fredag 3. september 2010

29) Ef. 4.


Kap. 4.


FORMANING. Kap. 4, 1-3.

Denne formaningsdelen er altså talt til Guds folk og ikke til verden. (Du får ikke en gris til å være som et menneske selv om du formaner den til det. Et menneske kan derimot oppføre seg som et menneske.)
Formaninga sikter (her) mot et rett kristenliv og (indre) enhet mellom de kristne.

I. De kristnes liv, v. 1-3.
Her skal vi gå inn i noen ord og begrep i denne delen av brevet.
1) Eg formaner (eg legg dykk på hjarta). Det greske ordet er parakaleå, som betyr å trøste, be, formane, tilkalle. Se også Rom. 12, 1. Ordet "altså" viser tilbake til kap. 1-3: formaningen bygger på og skjer på grunnlag av evangeliet om Guds nåde. I Rom. 12, 1 står det slik: Jeg formaner dere ved Guds miskunn.

2) Jeg som er fange for Herrens skyld: Han ber ikke om sympati for sin egen del eller vil kalle frem følelser om at han var i fengsel. - Men han visste hva det kostet å være en sann kristen, derfor hadde han rett til å tale om dette. En som er blitt krøpling i trafikken, kan lettere formane de unge trafikantene til forsiktighet og mindre fart. Paulus hadde selv levd et verdig liv - derfor ble han fengslet. Nå kan han si: selv om det koster mye, bør vi leve det rette livet. Og det skal skje både for Guds skyld, og for at et slik liv er prisen verd.

3) Hensikten med livet er å leve verdig vårt kall. Ordet verdig er aksios som betyr: det som oppveier, som et lodd på en vekt - for at det skal balansere.
Mitt liv er i en vektskål: hva balanserer det mot? Naboen, folkemeiningen, det de fleste sier? Dagbladet?  - Hva bestemmer hvorledes du skal leve i hverdagen?

Hva tid lever du verdig? Vår standard (eller vektlodd) er Guds vilje, dvs. Gud selv. Kap. 5, 1: Bli Guds etterfølgere. Kap. 5, 25: Mennene skal elske konene slik Kristus elsket oss. Det er et høyt mål. Ordet etterfølger i v. 1 er mimætai som betyr å imitere, være lik, leve slik som Gud lever! Og denne likhet finner vi i Bibelens budskap. Bare da er livet vårt verdig kallet - vi er jo kalt til å være Guds barn.  Bibelen slår aldri av på dette "kravet".

4) Enheten er viktig, v. 3 og 6-7. Her er ment indre enhet blant de troende, ikke en ytre organisatorisk enhet. Den kommer ikke av seg selv. Derfor står det: legg vinn på. Det blir lett uenighet, strid og skille mellom mennesker generelt fordi vi er så ulike på alle måter. Det skjer også mellom kristne. Vi er fullt og heilt menneske selv om vi er kristne. Årsaken er svært ofte at vårt eget kjød får rom, dvs. egeninteressen. Og det skjer ofte ved at vi gir rom for sladder, baktalelse, løgn og uro. Noen mennesker er "flinke" til å skape uro om den minste ting uten å se perspektivet. Derfor står det slik her: Åndens enhet i fredens sambånd, eller på Nynorsk: ”Legg vinn på å være eitt i Anden, i den fred som bind saman.” Vi har i grunnen så mye felles med alle andre Guds barn, v. 4-6. De konkrete formaningene i v. 2 sikter nettopp mot å holda på denne freden i Ånden.

II. Fem store begrep i kristenlivet - som kan bevare freden og vise at vi lever et sant Guds-liv. De forteller hva det er å leve verdig kallet. Her er noe av Guds standard, og derfor noe å prøve seg på.

1) Ydmykhet. På gresk ordet er tapeinofrosynæ. Grekerne brukte det om slavefrykten, om å være krypende og smiskende overfor andre, de som er over en. I bibelsk betydning får det et annet innhold - Bibelen fyller ofte gamle ord med nytt innhold. Den kristne ydmykhet kommer først av selverkjennelse. St. Bernhard sa: det som gjør oss klar over at vi er uverdige. Dernest kommer det av å sammenlikne oss med Kristus og Guds krav. Vi blir ikke alltid ydmyke av å sammenlikne oss med andre mennesker. En kan tro at en er en ganske bra pianist, til og med god! til vi møter en verkelig mester. Da hører vi ofte forskjellen. - Å være ydmyk er å tenke lite eller ringt om seg selv og sette seg selv nederst. Fil. 2, 3-4: Det er en sterk prøve på å være ydmyk. Vi blir formant til å leve ydmykt, ja med all ydmykhet (NN-30).

Paulus kunne vitne om det, Apg. 23,1: Med fullgod samvittighet har jeg levd mitt liv for Gud like til denne dag. 24, 16: Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og menneske. I Nn-78 står det slik: eit reint samvit. Det er sterkt å kunne si det.

2) Mildhet. NN-78 har: ta dere ikke til rette. NO-30 har: saktmodighet. På gresk står praotes: de som ikke krever sin rett eller gjør seg selv gjeldende. Ordet er brukt om Jesus i Mat. 11, 29: jeg er mild (saktmodig).

3) Langmodighet, i Nn-78: ver tolsame. Det er mot til å gå langsomt.
Det betyr å tåle mye av andre mennesker. De setter oss ofte på prøve, og det spørs hvor mye vi klarer å ta imot. En hovedsak er å ikke slå eller ta igjen.   Det betyr nærmest tålmodighet: å tåle trengsel, sykdom og problemer av andre. Rom. 12, 12: vær tålmodige i trengselen. Grunnbetydningen blir: å være standhaftig og ikke misse motet i alt som skjer, særlig overfor medkristne. Her taper vi kanskje lettest - og da blir freden brutt.

4) Vi skal bære over med hverandre - fordi vi er så ulike. Vi har ulikt temperament, smak, vaner, planer for livet og arbeidsmåter. Vi må lære å tåle andre - både i teologi og liv - når det ikke går på det sentrale, det åndelige livs grunnlag og hovedsak.

Det skal lite til for å ødelegge: vi blir uvennlige, sure, tåler ikke andres meninger, vi finner feil, blir utilfredse og irritable. Alt dette er med og ødelegger fredens sambånd.

5) Løsningen er: i kjærlighet. Ordet er her agape som betyr den forpliktende kjærligheten som tar ansvar og er villig til å ofre for andre. Ordet er brukt om Guds kjærlighet i Kristus til menneskene, Joh. 3, 16. Dette prinsippet skal styre alle våre reaksjoner mot andre! Og det er en vanskelig kunst.

III. Det vi har felles, v. 4-6.
 På tross av at vi mennesker er ulike på mest alle område, har vi mye felles som kristne. Og dette går på tvers av mest alle konfesjoner og kirkesamfunn. Dermed har vi ikke sagt at konfesjoner er likegyldige, men vi finner altså et minste felles multiplum hos alle troende i alle land til alle tider i alle evangeliske kirker. Men det er heller ikke gitt oss å skille rett mellom alle ting som er rett i de forskjellige samfunn. Mye må vi overlate til den endelige dom. Men kan hende blir vi overrasket her.

Kirken er en enhet fordi Gud er en. På samme tid er den mangfoldig ved at mange gaver er i verksomhet, v. 7-10. Hva er felles her?

1) Vi er ett legeme. Alle kristne tilhører det ene legemet, Kristus. Dette blir omtalt mer i kap. 5, 23-32. Paulus kaller det et mysterium, en hemmelighet. Vi kan aldri skape et synlig legeme, en kirke, av alle kristne.

2) Vi har en Ånd, Den Hellige Ånd. Det er den samme Ånd som kalte oss til Gud da vi var syndere, som føder oss på nytt og viser oss Kristus som eneste Frelser. Ingen andre kan gjøre det.

3) Vi har et håp som er den himmelske arven. Håpet etter døden er svært viktig for de kristne - og vi finner den samme lengselen hos hedningene: hvorledes skal de finne fred bak graven. Vi fikk håpet da vi ble kalt - her i betydningen av å tok imot kallet.

4) Vi har en felles Herre, Jesus Kristus. Der han ikke er herre, er det ingen enhet. Om de ser ulikt på deler av den kristne tro, vil alle kristne ha Jesus felles - som eneste frelser.

5) En tro er også felles, ikke styrken på troen eller hvor stor og klar den er i alt. Men troens gjenstand, objekt, hva vi tror og at vi tror og ikke regner med gjerninger. Vi tror på Gud i Kristus og har gitt slipp på alle våre egne gjerninger.

6) Vi har felles dåp. Her menes ikke dåpens form, men hvem vi er døpt til. Alle kristne er døpt til Kristus etter dåpsbefalingen. Innholdet i dåpen er ellers viktig.

7) Vi har en Gud og noen annen virkelig Gud finnes ikke. Alle andre guder er avguder og dermed ikke virkelige guder. Han er far for alle - ikke i betydningen kristen far, slik at alle mennesker er kristne (jfr. 3, 15). Enten mener Paulus at alle her betyr alle kristne, både av jøder og heidninger (som Dächsel), eller i betydningen en skaper-og herskertanke slik fortsettelsen i verset er: han er over alle, gjennom og i alle. Den første betydningen er mest sannsynlig ettersom alle de andre likhetsteign går ut på å vise hva de troende har felles.

IV. Mangfoldet i kirken, v. 7-16. Om nådegåver.
På tross av at vi er ett legeme og har så mye felles, er det også en mangfoldighet i den kristne kirke. Og det ser vi i alle forsamlinger, mer eller mindre. Dette mangfoldet har med nådegavene å gjøre. Nådegavene er gitt oss for at vi skal tjene og ikke for å vise dem frem. De er nådegaver fordi vi får de av nåde. Vi kan ikke kreve noe, bare be om gaver. Slik kan vi heller ikke kreve bestemte gaver eller tjenester i Guds rike. Gud er suveren på denne måten også. V. 7.

I dette avsnittet finner vi et Messiasord som kanskje er vanskelig å forstå, v. 8 sitert fra Sal. 68, 19. Paulus siterer ikke verset ordrett, og ved første øyekast kan det by på vansker. I salmen står det at han (Kristus) mottok gaver blant menneskene, slik seierherren fikk gaver som tegn på hylling (Dächsel). Slik har Kristus tatt bytte fra fienden, altså skaffet frihet og frelse for syndere. Paulus siterer dette slik at Kristus ga gaver til menneskene. Her kan vi forstå det slik at han ga videre til oss den frelse han vant. Fjellstedt kaller denne salmen "Kristi opphøyelse og kraft".
 
Som en følge av dette, taler han om de forskjellige nådegaver. Det er han - Kristus - som ga gaver og satte de forskjellige tjenestene i kirken.

1) Noen er apostler, v. 11. Her må være ment de 12 apostlene Jesus valgte seg ut i begynnelsen og som ble et grunnlag for den videre kirken, kap. 2, 20.  Aposteltittelen er avgrenset til øyenvitner slik det kommer fram i Apg. 1, 21-22. Somme vil også mene at alle som forkynner i nye områder (for de unådde folk) kan kalles apostler. Men det er det ikke skriftgrunnlag for. Men i den aller første tiden var det noen andre som ble apostler, som f. eks. Paulus. Men det hadde spesielle årsaker.

2) Dernest kommer evangelistene, det er de omreisende predikantene som taler til vekkelse og frelse for uomvendte.

3) Andre er hyrder - det er de som skal hjelpe de troende i kristenlivet, gi åndelig mat. De taler til oppbyggelse.

4) Noen er lærere - ikke som folkeskolelærere, men i åndelige spørsmål. De skal forklare den kristne tro og føre folk inn i Ordet.

Grunnen til at kiken trenger flere tjenester er sagt klart i v. 12f.: Vi skal bli duelige til tjeneste for Gud. Og vi trenger alle hjelp i åndelig vokster, og vi skal være med å kalle andre inn til korset. Vår vokster i troslivet har som mål å gjøre oss faste i troen slik at vi ikke blir revet med av vranglære, v. 13-14. Vranglærerne er dyktige til å få folk med seg. Altfor mange blir revet med og lar seg kaste omkring av andre. Deres lære ser tiltalende ut og mange kan la seg lure. Jfr. Kol. 2, 18.

Løsningen er v. 15: være sannheten tro, dvs. tro mot evangeliet om Jesus som hovedsaken i kristentroen. Men det skal skje i kjærlighet mot alle som er utenfor slik at vi ikke støter dem. Bare sannhet blir en hard holdning. Bare kjærlighet blir bløtaktighet. Alle skal sammen vokse opp til Kristus, v. 16.

V. De kristnes nye liv, v. 17-32.
  Dette nye livet er et resultat av at nådegåvene trer i funksjon. Det skjer en veldig forandring med dem som blir frelst av nåde, kap. 2, 8. Og denne forandringa fortsetter hele livet. For dette har med vårt daglige liv å gjøre. Det er tale om hverdagskristendom.

1) De skal ikke leve slik som hedningene lever, v. 17-19. Dette kan bety at leserne har vært hedninger før de ble kristne, og at det ikke er tale om jødekristne. Hedningene lever i synden og kjenner ikke Gud. Flere kjennemerke finner vi her om hedningene:

a) De vandrer i ”sin hugs fåfengd” (Nn-38), eller i NB-05: de ”følger sitt tomme sinn”. V. 17 griper tilbake til tanken i v. 1: om det rette kristenlivet. Paulus sier og vitner - i Herren. Skal en kristen vokse opp til Kristus i kjærlighet, er det først viktig å leve på en annen måte enn hedningene gjør. Det griper han fatt i først.

b) De er formørket i sin forstand, i Nn-78: ”vitet deira (er) formørkt”. De forstår ikke det som handler om Guds rike og frelsen.

c) De er fremmede for Guds liv. Derfor forstår de heller ikke det vesentlige i kristendommen.

d) De er uvitende, Nn-78: dei kjenner ikke han. Uvitenheten er i dem.

e) De er forherdet i sitt hjerte - derfor kjenner de ikke ham. Forherdelse taler om en hardhet der Gud ikke lenger får trenge inn med sin vilje. Ordet betyr en steinart (tuffstein).

f) De er uten skamfølelse, Nn-38: tykkjelause, v. 19. Jfr. Fil. 3, 19.

g) De har kastet seg ut i tøylesløshet eller urenhet, Nn-38: gjeve seg i ulivnad. Her tales om et løssluppent seksualliv. Det kan gjelde både naturlig og unaturlig synd.

h) De lever i all slags umoral, Nn-38: dei driv med all ureinskap.

i) De jager etter penger, NN-38: havesykja; NB-88: griskhet.

2) De kjenner Kristus, v. 20-21: Jesus er det motsatte av det hedenske livet. De har ikke lært Kristus å kjenne slik. De har hørt om han, og er opplært i ham - som sannhet er i Jesus. Etter dette burde de vite hvorledes det rette livet med Gud er.

3) De skal legge av det gamle livet, v. 22. 25-32.
Det gamle menneske er ”hele deres uigenfødte tilstand med alle dens livsytringer” (P. Madsen). Som kristne har vi ikke lenger noe med det å gjøre.

4) Det nye livet skal de ikle seg, v. 23-24. Her skjer det en stadig fornyelse. En fornyelse i gudstroen og gudslivet er forutsetning for fornyelse i det ytre livet. I et normalt kristenliv vil de følges ad.

Vi merker oss hvorledes Paulus skriver om en dobbelhet i kristenlivet: Vi har allerede lagt av oss det gamle, men vi skal fremdeles legge det av oss. Vi er kledt i det nye, men skal stadig kle oss i det. Derfor er kristenlivet en prosess og en vokster i nåden. Blir det stagnasjon, dør livet. Et liv kan aldri stå stille, det vokse, øka og utvikle seg.

28) Ef. 3, 14-21.


Ef. 3, 14-21. Paulus' bønn.

Her kommer apostelens andre bønn for leserne (jfr. 1,16-20). Han bøyer seg igjen for Gud (v.1) som eier dem og skal bestemme over alle, både engler og mennesker, v.15.
Vi får her et nytt gløtt inn i Paulus’ bønneliv, og nå ber han igjen for Guds folk. Det ser ut til å være et viktig emne i hans bønneliv. Du ber kanskje mest for deg selv og for din nære slekt. Noen ber også for hedningene. Og det er ikke galt. Men vi skulle kanskje utvide sirkelen litt mer og be for hverandre som Guds barn. Jeg tror noen tenker slik: Tenk om noen ville be også for meg? For vi kan og skal hjelpe hverandre i dette. Når vi gjør det, blir det også mindre baktale, kritikk og misunnelse. For bønnen har en rensende makt med seg. Du kritiserer ikke så lett de du ber for.
For leserne ber han nå om flere ting:
1) At de må styrkes, v.16.
Vi behøver stadig ny kraft i livet med Gud. Vi tappes for kraft ved arbeid og anstrengelser i livet, også åndelig sett. Den som gir seg mest for Gud, behøver også mest kraft.
Han har nok for alle og gir oss den ved Ånden. Gud skal styrke dem etter sin herlighets rikdom. Og i kap. 1, 19 sier han: Hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft.
Og det skjer ved Ånden, ved at han veileder oss, refser oss og gir oss nytt mot alt etter som vi behøver det. Noen ganger bruker Ånden mennesker som sitt redskap, og andre ganger taler han direkte til oss ved minnelser. Vi skal alltid være våkne for at Ånden taler bestandig slik Skriften taler. Det er menneskepåfunn om noe annet kommer fram. Og dette gjelder ”det indre menneske”, altså vårt hjerteliv med Gud.
Merk at Paulus ber for sine venner at de må styrkes på det indre plan. Det er der striden står, og han har omsorg for dem - og ber. Det kan altså være nødvendig at noen ber for oss, at også vi må få styrke og kraft nok. Har vi lite åndskraft fordi det er så få eller ingen som ber nettopp for oss?
I kap. 6, 18-20 sier Paulus at vi skal be alltid – også for han, står det. At han må med frimodighet kan forkynne og kunngjøre evangeliet. Ja, at han kan tale med frimodighet. Var det nødvendig for den store apostel Paulus å ha forbedere, føler nok jeg det ennå mer nødvendig. Er det noen som vil be – også for meg?
En annen erfaring må også nevnes her: Vi får selv mer styrke når vi ber om at Gud må styrke andre! Bønnen får en slags gjensidig tilbakevirkende kraft.
2) At Kristus må bo i dem, v.17.
Jesus tok bolig i oss i gjenfødelsen. Han ikke bare døde for oss og ordnet alt i himmelen. Jesus stiger også inn til oss og er oss nær hele livet. Bønnen er at han alltid må få rom i vært liv og hjerte. Han ber om det, slik at Jesus får prege vårt liv, Gal. 4, 19.
Da blir han husets herre. I den grad Jesus er herre i vårt liv, opplever vi Guds kraft. For det er han som er vår kraft og ikke noe i oss selv. Vi har noen ganger lyst til å styre vårt eget liv og slik gjøre oss uavhengig av Gud. La oss heller overgi nøkkelen til huset til vår Frelser. Det er da det går oss godt. Dette er en del av bønnen.
3) At de må kjenne Kristi kjærlighet, v.19.
Hans kjærlighet åpenbares særlig på korset da han ropte i døden: Det er fullbrakt (Joh.19, 30). I den grad Kristi gjerning for oss blir klar, blir vi rotfestet og grunnfestet i troen. I vår tid behøver vi dette mer enn noensinne. Det er et vern mot vranglære og verdslighet.
Han ber for dem at de må bli rotfestet og grunnfestet, v. 17f. Kristenlivet blir ikke fast og trygt om du hele tiden er opptatt av dine følelser og tanker om hvordan du har det. Her ser du at troen skal ha et feste, den skal bygge på noe som er sterkere enn vårt eget indre liv.
Han bruker først en plante som eksempel. Den må settes i god jord og ofte dyp jord for å få næring og vann nok. Det vises mest i tørketider. Vil den overleve da? Frukten er også avhengig av en god jord der planten får det den trenger.
Dernest bruker han bilde av et hus. Det trenger et godt og solid fundament og grunnvoll. Her er det stormen og motgangen som er i sentrum. Vil huset stå når høststormen kommer? Paulus vil vise hvor viktig dette er. Derfor ber han om det.
Det vi skal bygge på er Kristus og hans verk. Å være rotfestet og grunnfestet der, er å ha et godt og grundig kjennskap til Kristus. For han er jo følgen og resultatet av Guds kjærlighet mot oss. Derfor er det nyttig og nødvendig å bruke tid på det Bibelen sier om frelsen. Det er de overfladiske og lettvinte kristne som først faller. I fristelsens stund hjelper ikke de store ord eller opplevelser i fortiden. Spørsmålet er: Hva eier du i dag?
4) At de må forstå
hvor omfattende Kristi kjærlighet er, v.18. Den er umålelig. Den overgår all kunnskap, v.19 – og er en Guds fylde. Derfor er den også uforståelig og uforklarlig. Vi kan ikke lese oss til denne forståelse, ei heller kan menneskelig fornuft forklare den. Her må Guds ånd hjelpe oss og lede oss trinn for trinn. Det skjer både ved dypere bibelstudium og bønn og i vårt daglige erfaringsliv med Kristus. Der opplever vi at hans kjærlighet når oss. Da blir det ikke noe vi vet og kan, men noe vi har opplevd. Det er ikke nok med teoretisk og ”død” kunnskap. Vi må selv få se inn i Guds hjerte og fylles til all Guds fylde.
5) Kjærlighetens omfang.
Her bruker apostelen fire uttrykk for å si noe om det. Han bruker de vanlige retninger i verden for å vise størrelsen av Guds kjærlighet.
Dens bredde: den når alle mennesker i hele verden. Gud elsker jødene som sitt eget spesielle folk. Og han elsker hedninger av alle trossamfunn der. Han elsker muslimene som nå er en så veldig stor gruppe. Han elsker de fine og de dårlige – også meg, sier Paulus. 1. Tim. 1, 15.
Dens lengde: den er evig og varer livet ut, fra vogge til grav, fra Adam til det siste menneske. Hele verdenshistorien er innbefattet i dette ordet Kjærlighetens lengde.
Dens dybde: den når de dypest falne og omfatter det verste fall i ditt liv. ”Ikke en så ussel er, at ei Jesus har ham kjær.” Ingen kan visst utgrunne det i dette liv. Vi har så lett for å sette noen til side: De kan umulig bli frelst. Å, jo! Guds kjærlighet kjenner ingen grenser.
Dens høyde: den løfter en synder fra dypet til himmelen, røveren blir et Guds barn, og Gud setter oss i himmelen med Kristus. Objektivt sett er vi der allerede nå ved troen. Men himmelens høyde er så stor at heller ikke den fatter vi.
6) Kristus gjør mer
enn vi kan be om, v.20. Slik kraft gir han oss at vi får mer enn vi ber om. For Gud kan gjøre "uendelig mye mer" (Ny overs. 75).
7) Til Guds ære.
Alt skal skje til Guds ære, v.21. Det er den dypeste grunn til alt Guds verk. Hans ære skal utfoldes i menigheten, ved at vi lar oss frelse og lede av Kristus. Dette skal bli fullkomment i evigheten da lovsangen til Guds ære aldri skal ta slutt. Du blir vel med der? Ennå er det tid til å komme og få del i dette frelsesverk.
Amen.

27) Ef. 3, 1-13.


Kap. 3.

Ef. 3, 1-13.

Paulus begynner dette avsnittet med å forsikre dem om sin forbønn. Det kommer han tilbake til i v. 14ff., og viser der innholdet i bønnen. I mellomtiden taler han om sitt kall og mer om Kristus og hemmeligheten. Og han tenker særlig på hedningenes plass i menigheten.

1. Paulus’ stilling, v. 1.
Både her og i kap. 4, 1 sier han at han er fange. Derfor kaller vi dette og andre brev for fangenskapsbrev. De er skrevet i fengsel. Og han er der for deres skyld og for Herrens skyld. Han er fanget fordi han forkynner evangeliet om Kristus. Han nevner også sine trengsler i f. eks. v. 13. Det har ikke alltid vært lett å være evangelist og misjonær, og fremdeles koster det.

Hvis en forkynner tar sin tjeneste alvorlig, vil han kjenne den smerte det er å tale Guds ord uavkortet til folket som ofte ikke vil høre. Han kjenner smerten over de mange ufrelste og nøden for at noen må bli frelst. Han er blitt Kristi trell og må gå hans ærend.

2. Paulus’ oppdrag, v. 2ff.
Gud hadde gitt ham en spesiell tjeneste i den nye husholdning som Herren hadde opprettet, v. 2. Både tjenesten og husholdningen handlet om nåde og var av nåde. Paulus skulle formidle dette til leserne, ja enda lenger ut. Husholdning taler først om Guds frelsesplan med hele verden. Men her betyr nok ordet det oppdrag Paulus hadde av nåde. Han skulle forvalte evangeliet i sin tid. Slik er vi også alle husholdere som må være tro mot oppdragsgiveren, sml. 1. Kor. 4, 2. Vi skal gjøre regnskap for ham en dag.

Gud hadde satt ham til denne tjenesten, det var ikke noe han hadde valgt selv. Slik taler alltid Paulus om seg selv. Derfor var det av nåde. Nå skulle han forkynne og bringe videre Guds nåde, dvs. evangeliet om frelsen i Jesus Kristus. Han er nå blitt en tjener av nåde for evangeliet, v. 7. Det står i stor kontrast til det han gjorde før da han tjente loven og forfulgte evangeliets tjenere.

Nå viser han til det han har skrevet i kap. 1-2 i Efeserbrevet: Slik jeg ovenfor har skrevet med få ord, v. 3. Det er hemmeligheten eller mysteriet han har talt om, og da viser han særlig til kap. 2, 11-22. Den kunnskapen han hadde om det, hadde han ikke studert seg til. Han hadde fått det ved en spesiell åpenbaring. Gud hadde vist ham noe som han ikke hadde visst før. Noe står nok i GT, men han fikk nå se sammenhengen i Guds frelsesplan på en ny måte. Når efeserne leser dette, vil de forstå at han kjenner Guds frelse, v. 4.

Han har ikke bare kunnskap, men innsikt i evangeliet. Det måtte en åpenbaring til, fordi evangeliet ”er utilgængelig for den menneskelige fornuft og religiøse sans” (Frøkjær-Jensen). Denne danske teologen gjør også oppmerksom på at ordet for å ”lese” (anaginåskå) egentlig betyr å lese høyt i menigheten slik de gjorde med skrifter fra GT. Ved en slik opplesning i gudstjenesten, måtte alle tekster være hellige tekster (sml. Kol. 4, 16). Dermed stilles Paulus’ brev på samme plan som GT. Det er en interessant tanke.

I v. 5 sier han klart at tidligere slekter har ikke kjent til dette. Det er altså noe om frelsen som ikke er nedtegnet i GT.: ”Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent…” Den nye pakt kaster nytt lys over Guds vilje og plan. Og det er ikke bare Paulus som vet dette, men også apostler og profeter. Men Paulus har nok fått en spesiell åpenbaring når han sier: han har kunngjort det for meg, v. 3. Alt var i Guds plan fra evighet av, den var ikke en ”nødløsning” etter syndefallet. Nå skal han forkynne det videre til folket ved sine brev og sin tale.

Innholdet i denne hemmelighet finner vi i v. 7: ”At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.” Også i den gamle pakt kunne en hedning bli med i Israels som proselytt. Og det var de som hadde løftene hos profetene. Jesu gjerning var å åpne veien fullt og helt for alle folk. Medarving betyr å arve på lik linje med samme rett – det hadde aldri en hedning fått før. Løftet om Messias og frelse gjaldt ikke lenger bare jødene, men alle troende. Dette var mer revolusjonerende enn de fleste forstår i dag. Hemmeligheten er hele evangeliets budskap om frelsen i Jesus Kristus som gjelder for alle.

Å forkynne dette var Paulus’ oppdrag, v. 7. Men det er i kraft av Guds nåde at han er forkynner. Og ved Guds kraft har han vært forkynner og utført oppdraget. Den holdningen og ydmykheten må alle forkynnere ha om de skal være i Guds vilje.




3. Paulus som hedningmisjonær, v. 8ff.
Paulus taler noen ganger om seg selv. Det er alltid farlig. Men vi legger merke til at han taler meget ydmykt her. Han er den minste av alle de troende. I 1. Kor. 15, 9 sier han at han er den ringeste av apostlene, og i 1. Tim.1, 15 er han den største blant syndere – og det er i et av de siste brev han skriver. Der ser vi litt av voksteren i hans liv.

Men her gjelder det altså tjenesten. Han skulle forkynne evangeliet for hedningene. Etter eget utsagn er han en liten forkynner. Og budskapet er veldig stort. Han kaller det ”Kristi uransakelige rikdom”. Små redskap kan altså få bære fram et stort budskap. Både Paulus og vi undrer oss ofte over at vi kunne brukes i tjenesten. Vi blir små hos Jesus, både som kristne og som arbeidere.

Denne uransakelige rikdom er evangeliet. Mange ser bare et ord når de leser det, noe som ikke gjør særlig inntrykk på dem. Men evangeliet er så rikt at vi vil aldri forstå det til bunns her i livet, fordi det handler om guddommelige og evige ting. Uransakelig betyr uuttømmelig, noe du aldri kommer til bunns i eller forstår fullt ut. Her i tiden vil det alltid være mange spørsmål vi ikke finner svar på. Da skal vi tenke at det er for stort for meg, jeg fatter ikke Guds tanker – som profeten taler om i Jes. 55, 9.

Paulus’ oppdrag var ”å opplyse alle” om dette, v. 9. Han fikk ikke tale til alle mennesker, men han skrev det ned slik at vi også får se det. Husholdningen betyr her Guds frelsesplan. Den er fra evighet av, men lå skjult hos Gud. Ved evangeliet er alt dette kommet fram i lyset. Nå skal Paulus tale om dette til folket.

I v. 10 ser vi et nytt uttrykk: Guds mangfoldige visdom. Den ligger bak alt det Gud gjør. Like lite som vi forstår selve evangeliets innhold og husholdningen, forstår vi heller ikke måten han fører budskapet fram på. Vi synes at han bruker mange omveier for å nå sitt mål. Også disse veier var med i hans plan, og vi må overlate det til ham som ser det best. Det er lettere når vi tenker at det handler om evige planer som vi ikke har evne til å skjønne. Et lite barn har ikke forutsetninger for å forstå høyere matematikk.

Det lyder underlig for oss at også makter og myndigheter i himmelen skulle få høre dette av menigheten. Det er trolig englene i himmelen, som er ukjent med frelsen. Men en dag skal englene få se inn i evangeliet og hva det betyr.

Også det var med i Guds plan fra evige tider av, v. 11. Frelsen skulle en gang bli kjent for alle. Og det ble fullført da Jesus ropte ”fullbrakt” på Golgata.

Nå ser vi resultatet av frelsesverket: Vi har frimodighet fordi Jesus har tatt all vår skyld og dom på seg og er blitt rettferdige i Kristus, v. 12. Ved troen har vi adgang til hele Guds rike fordi Jesus åpnet veien, og det har vi tillit til er nok. Det er i grunnen troen.

I v. 13 går han over til å tale direkte til leserne om deres behov. Han ber dem om å være frimodige midt i trengselen. For når de hørte at Paulus var i fengsel på grunn av at han forkynte evangeliet, kunne de tenke at Gud hadde sviktet ham. Vi har så lett for å tenke jordisk, og mange har en lykkefilosofi som sier at det alltid må gå godt for en kristen. Er det ikke noe galt med oss, når vi opplever motgang og tunge dager?

Nei, sier Paulus. Lidelsen er nødvendig. Bibelen sier tydelig at de troende vil oppleve motgang, f. eks. i Apg. 14, 22. Den blir dermed en bekreftelse på at Guds ord er sant og Paulus er en rett forkynner. Det må jo være en ære for dem som Paulus har talt til. Den viser også at Paulus elsker dem og er villig til å lide for at de skal få høre evangeliet. Det er fra disse ordene han så går over til å be for dem.