Ef. 1.
A. Hilsen, v. 1-2.
Som vanlig begynner brevet med avsenderen. Han skriver om seg selv at han er apostel ved Guds vilje. Apostel er en utsending fra Gud med et spesielt oppdrag. Til vanlig regner vi med Jesu tolv disiplene som apostler. Paulus er også det, fordi han hadde en spesiell viktig oppgave i Guds rike da.
Men han var det ved Guds vilje. Det betyr at han ikke har tatt navnet og oppdraget selv. Det er noe han har fått av Gud. Slik må det alltid være med oss. Det vi er og gjør må være av Gud.
Paulus gir oss her i begynnelsen fire kjennemerker på Guds folk. Og de er like for alle kristne til alle tider i alle land. De troende er utrolig like over alt. Men det er ikke så rart, vi er jo født av den samme far. Derfor kan vi prøve oss selv allerede her. Er vi virkelig Guds barn?
1) Troen.
”Til de som tror på Kristus Jesus,” står det. De frelste er ”troende”. Det var slik vi ble kristne, ved å tro. Og troen er å oppgi sitt eget, å kapitulere innfor Gud. Da finner de bare en utvei: Å fly til Kristus og be om nåde. Salme 34, 23 sier det slik: ”Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig.”
Dette var en hovedsak for Luther. Han uttrykte det med to ord på latin: Sola fide: Ved tro alene. Og troen står alltid i motsetning til våre egne gjerninger. I Romerbrevet og Galaterbrevet har Paulus skrevet mer om troen. I Gal. 2, 16 sier han f. eks.: ”Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.”
Det er ikke vårt eget strev etter å bli gode nok, som teller. På den måten kan vi ikke avbetale et eneste øre av vår store syndegjeld. Det er ikke slik i Guds rike at vi skal gjøre så godt vi kan og på den måten betale litt av skylden – og så gjør Gud resten ved Kristus. Nei, det har aldri vært frelsens vei. Den er ved tro alene. Og da blir det også av nåde.
Troen er ikke opptatt av seg selv, men av den vi trår på. Troen ser på Kristus og det han har gjort i vårt sted. Da får den troende lov å tro: Jesus er min Frelser. Han har gjort alt for meg. Da skjer det forunderlige: Alle mine synder tar Jesus på seg og gjør dem til sine på en måte. Og så blir alle Jesus gode gjerninger og død min eiendom. Kristi rettferdighet er blitt åpenbart uten loven på grunn av Kristus. Synderen blir da rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Rom. 3, 21-24.
Troen frelser – ikke det vi selv er og gjør.
2) Nåde.
Også dette ordet er viktig i den lutherske reformasjonen og ellers i den kristne tro. Nåde betyr gave, og alt i frelsen er fritt, for ingen ting uten noe annet i tillegg – sola gratia på latin. Vårt ord gratis kommer fra det latinske Gratia.
Ordet nåde kjenner vi også fra ordet ”benådning”. Det betyr at en fange blir frikjent og skyld og gjeld ettergitt av ulike grunner. Før kunne til og med en dødsdømt fange bli benådet her i landet, før dødsstraffen ble opphevet. Det må ha vært den største dag i fangens liv. Han kunne spasere ut av fengsel som en fri mann. Kongen hadde frikjent ham. Slik er det også for en kristen. Han er frikjent fra alt han har gjort, og det er av nåde.
Vi har ikke krav på å bli frelst. Vi har ikke fortjent det. Og vi har ikke gjort en eneste ting som kan betale av på vår gjeld. Det er ikke slik at vi har gjort for lite. Nåden forteller oss at vi ikke kan gjøre noe for å bli frelst. Og dermed har vi heller ikke gjort noe.
Joh. 1, 14-17 sier noe viktig om nåden. Jesus kom til verden som Ordet, og hans herlighet er full av nåde og sannhet, står det. Og døperen Johannes vitner om dette og sier: Av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. For nåden og sannheten kom med Kristus. Alt i kristendommen er altså av nåde, og den strømmer over de kristne. Nåde over nåde betyr at det stadig kommer ny nåde i vårt liv. Den blir aldri oppbrukt, men blir stadig fornyet. Det er en kristens erfaring gjennom troslivet.
Og fordi vi behøver nåde hele veien, er dette et kjennetegn på en kristen. Klarer du deg uten nåde, er du utenfor Kristus. For han er nåde. Men det er ikke slik at vi trenger nåde i tillegg til det vi gjør selv. Det er alltid bare nåde. I kap. 2, 8 sier Paulus det samme: Av nåde er dere frelste ved tro, og det ikke av dere selv. Det er Guds gave. Hvis vi betaler litt, er det ikke lenger gave.
3) Hellighet.
Paulus kaller de kristne hellige i v. 1. Alle som tror på Jesus, har nåde og er hellige. Det er også et kjennetegn. Jesus gjorde oss hellige da han døde for oss. Og denne hellighet er fullkommen. Vi skal komme tilbake til det i dette brevet, men må peke på noe viktig allerede nå.
a) For Gud er vi fullkomne nå. Vi kan ikke bli bedre for Guds åsyn enn det vi er ved tro på Jesus. Hebr. 10, 10 sier at vi er blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle. Pontoppidan skriver i sin forklaring slik: Gud anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet. Derfor kan vi synge med stor frimodighet: Ren og rettferdig, himmelen verdig er jeg i Verdens Frelser alt nu … Det skulle vi aldri glemme.
b) For mennesker er vi ikke det. Her har vi mange formaninger til å leve et rett og sant liv. Mye kan bli bedre i livet vårt til hverdags. Vi svikter gang etter gang og kan lett tape motet. Da skal vi hele tiden se på hva vi er i Kristus for Guds åsyn, og det skal gi oss frimodighet og kraft til å fortsette hverdagslivet. Min far var klokker i kirken i 30 år. Jeg satt og hørte ham ”lese” klokkerbønnen utallige ganger: ”Og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet.” Det gjorde inntrykk, og jeg glemmer ikke den setningen, tror jeg. Nå har de tatt den ut av kirkens rituale, og det er synd. Den var en god og nyttig påminnelse til oss kristne.
Formaningen kommer tilbake i kap. 4, der vi skal se nøyere på det. Allerede nå må vi si at du kan ikke være en kristen og samtidig leve i åpenbare eller skjult bevisst synd. Da har du meldt deg ut. Det gjelder ikke bare store og grove synder i våre øyne. Det gjelder like mye skattefusk, små løgner og sladder og baktalelse om andre mennesker.
4) Vi har fred med Gud.
Det er en frukt av troen. I Gal. 5, 22 kalles det en Åndens frukt. Fred med Gud er en dyrebar sak og en del av troslivet. Vi kan ikke leve som kristne uten å eie fred med Gud. Det er en kjennetegn på en kristen.
a) Først har vi et rett og sant forhold til Gud. Det er fred mellom meg og min Gud, som det står i sangen. Kristus har forlikt verden med Gud. Det er ikke krig mellom den hellige Gud i himmelen og hans troende barn på jord. Vi lever i et fredsforhold.
b) Dernest opplever vi en følbar fred, særlig noen ganger. Vi har det ”godt med Gud”, og det er det normale, om vi kan si det slik. Den følbare fred kan tapes uten at Gudslivet tapes. Denne fred kan forstyrres f. eks. av ulydighet, sykdom og dårlige nerver. Men du har det like rett med Gud og er like rede til å komme hjem til himmelen, selv om du kjenner det tungt og vanskelig og mørkt i sjelen. Det er bare forholdet til Gud som avgjør den saken. Så vil også djevelen komme og si at du har det ikke rett med Gud, det er derfor du ikke har fred. Da må du ikke glemme dette: Kan du si med sangeren dette verset: ”Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste!” Da er du på himmelvei.
