenger i tvil. Han prøvde flere ganger å lure Jesus, f. eks. ved fristelsen. Men nå så han: Jesus lever virkelig, han er en mye farligere fiende enn han hadde tenkt før.

Alle i vårt land og i hele verden må få vite det. Nå har han all makt i himmel og på jord. Den makt mennesker har, både i vanlig forstand og politikere og leder og teologer, det er bare en tagen makt og en makt de har fått til låns i en begrenset tid. Det burde vi tenke mer på. For in gen kan motstå Jesus nå i lengden.

Han er slik i dag også. Men han viser det ikke alltid. Det er uttrykk for den himmelske visdom. Den går ut på at vi skal tro og ikke se.

I Apg. 3, 15 står et viktig ord: ”Livets høvding drepte dere – han som Gud reiste opp fra de døde.” Gud grep altså inn påskedag. Han gjorde et mektig under ved å bryte dødens bånd og lenker.

5. De første kristnes forkynnelse.

Ettersom oppstandelsen betyr så mye – og de første kristne så det mye klarere enn mange gjør i dag – derfor forkynte de også oppstandelsen. De talte mye om den. Og de hadde visshet om at dette var sant. De brukte ikke ord som hvis, dersom, kanskje. Nei, de sa. Slik er det. En slik visshet gir en veldig kraft i forkynnelsen. Usikkerheten gjør folk vaklende.

I Apg. 2, 24 taler Peter om at Gud reiste Jesus opp, ”idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast”. Grunnen var ganske enkelt at Jesus var Gud. Derfor måtte oppstandelsen skje.

Og i Apg. 4, 33 står det: ”Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse…” De forkynte ikke en Jesus som bare døde. Det gjorde de også med rette, for der skjedde forsoningen. Men forkynnelsen var om påskedag. Det var beviset og seierstegnet på at frelsen var ferdig og gyldig for alle. Tanken på Jesu allmakt og guddom bar dem fram. Det var noe nytt i verden. Slikt hadde aldri hendt før.

Men nå er Kristus stått opp – for oss også.

Gud skjuler ofte sin makt nå. Noen ganger spør vi om nettopp det: Hvorfor kom han ikke i makt og ordnet opp. Grunnen til slike tanker er egentlig vantro. Når vi kjenner Guds makt og plan, kan vi rolig overlate framtida til han.

Men ved Jesu gjenkomst vil alle mennesker få se det tydelig: Han er Herren over død og grav og alt levende. Åp. 1,7 sier: Alle slekter skal se ham – også de som har gjennomstunget ham. Det betyr ikke bare soldatene på Golgata. Det gjelder alle verdslige mennesker som lever i motsetning til Guds ord og vilje. Det er spyd i Jesu side.



I Mark. 16, 4 møter vi kvinner ved graven. De hadde mange tunge tanker om dette. Hvem skal velte bort steinen for oss? Da står det: Da de så opp, fikk de se at steinen var rullet bort. Se ikke på vanskelighetene og det umulige. Se opp – på Jesus. Da oppdager du løsningen.

6. Vår oppstandelse.

Jesu oppstandelse viser også at vi skal oppstå en dag. Der er noe i vente for oss som tror – og noe helt annet for de som ikke vil tro. I kapitlet vi taler ut fra nå, står det slik: Ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. 1. Kor. 15, 21f. Alle hedninger og alle verdslige, vantro mennesker skal en dag stå og møte Gud. Det blir en tung og uhyggelig framtid. Også vi som tror på Jesus, skal stå opp en dag. Men det blir en helt annen framtid. Peter skriver om det slik: Han har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse. 1. Pet. 1, 3. Det er himmelen og herligheten og evigheten sammen med Gud og hans elskede barn. Derfor kan Paulus skrive slik i sitt aller første brev: Vi skal ikke sørge slik som de andre som ikke har håp. 1. Tes. 4, 13.

Du som tror på Jesus har håp. Et stort håp om himmelen. La oss ta vare på det.

Amen.