B. Velsignelsen er fra Gud, v. 3.
Her begynner Bibelens lengste setning, som går fram til v. 14 på grunnteksten. I No-30 er det også slik. I senere oversettelser er setningen oftest delt opp i flere deler for å gjøre det lettere å lese og huske. Men dermed er også noe tapt, nemlig helheten i dette avsnittet der Paulus kommer med mange gode sannheter i den kristne tro. Og de hører organisk sammen, der det ene liksom bygger på det andre, men er samtidig en enhet av likeverdige deler.
Her lodder Paulus dypt. Han rører ved himmelske ting og ikke bare jordiske sannheter. Derfor er de heller ikke så lette å forstå. Vi må tenke litt etter og se de enkelte deler i lys av hele Guds frelsesplan.
Vers 3 her er som en overskrift over resten av den lange setningen. Her har han samlet noen kjerneord som vi må stanse opp ved.
1) Lovsang.
Lovet være Gud, sier Paulus. Engelske bibler har her oftest ”Velsignet være Gud” (bless). Slik står det også i den hebraiske utgaven: Baruk. Ordet på grunnteksten gresk er: Evlogetos av verbet evlogeå som betyr å tale godt om. Og det kan jo være både en velsignelse og en gjennom en lovsang.
Vi legger merke til at Paulus alltid lovpriser og velsigner Gud. Det handler ikke om oss selv eller å opphøye oss eller andre mennesker. Lovsangen er å ære Gud. Og det har vi for lite av. Nå føyer han også til: Jesu Kristi Far. Gud settes i forbindelse med Jesus.
Folk i Efesus og andre steder hadde jo så mange ”guder”. De var ikke guder, for det finnes bare en. Men i folkets tanke var det mange. Paulus vil avgrense sin tale om Gud til den ene, levende Gud. Og han er Jesu far, som viser at Jesus var selv Gud, en del av treenheten. Paulus hadde jo forkynt dem om Kristus. De kjente hans navn og frelse. Nå knytter han Jesus sammen med den levende og ene Gud i himmelen.
Hvordan får vi så denne lovsang i vårt hjerte? For Paulus mener ikke sanger med ord om de er aldri så vakre og kunstneriske. Her er det hjertet som synger. Og denne sangen skapes ikke ved tvang eller opplæring eller ved stemning og mye musikk.
Nei, det skjer ved å se. Når hjertet blir stille for og oppmerksom på hva vi eier i Jesus Kristus, da tennes en takkesang til Gud. Og det er rett lovsang. Her i v. 3 og følgende vers skriver han nettopp om alt det Gud har gjort for oss. Hovedsaken er at vi får tro oss frelst og ser at det åndelige er det viktigste. I kap. 3, 4 skriver Paulus: ”Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristusmysteriet (hemmeligheten)”. På nynorsk står det slik: ”Kor vel eg kjenner Kristi løyndom.” Og vi kan lære å kjenne noe av dette ved å studere Skriftene.
Peter skriver i 1. brev 1, 3 om Gud som har gjenfødt oss til et levende håp. Det er himmelen, målet for vår reise her i verden. Det er også en grunn til å synge lovsang. Vi har noe i vente.
2) Lovsangens innhold.
Her sier han det med ett eneste ord: Velsignelse. Det ordet finner vi igjen både i GT og i NT. Det har så rikt et innhold at det kan vanskelig beskrives. Men det er åndelig å forstå og ikke materielt eller jordisk.
Her sier han nå noen underlige ord. Først at han HAR velsignet oss. Det gjelder de troende. I en forstand har han velsignet alle mennesker som sin skapning. Men i det åndelige gjelder det bare Guds folk, de som har tatt imot Jesus og tror på ham. Vi har alle fått en velsignelse. Vi behøver ikke å be om den. Verden er utenfor og forstår ikke slik tale. Du må tro på Jesus for å forstå velsignelsens innhold.
Disse tankene står klart omtalt i Apg. 3, 26: Peter taler til folket slik: ”Det var til dere Gud først sendte sin tjener, da han reiste ham opp for å velsigne dere når hver av dere omvender seg fra sine onde gjerninger.” Velsignelsen er knyttet til Guds folk.
Dernest sier han at han har velsignet oss med all åndelig velsignelse. All velsignelse betyr at det er nok for alle for alle ting du behøver det. Du har hele himmelens lager og resurser til rådighet, og der når du aldri bunnen. Ordspr. 10, 22 sier også: Det er herrens velsignelse som gjør rik, eget strev legger ikke noe til. Tenk om folket ville se det og innrette seg etter denne Guds plan.
Moses talte mye om velsignelse. Og i 5. Mos. 28, 3-6 sier han noe fint: ”Velsignet være du i byen og velsignet være du på marken … Velsignet være du i din inngang, og velsignet være du i din utgang.” Velsignelsen har vi frå vi gikk inn i livet og til vi forlater det. Sml. Her Salme 121, 8 der Herren skal bevare vår utgang og vår inngang til evig tid. Det er en annen måte å se det på: Vi går ut av verden og inn i Guds rike, vi går ut av en tjeneste og inn i en annen, slik det kan veksle i vårt liv. Men Herren er med og velsigner sitt folk helt inn i evigheten.
Salme 133, 3 sier noe om velsignelsen: På Sions berg har Herren satt velsignelse, liv til evig tid. Det var til Sion Jesus Messias kom som frelser, og kom til verdens med den aller største velsignelse som vi skal se. Men Sion er også bilde på den nytestamentlige menighet der Jesus er sentrum. Der blant de troende og Jesu nærvær har han satt velsignelse for oss. Det opplever Guds folk stadig. I en god kristen forsamling med bibelske forkynnelse og bønn – der trives Guds barn. Der hører vi hjemme og ikke der verdslig underholdning dominerer eller liberal forkynnelse skjer. Guds sanne barn merker denne forskjellen.
Nå må vi også gå til Abraham. Han fikk løfte om velsignelse, 1. Mos. 12, 3. ”I deg skal alle jordens slekter velsignes,” sa Herren til ham. Det var et veldig løfte. Velsignelsen er Messias og alt det han er og skulle gjøre. Jesus er velsignelsen. Derfor er det sant det vi synger i salmen: Eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.
Paulus sier det samme i dette verset: han har velsignet oss i Kristus. Der ligger hemmeligheten gjemt. Derfor må vi gå til ham og være hos ham for å leve velsignet her i verden. En annen sang sier det slik: Alt det du treng for himmel og jord, er gøymt i det eine ord: Jesus.
I Rom. 15, 29 taler Paulus om reisen til Rom. Han vil gjerne dit. Og når han kommer, så vet han at han kommer med en fylde av Kristi velsignelse. Hvordan kan han vite det? Jo, han kommer med evangeliet om Jesus. Det er det han skal forkynne også i Rom.
3) Åndelig velsignelse.
Gud har ikke lovt oss materielle goder, et lett liv med god helse og mange penger. Noen tenker slik når det tales om velsignelse. Og Gud kan skaffe oss alt dette. Han kan gi velstand, men alltid så langt som det tjener Hans rike.
Her taler Paulus om åndelig velsignelse. Det viktigste ved den er at Gud vil frelse vår sjel. Det er viktig for et menneske å forstå det, ellers vil han søke alle andre ting for å tilfredsstille sin lengsel. Men vi får aldri ro og fred i sjelen før den er frelst. Folk tenker ofte altfor mye verdslig om livet. Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel.
For en kristen er det en velsignelse å få leve godt og rett med Gud. Da må vi leve i lyset, 1. Joh. 1, 7. Det er å leve i et åpent forhold til vår Frelser og til andre mennesker. Velsignelsen er også å leve himmelvendt slik at målet er klart. Da vil tanke og sinn også bli mer opptatt av det enn det jordiske. For Gud har lagt evigheten ned i vårt hjerte, som Forkynneren 3, 11 sier.
4) I himmelen.
Når vår livsreis er slutt, har vi et sikkert sted å komme til. Himmelen er en god ”endestasjon” for en synder. Vi skal få være med i den store hvite flokk. Ved troen på Kristus har vi allerede en reservert plass der.
Men det er ikke alt. Allerede her i verden lever vi som kristne i ”det himmelske”. Vi har en himmel over vårt liv og lever i en himmelsk atmosfære. Gud vil gi oss så mye godt at vi får en forsmak på evigheten allerede nå.
Denne himmelske rikdom er Jesus Kristus. I ham har vi alt og hans rikdom er store. Vi ser det bl. a. i Kol 1, 19: ”For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham.” Hele Guds storhet finnes altså i Jesus. Dette sier han mer om i Kol. 2, 9-10: ”For i ham bor hele guddommens fylde legemlig. Og i ham er dere blitt fylt, han som er hodet for enhver makt og myndighet.”
Vi ser ofte så lite av denne fylde her i tiden fordi vi er lite opptatt av den. Det er det og den vi er opptatt av som gir oss mest glede. Vi må se oss selv der vi er plassert ved troen i det himmelske. Ved å se på det verdslige og være opptatt av det jordiske leder ofte til at vi finner erstatning for Guds rikes fylde og storhet.
Denne rikdom taler Paulus videre om i Efeserbrevet. Men hele tiden gjelder det: Alt har vi i Kristus. Må Gud få hjelpe oss til å leve der i troen. Amen.
