29) Ef. 4.

Kap. 4.

FORMANING. Kap. 4, 1-3.

Denne formaningsdelen er altså talt til Guds folk og ikke til verden. (Du får ikke en gris til å være som et menneske selv om du formaner den til det. Et menneske kan derimot oppføre seg som et menneske.)

Formaninga sikter (her) mot et rett kristenliv og (indre) enhet mellom de kristne.

I. De kristnes liv, v. 1-3.

Her skal vi gå inn i noen ord og begrep i denne delen av brevet.

1) Eg formaner (eg legg dykk på hjarta). Det greske ordet er parakaleå, som betyr å trøste, be, formane, tilkalle. Se også Rom. 12, 1. Ordet "altså" viser tilbake til kap. 1-3: formaningen bygger på og skjer på grunnlag av evangeliet om Guds nåde. I Rom. 12, 1 står det slik: Jeg formaner dere ved Guds miskunn.

2) Jeg som er fange for Herrens skyld: Han ber ikke om sympati for sin egen del eller vil kalle frem følelser om at han var i fengsel. - Men han visste hva det kostet å være en sann kristen, derfor hadde han rett til å tale om dette. En som er blitt krøpling i trafikken, kan lettere formane de unge trafikantene til forsiktighet og mindre fart. Paulus hadde selv levd et verdig liv - derfor ble han fengslet. Nå kan han si: selv om det koster mye, bør vi leve det rette livet. Og det skal skje både for Guds skyld, og for at et slik liv er prisen verd.

3) Hensikten med livet er å leve verdig vårt kall. Ordet verdig er aksios som betyr: det som oppveier, som et lodd på en vekt - for at det skal balansere.

Mitt liv er i en vektskål: hva balanserer det mot? Naboen, folkemeiningen, det de fleste sier? Dagbladet?  - Hva bestemmer hvorledes du skal leve i hverdagen?

Hva tid lever du verdig? Vår standard (eller vektlodd) er Guds vilje, dvs. Gud selv. Kap. 5, 1: Bli Guds etterfølgere. Kap. 5, 25: Mennene skal elske konene slik Kristus elsket oss. Det er et høyt mål. Ordet etterfølger i v. 1 er mimætai som betyr å imitere, være lik, leve slik som Gud lever! Og denne likhet finner vi i Bibelens budskap. Bare da er livet vårt verdig kallet - vi er jo kalt til å være Guds barn.  Bibelen slår aldri av på dette "kravet".

4) Enheten er viktig, v. 3 og 6-7. Her er ment indre enhet blant de troende, ikke en ytre organisatorisk enhet. Den kommer ikke av seg selv. Derfor står det: legg vinn på. Det blir lett uenighet, strid og skille mellom mennesker generelt fordi vi er så ulike på alle måter. Det skjer også mellom kristne. Vi er fullt og heilt menneske selv om vi er kristne. Årsaken er svært ofte at vårt eget kjød får rom, dvs. egeninteressen. Og det skjer ofte ved at vi gir rom for sladder, baktalelse, løgn og uro. Noen mennesker er "flinke" til å skape uro om den minste ting uten å se perspektivet. Derfor står det slik her: Åndens enhet i fredens sambånd, eller på Nynorsk: ”Legg vinn på å være eitt i Anden, i den fred som bind saman.” Vi har i grunnen så mye felles med alle andre Guds barn, v. 4-6. De konkrete formaningene i v. 2 sikter nettopp mot å holda på denne freden i Ånden.

II. Fem store begrep i kristenlivet - som kan bevare freden og vise at vi lever et sant Guds-liv. De forteller hva det er å leve verdig kallet. Her er noe av Guds standard, og derfor noe å prøve seg på.

1) Ydmykhet. På gresk ordet er tapeinofrosynæ. Grekerne brukte det om slavefrykten, om å være krypende og smiskende overfor andre, de som er over en. I bibelsk betydning får det et annet innhold - Bibelen fyller ofte gamle ord med nytt innhold. Den kristne ydmykhet kommer først av selverkjennelse. St. Bernhard sa: det som gjør oss klar over at vi er uverdige. Dernest kommer det av å sammenlikne oss med Kristus og Guds krav. Vi blir ikke alltid ydmyke av å sammenlikne oss med andre mennesker. En kan tro at en er en ganske bra pianist, til og med god! til vi møter en verkelig mester. Da hører vi ofte forskjellen. - Å være ydmyk er å tenke lite eller ringt om seg selv og sette seg selv nederst. Fil. 2, 3-4: Det er en sterk prøve på å være ydmyk. Vi blir formant til å leve ydmykt, ja med all ydmykhet (NN-30).

Paulus kunne vitne om det, Apg. 23,1: Med fullgod samvittighet har jeg levd mitt liv for Gud like til denne dag. 24, 16: Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og menneske. I Nn-78 står det slik: eit reint samvit. Det er sterkt å kunne si det.

2) Mildhet. NN-78 har: ta dere ikke til rette. NO-30 har: saktmodighet. På gresk står praotes: de som ikke krever sin rett eller gjør seg selv gjeldende. Ordet er brukt om Jesus i Mat. 11, 29: jeg er mild (saktmodig).

3) Langmodighet, i Nn-78: ver tolsame. Det er mot til å gå langsomt.

Det betyr å tåle mye av andre mennesker. De setter oss ofte på prøve, og det spørs hvor mye vi klarer å ta imot. En hovedsak er å ikke slå eller ta igjen.   Det betyr nærmest tålmodighet: å tåle trengsel, sykdom og problemer av andre. Rom. 12, 12: vær tålmodige i trengselen. Grunnbetydningen blir: å være standhaftig og ikke misse motet i alt som skjer, særlig overfor medkristne. Her taper vi kanskje lettest - og da blir freden brutt.

4) Vi skal bære over med hverandre - fordi vi er så ulike. Vi har ulikt temperament, smak, vaner, planer for livet og arbeidsmåter. Vi må lære å tåle andre - både i teologi og liv - når det ikke går på det sentrale, det åndelige livs grunnlag og hovedsak.

Det skal lite til for å ødelegge: vi blir uvennlige, sure, tåler ikke andres meninger, vi finner feil, blir utilfredse og irritable. Alt dette er med og ødelegger fredens sambånd.

5) Løsningen er: i kjærlighet. Ordet er her agape som betyr den forpliktende kjærligheten som tar ansvar og er villig til å ofre for andre. Ordet er brukt om Guds kjærlighet i Kristus til menneskene, Joh. 3, 16. Dette prinsippet skal styre alle våre reaksjoner mot andre! Og det er en vanskelig kunst.

III. Det vi har felles, v. 4-6.

 På tross av at vi mennesker er ulike på mest alle område, har vi mye felles som kristne. Og dette går på tvers av mest alle konfesjoner og kirkesamfunn. Dermed har vi ikke sagt at konfesjoner er likegyldige, men vi finner altså et minste felles multiplum hos alle troende i alle land til alle tider i alle evangeliske kirker. Men det er heller ikke gitt oss å skille rett mellom alle ting som er rett i de forskjellige samfunn. Mye må vi overlate til den endelige dom. Men kan hende blir vi overrasket her.

Kirken er en enhet fordi Gud er en. På samme tid er den mangfoldig ved at mange gaver er i verksomhet, v. 7-10. Hva er felles her?

1) Vi er ett legeme. Alle kristne tilhører det ene legemet, Kristus. Dette blir omtalt mer i kap. 5, 23-32. Paulus kaller det et mysterium, en hemmelighet. Vi kan aldri skape et synlig legeme, en kirke, av alle kristne.

2) Vi har en Ånd, Den Hellige Ånd. Det er den samme Ånd som kalte oss til Gud da vi var syndere, som føder oss på nytt og viser oss Kristus som eneste Frelser. Ingen andre kan gjøre det.

3) Vi har et håp som er den himmelske arven. Håpet etter døden er svært viktig for de kristne - og vi finner den samme lengselen hos hedningene: hvorledes skal de finne fred bak graven. Vi fikk håpet da vi ble kalt - her i betydningen av å tok imot kallet.

4) Vi har en felles Herre, Jesus Kristus. Der han ikke er herre, er det ingen enhet. Om de ser ulikt på deler av den kristne tro, vil alle kristne ha Jesus felles - som eneste frelser.

5) En tro er også felles, ikke styrken på troen eller hvor stor og klar den er i alt. Men troens gjenstand, objekt, hva vi tror på og at vi tror og ikke regner med gjerninger. Vi tror på Gud i Kristus og har gitt slipp på alle våre egne gjerninger.

6) Vi har felles dåp. Her menes ikke dåpens form, men hvem vi er døpt til. Alle kristne er døpt til Kristus etter dåpsbefalingen. Innholdet i dåpen er ellers viktig.

7) Vi har en Gud og noen annen virkelig Gud finnes ikke. Alle andre guder er avguder og dermed ikke virkelige guder. Han er far for alle - ikke i betydningen kristen far, slik at alle mennesker er kristne (jfr. 3, 15). Enten mener Paulus at alle her betyr alle kristne, både av jøder og heidninger (som Dächsel), eller i betydningen en skaper-og herskertanke slik fortsettelsen i verset er: han er over alle, gjennom og i alle. Den første betydningen er mest sannsynlig ettersom alle de andre likhetsteign går ut på å vise hva de troende har felles.

IV. Mangfoldet i kirken, v. 7-16. Om nådegåver.

På tross av at vi er ett legeme og har så mye felles, er det også en mangfoldighet i den kristne kirke. Og det ser vi i alle forsamlinger, mer eller mindre. Dette mangfoldet har med nådegavene å gjøre. Nådegavene er gitt oss for at vi skal tjene og ikke for å vise dem frem. De er nådegaver fordi vi får de av nåde. Vi kan ikke kreve noe, bare be om gaver. Slik kan vi heller ikke kreve bestemte gaver eller tjenester i Guds rike. Gud er suveren på denne måten også. V. 7.

I dette avsnittet finner vi et Messiasord som kanskje er vanskelig å forstå, v. 8 sitert fra Sal. 68, 19. Paulus siterer ikke verset ordrett, og ved første øyekast kan det by på vansker. I salmen står det at han (Kristus) mottok gaver blant menneskene, slik seierherren fikk gaver som tegn på hylling (Dächsel). Slik har Kristus tatt bytte fra fienden, altså skaffet frihet og frelse for syndere. Paulus siterer dette slik at Kristus ga gaver til menneskene. Her kan vi forstå det slik at han ga videre til oss den frelse han vant. Fjellstedt kaller denne salmen "Kristi opphøyelse og kraft".

 

Som en følge av dette, taler han om de forskjellige nådegaver. Det er han - Kristus - som ga gaver og satte de forskjellige tjenestene i kirken.

1) Noen er apostler, v. 11. Her må være ment de 12 apostlene Jesus valgte seg ut i begynnelsen og som ble et grunnlag for den videre kirken, kap. 2, 20.  Aposteltittelen er avgrenset til øyenvitner slik det kommer fram i Apg. 1, 21-22. Somme vil også mene at alle som forkynner i nye områder (for de unådde folk) kan kalles apostler. Men det er det ikke skriftgrunnlag for. Men i den aller første tiden var det noen andre som ble apostler, som f. eks. Paulus. Men det hadde spesielle årsaker.

2) Dernest kommer evangelistene, det er de omreisende predikantene som taler til vekkelse og frelse for uomvendte.

3) Andre er hyrder - det er de som skal hjelpe de troende i kristenlivet, gi åndelig mat. De taler til oppbyggelse.

4) Noen er lærere - ikke som folkeskolelærere, men i åndelige spørsmål. De skal forklare den kristne tro og føre folk inn i Ordet.

Grunnen til at kiken trenger flere tjenester er sagt klart i v. 12f.: Vi skal bli duelige til tjeneste for Gud. Og vi trenger alle hjelp i åndelig vokster, og vi skal være med å kalle andre inn til korset. Vår vokster i troslivet har som mål å gjøre oss faste i troen slik at vi ikke blir revet med av vranglære, v. 13-14. Vranglærerne er dyktige til å få folk med seg. Altfor mange blir revet med og lar seg kaste omkring av andre. Deres lære ser tiltalende ut og mange kan la seg lure. Jfr. Kol. 2, 18.

Løsningen er v. 15: være sannheten tro, dvs. tro mot evangeliet om Jesus som hovedsaken i kristentroen. Men det skal skje i kjærlighet mot alle som er utenfor slik at vi ikke støter dem. Bare sannhet blir en hard holdning. Bare kjærlighet blir bløtaktighet. Alle skal sammen vokse opp til Kristus, v. 16.

V. De kristnes nye liv, v. 17-32.

  Dette nye livet er et resultat av at nådegåvene trer i funksjon. Det skjer en veldig forandring med dem som blir frelst av nåde, kap. 2, 8. Og denne forandringa fortsetter hele livet. For dette har med vårt daglige liv å gjøre. Det er tale om hverdagskristendom.

1) De skal ikke leve slik som hedningene lever, v. 17-19. Dette kan bety at leserne har vært hedninger før de ble kristne, og at det ikke er tale om jødekristne. Hedningene lever i synden og kjenner ikke Gud. Flere kjennemerke finner vi her om hedningene:

a) De vandrer i ”sin hugs fåfengd” (Nn-38), eller i NB-05: de ”følger sitt tomme sinn”. V. 17 griper tilbake til tanken i v. 1: om det rette kristenlivet. Paulus sier og vitner - i Herren. Skal en kristen vokse opp til Kristus i kjærlighet, er det først viktig å leve på en annen måte enn hedningene gjør. Det griper han fatt i først.

b) De er formørket i sin forstand, i Nn-78: ”vitet deira (er) formørkt”. De forstår ikke det som handler om Guds rike og frelsen.

c) De er fremmede for Guds liv. Derfor forstår de heller ikke det vesentlige i kristendommen.

d) De er uvitende, Nn-78: dei kjenner ikke han. Uvitenheten er i dem.

e) De er forherdet i sitt hjerte - derfor kjenner de ikke ham. Forherdelse taler om en hardhet der Gud ikke lenger får trenge inn med sin vilje. Ordet betyr en steinart (tuffstein).

f) De er uten skamfølelse, Nn-38: tykkjelause, v. 19. Jfr. Fil. 3, 19.

g) De har kastet seg ut i tøylesløshet eller urenhet, Nn-38: gjeve seg i ulivnad. Her tales om et løssluppent seksualliv. Det kan gjelde både naturlig og unaturlig synd.

h) De lever i all slags umoral, Nn-38: dei driv med all ureinskap.

i) De jager etter penger, NN-38: havesykja; NB-88: griskhet.

2) De kjenner Kristus, v. 20-21: Jesus er det motsatte av det hedenske livet. De har ikke lært Kristus å kjenne slik. De har hørt om han, og er opplært i ham - som sannhet er i Jesus. Etter dette burde de vite hvorledes det rette livet med Gud er.

3) De skal legge av det gamle livet, v. 22. 25-32.

Det gamle menneske er ”hele deres uigenfødte tilstand med alle dens livsytringer” (P. Madsen). Som kristne har vi ikke lenger noe med det å gjøre.

4) Det nye livet skal de ikle seg, v. 23-24. Her skjer det en stadig fornyelse. En fornyelse i gudstroen og gudslivet er forutsetning for fornyelse i det ytre livet. I et normalt kristenliv vil de følges ad.

Vi merker oss hvorledes Paulus skriver om en dobbelhet i kristenlivet: Vi har allerede lagt av oss det gamle, men vi skal fremdeles legge det av oss. Vi er kledt i det nye, men skal stadig kle oss i det. Derfor er kristenlivet en prosess og en vokster i nåden. Blir det stagnasjon, dør livet. Et liv kan aldri stå stille, det må vokse, øka og utvikle seg.