Jesu lære.
Joh. 7, 14-17. 19.s. Treenighet.
Løvhyttefesten nærmet seg og folk reiste til Jerusalem for å
være med på høytiden. Jesus ville ikke reise dit åpenlyst, for hans time var
ennå ikke kommet. Men jødene lette etter ham. Han hadde alltid sin plan med hva
som skulle skje.
Men midt i høytiden steg han likevel fram og talte. Det kom
nok overraskende på dem. Men de ble igjen forundret over hans lære, slik de
hadde vært f. eks. da han sluttet Bergprekenen i Mat. 7, 28f. Da var folket
også slått med undring over hans myndighet. Han var annerledes enn de skriftlærde.
Og det var særlig en side ved hans forkynnelse de nå undret seg over.
1. Skriftkunnskap
Folk forstod ganske snart at han var kjent i de jødiske skrifter.
Men de visste også at han ikke var fariseer eller skriftlærde og hadde ikke
gått i lære f. eks. hos Gamaliel. Paulus hadde gjort det. Men denne mannen fra
Nasaret hadde lært om Skriften av seg selv. Han var en autodidakt. Og det har ofte vært noe mistenkelig i det. Mange har
den tanken at man må ha gått på skole, for å lære noe vesentlig. Vår tid har
forresten snudd opp ned på det. Mye kan man nå lese og lære på f. eks. nettet.
Kunnskap i Bibelen er viktig i åndelige spørsmål. Mange har et
svært overfladisk kjennskap til Bibelen og dermed de kristne sannheter. Det kan
en merke i samtale og diskusjon. Og da kan man dra feilaktige konklusjoner og tro
at noe en kristelig sant når det egentlig er usant.
Skriftkunnskap betyr heller ikke bare lære om Bibelen,
historie og kultur og innhold i store trekk. Det betyr fremfor alt å få tak i
selve kjernen og hovedtanken i dent bibelske budskap. Uten det vil vi lett lære
feil og føre folk vill. Så her skal vi være forsiktige og ikke selvkloke. Jakob
har sagt noe om det: «Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal
få desto strengere dom,» Jak. 3, 1. Den strenge dom kan henge sammen med at en
som lærer feil om Guds rike, ikke bare ødelegger for seg selv, men for de mange
som hører ham. Derfor maner ordet oss til forsiktighet.
2. Min lære.
Jesus kom nå på banen med sitt svar. Han taler om sin lære. Det
er hele evangeliet i alle dets fasetter. Men før vi kan si noe mer om det, må
vi se på det Jesus straks sier: Det er egentlig ikke hans lære, det er ikke en
ny lære som Jesus har kommet med. Det er Guds lære, han som har sendt Jesus. Jesus
og Faderen var ett, sa han en gang. Joh. 10, 30. Og da er egentlig hele Skriften
med. Jesu bibel var Det gamle Testamentet, og vi har både det og Jesu liv og
tale og resten av NT. Her er mye å øse av.
Vi kan tale om Jesus lære som et sammendrag slik:
a) Guds vilje med
oss mennesker – uttrykt ved Mose lov. Gud har en plan med alle mennesker. Helt
fra dagene i Paradis vil han at alle skal gå hans vei og gjøre hans vilje. Det
har han uttrykt kort i loven på Sinai. Den handler om menneskers forhold til
Gud først: om avguder, Guds navn og Guds dag. Jesu sa noe om dette i Bergprekenen
og nevner der flere bud. Dernest handler det om vårt forhold til hverandre, til
andre mennesker både nær og fjern. Om dette sier han f. eks. noe om i lignelsen
om den barmhjertige samaritan, Luk. 10, 30ff. Der viser han at vi skal ta oss
av mennesker i nød, også slike som vi ikke kjenner og som til og med kan være
uvenner med oss. Jøder og samaritaner hadde ikke samfunn med hverandre, Joh. 4,
9.
a) Gud vil frelse
alle. Det ligger i sakens natur. Han ønsker det, men et annet spørsmål er om
det vil skje? Gud har skapt alle, og Kristus kjøpte alle. Og Guds ord sier
klart at han vil at alle mennesker skal bli frelst, 1. Tim. 2, 4. Han vil ikke
at noe menneske skal gå fortapt, 2. Pet. 3, 9. Når hele Bibelen slik sier at
hva Guds vilje er med det enkelte menneske, hvorfor blir ikke alle frelst?
Svaret er at vi selv må ta imot det Gud har lagt ferdig. Vi
må tro på Jesus for å bli frelst. Frelsen skjer ikke ved gjerninger, men ved
tro. Det vitner Abrahams liv om, og det sier apostlene klart. 1. Mos. 15, 6;
Rom. 4, 5; Gal. 2, 16.
Guds frelservilje er tydelig, men mange mennesker vil noe
helt annet.
c) Gud kaller oss til hellighet.
Et liv som en kristen er et liv i lydighet og etterfølgelse. Vi går ikke vår
egen vei i hverdagen og lever ikke etter våre kjødelige lyster. Når vi faller i
synd, må vi straks «til nådestolen hen» og be om tilgivelse. For Gud har kalt
sitt folk til å vandre verdig det kallet vi er kalt med. Ef. 4, 1. Og Gud har
bl. a. gitt oss mange formaninger og opplysninger om det hellige liv i hans
etterfølgelse. Rom. 12.
- Det er noe av «min lære» som Jesus talte om.
3. Gjøre og kjenne.
Mange mener det er uoppnåelig å være en kristen. Derfor
nytter det ikke å forsøke en gang. Bj. Bjørnson var også i en slik situasjon og
skrev skuespillet «Over evne». Det var ikke mulig å være en kristen.
For noen er det blodig alvor, og de ville så gjerne følge
Jesus. Men det er håpløst, synes de. For andre er det mer et intellektuelt
spørsmål. De får ikke kristendommen til å stemme med sin tanke og mening. For
atter andre er det kanskje en overfladisk tankegang som gjør at de ikke vil
prøve eller komme til ham som kan frelse.
Jesu svar kan vi finne her: Vil du virkelig gjøre Guds vilje
og følge ham? Er det ditt alvor at du vil til himmelen og gå Guds vei som er troen
på Jesus? Da sier Jesus at du skal kjenne om læren er av Gud eller om det er
menneskeverk det Jesus sier. Han viser på en måte til erfaringens vei. Prøv – og
du vil se. Bekjenn din synd og be om nåde – og begynn på vandringen. Du vil få
erfare at Jesus er med. Du får ny nåde og tilgivelse hver dag. Kraften til livets
strid henter du ikke fra deg selv. Ordet veileder deg at denne kraft finner du
i evangeliet om Jesus. Når du så hører andre sitt vitnesbyrd, vil du ofte se at
de har det på samme måte. Skriften viser vei, og der får du også mer opplæring
i frelsens hemmelighet. Derfor vil en troende alltid gå til sin bibel og se:
Hva står der? Om det koster for vår egen vilje, må vi likevel følge Guds ord. Amen.
