144) Mark. 13, 21-27

Før Jesus kjem.

Mark. 13, 21-27. 6.s. Åpenb.

Teksten handlar om ein dag når Jesus kjem att i sky. Menneskesonen skal koma, v. 26. Før den dagen vil mykje henda her i verda. Det vil Jesus seia noko om her, og med det vil han åtvara oss slik at me er ferdige når tida er inne.

1. Tru ikkje alt.

Me skal ikkje vera så godtrune når det er tale om endetida. Folk vil seia og meina så mangt om det, v. 21. Snart er Messias her og snart der. Kyrkjer og organisasjonar og predikantar kan tala sterkt om dei siste dagar og kva tid Jesus kjem att. Somme er snare til å ta imot det og er sikre på kva som skjer ganske snart.

Det er rett at me skal akta på teikna og alltid vera budde på hans kome. Men teikna og talen om dette må stamma med Bibelen sine ord. Det må det alltid, men her er det sers viktig for det er så lett å ta feil. Me kan tru at me er dei første som har opplevd slike ting, og difor må endetida vera nær.

Litt innsyn i soga vår og verdssoga vil visa at det har vore mange tider tidlegare då det var mykje likt nå, men han kom ikkje. Nokre predikantar tala svært om Jesus SÅ vær. Då skal me berre tru det som Ordet seier og det som stemmer med det. Og me kan tenkja til alle tider: Kanskje kjem han snart, og då lyt me vera ferdige til å møta han.

2. Falske arbeidarar.

Tenk at det kan vera slik! Gjennom alle tider har det vore predikantar som står fram og meiner mykje og har eigne tolkingar av mangt i Bibelen. Det gjeld ikkje berre dei siste tider. Det gjeld ikkje minst frelsa og måte den skjer på.

Her kan me og tenkja på Mat. 24 som talar om desse ting. Til desse arbeidarane kan me rekna ein del sekter som manglar det vesentlege i evangelisk kristen lære. Men det er også slik predikantar og kyrkjer som nektar å fylgja den bibelske moral og livsførsel. Når nokon lever i synder mot Guds bod som fylgje av dette, er dei ikkje med og samlar til Kristus men spreier. Og då+ er dei ikkje rette arbeidarar.

Og me kan kanskje finna slike einskilde arbeidarar i fleire kyrkjer og samfunn. Då skulle ei rett kyrkjetukt gjera at dei vart stengde ute frå tenesta.

3. Teikn og under.

Det vekkjer alltid stor oppsikt når nokon kan lækja sjuke eller gjera andre store teikn som folk kan sjå. Då er mange snare til å meina at dette må vera rett. Berre Gud kan gjera slik, seier dei. Men det er ikkje sant. Jesus gjer det klårt at andre og kan gjera store ting. Heidningar gjer det og ikkje minst vil Antikrist gjera det.

Her må me og prøva alt på Guds ord. Stemmer det med det Gud har sagt? Seier Han at det er teikn på Guds gjerning at nokon blir frisk? Og har han sagt at det er slik vekkinga skal koma? Det er ei kjend sa mellom misjonærar at ulike «under» kan skje også der. Det skulle gjera oss varsame med dette uansett kor det skjer.

4. Naturen.

Teikn skal også henda i ytre ting, i natur og folkeliv. Det skal verta trengsle, og sola og månen skal verta mørk. Korleis det skjer eller kor lenge det varer er uvisst. Stjernene skal falle ned frå himmelen, og himmelkreftene skal skakast og oppføra seg «unaturleg». Dette lyder ganske dramatisk. Endetida vil ikkje bli stille og roleg der alt går sin vante gang som i hundrevis av år før.

Her kan me visa til m. a. Mat. 24, 29 og 37 ff.

5. Englane kjem.

Då kjem Jesus! Han er i skyene med stor kraft og herlegdom. Det vil truleg tyda at alle folk då skal sjå det og etter kvart skjøna kva som har hendt. Difor må dette bli ein reint uhyggeleg dag for dei som ikkje trudde på han. Nokre av dei vil hugsa ordet om dom og straff og evig død. Så går det opp for dei at det er for seint å venda om.

Ved denne dom skal alle vera med i verda. Gud skal senda englane sine ut og samla dei utvalde og henta dei heim til seg. Dei vil gå til alle land og område i verda. Dei fire vindretningane tyder på det. Over heile universet skal dei gå. Sjå v. 27.

Du som er eit Guds barn skal vita at han kjenner deg på namn og han veit kvar du bur. Difor vil englane finna deg og ta deg heim att. Han hentar alle – frå gravene og havet og dei som er gløymde og bortgøymde i dag. Då tek æva til. Jordelivet er slutt for godt på den måten me kjenner det. Og eit nytt tilvære tek til, utan tidsavgrensing eller noko hinder. Æva er det fullkomne livet saman med Gud og alle hans vener.

- Det er ikkje sagt her at alt skal skje på same tid. Andre stader i Bibelen viser at hendingane i den siste tida skal skje trinnvis og i avdelingar. Poenget i teksten vår her er AT det skjer. At Gud har kontroll over alt og vil sigra til slutt.

143) Luk. 13, 10-17.

En syk kvinne.

Luk. 13, 10-17. 4.s. Åpenb.

En kvinne blir helbredet på sabbaten. Det er beretningen denne dagen. Hun ble løst fra Satans makt, og det skapte stor jubel i folket. Hele folket gledet seg, står det. Men det skapte også uro og motstand: Tenk han kunne gjøre noe på en sabbat! Kunne han ikke vente til neste dag – de hadde seks dager å arbeide på.

Før dette hadde Jesus fortalt lignelsen om et fikentre som ikke bar frukt. Men det fikk en ny nådetid på ett år – kanskje det ville bære frukt neste år? Er det samme problem vi ser i denne helbredelsen? Noen bar frukt og gledet seg over Guds gjerning, mens synagogeforstanderen ikke gjorde det. La oss se på det som skjedde:

1. Kvinnen.

Vi møter altså en syk kvinne. Hun hadde hatt en vanmaktsånd i atten år. Det gjorde henne vanfør og krumbøyd og kunne ikke rette seg opp. I Bibeloversettelsen 2011 står «sykdomsånd». Begge ordene taler om at skrøpeligheten og sykdommen var knyttet til en «ånd». Det behøver ikke bety at det var en demon i henne, men at sykdommen har en åndelig karakter. Det gjelder ikke bare legemet, men vårt indre.

Prof. S. Odland sier at sykdommen var virket av en demonisk makt. W. Hendriksen sier hun i det minste var influert, påvirket av demoner. Vi kan ikke si ut fra dette at alle sykdommer er det. Men dette var en spesiell alvorlig sak.

I atten år hadde hun gått med den. Vi kan tenke oss hvilket slit det har vært. År etter år har hun sett ned på veien og jorden uten å kunne løfte blikket oppover. Trolig har ryggen verket, og folk har sett på henne med ublide øyne.

Og nå kom hun inn i synagogen mens Jesus talte og lærte folket om Guds vilje. Det satte nok en støkk i fariseerne. Vi vet ikke noe mer om henne og forholdet til de andre. Men Jesus kaller henne «en Abrahams datter», v. 16. Det leder oss til å tro at hun var en sann troende, skriver J. C. Ryle. I alle tilfelle må det betyr at hun var jøde. Jesus bruker det samme uttrykket om Sakkeus i kap. 19, 9: En Abrahams sønn. Og det er tydelig at Jesus skiller mellom å være Abrahams ætt og Abrahams barn. Joh. 8,37 og 39. Jesus har sett på henne og forstått at hun hadde et hjerte som lengtet etter fred med Gud.

2. Jesu makt.

Her viser Jesus sin allmektige kraft når han møter denne kvinnen. Han kalte henne til seg og talte til henne. Uten at hun bad om noen eller forklarte sin situasjon, sa han noe som må ha forundret henne og alle de som hørte det. Han sa rett ut: Du er løst fra din vanmakt! Han så hvordan hun var. På henne var det synlig i det ytre. Men det er like sant om syndens makt og vår indre avmakt på ulik måte. Han vet hvordan du har det.

Da la han hendene på henne, og på den måten overførte han noe av sin egen kraft og styrke på henne. Hun fikk del i Jesus. På en så synlig og konkret måte ble all mulig tvil visket bort. Det viste han mange ganger mens han var på jorden. Skulle ikke det være bekreftelse nok for oss? Han er den samme i dag som for to tusen år siden.

Slik er han også for oss i dag. Vi ser det ikke konkret alltid. Men ved troen på ham griper vi ham selv og alt det Kristus har å gi en synder. Han har makt på jorden til å tilgi synd. Han kan også lege sykdom og skrøpelighet og alt det som plager et menneske. Men noen ganger ser han det tjenlig for oss og for sitt rike på jord at vi må ha lidelser og prøvelser her i verden. Det skal bl. a. være med å ydmyke oss og gjøre oss avhengige av ham i alle ting. Men det skal også vise verden at vi som troende holder fast ved Gud og hans Sønn selv om vi ikke få alt det vi ønsker og ber om. For vi har tillit til Gud. Han vil oss alltid det beste. Og det vil verden merke.

3. Motstand.

Det vil alltid være noen som kritiserer oss og Frelseren. Det fikk kvinnen oppleve. Her var det synagogeforstanderen som angrep Jesus. Han ble harm fordi det skjedde på sabbaten, v. 14. På en måte var det naturlig. Sabbaten var en hellig dag. De skulle ikke arbeide da. Det var fastsatt i Guds lov.

Men han skilte ikke mellom arbeid for å tjene noen for seg selv og arbeid for å hjelpe andre. Det er en viktig forskjell for oss også med tanke på søndagen. Jesus ville lære ham noe denne dagen. Forstanderen mente de kunne vente til det ble hverdag. Jesus kalte det hykleri, v. 15. For også de hjalp et dyr til å drikke på sabbaten. Det var nødvendig.

Denne kvinnen var ikke bare syk, hun var bundet av Satan – i atten år hadde hun vært det. Nå var det på tide at hun ble løst og satt i frihet. Sabbaten burde være en god dag for det. Det var Guds dag. Skulle ikke han få gjøre sin gjerning på sin dag? Men det var nok Jesus selv de ville til livs, og da brukte de alle anledninger.

4. Glede.

Jesu motstandere forstod og følte at han hadde rett og de hadde ikke det. De ble skamfulle, slik en gjerne blir når en ser sine feil på denne måten. Og folket skjønte at Jesus hadde gjort en Guds gjerning og gledet seg stort over det. Når han får slippe til med sin gjerning, skaper det sann og ren glede.

142) Joh. 16, 1-4a.

Martyrer.

Joh. 16, 1-4a. 2. juledag. 

Stefanusdagen.

Det siste vers i forrige kapittel handler om at Ånden skal komme som talsmann. Han skal vitne om Jesus. Det er han som forklarer Jesus for oss, hva han betyr og hvor viktig han er for vår frelse, v. 26.

Men også disiplene skal vitne, v. 27. Det er de som har fulgt ham de årene han var en offentlig person og predikant. Jesus overgir sin oppgave til sine disipler og ber dem om å gå til jordens ende, Mat. 28,18ff. Da har de også løfter om hjelp fra Ånden. Uten den makter ingen predikant eller misjonær å utføre oppgaven.

Men det venter dem også andre ting.

1. De vil møte lidelse og motstand.

Alle mennesker vil oppleve slike tilstander. Ingen er fritatt for slike negative forhold i livet, selv om det ikke kommer like jevnt fordelt. Noen personer og familier ser ut til å være ekstra tungt rammet av motgang på nesten alle måter. Vi kan ikke forstå og forklare det.

Det fins også lidelse som bare rammer de kristne og Guds tjenere. Også her er det ulikt. Noen slipper meget lett fra all motstand og kamp i det ytre. Andre må gjennomgå mye. Det henger litt sammen med hvilket land man lever i til enhver tid. De som bodde i kommunistiske land tidligere, hadde ofte store problemer. Mange kom i fengsel og ble sendt til arbeidsleir langt hjemmefra. Noe av det samme opplever mennesker i dag i noen muslimske land.

Som kristne vet vi at alt dette er forutsagt i Guds ord. Slik sett kommer det ikke overraskende. Likevel er det ofte uventet og vanskelig å forstå at akkurat de skal oppleve det. Jesus og ellers i Skriften har sagt det tydelig. Hvorfor kommer det så lite av dette i vårt land og vårt folk? Man har forsøkt å forklare dette slik: Det er Guds menighet globalt sett som blir forfulgt. Det er ikke sikkert det skal ramme alle enkeltkristne. Noe sant kan det være i den forklaringen – slik har det i alle høve vært når vi ser på kirkens historie.

Jesus talte ofte om lidelse mens han var her på jord. Da han sendte ut de tolv apostlene rundt i landet, sa han bl.a.: «Se, jeg sender dere som får blant ulver.» Mat. 10, 16. Da har de liten grunn til å håpe på en fredelig tur. De må til og med regne med døden. De er den svakeste og mest sårbare part i konflikter. Ikke alle har møtt det, og det kan gi oss grunn til å tenke at de skulle regne med at det kunne skje.

Dernest sier Jesus at de er salige når folk hater dem og støter dem ut og spotter dem fordi de er kristne. Det er motsatt verdens tankegang. De mener helst at folk er salige når det går godt. Men Jesus sier altså at vi som tror har noe som andre ikke forstår.

Og det er faktisk slik: I motgangstider opplever et Guds barn at de er salige hos Gud. Det er godt å være nær ham og vite at han er oss nær og tar seg av vår sak. Paulus og Silas opplevde det i fengslet i Filippi. De sang lovsanger til Gud mens de bar lenker. Og Hans Nielsen Hauge satt julaften 1799 i fengsel i Trondheim. Og da skrev han salmen:

Jeg er hos Gud i nåde. Hva skader verden meg,

om den en stund får råde og stenger meg min vei?

Om den mitt legem binder i fengslets mørke skjul,

dog ånden overvinner og holder glad sin jul.

(Sangboken nr. 346.)

At det finnes lidelse på grunn av vitnesbyrdet, er et tegn på at det ennå finnes vitner, sier C. H. Martling. Verden gir de kristne skylden for mye her på jord. Og mange irriterer seg over det Guds ord sier og synd og nåde. Men de kan ikke lenger nå Jesus som er frelsens fyrste. Derfor angriper de de kristne i hans sted. Og vi som er hans tjenere på jord, kan ikke vente å få det lettere enn Mesteren selv. Det har han sagt.

I gammel tid sa man gjerne at martyrenes blod var kirkens sæd. Det har ofte vært sant. Noe av problemet for oss mennesker er at vi skyr lidelsen. Og da kan noen vike unna for å være en sann tjener. Men historien lærer oss også at det ligger en guddommelig kraft i denne lidelsen. Gud utruster dem på en særlig måte. Skal han få gjøre det med oss nå?

Denne dagen kalles Stefanusdagen, til minne om den første kristne martyr. Apg. 6-7. Senere har det vært utallige kristne som har lidd for Jesu navns skyld, og mange måtte lide døden. Og ingen vet hvem den neste blir. Også vårt land kan oppleve dette.

2. De får løfte om hjelp.

Den teksten vi stanser for her står midt inne i Jesu siste tale, og den handler mye om Ånden. Den kalles en talsmann og trøster og er en medhjelper for Guds barn. Da Jesus drog til himmelen, kunne disiplene føle seg ensomme og hjelpeløse. Nå var han borte som hadde vært lederen og støttestaven. Da var det de fikk et ekstra løfte: En talsmann og trøster skulle komme i hans sted og være hos dem for alltid.

Det var Den hellige Ånd. Han kom på pinsedag, og da kom han for alle troende. Vi kan regne med ham i vårt liv slik alle andre kan det. Og uten hans hjelp, var vi hjelpeløst fortapt. Han kaller oss til å følge Jesus. Han gjør gjerningen når vi blir frelst, og han leder oss gjennom dette livet.

Det betyr ikke at vi alltid skal ha et lett liv og gå utenom alle farer og vanskeligheter. Det hører med til menneskelivet. Men han har lovet å støtte oss, gå ved vår side og hjelpe oss gjennom vanskene og ikke utenom dem.

Ånden kalles også for Sannhetens Ånd. Det er vårt oppdrag og liv å leve i sannheten og å vitne om sannheten. Det gjelder vår egen tilstand som syndere og hjelpeløse mennesker. Og det gjelder sannheten om Kristus. Han døde for våre synder og stod opp til vår rettferdiggjørelse. Rom. 4, 25. Bare han kan frelsen menneskene. Det må de få vite.

3. Fremgang.

Da har vi også løfte om at det vil nytte. Menighetens oppdrag er å bringe evangeliet ut til hele verden slik at alle mennesker får høre det. Det går nok de fleste forbi, men det er alltid noen som vil lytte til og vil til himlen oss følge. Slik har det vært til alle tider og i alle land. Noen steder er det ekstra få som lytter og kommer. Det kan komme av at det er sterke motkrefter og forfølgelsen blir ekstra hard. Men også det er et vitnesbyrd.

At mange vil komme, ser vi at ordene om evigheten. Gud har latt oss få vite i Skriften at det v il bli mange i himmelen til slutt. Skaren blir som «tusen bjerge full av sne». De er så mange at ingen kan telle dem, som stjerne på himmelen. Og når himmelskaren blir omtalt, står det at de kommer fra «alle folkeslag og stammer og folk og tungemål». Åp. 7, 9 og kap. 5, 9.

Da er spørsmålet: Blir jeg med blant dem? Veien er stadig Jesus, som han selv sa, Joh. 14, 6.

Er også du med der? Ennå er det tid å komme! Amen.