Kap. 3.
Ef. 3, 1-13.
Paulus begynner dette avsnittet med å forsikre dem om sin forbønn. Det kommer han tilbake til i v. 14ff., og viser der innholdet i bønnen. I mellomtiden taler han om sitt kall og mer om Kristus og hemmeligheten. Og han tenker særlig på hedningenes plass i menigheten.
1. Paulus’ stilling, v. 1.
Både her og i kap. 4, 1 sier han at han er fange. Derfor kaller vi dette og andre brev for fangenskapsbrev. De er skrevet i fengsel. Og han er der for deres skyld og for Herrens skyld. Han er fanget fordi han forkynner evangeliet om Kristus. Han nevner også sine trengsler i f. eks. v. 13. Det har ikke alltid vært lett å være evangelist og misjonær, og fremdeles koster det.
Hvis en forkynner tar sin tjeneste alvorlig, vil han kjenne den smerte det er å tale Guds ord uavkortet til folket som ofte ikke vil høre. Han kjenner smerten over de mange ufrelste og nøden for at noen må bli frelst. Han er blitt Kristi trell og må gå hans ærend.
2. Paulus’ oppdrag, v. 2ff.
Gud hadde gitt ham en spesiell tjeneste i den nye husholdning som Herren hadde opprettet, v. 2. Både tjenesten og husholdningen handlet om nåde og var av nåde. Paulus skulle formidle dette til leserne, ja enda lenger ut. Husholdning taler først om Guds frelsesplan med hele verden. Men her betyr nok ordet det oppdrag Paulus hadde av nåde. Han skulle forvalte evangeliet i sin tid. Slik er vi også alle husholdere som må være tro mot oppdragsgiveren, sml. 1. Kor. 4, 2. Vi skal gjøre regnskap for ham en dag.
Gud hadde satt ham til denne tjenesten, det var ikke noe han hadde valgt selv. Slik taler alltid Paulus om seg selv. Derfor var det av nåde. Nå skulle han forkynne og bringe videre Guds nåde, dvs. evangeliet om frelsen i Jesus Kristus. Han er nå blitt en tjener av nåde for evangeliet, v. 7. Det står i stor kontrast til det han gjorde før da han tjente loven og forfulgte evangeliets tjenere.
Nå viser han til det han har skrevet i kap. 1-2 i Efeserbrevet: Slik jeg ovenfor har skrevet med få ord, v. 3. Det er hemmeligheten eller mysteriet han har talt om, og da viser han særlig til kap. 2, 11-22. Den kunnskapen han hadde om det, hadde han ikke studert seg til. Han hadde fått det ved en spesiell åpenbaring. Gud hadde vist ham noe som han ikke hadde visst før. Noe står nok i GT, men han fikk nå se sammenhengen i Guds frelsesplan på en ny måte. Når efeserne leser dette, vil de forstå at han kjenner Guds frelse, v. 4.
Han har ikke bare kunnskap, men innsikt i evangeliet. Det måtte en åpenbaring til, fordi evangeliet ”er utilgængelig for den menneskelige fornuft og religiøse sans” (Frøkjær-Jensen). Denne danske teologen gjør også oppmerksom på at ordet for å ”lese” (anaginåskå) egentlig betyr å lese høyt i menigheten slik de gjorde med skrifter fra GT. Ved en slik opplesning i gudstjenesten, måtte alle tekster være hellige tekster (sml. Kol. 4, 16). Dermed stilles Paulus’ brev på samme plan som GT. Det er en interessant tanke.
I v. 5 sier han klart at tidligere slekter har ikke kjent til dette. Det er altså noe om frelsen som ikke er nedtegnet i GT.: ”Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent…” Den nye pakt kaster nytt lys over Guds vilje og plan. Og det er ikke bare Paulus som vet dette, men også apostler og profeter. Men Paulus har nok fått en spesiell åpenbaring når han sier: han har kunngjort det for meg, v. 3. Alt var i Guds plan fra evighet av, den var ikke en ”nødløsning” etter syndefallet. Nå skal han forkynne det videre til folket ved sine brev og sin tale.
Innholdet i denne hemmelighet finner vi i v. 7: ”At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.” Også i den gamle pakt kunne en hedning bli med i Israels som proselytt. Og det var de som hadde løftene hos profetene. Jesu gjerning var å åpne veien fullt og helt for alle folk. Medarving betyr å arve på lik linje med samme rett – det hadde aldri en hedning fått før. Løftet om Messias og frelse gjaldt ikke lenger bare jødene, men alle troende. Dette var mer revolusjonerende enn de fleste forstår i dag. Hemmeligheten er hele evangeliets budskap om frelsen i Jesus Kristus som gjelder for alle.
Å forkynne dette var Paulus’ oppdrag, v. 7. Men det er i kraft av Guds nåde at han er forkynner. Og ved Guds kraft har han vært forkynner og utført oppdraget. Den holdningen og ydmykheten må alle forkynnere ha om de skal være i Guds vilje.
3. Paulus som hedningmisjonær, v. 8ff.
Paulus taler noen ganger om seg selv. Det er alltid farlig. Men vi legger merke til at han taler meget ydmykt her. Han er den minste av alle de troende. I 1. Kor. 15, 9 sier han at han er den ringeste av apostlene, og i 1. Tim.1, 15 er han den største blant syndere – og det er i et av de siste brev han skriver. Der ser vi litt av voksteren i hans liv.
Men her gjelder det altså tjenesten. Han skulle forkynne evangeliet for hedningene. Etter eget utsagn er han en liten forkynner. Og budskapet er veldig stort. Han kaller det ”Kristi uransakelige rikdom”. Små redskap kan altså få bære fram et stort budskap. Både Paulus og vi undrer oss ofte over at vi kunne brukes i tjenesten. Vi blir små hos Jesus, både som kristne og som arbeidere.
Denne uransakelige rikdom er evangeliet. Mange ser bare et ord når de leser det, noe som ikke gjør særlig inntrykk på dem. Men evangeliet er så rikt at vi vil aldri forstå det til bunns her i livet, fordi det handler om guddommelige og evige ting. Uransakelig betyr uuttømmelig, noe du aldri kommer til bunns i eller forstår fullt ut. Her i tiden vil det alltid være mange spørsmål vi ikke finner svar på. Da skal vi tenke at det er for stort for meg, jeg fatter ikke Guds tanker – som profeten taler om i Jes. 55, 9.
Paulus’ oppdrag var ”å opplyse alle” om dette, v. 9. Han fikk ikke tale til alle mennesker, men han skrev det ned slik at vi også får se det. Husholdningen betyr her Guds frelsesplan. Den er fra evighet av, men lå skjult hos Gud. Ved evangeliet er alt dette kommet fram i lyset. Nå skal Paulus tale om dette til folket.
I v. 10 ser vi et nytt uttrykk: Guds mangfoldige visdom. Den ligger bak alt det Gud gjør. Like lite som vi forstår selve evangeliets innhold og husholdningen, forstår vi heller ikke måten han fører budskapet fram på. Vi synes at han bruker mange omveier for å nå sitt mål. Også disse veier var med i hans plan, og vi må overlate det til ham som ser det best. Det er lettere når vi tenker at det handler om evige planer som vi ikke har evne til å skjønne. Et lite barn har ikke forutsetninger for å forstå høyere matematikk.
Det lyder underlig for oss at også makter og myndigheter i himmelen skulle få høre dette av menigheten. Det er trolig englene i himmelen, som er ukjent med frelsen. Men en dag skal englene få se inn i evangeliet og hva det betyr.
Også det var med i Guds plan fra evige tider av, v. 11. Frelsen skulle en gang bli kjent for alle. Og det ble fullført da Jesus ropte ”fullbrakt” på Golgata.
Nå ser vi resultatet av frelsesverket: Vi har frimodighet fordi Jesus har tatt all vår skyld og dom på seg og er blitt rettferdige i Kristus, v. 12. Ved troen har vi adgang til hele Guds rike fordi Jesus åpnet veien, og det har vi tillit til er nok. Det er i grunnen troen.
I v. 13 går han over til å tale direkte til leserne om deres behov. Han ber dem om å være frimodige midt i trengselen. For når de hørte at Paulus var i fengsel på grunn av at han forkynte evangeliet, kunne de tenke at Gud hadde sviktet ham. Vi har så lett for å tenke jordisk, og mange har en lykkefilosofi som sier at det alltid må gå godt for en kristen. Er det ikke noe galt med oss, når vi opplever motgang og tunge dager?
Nei, sier Paulus. Lidelsen er nødvendig. Bibelen sier tydelig at de troende vil oppleve motgang, f. eks. i Apg. 14, 22. Den blir dermed en bekreftelse på at Guds ord er sant og Paulus er en rett forkynner. Det må jo være en ære for dem som Paulus har talt til. Den viser også at Paulus elsker dem og er villig til å lide for at de skal få høre evangeliet. Det er fra disse ordene han så går over til å be for dem.
