123) Mark. 12, 37b-44.

Rike og fattige.
Mark. 12, 37b-44.
8.s. Treenighet.

I denne teksten møter vi den store kontrasten mellom de skriftlærde og de rike, og på den andre side en fattig kvinne. I tillegg kommer en stor folkemengde og Jesus selv. Vi kan si at fariseerne var rike i seg selv, mens kvinnen var fattig både i egne øyne og i virkeligheten. Vi skal se litt på disse menneskene i dag.

 

1. Folkemengden.

En stor folkemengde hadde samlet seg om Jesus. En slik folkemengde kan være ustabil i åndelige saker. Dette skjer rett før påske, og vi vet at det tok kort tid fra Hosianna-ropet på palmesøndag til ropet om korsfest, korsfest noen få dager etter. Og fra Joh 6 vet vi også at folkemengden skiftet mening ganske fort da Jesus talte om seg selv som livets brød og at de behøvde ham til frelse.

Her står det at folket hørte ham gjerne. De var velvillige mot ham og ville høre hva hans budskap var. Det var flere slike predikanter i Israel fra tid til annen. De hadde hørt på døperen Johannes for kort tid siden, og mange var blitt døpt av ham i Jordan-elva.

Nå var Jesus kommet. Hva ville han si? De er nok tilskuere til det som skjedde nå i talen om de skriftlærde og omtale av kvinnen.

2. De skriftlærde.

Jesus lærte folket, står det. Hans tale var ikke underholdning eller tale til følelsene. Han visste at folket var uvitende om mange ting i den åndelige verden. Derfor ville han vise dem farene de møtte i livet og peke på den rette veien til Guds rike. Vi må huske på at han var i jødenes land og talte vesentlig til dem. Også der var det nødvendig med læreforkynnelse.

Denne gangen advarte han mot en gruppe jøder som hadde ganske stor innflytelse på folket. Her kalles de skriftlærde. Det betyr at de kjente de hellige skrifter jødene hadde, både Mose lov, profetene og salmene og andre skrifter som er i vårt gamle testamente nå. De blir noen ganger nevnt sammen med fariseerne. Luk. 15, 2. Jesus sier flere ting om dem.

a) De ville ha ære av mennesker. De gikk omkring og ville folk skulle se dem – i side kapper skilte de seg ut fra folket. De mente nok at de var bedre enn andre og hadde krav på respekt, og derfor ville de at folk skulle hilse på dem der det var mange mennesker – på torget.

b) De ville sitte fremst i forsamlinger og ha hedersplassen når de kom til gjestebud. Det er nok et annet uttrykk for det vi alt har nevnt. De ville ha ære av mennesker. Det er en farlig sykdom eller tendens blant folk til alle tider. Men det blir særlig støtende i religiøse forsamlinger. Det bør vi passe oss for, sa Jesus.

c) De eter opp enkers hus, v. 40a. Det kan ha skjedd på flere måter, slik W. Henriksen peker på. Det kunne være penger som skulle komme enker til gode, men som de kunne styre over og ta av for seg selv; de kunne be enker bidra mer til dem eller de tilbød seg å hjelpe dem mot betaling osv. Penger har alltid vært en fristelse for mennesker.

d) De bad lenge der mennesker kunne se dem, f. eks. på torget og i gatene. Men de gjorde det av trang til å tale med Herren, men «for syns skyld». Også her gjaldt det å vise seg fram for mennesker, slik at de skulle tro at de var andektige og alvorlige troende. Her har alltid fallgruvene vært mange.

- De skulle få hardere dom enn andre. For det er rent hykleri som Bibelen dømmer hardt. Vi er ikke troende for at mennesker skal se det. Troen er den indre kontakten med Gud. Når den blir synlig, er det av en helt annen grunn, som naturlig frukt av gudslivet. Den rette bønnen i slike tilfelle er Salme 139, 23f: Ransak meg Gud…

3. En fattig enke.

De er fremdeles på tempelplassen, og der stod det en «kiste» eller eske som folk la penger i til de fattige. Det var en slags kollektbøsse. Jesus satte seg nå slik at han kunne se når mennesker kom med gaver. Mange rike kom og gav rikelig. Se forresten forskjellen mellom de skriftlærdes behandling av enker og det Jesus sier her. De utnyttet dem, og han gir henne ros.

Jesus roser kvinnen på grunn av hennes selvfornektelse og gavmildhet. Den er enestående og står i skarp kontrast også til de rikes gaver.

a) Jesus la merke til de rike. Han «så på hvordan folket» ga. De rike gav mye. Og det virker som at de gjorde det åpenlyst slik at folk skulle se det. Slik er de i samme stilling som de skriftlærde ovenfor. De hadde ikke giverglede, men glede over at folk så at de gav. Det er stor forskjell på det. Og mennesker som behøver et publikum for sine gjerninger, er sjelden lykkelige og glade. For et publikum er ikke stabilt.

b) En fattig enke kom og la en ettøring i kista. Menneskelig sett var det ingen ting. Hva kunne de få for to skjerver eller ‘lepta’ (som det tilsvarte)? Hun ga ikke så lite fordi hun ville gi lite. Men hun hadde ikke mer. Derfor gjorde hun det hun kunne, og det er ofte saken.

c) Jesu tale. Han tok nå utgangspunkt i det han så og lærte disiplene noe viktig. Han kalte dem til seg – de hadde trolig sin oppmerksomhet andre steder. Når Jesus sier «sannelig» (gr. Amen), er det noe viktig han vil si. Det er viktig å se det som betyr mest, ikke det som viser mest.

d) Jesu attest om kvinnen: Hun hadde gitt mer enn de andre. Hun hadde gitt av sin fattigdom. Hun hadde gitt alt hun eide og dermed alt hun hadde å leve av videre. Det viser hvordan Jesus vurderer våre gaver til misjon og nødhjelp. Hun kunne å beholdt en av pengestykkene for seg selv, selv om det også var lite å leve av. Men nei, hun ga alt hun hadde til Guds hus. Har det noe å si oss i en overflodstid?

e) Et par avveier kan vi peke på. Det er ikke Guds mening at vi skal kvitte oss med alt vi har slik at også vi blir trengende. Det ser vi av Jesu eksempel. Han og disiplene hadde en kasse med penger som de kunne kjøpe mat med. Det er heller ikke Guds mening at vi skal vise oss fram og fortelle andre hva vi gir. Den største gaven er den som bare Gud vet om. Ingen ting tyder på at kvinnen her ville vise seg fram. Hun var rik i Gud og fattig i verden.

Så har vi fått to eksempler i denne teksten: en vi bør holde oss langt fra, og en vi bør etterligne. De skriftlærde i denne teksten skulle ene kristen ikke ligne. De framstår som hyklere som vil vis fram sin tro og sitt liv. Enken er eksempel på en ydmyk og tilbakeholden kristen som lever sitt gudsliv i stillhet både i offervilje og livsstil.

122) Mat. 16,13-20.

En bekjennelse.

 Mat. 16,13-20.

6.s. Treenighet. Aposteldagen.

Jesus hadde vært på vandring, avvist dem som krevde tegn og under og talt om fariseerne og deres skadelige lære. Det er synden som ligger bak alt dette. Den leder menneskets tanker vill slik at vi får urette forestillinger om det å være en kristen. Det ser vi stadig i avisdebatter og samtaler. Folk forstår ikke hovedsaken med Jesu komme.

Nå søkte Jesus avsides om Cæsarea Filippi nord i Israel. Nå begynte en viktig samtale som Jesus hadde med sine disipler. Her ble det åpenbart flere viktige sider ved gudslivet og kristendommen. Det må vi stanse for her.

1. Hva sier folk?

Det er underlig hvordan mange er opptatt av andre mennesker mener. Publikum har alltid hatt stor makt, og mange retter seg etter det de fleste mener og gjør. Derfor kan opinionsmeninger være problematiske. Har folk gjort seg opp en selvstendig mening, eller blir mange styrt av naboen eller kjendisers tanker?

Her i v. 13 er ikke det problemet. Det er Jesus som ønsker å høre hva folket tenker om ham, om de har forstått at han er Messias. Og det fører vår tanke til vårt eget folk i vår tid. Hva tenker de om Jesus? De fleste tror jeg mener at han nok har levd og var et bra menneske. Men ikke noe mer.

Det er egentlig ikke noe nytt svar. Noen har tenkt slik gjennom hele historie. Striden i den første kristentid var nettopp om det: Var Jesus bare et menneske, eller var han også Gud? Eller var han bare Gud?

Som menneske var Jesus god og fin på alle måter etter Bibelen. Som Gud er han langt borte, og vi kan aldri nå ham. Han er for overnaturlig.

Hva svarte disiplene? I v. 14 får vi høre at meningene var delte blant folk. Han kunne være døperen, Elias eller en annen profet. Det var nok ikke så interessant for Jesus. Han visste nok det. Da peker han på dem og går direkte til saken: Men dere, hvem sier dere at jeg er?

Det er veldig personlig. For Jesu åsyn må vi ta stilling til ham. Det er avgjørende for vårt evige ve og vel. Det er ikke likegyldig hva vi tenker om Jesus og hvordan vi stiller oss til ham. Og hver av oss må svare for oss selv. Hva betyr han for meg?

2. Peters svar.

Da kommer Peter med sin store bekjennelse. Det er et vitnesbyrd som er blitt stående i vår bibel. Og mange andre har senere sagt det samme – gjerne med andre ord. For her ligger noe ganske vesentlig i den kristne tro.

Du er Messias, den levende Guds Sønn, v. 16.

Da er alt sagt. Slik taler ingen av seg selv, og det er mot all fornuft. Vår tanke sier: Et menneske kan ikke være sønn av den allmektige Gud. Det overgår vår forstand. Derfor sier Jesus til Peter: Dette har du ikke av deg selv. Det har Gud i himmelen åpenbart for deg. Det som er for høyt for vår egen tanke, må Gud vise oss på overnaturlig måte, så å si. En åpenbarelse er noe gudgitt. Han viser oss noe vi ikke kan forstå av oss selv, og det er noe som gjelder vårt innerste og evige liv. Da kan det skje at vi plutselig «ser» noe og forstår noe vi trodde var uforståelig.

Peters ord blir mer enn ord: Du er Messias. Det er han som profetene og Skriftene har talt så mye om i gammel tid. Det hadde Peter hørt om før av de skriftlærde og andre. Men det var jo så langt borte og så lenge til at det berørte ham ikke. Nå ser han: Det er jo Jesus! Han er oppfyllelsen av alle profetier om Messias. Han er barnet som er født og sønnen som er oss gitt. Jes. 9, 7. Han er den som skal bli såret for våre synder, Jes. 53, 5. Han er den rettferdige, spiren hos Jeremias 23, 4f. Og han er vår rettferdighet, sa profeten. Peter har nok ant noe av dette uten å se alt på den gang.

Gamle Simeon var en annen som fikk en slik åpenbarelse, Luk. 2, 25ff. Ånden hadde åpenbart for ham at han ikke skulle dø før han hadde sett Messias. Da Josef og Maria kom med barnet inn i tempelgården, så han det straks: Der er han. «Mine øyne har sett din frelse,» sier han, v. 30.

Du er den levende Guds Sønn, vitnet Peter. Jesus hadde evig liv og kunne gi det til de som kom. Han var ikke et vanlig menneske. Det ble klart for Peter nå. Han var faktisk Gud. Og det er essensen i et sant vitnesbyrd: Vi har sett hvem Jesus er og hva han betyr for oss.

Vitnesbyrdet er å fortelle det. Vi sier til andre hva Jesus betyr for oss og hva han har gjort for oss. Da skjønner vi at ikke alle prekener er vitnesbyrd. Det må være personlig: jeg har møtt Jesus, han er min frelser og mitt eneste håp i døden og evigheten. Derfor er han så viktig for meg her i livet.

1. Timoteus brev er et av de aller siste brev Paulus skrev. Og der gir han oss et vitnesbyrd i kap. 1, vers 16: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Og i sitt siste brev der han har den siste anledning, sier han: Jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på… 2. Tim. 1. 12.

- Men Jesus går videre i sin samtale med Peter og sier:

3. Et løfte.

Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, v. 18. Det betyr først at Peter ikke er alene som kristen. Det skal bli en menighet på jord. Det er Guds forsamling av alle de som tror på ham. Alle som i nådens tid tror på Jesus i alle land til alle tider hører med til menigheten. Dette er teksten for aposteldagen i kirkeåret, men det er ikke bare de som tilhører Guds menighet. Det er alle troende.

Og så sier Jesus at han skal bygge denne menighet. Den er som et hus som skal reises. Men det kan ikke vi mennesker gjøre. Her har vi et løfte om at Jesus selv skal gjøre det. Jesus selv er hele vintreet, og vi er grener på ham. Joh. 15. Peter bruker bildet om huset og sier vi er levende steiner i Guds byggverk. 1. Pet. 2, 5.

Jesus holder nå på med å bygge denne menighet. Hver gang et menneske blir frelst – i Norge eller i andre land – legges en ny stein til huset. Det er han som frelser og dermed bygger sin menighet.

Noen prøver å bygge selv. Det vil alltid mislykkes. Derfor arbeider Ånden med å ta fra oss vår egen selvtillit i frelsesspørsmålet. Han må vise oss at vi ikke makter noe her. Vi er syndere tvers gjennom og kan bare ved frelses ved syndenes forlatelse. Da får vi evig liv og blir en levende stein på Guds byggverk.

Jesus gir oss så et annet løfte: Dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Verken vår egen død eller djevelen og andre krefter skal kunne ta fra oss denne frelse. Guds menighet vil bestå til alle tider. Det er Guds faste ord, selv om det har vært og kan bli store forfølgelser og mange lir martyrdøden. Jesus er alltid den sterkeste.

4. En oppgave.

Vers 18-19 er et viktig ord for katolikkene. Det handler om Peter som grunnlag kirken i Rom og om himmel-nøklene. Nå skal vi se litt på det siste, for det handler om den oppgave Jesus ga disiplene og alle troende. Det er forkynnelse og misjon. Da kan vi løse og binde mennesker her i verden med virkning inn i evigheten. Det skjer ved forkynnelsen av Guds ord og i særlig grad om Jesus.

Nøkkelen til å løse på jorden er forkynnelsen om Jesu frelse ved tro av nåde. Den som tar imot det, blir løst og fri. Joh. 8, 36. Det er Sønnen som gjør oss fri ved sin død og oppstandelse. Denne frelse står fast i himmelen.

Å bli bundet på jorden er å si nei til evangeliet for å gå sin egen vei. Da er du bundet til Guds evige dom for evig. Ingen kan løse deg i evigheten. Det må skje her i tiden ved evangeliet. Det er så viktig at vi ordner vår sjelesak (dvs. lar Gud få gjøre det) mens vi lever i nådens tid.

Amen.

121) Luk. 10, 21-24.

Jesus fryder seg.

Luk. 10, 21-24. Treenighet.

I evangeliene kan vi lese at Jesus gråt, han fikk inderlig medynk med folket og han talte strengt til noen. Her opplever disiplene at han frydet seg. Det var alltid en grunn til Jesu reaksjon. Det må det også være her.
Det som hadde skjedd foran var at sytti disipler hadde vært ute i tjeneste med evangeliet, og de kom glade tilbake fordi det hadde lykkes for dem. Da ser Jesus at de var i fare. De skulle ikke glede seg over det, men over at deres navn var oppskrevet i himmelen. Det var det aller største som kunne skje med dem.
Da frydet han seg i Den Hellige Ånd og priste Gud, sin Far. Denne lovprisning er også en tale til disiplene og andre som hørte. Vi må se litt på den.

1. Gud skjuler noe for noen.
Jesus takker Gud for at han har skjult «dette» for de vise fordi de er vise. Lærde folk ser altså ikke alt i evangeliet selv om de har studert og lest mye. Det er en av hemmelighetene i Guds rike.
Det han tenker på her, er trolig nettopp det med navnet i himmelen. Å bli et Guds barn er ikke et resultat av arbeid og tjeneste for Gud eller mange gode gjerninger her i livet. Det er lovens vei, som det står en kraftig bom foran.
Noen har ikke sitt navn skrevet i livsens bok, Åp. 13, 8 og 17, 8. En synder får navnet sitt oppskrevet der når han blir omvendt og tror på Jesus som sin frelser. Det er en stor gledesgrunn  her i livet, men også viktig for vår evige skjebne. De som ikke står oppskrevet der på den siste dag, blir kastet i ildsjøen. Åp. 20, 15. Men dette er skjult for mange.
For den fattige synder som kom som tolleren i templet, fikk se det. Det ble åpenbart for dem. Gud viste dem det aller viktigste her i verden: Å ha en frelst sjel. Det var til behag for Gud. For da kunne alle komme og ingen ble utelukket. Nå krever Gud ingen ting, verken av kunnskap eller visdom eller annen åndelig utrustning. Ikke engang dårer skal fare vill, Jes, 35, 8.

2. Alt er nå overlatt til Jesus.
Det sier han tydelig i v. 22. Derfor avhenger alt av vårt forhold eller vår stilling til Jesus. Gud har innsatt ham som Messias og Frelser. Hvis vi skal lære Gud å kjenne, er det ikke nok med kunnskap om ham. Her sitter mange fast og tror det er i orden fordi de kan bibelhistorien og katekismen og litt mer.
Jesus sier – også det er en hemmelighet i Guds rike: Ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for.

Det er dette sangeren synger om slik:
Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne,
Uten din den gode Ånd vil i oss sitt lys opptenne.
Godt å tenke, tale, gjøre, dertil må din Ånd oss føre.
Her ser vi litt av åpenbaringen som skjer når en synder blir frelst. Han må oppdage og se at han ingen ting forstår og ingen ting kan i det åndelige. Sannheten om oss selv er alltid vanskelig å akseptere. For den viser oss ikke noe godt.
Dernest må Ånden vise oss veien til Kristus. Han må vise oss nåden og troen og forsoningen og alt som hører til evangeliet og frelsen. Det skjer noen ganger når vi leser et bibelvers – som vi kanskje har lest flere ganger før. Plutselig ser vi noe nytt! Men det gjelder jo meg, det taler om min frelse. Så går det opp et lys i mørket: Jesus er mitt håp og min frelse!
Videre må Ånden vise oss kristenlivet videre: Godt å tenke, tale, gjøre, dertil må din Ånd oss føre. Heller ikke det kan vi på rett måte.
Alt dette viser hvor avhengig vi er av vår Frelser i alle ting. Men da har også han ansvaret for oss. Vi får holde ham i hånden og la han lede oss fram.

3. De salige.
Bibelen kaller oss kristne salige. Det betyr ikke bare at vi er glade og har det godt. Det betyr at vi har det rett med Gud. Flere ganger blir de salige omtalt i Bibelen, både i det gamle og det nye testamentet.
Men legg merke til at han sa det til disiplene når de var blitt alene med ham og folkemengden var gått bort. Det er vet ord til de troende, Guds barn her i verden. De er salige fordi de har sett noe nytt, og alle som ser evangeliet blir på samme måte salig.

Salme 1 begynner med å prise folk salige når de leser og følger Guds ord. Og Jesus begynner sin bergpreken med å s tale om hvordan de salige er, Mat. 5, 3ff. Ja, Bibelen avsluttes faktisk med å si: Salige er de som vasker sine kapper, så de må få rett til livets tre. Denne renselse skjer ved Jesu blod, Åp. 7, 14.

4. De fikk ikke se.
Jesus avslutter dette med å si at mange profeter og konger hadde ønsket å se det disiplene så, men de fikk det ikke. V. 24. Det kan se underlig ut. Først vil Jesus si at stilling i samfunnet betyr ikke noe her. En konge har ikke mer rett til Guds rike enn den fattigste trell. Heller ikke en profet har det i kraft av sitt embete.
For hvem er det som får «se» inn i rikdommen i evangeliet og høre det salige budskap? Det er bare synderen som erkjenner sin synd og ber om nåde. Han har ingen god gjerning å komme med og vet at alt det han har, er ubrukbart i Guds rike. Da er øret og synet åpnet, og han ser i Guds evangelium at frelsen nettopp gjelder ham. Alt det andre kan legges til side. Den som tar imot Jesus, som tror på hans navn, får rett til å bli Guds barn. Joh. 1, 12. Da har han sett det største noe menneske kan se her i verden. Har ser Jesus som sin frelser. Og det er nok.

120) Luk. 13, 18-21.

Sennep og surdeig.

Luk. 13, 18-21. 5.s. Påske.

I dette korte avsnittet viser Jesus hva Guds rike er likt, v. 18. Det handler om sennepsfrø og surdeig. En lignelse har ofte ett hovedpoeng. Og det er naturlig å se det slik på så korte lig-nelser som dette. Det kan se ut som om Jesu vil ha frem det samme poenget her. Men sam-tidig kan det være andre sider ved Gudsriket som kommer frem. Det avhenger litt av tolking-en.

1. Et sennepsfrø.
Et frø er lite og uanselig. Men det har en evne i seg til å vokse fordi frøet har liv og spirekraft i seg. Når det blir sådd og lagt i jord, begynner utviklingen og voksteren. Det blir til et tre, står det, v. 19. Ja, treet er så stort at fuglene kan bygge reir i det og slik få treet til sitt hjem. Sennepsplanten tilhører korsblomstfamilien, og sennep brukes som krydder, men det er flere ulike slag av planten. Et slikt sennepstre kan bli ca. 4 meter høyt.
Selv om det ikke står her at frøet er lite som i Mat. 13, 32, var det så alminnelig kjent at det var en selvfølge for tilhørerne. Kontrasten blir derfor stor til treet som er resultatet. Jesus vil si at Guds rike på jord var lite og uanselig mens han vandret her. Men det var en begynnelse. Det hadde liv og kraft i seg til å vokse og utbre seg. Noen skulle finne livd og berging her.
W. Henriksen sier om dette: «Innen førti år etter Jesu død hadde evangeliet nådd ut til alle de største sentrene i den romerske verden.» Og når vi ser på misjonshistorien fram til vår tid, har voksteren vært ganske stor. Alle kontinent er nådd og mange steder alle eller nesten alle nasjoner. De som ikke ennå har hatt besøk av misjonærer eller fått en kirke i sitt land og område, kan høre evangeliet gjennom eteren alle steder. Mange har søkt ly i Guds rike gjen-nom tidene.

2. Surdeig.
Her er Guds rike liknet med en litenklump surdeig som gjennomsyrer ca. 25 kg mjøl. Alt blir gjennomsyret. I 1. Kor. 5, 6 og Gal. 5, 9 er surdeig brukt i negativ betydning om synd og uly-dighet mot Gud. Som surdeigen har det en evne til å trenge gjennom til alle i en forsamling om den ikke blir dømt. Noen mener at det også er ment slik her.
Av sammenhengen i evangeliene er det mer sannsynlig at det her er brukt positivt og har nesten samme mening som ovenfor. Det er jo Guds rike som liknes med en surdeig. Og slik skal evangeliet trenge gjennom til hele verden. Det er ikke selve veksten som i den første lignelsen som blir understreket her, men forskjellen mellom begynnelsen og resultatet.

Guds rike begynte i det små, som en surdeig eller et frø. Ved tidenes ende skal derimot alle mennesker få høre om frelsen, selv om ikke alle tar imot personlig. Jesus vil med andre ord vise disiplene resultatet av misjonen.
Dette punktet blir støttet av andre ord av Jesus. I sin gjenkomsttale sier han tydelig dette: «Og først må evangeliet forkynnes for alle folkeslag,» Mark. 13, 10. Matteus gjengir dette fyldigere slik at det ikke er noen tvil: «Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme,» Mat. 24, 14. Her er det tydelig knyttet sammen med endens tid.
Dette skulle formane oss til å virke for Gud så lenge det er dag. Alle folk skal få anledning til å høre om Jesus, selv om ikke alle personlig vil ta imot ham.

119) Joh. 13, 30-35.

Herlighet og kjærlighet.

Joh. 13, 30-35. 4.s. Påske.

Jesus taler om sin bortgang. Selv om døden er noe som rammer alle mennesker, var det vanskelig for disiplene å innse og akseptere at også Jesus skulle gå fra dem. Han var ennå en ung mann på vel 30 år. Selv på den tid var det ingen alder. Døden var ennå langt borte. Men Jesus vil forberede dem på dette og taler flere ganger om det.

I den sammenheng har han flere ting å tale med dem om. Det kan virke som om han gir dem et slags «testamente» før han skal dø. Og her er det bare litt av dette vi hører. Noen stikkord kan vise oss det.

Herliggjort.
Jesus taler om en dobbel herliggjørelse i disse vers. Jesus er herliggjort, og Gud er herliggjort. Hva sier det oss?

Ordet «herliggjøre» forekommer 5 ganger i v. 31-32. Ordet (doxa) betyr egentlig mening eller forestilling om noe i klassisk gresk, f. eks. Homer. Det kom så lett til å bety anseelse og ære i religiøst språk. Det fikk også betydningen stråleglans og skinn og dermed noe overnaturlig og himmelsk.

Senere ber Jesus sin far om å få den herlighet han hadde før verden ble til, altså i evigheten. Joh. 17, 5. Og det viser at herlighet er noe som hører himmelen til. Når Jesus her sier at han er herliggjort, kap. 13. 31, viser det at Gud allerede nå hadde begynt å gi ham sin ære og heder tilbake. Han hadde jo levd på jorden sammen med syndere og skulle bære all verdens synd på seg. Selv om det ennå ikke var skjedd fullt ut før på korset, er det vanlig i bibelsk språkbruk å tale som om det allerede er gjort. Og dermed er også Gud herliggjort i Jesus.

En følge av det er at nå skal Gud herliggjøre Jesus i seg selv (i Gud), v. 32. Og det vil skje snart. Kap. 13 hos Johannes begynner jo med disse ordene: «Det var før påskehøytiden.»

En liten stund.
Det er dette han vil si i v. 33: Ennå en liten stund er jeg hos dere. Det skal skape trygghet og trøst på tross av avskjeden som må komme. Jesus skulle jo ikke leve et vanlig menneskelig. Han skulle bare leve så lenge som han behøvde for å fullføre sin gjerning.

Han innleder dette med å si: Mine barn. Her står egentlig ett ord som betyr «små barn». Nå taler han som Mesteren. I forhold til ham er de ennå små, og det forstod de nok. Ordet fore-kommer bare her i evangeliet, men brukes flere ganger i hans brev.

Det er bare få timer igjen før forholdet mellom dem skal forandres. Påsken betyr et brudd mellom Jesus og disiplene menneskelig sett. De vil savne ham, og de skal lete etter han som om han var forsvunnet. Men de kan ikke følge ham lenger bokstavelig talt. Likevel blir de ikke alene selv om han forlater dem. Senere vil han fortelle dem det konkret og si at de vil få en annen talsmann, nemlig Ånden. Og den har fulgt Guds folk i alle år etter pinsedag. Slik er vi i samme situasjon som disiplene var i etter denne dagen. Det er først senere i historien de og vi skal følge Jesus helt inn i hans himmel og være hos ham form alltid. Det er i evigheten.

Et nytt bud.
I mellomtiden får de og vi et oppdrag av Jesus. Et nytt bud gir jeg dere, sa han, v. 34. Og det handler om kjærlighet. Det er ikke nytt i forhold til den gamle pakt – der finner vi også budet om nestekjærlighet. 3. Mos. 19, 18. Men det er et fornyet bud, friskt og ubrukt. Nå kommer en ny tid der kjærligheten får et annet utspring og årsak.

Som jeg har elsket dere – slik er den rette kjærlighet. Fra den vil den troende få det nye liv også i hverdagen. Slik skal også dere elske hverandre, sier han. Det er ikke et legalt påbud: Gjør det, ellers vil dere bli straffet. Da er vi tilbake i lovens pakt. Men en kristen ser og tror at han er elsket av Gud og hans Sønn. I ham ligger frelsens grunn. Og det får følger for hans daglige liv. Den kjærlighet Gud elsket oss med, blir en ny kraft i vårt liv der vi elsker alle andre som har tatt imot denne kjærlighet og frelse. Vi elsker hverandre. Det er det nye for-holdet mellom de troende. De er ett i Kristus.
Dette blir så det rette og store kjennetegn på Guds barn. Folk vil legge merke til det. De ser at vi er uenige i noen saker. Men er det rett med oss, vil de også legge merke til vår innbyr-des kjærlighet. Det ser vi når noen av de troende lider ondt, da vil Guds barn hjelpe hverandre både i troen og i hverdagslivet.

Når denne kjærlighet blir kald og dør, er det også fare for gudslivet. Kjennetegnet er borte. I vår tid må vi være ekstra oppmerksom på dette, for verden er blitt så kald og hjerteløs. Men all slags hjelpearbeid og nødhjelp er egentlig sprunget ut av denne Guds kjærlighet til ver-den. Må vi ta vare på den.

Kirkefaderen Tertullian siter folk på sin tid som sier om de kristne: «Se, hvor de elsker hver-andre. De er rede til å dø for hverandre.» (Apologien). Det er den høyeste form for kjærlig-het. Har vi den?

118) Mat. 7, 7-12.

Bønn.

Mat. 7, 7-12. 6.s. Påske.
Bønn er et vanskelig emne å tale om, for her kjenner vi så godt at vi kommer til kort. For bønn er ikke ord og tale, det er kontakt merd den hellige og levende Gud. Pontoppidan sier om bønnen: Det er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte. Og det er uforståelig for fornuften og for verden. Hvordan kan en tale til en Gud vi ikke ser, ha noen betydning? Slik tenker det vantroende hjerte. Men Luther sa om bønnen: En kristen ber et evig Fader vår. Det betyr alt en stadig kontakt i vårt indre med Gud. Og det opplever en levende kristen at slik har vi det.

La oss se på noen sider ved bønnen her – Jesus bruker flere ord om denne kontakten med Gud.

1. Behov for bønn.
Vi som tror på Gud har behov for å be. Det er sjelens åndedrett, har det vært sagt. Detr er noe vi trenger for å holde livet oppe. Og vi kan gjerne si at vi behøver en bønnevekkelse blant Guds folk. Er dette «åndedrettet» så viktig for mange kristne? Og her må vi stanse for noe:

a) Vi må ha og ta tid til bønn. Det er en viktig erkjennelse. Det er alltid en fare ved travelhet og stor aktivitet. Det gjelder alle vanlige kristne og i særlig grad ledere og forkynnere. I så måte er det et dårlig tegn med en fulltegnet avtalebok eller 7de sans. Vi kan ikke organisere livet som kristen. Og ved mye aktivitet er faren stor for at bønnestundene blir få og korte. Det er ikke det samme å folle hendene raskt og si: «Kjære Gud, velsigne dette møtet,» som å ta seg god tid alene med Gud. Vi skal ikke bare fortelle ham hva vi vil at han skal gjøre. Bøn-nen er også stillhet der Gud får fortelle oss noe. Og det er det viktigste.  Mon ikke Jakobs ord har noe for seg her: Dere har ikke fordi dere ikke ber, Jak. 4, 2.

b) Bibelen taler om Bønnens ånd. I Sakarja 12, 10 leser vi at Herren vil utgyte bønnens og nådens ånd over folket. Det er bl. a. vekkelsens ånd der himmelen er nær og der vi er små og ydmyke innfor Gud. I Judas brev v. 20 tales om å be i Den Hellige Ånd. Det er ikke rop og eks-tase, men lydighet og villighet til å bøye seg under Guds vilje og ord. Bønnens ånd er å si av hjertet: La din vilje skje!

2. Oppfordring.
I v. 7 er det en direkte oppfordring til å be. Be, så skal dere få. Jesus ber oss om å be. I Luk. 18, 1 sier Jesus noe om at de alltid skulle be og ikke bli trett. Og Paulus formaner i 1. Tes. 5, 17 og sier: Be uavlatelig, eller uten opphold. Og I Kol. 4, 2 sier han: Vær vedholdende i bønn.

Det er sterke oppfordringer til oss troende til å be. Det er lett å tenke at vi har bedt i mange år uten å se konkrete resultater eller bønnesvar slik vi hadde ventet. Men da vil Herren at vi skal våke i bønnen så vi ikke sovner på dette området. Og en måte å våke på i denne sam-menheng er å takke Gud. Om du ikke synes du kan takke for så mange tydelige bønnesvar, kan du i alle tilfelle takke for at vi kan få be. En slik takk rommer også tanken om at vi får hvile i at alt er nå lagt i Guds hender.

Men så kommer det et ord om at bønnen er viktig i den siste tid, Luk. 21, 36: «Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for menneskesønnen.» Og det er nettopp i sammenhengen om Jesu gjenkomst det er sagt.

I Mat. 6, 6 sier Jesus noe om lønnkammeret. Vi skal gå inn der, sier han, der vi kan være ale-ne med vår Frelser og Herre. Vi taler litt annerledes med ham der enn på et bønnemøte der andre hører oss. I lønnkammeret kan vi åpne oss mer og ikke være hindret av hva mennes-ker kan si om oss.

3. Et løfte.
Straks Jesus har sagt vi skal be, gir han oss et løfte om bønnhørelse. Hver den som ber, han får. Og det vi får, er en gave fra Gud som vi ikke betaler for eller har fortjent. I 1930-bibelen står det i Mat. 7, 7: bed, så skal eder gis. Der er det altså tydelig at det er en gave. Vi får noe gratis.

Det skal være ca. 40.000 løfter i Bibelen, og noen av dem gjelder direkte bønnesvar. Og Gud vil alltid svare på vår bønn. Men det står ikke at det vil skje på vår måte eller den tid vi øns-ker det. I etterkant ser vi gjerne bedre at det skjedde på Guds måte og at det var til det beste for oss. Det er ikke alltid vi er mottakelige for Guds svar.

I Salme 99, 6 viser salmen til personer i GT som påkalte Herrens navn, og han svarte dem, står det. Når Moses og Aron nevnes, kan det vise til 2. Mos. 8, 12f da froskene kom over fa-raos land, og Herren svarte, og til 2. Mos. 17, 11-16 i striden mot Amalek. Også her grep Her-ren inn som svar på deres bønn.

Det vil han også gjøre for oss. Johannes bekrefter det i første brev kap. 5, 15: «Dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått bønnemener oppfylt hos ham.»

4. Ansvar.
Bønn er et arbeid. Det er noe alle kan gjøre. Gamle og syke og ensomme, unge og eldre kan folde sine hender og be. Det er en tjeneste for Gud. Ingen behøver å se det, og ingen skriver i avisene om din tjeneste. Men det er et stort arbeid, for Gud legger merke til det.  Da er det også et ansvar som ligger på Guds folk. Glem ikke bønnen i travelheten, vil Gud si til oss nå.

I Kol. 4, 12f hører vi om Epafras som «alltid strider for dere i sine bønner». Ja, han «har mye strev for dere» og for andre. Han var en mann som arbeidet i bønn. Og Samuel sa til folket en gang etter at Saul var blitt konge: «Det være langt fra meg å synde mot Herren ved å hol-de opp med å be for dere.» 1. Sam. 12, 23. Han kjente sitt ansvar og stod fast også i denne tjenesten.

Gud kaller folket vårt til bønn. Vi skal be om vekkelse og for Guds barn om for verden. Her er et stort register med bønnemener. Jakob skriver om bønn, og var selv en bønnens mann. Det sies om ham at han hadde knudrete kne etter et liv i bønn.

Vårt eget liv er også et ansvar. Vi må ikke leve slik at Gud blir hindret i å svare på bønn. Vår bønner kan bli hindret, sier Peter, 1. Pet. 3, 7. Det gjelder det særlig mellom ektefeller, men det kan nok skje i mange sammenhenger. Og det skjer ved konkret synd som ikke blir opp-gjort, og ved ulydighet og uviselig framferd blant folk. Her er så mange fallgruber.

Da skal vi huske: Vi kan alltid få komme og be om ny nåde og tilgivelse. Og han gir det, uten onde ord! La oss derfor holde fram med å be – for det er makt i de follede hender».
--

117) Joh. 10, 1-10.

Døren og hyrden.

 3.s. Påske.

Jesus begynner dette kapitlet med det dobbelte «sannelig, sannelig». På grunnteksten heter det: Amen, amen. Det bruker han for å understreke budskapet på en særlig måte. Han tar opp tråden i kap. 9 der en blindfødt fikk synet, og Jesus bekrefter at han er Guds Sønn. Dette avsnittet et tolket på to måter, og begge har noe for seg. Den ene måten å se det på, er at Jesus er den nye hyrden i den nye pakt i motsetning til den gamle pakt under Mose lov. Luther derimot talte over denne teksten i 1522 og sa det handlet om de rette forkynnere i motsetning til paven og de katolske prestene. La oss se på teksten i vid forstand.

1. Døren.

Det er ett av bildene Jesus bruker om seg selv. I v. 9 sier han rett ut: Jeg er døren. Og i v. 1 nevner han den generelt: Den som går inn gjennom døren. Døren er åpningen inn i Guds rike, og det sier samtidig at vi av natur er utenfor. Det er følgen av syndefallet. Døren setter et skille mellom de som er inne og de som er ute.

I 1. Mos. 3, 23-24 ser vi at Gud stengte inngangen til Paradis. Etter den tid er alle mennesker født utenfor Guds rike. Det er konsekvensen av syndefallet. Og det finnes bare en dør inn til Gud, hans Sønn Jesus Kristus. Joh. 14, 6. Derfor er han vær eneste mulighet og vårt håp. Det er rett og sant det Tr. Bjerkrheim synger: «Du kjem ikkje utanom Jesus om inn du til livet vil gå.»

Men vi må gå inn gjennom døren. Alt i frelsen er Guds gjerning, men det er likevel vår del å ta imot. Det er alle de som tar imot ham, som får rett til å bli Guds barn. Joh. 1, 12. Og det skjer ved troen: De som tror på hans navn, står det. Gud vil frelse alle, men han gjør det ikke mot vår vilje. 1. Tim. 2, 4. Han tvinger seg ikke inn på folk. Han innbyr og tilbyr. Vår del er å svare ja.

Den som går inn gjennom meg, han skal bli frelst, v. 9. Da føres du inn i Guds rike og får del i hans rikdom og herlighet. Kol. 1, 19; 2, 9. Og det ordet er et sterkt løfte fra Jesus. Du kan trygt komme. Han tar imot syndere. Luk. 15, 1-2.

2. Hyrde.

I v. 2 ser vi at Jesus bruker dette generelt at det er hyrden som går inn gjennom porten. Og i v. 11 ser vi at han selv er hyrden, den gode hyrde. Vår tekst utvikler ikke det videre. Men det er et kjent bilde fra GT, f. eks. Salme 23 og Esek. 34, 23. Det er omsorgen for folket sitt han legger vekt på da. Han gir oss livet, ja overflod, v. 10. Han har nok frelse til alle og kan fylle alle våre behov. Derfor kan vi med frimodighet gå til ham.

3. En fremmed.

Han taler også om en fremmed og en tyv, v. 5 og 10. Selve ordene taler om noe som ikke hørere til her og noe ondt. En kristen har fiender i verden. Det kjenner alle troende til. Hvor vi går vil han (de) møte opp.

Satan var den første tyv i verden. Han kom til de første mennesker og lokket dem til ulydighet mot Gud, 1. Mos. 3. Da kom han forkledt som en slange. Senere har han skaffet seg mange andre forkledninger, ofte er de svært lik de sanne og rette disipler. En viktig side ved hans (deres) komme er at de møter oss gjennom mennesker. Da har de falske navn. Satan skaper seg om til en lysets engel, 2. Kor. 11, 14.

Og han kommer som en tyv. Det betyr at han er listig og kommer umerkelig når vi sover. Det er en av grunnene til at åndelig søvn er så farlig. Du forstår ikke at det er han før det ofte er for sent. I Jes. 14, 14 står et ord om Lucifer (Satan) der han avslører seg selv: «Jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste,» sier han. Han vil gjøre seg selv til Gud. Og dermed blir han en avgud, og han har mange tilhengere i verden.

Vi kan nå spørre: Hvorfor gjør djevelen det?

Han kommer for å stjele, v. 10 – og ønsker å ta alle Guds barn fra Gud selv! Det er litt av en misjon. Han stjeler sjelene og gir dem erstatning for det Gud kan gi.

Han myrder dem og tar fra dem det åndelige, evige liv. Dermed tar han også håpet fra menneskene. Mange som ikke lenger har noe håp, er fanget i djevelens snare og frarøvet all fremtid.

Han ødelegger dem. Det skjer til en viss grad her i verden med krig og splid og all slags ondt. Tenk på hvor mye ondt det finnes – det er satans verk i siste instans. At han får god hjelp av mennesker, forandrer ikke den saken. For bakenfor står det Onde selv. – Men til slutt vil ødeleggelsen bli fullkommen og endelig i fortapelsen. Der vil de vantro møte sin avgud og dele skjebne med ham, slik de troende får dele fremtiden med sin Frelser.

La oss bare tenke rett om dette. Djevelen har en kolossal makt, og vi skal ikke undervurdere den. Den gode side ved denne tanken er at han egentlig er fratatt makten ved Jesu dom. Men ennå har han et visst spillerom, fram til den ytterste dag (som man sa før).

***

Om hyrden står det derimot: Han kaller sine ved navn og leder oss til hvilens vann. Og de som holder seg til ham, har det som v. 5 sier: De hører nok den fremmedes røst, men de flykter fra ham. For de kjenner ikke røsten. Vi har lært Jesu røst å kjenne i vår bibel. Det som stemmer med den, er Jesu røst. Når de hører noe annet, oppfatter de det som et faresignal. Da gjelder det å flykte bort og hen til hyrden Jesus. Der er trygt.

116) Luk. 24,36-45

Jesus åpenbarer seg.

Luk. 24,36-45. 2. påskedag.

Dette er etter samtalen Jesus hadde med de to Emmaus-vandrerne. De hadde gått tilbake til Jerusalem og fant de andre disiplene.  Vi merker oss flere ting som skjedde her. Noe av det er ganske typisk for oss mennesker. Vi er av natur nokså like i tanke og tro.

1. De talte sammen.
De to som hadde vært i Emmaus måtte fortelle om det de hadde sett og hørt. Det ser ut til at de nå var blitt overbevist om at Jesus virkelig hadde stått opp fra de døde. Denne samtalen førte denne  visshet over til de andre.
Mens de talte sammen slik, kom Jesus. Han visste at det ville bli et sjokk og kom med en vennlig hilsen: Fred! Dette ordet (shalom) har en stor og sterk betydning: Alt er vel og det er ingen grunn til uro eller engstelse.

Men disiplene var nettopp urolige, forferdet og fylt av frykt. De kunne ennå ikke helt forstå at Jesus var levende. De hadde sett at han ble korsfestet og visste at han lå i en grav. Hvorfor kom han da til dem? De hadde tvilende tanker, sa Jesus til dem. Og hvem kan ikke kjenne på det i ulike og vanskelige situasjoner.  Vi kan knapt sette oss inn i denne situasjonen. For vi ser det i ettertid, og da er det selvfølgelig for oss at det måtte væøre slik. Det er noer annet å være midt oppe i saken.

2. Første tegn.
Jesus gir disiplene et bevis eller tegn på at det virkelig var han som stod der. Nå er det ikke lenger bare hans ord og tale de skal stole på. Det hadde vært bra om de gjorde det. Troen er nettopp knyttet til Guds ord, vi stoler på det.

Men nå går han lenger og stiger dypere ned: De skal få se at det er Ham. Ja, de skulle til og med få røre ved ham. Da måtte de vel tro! Se mine hender og føtter, at det er meg selv! Nå burde hver eneste tvil forsvinne som dogg for sol. Ja, rør ved meg og se. Et dobbelt bevis skulle ta bort alle betenkeligheter. Det er ikke bare en ånd eller et syn, for jeg er av kjøtt og ben. Ingen kunne tvile på det.


3. Andre tegn.
De var fremdeles vantroende, ikke av vond vilje men det var så uforståelig for tanken. Det er her mange strander og ikke kommer lenger. Og så står det noe underlig: «Men da de ennå ikke trodde for glede….». Det var for mye og for stort til å være sant. Likevel gledet de seg håpet kanskje at det var en realitet.
Da fikk de ennå et tegn. Har dere mat, sa han. Han tok imot og åt framfor øynene deres. Det var altså sant likevel. Jesus var kommet til dem i egen person i et nytt legeme.
Nå begynte han å tale til dem igjen. Han ville minne dem om hva han hadde sagt, og at det stemte med Skriftens tale. Han viser til profetordet om Messias og at det var Han som var Guds utsending. Og profetordet måtte oppfylles, sier han. Det var skrevet om Jesus i Mose-bøkene, profetene og salmene. Disse tre ordene er uttrykk for hele det gamle Testamentet. Profetordet er Guds eget ord, og det vil alltid oppfylles. Gud kan ikke lyve, han er sannhet og sannhetens garanti i Ordet.

4. Å forstå Skriftene.
De hellige Skrifter er ikke bare ord og tale. Vi må forstå Skriften. Her er det tydelig at det kan vi ikke uten en åpenbaring fra Gud. Jesus åpnet deres forstand, så de kunne forstå, v. 45. Han viste til seg selv og forklarte at han var den som Skriftene talte om som Messias og red-ningsmann for folket. Mange leser nok Guds ord uten å se det. De ser bare bokstavene og kritiserer måten det er sagt på og prøver å bevise at det bare er menneskeord og historie.
Du kan altså ha kunnskap om Bibelen og kjenne mye av den, uten å forstå den fulle mening med ordene. Og her er det at Ordet i GT taler om Jesus. Her får den en ny guddommelig åpenbaring og ser noe som de ikke har forstått før.
Det opplever også vi som tror og har lest vår bibel i mange år. En dag «ser» vi noe som før har vært skjult. Vi oppdager kanskje et lite uttrykk som vi har oversett, og som nå stiger fram for oss som en nyhet vi får glede oss over. Når vi leser Bibelen, er det viktig at vi ber Gud om lys over Ordet slik at han får vise oss hva det egentlig betyr. Mange sekter oppstår fordi man legger noe inn i Ordet og skaper så en ny læresetning.
La Jesus og hans frelse våre sentrum. Da er du trygg.

115) Mat. 26, 6-13.

Mat. 26, 6-13. Palmesøndag.

Dette er kort før påske. Jesus var i Betania ved Jerusalem, der den spedalske Simon bodde. Der var Jesus nå, og denne dagen ble som en forberedelse for påsken. Det er som biskop Ryle sier: Til nå har vi sett Jesus som den store profet, nå skal vi se ham som den store yp-persteprest. Det er et tidsskille i Jesu liv og gjerning.

1. En kvinne kom.
Da Jesus og disiplenes satt (eller lå) til bords hos Simon. Kom en uventet og beden gjest inn. Det var Maria fra Betania, se Joh. 12, 3. Men hun er ikke den samme som den syndige kvin-nen i Luk. 7. Simon kalles den spedalske fordi han hadde vært det. Men nå var han helbredet fra sykdommen
Hun stilte seg bak Jesus med en alabasterkrukke med dyr salve i. I Joh. 12, 8 ser vi at salven kunne selges for tre hundre denarer, en stor sum som tilsvarte 300 daglønner, nesten en årslønn. Maria ville trolig ære Jesus med et så stort offer.

2. En fallen disippel.
Judas kom på banen (Joh. 12, 4). Der det var tale om penger, våknet han og så muligheter. Det kunne se ut som at han hadde omsorg for de fattige. Johannes forteller oss at det ikke var slik, 12, 6. De fattige lå ham ikke på hjertet, fordi han var en tyv. Han var kasserer, og han tok noe av kassen når anledningen var der. Etter hvert som det kom mye i kassen, kunne han lett naske til seg noe.
Judas var falt i egoismen og begjærlighetens snare. Pengene er en grusom herre som fanger sine ofre i et hardt grep. Det er ikke lett for slike å bli frigjort. Pengene har makt over sjel og sinn, og de som er bundet av den gjør alt de kan for å skaffe seg mer rikdom.

3. Mesterens ord.
Nå griper Jesus inn og står på kvinnenes side. Det har ikke noe å gjøre med moderne kvinne-sak og heller ikke med solidaritet med fattige. Jesus ser mye lenger og har en dypere agenda. Han skal snart lide og dø. Det er bare dager igjen av livet hans. Og det vet han som allmektig Gud.
Nå merket han det som holdt på å skje og sa: Hvorfor gjør dere det vanskelig for kvinnen? Han nevner hennes stilling først. Han ville gjort det samme om det var en mann. Kvinnen ville gjøre noe godt for sin mester, og så prøvde en disippel å hindre henne! Slik skulle det ikke være! Judas skulle heller sagt: Kan jeg hjelpe deg med noe?
Det er en god gjerning, sa Jesus videre. Han ville forsikre henne om at hun handlet rett og også fortelle de andre om det. Her hadde ikke skjedd noe galt. For det handlet om Guds egen Sønn. Og hun hadde gjort det for ham og ikke for å tjene på det eller vise seg fram.
Vi skal bry oss om de fattige og hjelpe dem. Men det vil alltid være fattige iblant oss, sa han. Det er god anledning til å hjelpe dem. Og det bør vi alltid gjøre. Men Jesus hadde kort tid igjen. Nå skulle det skje noe viktig: Kvinnen gjorde meg i stand til min gravferd, v. 12. Og kan-skje hun tenkte, som W. Hendriksen noterer, at dette var hennes siste sjanse til å vise Jesus vennlighet. Hun hadde før sittet ved Jesu føtter og lyttet til hans tale, Luk. 10, 39.

4. Til minne.
For en anerkjennelse Jesus ga kvinnen, v. 13! Over hele verden skulle denne historien bli fortalt der evangeliet kom. Hun skulle aldri bli glemt. Til alle tider ville folk lese og høre om henne. Det var en profeti av Jesus som sannelig er gått i oppfyllelse.
Slik kan vi si om alle troende: De er ikke glemt. Mange blir husket her i verden i nådens tid. Bøker er skrevet om de troende. Og mange bli husket med glede for alt det de var og ga til andre – både i forkynnelse og nådegjerninger. Men endelig sant skal det bli i evigheten. Der vil også de som er glemt i verden, hentes fram og stråle som stjerne til alle tider. Skal vi også være med der? Det skjer ved troen på Frelseren og hans gjerning. Amen.

114) Mat. 16, 21-23.

 Mat. 16, 21-23.
Jesus forutsier sin død. 1. faste.
I denne korte teksten har v i et langt og stort budskap. I v. 21 finner vi hele påsken omtalt. Men så kom-mer Peter på banen i v. 22, og Jesu svar i v. 23. Vi har altså Jesu profeti, menneskers dårskap og Jesu dom over mennesketanker. Vi gjør vel i å se nærmere på det.

1. Jesu profeti.
Det er klart at vers 21 er en profeti. Det handler om noe som skal skje i framtida. Og han viser dem noe nytt som han ikke hadde talt til dem om før. Dette skjer etter Peters bekjennelse i8 Cæsarea Filippi, der han sa frimodig: Du er Messias, den levende Guds sønn, v. 16.
Fra den tiden begynte Jesus å tale om dette, v. 21. Han hadde talt mye om Guds rike, men nå kommer han til et nytt kapittel. Der taler han om seg selv og sin rolle i frelsesverket. Da er vi virkelig ved kjernen i evangeliet.
Han begynte å gjøre det klart, står det. For det var mye uklart om Jesu frelsesgjerning hos disiplene, selv etter tre år i samvær med ham. Vi er ofte trege til å forstå og trenger kanskje lang tid for å se inn i dybde-ne i Guds ord og evangeliet. Nå skulle han forklare og vise dem det aller viktigste ved hans komme. Det var i og for seg ikke hans tale, hans undergjerninger og det eksempel han viste som et godt menneske.
Her tar noen feil og tenker ukristelige tanker om Guds sak. For våre meninger må alltid korrigeres på Guds ord. Det er både kart og kompass for vår åndelige livsreise. Vi skal peke på noen hovedsaker iv må ha klart for oss for å forstå Jesus.
a) Menneskene er syndere.
Vi er totalt og fullstendig skyldig til dom og fortapelse. Ved skapelsen var mennesket etter Guds plan. Men ved syndefallet falt vi bort fra alt dette gode Gud hadde bestemt. Gudsbildet ble ødelagt, og ikke bare forringet. Alt ved oss er fordervet, Salme. 53, 4. I Rom. 3, 9-12 ser vi at mennesket er ødelagt åndelig sett. Vi kan ikke gjøre noe selv. Menneskene er blinde for Guds sannhet og ser ikke det. Fornuften forstår ikke at vi selv har satt oss utenfor Guds rike. For mennesket fortsatte å synde etter fallet. Det var ikke en eng-angshandling.
Vår formørkede forstand, kan jo ikke sannhet kjenne uten din den gode Ånd vil si lys i oss opptenne.
b) Jesus kom.
Det er på bakgrunn av alt dette at Jesus taler her. Han måtte dra til Jerusalem – det var det åndelige ho-vedsete i landet, og det han skulle gjøre, måtte skje der. Da skulle han lide mye. Det er både den legemlige lidelse ved hudstrykning og korsfestelse, og den åndelige som bestod både i hån og spott fra mennesker og byrden av synd fra hele verden til alle tider.
Og lidelsen endte med at han ble slått i hjel, dvs. korsfestet og døde langfredag. Dette hadde de ikke for-stått før. Peters reaksjon er i så måte ikke uforståelig. Enda mer uklart var det for dem at han skulle stå opp fra de døde den tredje dagen. Historien senere viste at det hadde de ikke skjønt.
Jesus kom for å bære helvetes dom i vårt sted og slik åpne en vei tilbake til Paradis og Guds himmel. Alt lå på ham disse timene på korset. Han hadde tatt dem, men nå tynget de ekstra hardt kort før selve dom-men. En sanger har sett det rett:
«Hvem kan tenke på den smerte, uten med et såret hjerte,
om endog en synder led.
Men her led den evig høye, smelt mitt hjerte, gråt mitt øye,
se, her lider hellighet.»

Dette må Jesus vise oss og gjøre det klart for tanken og sinn. Vi fatter så lite av oss selv, det er som katekismen sier i den 3. artikkel: «Jeg tror at jeg ikke av min styrke eller fornuft kan tro på Kristus eller komme til Kristus, min Herre, men det er den Hellige Ånds gjerning…»
c) Påskemorgen.
Denne søndags morgen skjedde et stort under. Jesus brøt alle kjente lover og regler. Gud løste han fra dødens lenker som bant ham til fortapelsen. Han stod opp fra de døde og viste at han var Guds veldige sønn, Rom. 1, 4. Og han viste dermed at frelsesgjerningen var fullført og godkjent av den allmektige Gud. Nå var himmeldøren åpnet for alle syndere som kom til Jesus.
Den første som gikk in denne nye pakt, var en røver. Det er uforståelig for tanken og vår egen forstand. Og en sanger sier det slik: jeg så ond som ham, samme frelse fann.

2. Peter.
Ved Jesu tale reagerer Peter. Menneskelig sett hadde han omsorg for Jesus og ville ikke at han skulle dø. Men Peter viste med dette at han ikke forstod Jesu tale. Nå irettesatte han Jesus og sa: Gud fri deg! Har vi lov til det?
Men Peter så ikke det viktigste ved frelsen. Han skjønte nok ikke betydningen av korset, at det var nødvendig for Jesus å dø. Det sa han senere til disiplene. Da åpnet han deres for-stand så de kunne forstå skriftene og sa: «Måtte ikke Messias lide dette?» Luk. 24, 26 ff. Hadde det ikke skjedde, ville ingen blitt frelst. Resultatet av Peters ord ville blitt det samme som ved djevelens fristelse. Jesus ville blitt hindret i å ofre seg selv for oss.
Men nå er det skjedd! Også peter skjønte betydningen av det og skrev noen år senere: «For også Kristus led en gang for syndere, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud. 1. Pet. 3, 18. Da har han flere gode ord om denne saken: Kap. 1, 18-19; kap. 2, 24.
3. Jesu reaksjon.
Jesus måtte virkelig sette Peter på plass. For nå var Peter på feil vei. Han var blitt Jesu mot-stander ved å hindre ham i korsets vei. Jesus kaller ham satan som betyr motstander. Hvis han tenkte slik han talte, ville han være motstander. Og det er alvorlig. Han var på den må-ten blitt et anstøt som ville få folk til å falle. Slik kan det gå med et menneske. Det skjer evd synd, sløvhet og uforstand som i dette tilfelle.
Peter hadde ikke sans for Guds rike, sa Jesus. Han tenkte menneskelige tanker om Guds sak. Og da blir det aldri som Gud vil. Det er det verdslige sinn som innerste inne tror at de kan hjelpe Gud og gjøre noe til hans frelse. Gud sier det er nytteløst. Det som hører Gud til og det som hører mennesker til er som to verdener.
Guds kall er å lede oss inn i Guds tenkemåte slik at vi lar hans vilje skje, selv om det koster oss mye, ja alt. Det er denne tanken han fører videre i de neste versene. Hva gagner det et menneske, sier han, om han vinner alt her i verden – men taper sin sjel?
Å vinne sjelen er å tape seg selv. Og det kan vi bare ved troen på Jesus som vår forsoner og frelser. Han er rede til å tilgi og frelse når synderen kommer – uansett hvor store synder vi bærer på. Derfor kaller han på deg i dag. Vil du komme?

113) Joh. 14, 27.

Fred.

Joh. 14, 27. Nyttårsaften.
Fred er et stort ord, og det også blir misbrukt mange ganger. Ibsen hadde nok rett når han skrev: «Dog, fred er ei det beste, men at man noget vil.» Vi kan ikke alltid har fred for en hver pris. Gud har bedt oss å kjempe for sannheten og Guds rike på jord. Her skal vi peke på det Jesus sier i dette tilfelle. Det står i sammenhengen om Den hellige Ånd som skulle kom-me.

1. Jesus sine disipler fred.
Han etterlater seg fred, står det. Det er ikke politisk fred uten noen form for uro og krig. I sin tanke og hans regimente handler det om hjertefred med Gud. Det gir Jesus sine disipler. Og vi får det ved å bekjenne synd og alt det onde i oss og ta imot tilgivelse og frelse for hans navns skyld. Denne fred hører til frelsen og til politikken. Derfor kan en troende ha fred i sitt hjerte midt i sorg og motgang, ja til og med i krig og fengsel. Det kunne mange vitne om som opplevde onde dager. Vi kan tenke på R. Wurmbrand som også var i Norge og vitner om sin tro etter 14 år i fengsel for Jesu skyld.

2. Vi får Jesu fred som gave.
Min fred gir jeg dere, sa han. Å ha Jesu fred er å være som Jesus selv i det spørsmålet. Han har det rett med Gud og lever i harmoni med sin far, og den samme stilling har alle kristne. Fred er ikke en følelsessak, men en stilling i forhold til Gud. Og med den følger også hjerte-fred, selv om den følelsesmessige fred kan forstyrres av det jordiske.
Og alt dette gir han oss som gave, gratis av nåde ved troen på Jesus. Jesus selv er vår fred, Ef. 2, 14.

3. Freden er ikke lik verdens fred.
Guds rike er noe helt annet enn denne verden. Og verden arbeider for fred på flere måter. Det gjelder politisk fred mellom ulike land. Men ‘forkynnere’ i verdslig regi vil også hjelpe folk til indre fred og ro. Men de kan ikke lede mennesker inn i et rett forhold til Gud. Og vi ser at mange slike veiledere avskriver Gud totalt og ber folk å glemme ham. Det blir som dikteren sa: Eg måtte gløyma Gud. Den verdslige fred varer også kort tid og kan lett forstyr-res når omstendighetene forandres. Guds fred er derimot evig og varer i alle stormer.

4. Frykt ikke!
Konklusjonen blir derfor at vi skal la noe forstyrre oss. Vårt indre liv, hjertet, skal få hvile hos Gud og bare regne med ham. Da har vi ikke noe å frykte. Vi «er i Herrens hender i alt som med oss skjer,» som en sanger sier. I troen på Jesus og vår felles Far i himmelen borger for en himmelsk fred.

112) Luk. 1, 39-45

Elisabet. 

Luk. 1, 39-45. 4. advent.

Maria er i dag på besøk hos Elisabet oppe i fjellene i Juda, kanskje til en levittby i området rundt Jerusalem (A. Barnes). Mannen Sakarias var prest og prestene hadde egne byer de bodde i når de ikke var i tjeneste. Og dette møtet ble betydningsfullt for begge kvinnene. De var i slekt uten av vi kjenner til hvor nær hverandre de var. Og begge brøt ut i lovsang ved dette møtet. J. C. Ryle siterer et gammelt utsagn som sier: «Sorgen blir større ved å skjule den, og gleden vokser ved å gi uttrykk for den.»

Her gjelder det særlig Elisabets reaksjon i møte med Maria.
1. Elisabets barn ‘sprang’ i henne.
Det skjer noe med barnet da Maria kom, det sprang i Elisabet. Vi møter det både i v. 41 og 44. Hun kjente at barnet rørte seg i henne – hun hadde båret det i ca. seks måneder, se v. 26. Og det gav henne glede og var trolig en grunn til at hun begynte å prise Gud.

2. Elisabet ble fylt av Ånden.
Dette uttrykket er kjent fra bl.a. pinse da apostlene fikk den hellige Ånd på en ny måte da profetien i Joel 3, 1 ble oppfylt. Dette gir seg også utslag i glede og fryd. Hun hadde en god stund denne dagen da Gud kom henne så nær. Hun fikk kanskje et profetisk budskap ved Ånden eller kunnskap om det barnet hun skulle føde (A. Barnes).

3. Elisabet velsignet Maria.
Også Maria gikk med barn og Elisabet velsignet henne og tale profetisk. Maria skal ha en enestående stilling blant alle kvinner på jord. Ingen andre skal oppleve det hun gjorde. Og frukten av henne skal være velsignet, for det er selve Messias som Gud hadde lovet i lange tider. Nå stod de på trappen til oppfyllelsen. Det var en stor stund for disse to denne dagen. De så inn i framtida med Guds øyne: En ny tid skulle komme.
Og Elisabet selv syntes det var for stort at hun skulle få møte den jordiske mor til Guds Mes-sias. V. 43. Hvordan kan det hende, spør hun i undring. Det kunne hun ikke forstå. Og slik er det med et under – for vår tanke er det umulig å forstå.

4. Herrens ord skulle skje.
Ordet er tydelig: «Fullbyrdet skal det bli det som er sagt om henne av Herren». Gud har talt om dette, og hans ord er alltid troverdig. Så ble Maria forvisset om at barnet var av Gud og at det var et spesielt barn. Og Maria trodde det Gud hadde sagt nå. Hun var en troende. Troen er kjennetegnet på alt Guds folk. Da tror vi også at alle andre profet skal oppfylles, også om de siste tider, selv om vi ennå ikke forstår alle detaljene.

111) Luk. 7, 40.

Jeg har noe å si deg.

 Luk. 7, 36-50. = vers 40. 2. faste.

Jesus var i Fariseeren Simons hus da en kvinne kom inn og salvet ham. Det var til og med en syndig kvinne, dvs. en som levde åpenlyst i synd og som folket visste om. Det handlet trolig om synd mot det sjette bud. Simon og andre ble forarget over det og ville at Jesus skulle vise henne fra seg.

Da er det Jesus sier noen sterke ord som rammet både Simon og trolig flere andre. Han sier: «Simon, jeg har noe å si deg!» v. 40. Han hadde et budskap som gjaldt alle, både kvinnen og Simon og disiplene. Og denne sannheten skal vi stanse for nå og merke oss svaret som Simon ga: Mester, si det! Den innstillingen må også vi ha.

Jesu ord og tale hadde virkning for kvinna, men trolig ikke for Simon. Et ser ikke ut til at han reagerte. For Guds ord er ikke bare teori og lære. Det er noe som gjelder oss personlig, noe eksistensielt.

Og hva er det Mesteren vil si her? Jo, det handler i hovedsak om vår synd og skyld hos Gud. Han forteller om to menn som begge var skyldnere, selv om størrelsen på gjelden var forskjellig. Ut fra dette skal vi minne om noe:

1. Guds krav og vilje.

Gud har skapt oss og har dermed rettigheter hos mennesket. Og han har vist oss sin vilje i sitt eget ord. Han har åpenbart det for mennesket for vi kan ikke vite det av natur. Han har en plan med oss, og her er alle mennesker like. Han gjorde ett unntak og valgte ut ett folk på jord, Israels folk, og gav dem en egen lov med regler og seremonier for livet.

Hans moralske lov er lik for alle. De er samlet i de ti bud. Gud har ikke ment at de skal være frelsesvei for oss, og den er ikke uttrykk for Guds vilje i alle ting. Likevel er den Guds vilje. Den er ikke satt ut av kraft ved Jesu død, slik jødenes spesielle lov er. Det ser vi bl. a. av dette:

- Det er fremdeles synd å stjele, i alle former og grader.

- Det er synd å lyve – i store spørsmål og i småting.

- Det er synd å drive hor, i virkeligheten og i tanke og på TV og film.

- Det er synd å dyrke andre guder, avguder – enten de er av tre som i Afrika eller ved materialisme her i den vestlige verden.

Gud vil dømme alt som bryter med hans lov og vilje. Slik er det også Guds vilje at vi skal tro på Jesus. Han er vår eneste frelser.

Loven er god, sier Guds ord, mens vi er skrøpelige og udugelige. Loven skal knuse oss ved å vise oss vår synd og utilstrekkelighet. Rom. 7, 7 sier: Uten loven hadde jeg ikke kjent synden. Og i Rom. 3, 20 sier Paulus: Ved loven kommer erkjennelse av synd. Det er noe Gud vil tale med oss om. Får han lov til det?

2. Syndenes forlatelse.

Dernest taler han om frelsens vei. Det betyr ikke at Gud vil sette oss i stand til å leve fullkomment eller å betale av på vår skyld hos Gud. Det makter vi aldri. Men veien er at Gud vil tilgi og forlate oss synden. Kvinnen i dette tilfelle fikk erfare det. Og slik må det bli med alle mennesker som vil til himmelen. Hun hadde visst mange synder, og der er vi i grunnen alle like. Det er ikke spørsmål om store eller små synder. For Gud er synd alvorlig uansett.

Men når synda blir tilgitt, begynner et n ytt liv – «med blanke ark og fargestifter til». Denne dagen glemte hun nok aldri. Og livet videre for henne ble et liv i syndenes forlatelse. Det er alltid viktig å behandle synden som synd uansett størrelse. Noen fusker med omvendelsen her og bortforklarer eller gjemmer synden. Vi må huske, kjære venner, at vi aldri kommer til himmelen med utilgitte synder.

Noen ganger må vi også ha et oppgjøre med mennesker når vi har skadet dem. Gud vil ha orden i regnskapet.

3. Frelsens grunn.

Gud vil tale med oss om hva som er frelsens grunn. Er det vår omvendelse, vår vilje til å gjøre det vi kan, våre følelser eller noe annet vi selv gjør? Der svarer Ordet nei. Frelsens grunn er det slaktede lam på Golgata. Det er ikke mitt eget strev, men Jesu død og blod på korset. Da betalte han alle våre synder. Og det er en sterk grunnvoll.

Du gikk for meg en blodig sti,

Og jeg som skyldig var slapp fri.

Det holder i livet og døden og dommen. Paulus sier noe om dette, bl. a. her: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2. Kor. 5, 21. Og Peter sier: «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet…» 1. Pet. 2, 24. Det er slike ord fra Gud vi bygger på når vi tror at vi er frelst.

4. Det hellige liv.

Med dette mener vi her hverdagslivet vårt, hvorledes jeg er blant de jeg møter og er sammen med. Vi kan alle forgå oss og gjøre noe vi angrer bittert på i etterkant. Men hva er utgangspunktet for livet?

Det er ofte vanskelig å leve, og det er visst ikke blitt lettere med årene. I alt må vi spørre: Hva skal bestemme livet mitt? Da har vi fått Bibelen også som rettesnor her. Den taler ikke bare om frelse, men også om livet. Jesus kaller oss til et nytt liv her i verden. Bibelens formaninger sikter oss inn på dette. Der er mange praktiske forhold omtalt.

Bibelen må lære oss å tenke rett om livet som kristen. For etter naturen tenker vi galt. Gud vil tale med oss om vår hverdag. Salme 139 taler om ransakelse, v. 1 og 23. Har vi det rett med Gud også i pengespørsmål, vår tale og om andres eiendom m.m.? I Ef. 4, 1 sier Paulus noe om å leve et liv som er verdig det kallet vi har fått. Ordet verdig betyr egentlig å få vekta til å balansere (som på ei skålvekt). Her kan vi se på Bibelens lære – og vårt eget liv. Balanserer det? Det er et alvorlig spørsmål i dag. Da må vi på kne og be om nådens ord til oss igjen.

- Her kunne vi talt om flere andre ting, som om kallet vårt til tjeneste og arbeid i Guds rike, om å søke Guds rike først og hva vi prioriterer her i livet. I alle ting gjelder dette: Jesu sier: Jeg har noe å si deg! Lytter vi?