160) Mat. 19, 27-30.

Mat. 19, 27-30.

14. treenhet. Vingårdssøndag.

Denne teksta handlar om løn i Guds rike. Etter at Jesus har velsigna småborna og tale til dei og folket om himmelriket, møter han ein rik, ung mann. Mannen meiner han har halde alle boda og undrast på kva meir han treng. Men han var bunden av denne verda og ville ikkje sleppa sitt eige gods. Han var bunden til rikdomen sin, og det stengde han ute frå himmelriket. Det vart inga løn for han. Jesus er streng og seier: For menneske er det umogleg å bli frelst. Berre Gud kan gjera det. Då stig Peter fram.

1. Spørsmålet, v. 27.

Kva skal vi få, seier Peter. Det er ein naturleg og menneskeleg tanke. Alle vil ha noko att for det dei gjer. Men løna blir heilt ulik det folk flest seier og trur. Guds rike er ikkje som andre rike på jord. Men Bibelen talar verkeleg om løn. Det må me sjå litt på i dag.

Me har forlate alt, seier Peter. Kva då? Dei hadde forlate alt det jordiske dei hadde. Då tenkte Peter: Me må vel få noko att, ei slags løn for dette offeret. Det har nok mange tenkt i ettertid og. Me kan vel ikkje nekta oss så mykje utan kompensasjon.

2. Evigheten, v. 28.

Jesu svar er å peika på æva. Det kjem ein dag då alt blir nytt, ja, verda skal fødast på nytt. Han minner om at han sjølv skal koma att ein gong. Då kjem han ikkje som eit fattig barn i ei krybbe. Då kjem han i herlegdom. Heile himmelens storleik og ære skal så å seia fylgja han.

Løna er ei trone til kvar av dei, og dei skal døma Israels-ættene, seier han. Me veit lite om kva det i praksis tyder, men det må vera noko større enn det jordiske liv som me kjenner i dag.

3. Løn, v. 29.

Jesus gjev ikkje noko konkret svar på kva løna skal vera. Men han seier at den skal vera stor. Det vert også noko større enn me har opplevd her i livet. Me kan heller ikkje tenkja oss kva det blir. Vår tanke er så bunden av det timelege og jordiske livet, at himmelske tankar ikkje får rom der. Jesus visste kva det var, og seier litt.

Kvifor skal me få løn? Jo, det har nett med sjølve offertanken å gjera. Dei som ofrar noko av det jordiske, skal få det att i æva, men på ein annan måte. Han reknar opp nokre døme: Å forlate huset, bor og syster eller far og mor eller born eller åkrar!

Men det er ikkje som sjømannen som reiser over hav og land og er borte frå alle sine – for å tena meir pengar! Nei, det er ein jordisk tanke. Tillegget viser noko anna: for Jesus namn skuld. Det er døme på noko me eig og har kjær som me forsakar for Guds rikes skuld. Mange tenkjer gjerne på misjonæren som lever mykje av sitt liv i eit framand land for å tala om Jesus. Eller ein lekpredikant som har lange reiser i vårt eige land for å forkynna. Ein eldre talar sa til meg ein gong (han er død): Eg reiste ut andre juledag på talarferd og kom ikkje att før etter påske. Han hadde fleire born og kone heime. Det kosta, og mange vil i dag kritisera han og organisasjonane som var slik. Men for han var det eit kall. Ve meg om eg ikkje forkynner evangeliet, sa Paulus. Dei skal få si løn i æva.

Me kan og tenkja på dei mange kristne i landet vårt (og andre stader) som forsakar jordiske goder for å kunne gje noko til misjonen. Det kan for somme vera eit stort offer. I dag lever me i overflod, og våre gåver blir kanskje små i høve til «ofringane» før. Det skulle me tenkja meir over.

Dei truande skal erva eit evig liv, seier Jesus. Det er løna. Men det er ei nådeløn. Me kan aldri fortena noko i Guds rike. «Av nåde alt jeg får hos Gud fra først til sist,» syng ein songar. Og den som lever med Gud veit godt at det er slik. Det var nåde med den første forlatinga av synd. Og det har vore nåde kva gong seinare. Og me veit at når himmeldøra står open for oss når han kjem att er også det av nåde. Det er Guds gåve til syndarar som tok imot syndstilgjeving.

Han seier noko meir: Det skal få det hundrefald att. Fyrst trur eg det tyder at livet i himmelen blir uendeleg større enn det me har opplevd her. Ja, større enn me kan tenkja oss det blir. Hundrefald er eit sterkt uttrykk. Av eitt såkorn om våren kjem det hundre korn att om hausten. Himmelriket er det store riket der alt er annleis enn her og stort og rikt på alle måtar. Då er det underleg at denne verda har så lett for å blenda augo våre så me ikkje ser litt av det me har i vente. – Dinest kan det tyda at det er fleire slags løn og av ulikt slag etter vårt eige liv som kristne. Me synes å sjå det i nokre bibelvers. Paulus skriv at me skal alle fram for Kristi domstol, og me skal få att etter det me gjorde, godt eller vondt. 2. Kor. 5, 10.

I tillegg til dette kan ordet og tyda at noko av løna kjem her i livet, det talar Markus om i kap. 10,21. Og slik er det: Den som ofrar for Jesus, kjenner ei ekstra storm glede over å få vera med. Om me berre har det klårt for oss at me gjer det for Jesus, vil han vera med oss på ein ekstra måte.

4. Overraskinga, v. 30.

Då vert mange overraska. Det var ikkje slik me trudde. Men då skal me sjå rett på oss sjølve og på andre me kjende. For Jesus seier her til slutt: For mange som er dei fyrste, skal verta dei siste, og dei siste dei fyrst, v. 30. Me tenkjer gjerne at dei som er høge og store her i vera, har gjort mest. Dei må få størst løn. Eller me tenkjer slik: Det er prestar og predikantar og misjonærar som får løn. Dei har stått i teneste for Gud og skal få mykje att.

Når eg tenkjer på dette, kjem eg ofte i hug noko som Billy Graham sa på eit misjonærmøte i Japan (eller kanskje det var i Korea). Mange trugne misjonsarbeidarar bar samla, og dei såg opp til Graham som då var på høgda som predikant i verda. Men Graham sa: «Hvis det blir aviser i himmelen (han tala sjølvsagt i bilete), vil de ikkje finna mitt namn på framsida. For det har stått i altfor mange aviser her på jorda. Der vil du finna namnet til ei ukjend misjonskvinne i Europa som heile livet har arbeidd for misjonen og som aldri fekk namnet sitt i eit blad.»

Det er nok noko av poenget. Gud har ikkje det synlege for auga, men det usynlege. Han løner etter hjartelivet. Lat oss difor endå ein gong gå inn til Gud og be om eit audmjukt hjarta til å leva slik han vil. Då ser me på nytt at alt er av nåde. Amen.

159) Mark. 5,35-43.

Mark. 5, 35-43.

Jairus si dotter. 17. s. etter treenhet.

Jesus har nett lækt ei kvinne som rørde ved han. Men før det skjedde, hadde ein synagogeforstandar (Jairus) kome til han. Men Jesus braut av den samtalen og tok seg av kvinna først. Han ser alltid kven som treng han mest, og då må andre venta. Og denne teksten konsentrerar seg om soga om Jairus.

Noko kan me læra her:

1. Jairus får vita noko nytt.

Medan Jesus tala til kvinna som han hadde lækt, kom nokre tenarar frå huset hans og sa: Dotter di er død. Han trudde ho var sjuk og ville ha hjelp av Jesus til det. Han visste at Jesus kunne lækja sjuke. No fekk han høyra at det var slutt. Det var ein hard tale. Dei var ikkje diplomatar eingong. Dei berre sa den nakne sanninga, og den kan somme gonger vera tung å ta imot.  

2. Jesus greip inn.

Då skjer det: Men Jesus, står det, v. 16. Han høyrde alt og snudde seg straks til forstandaren og kom med dei finaste ord han kunne drøyma om i den stunda: «Ottast ikkje, berre tru.» No skulle eit nytt under henda. Han skulle få sjå at Jesus makta meir enn å lækja sjuke. Han kan vekkja opp døde og gje nytt liv. Det må ha vore ei forunderleg og ugløymande stund for han. Han var religiøs, kjende skriftene og ein leiar i synagogen i byen. No skulle han få sjå noko nytt. Men alle lærte kanskje noko denne dagen:

3. Jesu hjelp har ingen grenser.

Han hadde lækt ei sjuk kvinne, og kvinner var ikkje sett høgt i samfunnet då. Men Jesus kom med hjelp. Her kom ein av høgare rang, og Jesus gjekk til huset hans og. Men ikkje berre det. Dei fekk no sjå at sjukdom og naud kunne nå alle, både høg og låg. Korkje pengar eller høg stilling er grenser mot det vonde i livet. Det ser me kvar dag. Alle kan bli råma. Men Jesus har heller ikkje grenser for si hjelp. Han går til alle som har opne hjarto og ber han koma. Døden kjem og til alle. Ingen går fri den, men Meisteren hadde makt over det og.

Dette tyder eigentleg at me menneske er meir like enn me til vanleg tenkjer. Me har lett for å plassera folk i båsar og ser difor ulikt på dei. Lenge var det slik at mange såg ned på folk med ein annan hudfarge enn oss. Det har endra seg. Men ennå er det slik at mange ser ned på t. d. jødar. Antisemittismen vart ikkje slutt med Hitler. Den lever framleis, og slik kan det vera med andre mindre folkegrupper og. I Guds rike er det ikkje slik. I utgangspunktet er alle like som menneske. (Det tyder ikkje at alle automatisk blir frelste.)

4. Ikkje alle er med i alt.

Me legg merkje til at Jesus ikkje alltid vil ha tilskodarar. Mykje folk fylgde ofte med han når han gjorde under, som i v. 24. Slik var det truleg også ved Jairus sitt hus, v. 38. Men legg merke til at berre tri av læresveinane fekk vera med inn, v. 37. Han skulle ikkje ha eit publikum som berre ville sjå og kanskje mistyda og dermed kritisera han. Det var dei tri som ofte var med han på spesielle stader som fekk koma inn no: Peter, Jakob og broren Johannes. Han ville heller ikkje med seg inn kvinnene som gråt over den døde. Det var ikkje sikkert at det var ein hjartegråt. Det var vanleg skikk, på den tida, og somme av dei fekk til og med betaling for å gråta. Nei, Jesus ville ha stille og ro i stova.

5. Folk lo.

Til dei som gråt, sa Jesus: Kvifor græt de? Barnet søv og er ikkje død. V. 39. Etter menneskelege tankar skulle han ikkje ha sagt det. Dei berre lo av han og hadde ikkje tiltru til orda hans. Kva kunne han vita om det? Dei visste vel at bernet var død. Det såg dei. Men folk som ler av Guds makt og under, har Jesus ikkje bruk for. Han driv dei ut. Dei skal ikkje vera vitne til at noko stort skjer. Dei vil likevel berre håna han.

Det er nok slik mange stader i dag og. Folk ler av dei kristne og trua deira og har inga tru på Guds under. Dei bortforklarar det som godt dei kan. Jesus tolererte dei som lo ei stund, men til slutt måtte dei gå.

6. Underet.

Då skriv Markus det Jesus sa på sitt eige tungemål: talita kumi. Dei skjøna det han sa: Jente, stå opp. Den tolv år gamle jenta fekk nytt liv og reiste seg straks opp. Underet hadde hendt. Dei kunne mest ikkje tru det. Markus skriv: Dei vart heilt ute av seg av undring. Det var nyheter i Kapernaum der dette truleg hende. Gud hadde gripe inn.

Dette underet kunne ikkje haldast skjult lenge. Det var for stort til det. Likevel sa Jesus at dei ikkje skulle tala til andre om det. Kvifor gjorde han det? I neste kapittel ser me3 at Jesus forlet byen og gjekk heim til Nasaret. Han ville nok gå bort i fred utan mykje oppstyr. Og det kunen skje om dei tagde ei stund. Jesus ville ikkje bli kjendis på grunn av under og teikn han gjorde. Han hadde ein viktigare bodskap til folket: evangeliet om omvending og tru. Slik byrja han si teneste: Mat. 4, 17: Vend om, for himmelriket er kome nær. Det underet er størst, og det treng alle menneske. Amen.

158) Mark. 11,25-26.

Mark. 11, 25-26.

10. s. etter treenhet.

Denne teksten er kort og er tatt ut av en sammenheng. En bedre sammenheng hadde vært å la teksten gå fra v. 20-26. Bakgrunnen er talen om fikentreet som var forbannet av Jesus fordi det ikke bar frukt, og renselsen av templet, v. 12-14 og 15-19. Men denne teksten taler om bønn og «betingelsene» for svar. Bibelen taler i grunnen mye om bønn. Ut fra denne teksten kan vi tale om tre forutsetninger for bønnhørelse.

1. Tro.

Bibelen binder sammen tro og bønn og sier at bønnen avhenger av tro. Tro er jo tillit til Gud, og den er vesentlig i en troendes liv. Hebreerbrevet 11 taler mye om tro. Uten tro, sier forfatteren, er det umulig å tekkes Gud, v. 6. Den som trer fram for Gud, må tro at han er til. Ordet ‘må’ betyr faktisk: Det er nødvendig (gr. Dei). Her er det også viktig å tenke at troens gjenstand (objekt) er viktigere enn troens styrke. Spørsmålet er hvem eller hva vi tror på og ikke om vi er sikker på det vil skje.

Sammen med bønn er denne tanken avgjørende. Ellers blir troen og bønnen et ønske og antagelse hos oss. Jesus sier i Mat. 21, 22: «Og alt dere ber om med tro i deres bønn, det skal dere få.» Tro og bønn er altså knyttet tett sammen. Det er tillit til at Gud kan og vil svare på bønnen. Dette ser nokså automatisk ut fra en menneskelig synsvinkel.  Men Jesus avgrenser det i Joh. 14, 13: «Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre.» Det er viktig å legge merke til tillegget som viser hensikten med bønnesvaret: «For at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen.» Vi er utenfor alt dette. Det gjelder Gud og Jesus. Skal han gi oss noe, er det noe som herliggjør Gud.

Å be i Jesu navn betyr først at vi ikke går i vår egen kraft og myndighet. Jesus har nettopp talt om at han er lik Gud og har samme kraft og makt som han. De er ett. Dermed er Jesus i stand til å gjøre det Gud gjør. Vi vet også at han var med i skapelsen, Joh. 1, 3. Når vi så skal be i hans navn, er vi på en måte inne i dette kraftområdet der Gud er. Det er derfor vi kan be om hva vi vil – hva som helst. Hos Gud er der ingen begrensninger.

Men den engelske presten Marcus Dods skrev noe mer om dette (i The Expositor’s Bible): «Det betyr også at vi ber om slike ting som fremmer Kristi rike.» Her skal vi merke oss noe mer han sier: «Når vi gjør noe i en annens navn, er det for ham vi gjør det.» Og da er det selvsagt at vi prøver å gjøre det slik han ville gjort det!

Kanskje vi blir noe mer forsiktig med å be etter dette. For er det slik at vi bare ber om at Guds navn må bli æret og hans rike fremmet? Er det en av grunnene til at Gud ikke kan svare på vår bønn? Det er så lett å si i en bønn: I Jesu navn, amen. Det er ikke det Jesus mener.

Johannes skrev også noe om dette i sitt første brev: «Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss,» 1. Joh. 5, 14. Bønnen skal samsvare med Guds vilje, og den er alltid å ære Gud og tjene Guds rike.

2. Forventning.

I en rett bønn ligger det også en forventning om at han skal svare – slik det tjener hans sak. Og det forventer et Guds barn. En gjenfødt kristen ønsker at Guds rike skal komme først i alle ting. Der Guds Ånd får råde, må egeninteressen og egoismen vike. Vi ser fram til at Guds rike vokser og nye mennesker blir frelst og helliggjort. Da er det også klart at våre følelser virker med. Det vi brenner for, vil vi tenke på og se etter når det skjer. Der er vårt indre liv med.

Men også vår vilje er med her. Derfor ber vi Gud om å gjøre det. Og når han svarer med å be oss å gjøre noe i sitt rike, må vi gå. Det er ikke en verdslig viljessak, men en vilje som Gud får stelle med. Jesus sa virkelig til disiplene: Gå ut! Og de gjorde det.

3. Tilgivelse.

I v. 25-26 sier Jesus noe enda mer alvorlig: Når vi ber, må vi tilgi om vi har motstandere. Det kan så lett skje at vi får imot noen som gjør oss vondt på ulike måter. Da vokser en bitter rot opp i oss som tar bort velsignelsen i kristenlivet. Og her sier Jesus at det også tar bort bønnesvaret. Vi må tilgi andre, sier han, «for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelse.» Vi har alle gjort oss skyldige i urett og synd og trenger derfor mye nåde. Her knyttes det sammen med bønnhørelse.

I neste vers blir det enda tydeligere: «Om dere ikke tilgir, da skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi dere.» Det må alle kristne legge seg på hjertet. Jesus sier det samme i forbindelse med Fader vår i Mat. 6, 14f. Og det ligger egentlig i sakens natur: Vi må ha et åpent og rett forhold med Gud, om vi skal leve med ham og hans vilje. Bønnen er en del av dette.

Det er klart for mange troende at bønn er vanskelig når vi tenker litt dypere over det, slik Jesus har talt om her. Da blir ikke bønnen en mengde ord som hedningene var kjent for, Mat. 6, 7. Bønnen er en hjertesak i den åndelige verden. La oss derfor gå til Gud i ydmykhet og takke ham for muligheten til å be og be han lære oss å be, slik disiplene gjorde.

157) Mark. 3,13-19.

Mark. 3, 13-19. 

6. treenhet. Aposteldagen.

Her får vi en kortversjon av Jesu kall til de tolv disiplene. Dette var i begynnelsen av hans virksomhet, og han valgte seg ut noen medarbeidere.

1. Kallet.

Vi legger først merke til det som har skjedd før selve kallet. En stor folkemengde fulgte med han på veien. De hadde sett et under da Jesus helbredet en mann. Og senere helbredet han mange. Det skapte naturlig nok interesse for taleren. Det har alltid vært slik at ytre ting kan være med å vekke mennesker for nye ting som kanskje har større verdi. Det ser vi ikke i øyeblikket.

Jesus ville noe mer ennå være interessant. Han ville inn i folks hjerte og sinn. For han var mest interessert i å sjelen ble berget, og ikke bare at legemet ble friskt. Han visste at kroppen vår vil dø, mens sjelen er evig. Men for å nå inn til mennesker, må han ha medarbeidere.

Derfor kaller han noen til denne tjenesten. Da gikk han opp i fjellet og dermed bort fra de store folkemengder. Når Gud kaller noen inn i sin tjeneste, skjer det oftest i stillhet. Vårt indre må være innstilt på det guddommelige og ikke alene på jordiske goder.

Da står det: Han kalte til seg dem han selv ville, v. 13. Det er et kjerneord i spørsmålet om å arbeide for Gud og være hans tjenere. Det er ikke et spørsmål om det vi vil og har lyst til – slik blir det sagt noen ganger nå. Her er det Guds vilje som teller. Jesus ser etter mennesker som han kan bruke. Det er tale om nådegaver og åndelig utrustning og fremfor alt en ekte tro.

Her står det så fint: De kom til ham. Slik må det være: De som Jesus vil ha, må være villige å gå. Det står ikke på Jesus når han kaller – enten til frelse eller tjeneste. Vi må også si ja. Det er ikke en lovisk tanke, men en nødvendig og selvfølgelig konsekvens av kallet. «De kom til ham,» står det.

Videre er det slik at han tok ut tolv av dem. Det ordet som oversettes med å ta ut, betyr rett og slett å gjøre. Jesus gjorde det. En oversettelse sier: Han valgte ut tolv. Det er på hans initiativ og ved hans valg. Dere har ikke utvalgt meg, sier Jesus. Joh. 15, 16. Han visste hva han gjorde, og han mente det.

2. Oppgaven.

Markus forteller med en gang hva de tolv skulle gjøre. Det handler nå om deres framtid og plass i Guds rike på jorden.

a) Men først av alt står det at de skulle være sammen med ham. De kjente nok litt til ham, men de manglet ennå mye. Det var kunnskap om de åndelige ting, og det var delaktighet i hans sinn og indre liv. Å være en kristen er ikke bare et ytre liv eller æ tilhøre en organisasjon eller kirke. Kristendom er et indre, åndelig liv med Gud. Du tilhører Jesus Kristus og har et indre samfunn med ham. Du leser hans ord og ber til ham. Samfunnet er slik at du kan fortelle ham alt, og det i seg selv er en frigjørelse. Kristendom er heller ikke tjeneste og arbeid for Gud. Det kan lett utvikle seg og bli til lovisk trelldom der man må gjøre mest mulig. Å leve med Gud er i første en hvile i troen, med tanke på at synden er forlatt og tatt bort av Jesus. Guds løfter er at han er med oss hver dag og gir oss det vi trenger av åndelig kraft og mot.

b) Dernest blir disiplene utsendt. Jesus skulle sende dem ut i verden. De skulle være Guds ambassadører i denne verden og hans representanter som nå skulle gå ut i verden. De hadde nå en oppgave i livet. Når folk så dem, skulle de møte Gud gjennom dem. Senere skulle de bli kalt apostler og være offentlige sendebud fra Guds himmel og skaperen selv. De er sendebud i Kristi sted, 2. Kor. 5, 20. Det gjelder senere for alle troende på jorden, og i særlig grad for de som er spesielt kalt til en slik tjeneste. Paulus fikk f. eks. denne beskjeden: «Men reis deg opp og stå på dine føtter! For derfor viste jeg meg for deg: for å utvelge deg til tjener og vitne, både om det du har sett og om det jeg vil vise deg.» Apg. 26, 16.

c) I forlengelsen av dette blir det sagt at de skal forkynne. Det er hovedoppgaven som kommer først. De er utsendt i verden for å forkynne. Vi må ikke slå av på det eller gjøre det mindre viktig. En misjonær og predikant og prest skal gjerne gjøre mange ting. Men ingen ting må overskygge at hovedsaken er å tale Guds ord. For Guds ord har et budskap til alle mennesker. Det skiller ikke på rik og fattig, ung eller gammel. Derfor må det proklameres for hele verden. Og i dag kan vi gjøre det på svært mange måter. Misjonæren reiser ut og taler direkte. Radio og TV forkynner til nesten alle mennesker i dag – det er blitt vanlig i nesten alle land at alle har sine mottakere. Jesus sa f. eks.: Når dere går ut så forkynn at himlenes rike er nær. Mat. 10, 7. Og dette: Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle skapninger. Mark. 16, 15. Paulus sier også dette: Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet. 1. Kor. 9, 16. Det er oppgaven.

d) Til slutt sier han at de skal få kraft. Han gir dem makt, står det. For det har de ikke i seg selv. Uten den har ingen av oss muligheten til å nå ut med Guds ord. Vi er helt avhengig av det. Her sier han at de skal kunne helbrede syke og drive ut vonde ånder. Det kan skje konkret. Jesus kan helbrede også i dag. Det står ikke på Guds kraft. Det er heller ikke alle som har fått samme nådegave, heller ikke til å helbrede.

Likevel må vi tenke at Guds plan er større en vår jordiske tanke. Vi ser jo at han tillater lidelse i mange former, selv om det ikke er hans egen vilje. Noen ganger må Gud tillate noe vondt i det jordiske for å får mennesker til å tenke åndelig. Dessverre er det mange som i dag anklager Gud for det vonde og ikke vil vende seg til ham.

3. Disiplene.

Deretter regner han opp disiplenes navn, og ved noen av dem er det en kort kommentar. Det er tydelig at dette er skrevet etter Jesu død – slik hele evangeliet er. Det ser vi bl. a. av det han sier om Judas: Han som forrådte ham står mi fortid. Det er tolv disipler, men vi skal ikke tale om hver enkelt her. Vi skal bare peke på at de var forskjellige, både av yrke og legning og natur. Men det viser at Gud kan og vil bruke mange slags kristne. Han ser etter ydmyke og villige tjenere. Når de kommer til ham, vil og kan han forandre dem til å bli brukbare i hans rike.

Peter er et godt eksempel på det. Han står først i rekken her. Han hadde vært fisker og var vant med uvær og tungt arbeid. Det gjorde kanskje at han også var hard i natur og impulsiv. Men etter oppstandelsen og pinsedag ble han et nytt menneske. Nå brukte han alt han hadde for å tjene Mesteren. Jakob og Johannes var brødre og blir kalt tordensønner. De hadde antagelig et hissig temperament, f. eks. Luk. 9,54. Matteus var toller og antagelig en økonomisk synder som Sakkeus, Luk. 19. Jesus kunne også tilgi ham og bruke ham. Han skrev f. eks. et evangelium om Jesu liv. Han brukte til og med Judas som svek ham til slutt.

I denne rekken kan vi også stille oss, i ydmykhet og lydighet. Han vil kalle oss til ulike oppgaver. Men målet er alltid at folk skal bli frelst.