søndag 1. april 2012

142) Joh. 16, 1-4a.


Martyrer.

Joh. 16, 1-4a. 2. juledag. 

Stefanusdagen.

Det siste vers i forrige kapittel handler om at Ånden skal komme som talsmann. Han skal vitne om Jesus. Det er han som forklarer Jesus for oss, hva han betyr og hvor viktig han er for vår frelse, v. 26.

Men også disiplene skal vitne, v. 27. Det er de som har fulgt ham de årene han var en offentlig person og predikant. Jesus overgir sin oppgave til sine disipler og ber dem om å gå til jordens ende, Mat. 28,18ff. Da har de også løfter om hjelp fra Ånden. Uten den makter ingen predikant eller misjonær å utføre oppgaven.

Men det venter dem også andre ting.


1. De vil møte lidelse og motstand.

Alle mennesker vil oppleve slike tilstander. Ingen er fritatt for slike negative forhold i livet, selv om det ikke kommer like jevnt fordelt. Noen personer og familier ser ut til å være ekstra tungt rammet av motgang på nesten alle måter. Vi kan ikke forstå og forklare det.

Det fins også lidelse som bare rammer de kristne og Guds tjenere. Også her er det ulikt. Noen slipper meget lett fra all motstand og kamp i det ytre. Andre må gjennomgå mye. Det henger litt sammen med hvilket land man lever i til enhver tid. De som bodde i kommunistiske land tidligere, hadde ofte store problemer. Mange kom i fengsel og ble sendt til arbeidsleir langt hjemmefra. Noe av det samme opplever mennesker i dag i noen muslimske land.

Som kristne vet vi at alt dette er forutsagt i Guds ord. Slik sett kommer det ikke overraskende. Likevel er det ofte uventet og vanskelig å forstå at akkurat de skal oppleve det. Jesus og ellers i Skriften har sagt det tydelig. Hvorfor kommer det så lite av dette i vårt land og vårt folk? Man har forsøkt å forklare dette slik: Det er Guds menighet globalt sett som blir forfulgt. Det er ikke sikkert det skal ramme alle enkeltkristne. Noe sant kan det være i den forklaringen – slik har det i alle høve vært når vi ser på kirkens historie.

Jesus talte ofte om lidelse mens han var her på jord. Da han sendte ut de tolv apostlene rundt i landet, sa han bl.a.: «Se, jeg sender dere som får blant ulver.» Mat. 10, 16. Da har de liten grunn til å håpe på en fredelig tur. De må til og med regne med døden. De er den svakeste og mest sårbare part i konflikter. Ikke alle har møtt det, og det kan gi oss grunn til å tenke at de skulle regne med at det kunne skje.

Dernest sier Jesus at de er salige når folk hater dem og støter dem ut og spotter dem fordi de er kristne. Det er motsatt verdens tankegang. De mener helst at folk er salige når det går godt. Men Jesus sier altså at vi som tror har noe som andre ikke forstår.

Og det er faktisk slik: I motgangstider opplever et Guds barn at de er salige hos Gud. Det er godt å være nær ham og vite at han er oss nær og tar seg av vår sak. Paulus og Silas opplevde det i fengslet i Filippi. De sang lovsanger til Gud mens de bar lenker. Og Hans Nielsen Hauge satt julaften 1799 i fengsel i Trondheim. Og da skrev han salmen:

Jeg er hos Gud i nåde. Hva skader verden meg,
om den en stund får råde og stenger meg min vei?
Om den mitt legem binder i fengslets mørke skjul,
dog ånden overvinner og holder glad sin jul.
(Sangboken nr. 346.)

At det finnes lidelse på grunn av vitnesbyrdet, er et tegn på at det ennå finnes vitner, sier C. H. Martling. Verden gir de kristne skylden for mye her på jord. Og mange irriterer seg over det Guds ord sier og synd og nåde. Men de kan ikke lenger nå Jesus som er frelsens fyrste. Derfor angriper de de kristne i hans sted. Og vi som er hans tjenere på jord, kan ikke vente å få det lettere enn Mesteren selv. Det har han sagt.

I gammel tid sa man gjerne at martyrenes blod var kirkens sæd. Det har ofte vært sant. Noe av problemet for oss mennesker er at vi skyr lidelsen. Og da kan noen vike unna for å være en sann tjener. Men historien lærer oss også at det ligger en guddommelig kraft i denne lidelsen. Gud utruster dem på en særlig måte. Skal han få gjøre det med oss nå?

Denne dagen kalles Stefanusdagen, til minne om den første kristne martyr. Apg. 6-7. Senere har det vært utallige kristne som har lidd for Jesu navns skyld, og mange måtte lide døden. Og ingen vet hvem den neste blir. Også vårt land kan oppleve dette.

2. De får løfte om hjelp.

Den teksten vi stanser for her står midt inne i Jesu siste tale, og den handler mye om Ånden. Den kalles en talsmann og trøster og er en medhjelper for Guds barn. Da Jesus drog til himmelen, kunne disiplene føle seg ensomme og hjelpeløse. Nå var han borte som hadde vært lederen og støttestaven. Da var det de fikk et ekstra løfte: En talsmann og trøster skulle komme i hans sted og være hos dem for alltid.

Det var Den hellige Ånd. Han kom på pinsedag, og da kom han for alle troende. Vi kan regne med ham i vårt liv slik alle andre kan det. Og uten hans hjelp, var vi hjelpeløst fortapt. Han kaller oss til å følge Jesus. Han gjør gjerningen når vi blir frelst, og han leder oss gjennom dette livet.

Det betyr ikke at vi alltid skal ha et lett liv og gå utenom alle farer og vanskeligheter. Det hører med til menneskelivet. Men han har lovet å støtte oss, gå ved vår side og hjelpe oss gjennom vanskene og ikke utenom dem.

Ånden kalles også for Sannhetens Ånd. Det er vårt oppdrag og liv å leve i sannheten og å vitne om sannheten. Det gjelder vår egen tilstand som syndere og hjelpeløse mennesker. Og det gjelder sannheten om Kristus. Han døde for våre synder og stod opp til vår rettferdiggjørelse. Rom. 4, 25. Bare han kan frelsen menneskene. Det må de få vite.

3. Fremgang.

Da har vi også løfte om at det vil nytte. Menighetens oppdrag er å bringe evangeliet ut til hele verden slik at alle mennesker får høre det. Det går nok de fleste forbi, men det er alltid noen som vil lytte til og vil til himlen oss følge. Slik har det vært til alle tider og i alle land. Noen steder er det ekstra få som lytter og kommer. Det kan komme av at det er sterke motkrefter og forfølgelsen blir ekstra hard. Men også det er et vitnesbyrd.

At mange vil komme, ser vi at ordene om evigheten. Gud har latt oss få vite i Skriften at det v il bli mange i himmelen til slutt. Skaren blir som «tusen bjerge full av sne». De er så mange at ingen kan telle dem, som stjerne på himmelen. Og når himmelskaren blir omtalt, står det at de kommer fra «alle folkeslag og stammer og folk og tungemål». Åp. 7, 9 og kap. 5, 9.

Da er spørsmålet: Blir jeg med blant dem? Veien er stadig Jesus, som han selv sa, Joh. 14, 6.
Er også du med der? Ennå er det tid å komme! Amen.