Ef 1, 4-14: En rekke velsignelser fra Gud.
1) Utvalgt av Gud, v. 4.
Dette er Bibelens lengste setning. Den handler om Guds velsignelse, som er frelse.
Se Ordspr. 10.22: Det er Herrens velsignelse som gjør rik, eget strev legger ikke noe til.
Vi ble utvalgt av Gud før skapelsen, fra evighet av. Det var med i Guds plan.
Forut bestemt, står det – det vi kaller predestinasjon. Det er et vanskelig tema som mange har misforstått. Og vi skal ikke så snart mene at vi har forstått alt om det. Men noe kan vi si:
1. Noen er ikke utvalgt til frelse og andre til fortapelse.
Augustin mente at Gud valgte ut noen til frelse – resten lot han være.
Calvin sa derimot at Gud valgte ut noen til frelse, og andre til fortapelse. For dem var det ikke noe håp.
Luther var enig med Augustin i begynnelsen, men forlot den tanken.
De reformerte nå lærer også at Jesus bare døde for noen.
Lutherske kristne har vært klare på at Jesus døde for alle og at utvelgelsen er i Kristus. Det betyr at når vi tar imot ham, er det Jesus som frelser oss og er vår garanti for frelse. Men i tanken om utvelgelse ligger også det at Gud begynte og har gjort alt. Det var ikke vi som valgte Jesus en dag, det var han. Det er i grunnen en frigjørende tanke
2. Hva det betyr:
Noen viktige hovedpunkt kan vi vise til her:
1) Gud begynte og laget frelsesplan.
Ingenting er av oss, eller noe i denne verden er grunn til frelse.
Etter sin viljes frie råd har han gjort det. Og det betyr at alt er av nåde. Vår frelse begynte i Guds hjerte i evigheten. Før verden var grunnlagt gjorde Gud alt ferdig i sin tanke. Og han gjorde det av kjærlighet, fordi han elsket oss så. v. 5. Joh. 3, 16. Gud kunne ikke la oss gå fortapt uten å skape en ny vei til himmelen!
Og vi må forstå det ut fra syndefallet. 1. Mos.3. Alt håp var ute da, alle mennesker var fortapt.
Da sa Gud: De som tror, er frelst. Derfor kalles vi De troende. Vi bygger ikke vår frelse på noe i oss selv. Vi bygger på det Gud har gjort for oss. Det er tro, og dette er de utvalgte.
Gud visste alt før det skjedde. Han er allvitende på alle områder. Derfor visste han også hvem som tok imot. Vi kan ikke overraska Gud. Rom. 8, 29. 1. Pet. 1, 2. Han vet det på forhånd. Det er også en god tanke. ”Du visste alt om meg før du meg kalla …
2) Gud vil ha alle.
Ikke en så ussel er… Slik synger vi med rette. Alle er utvalgt, på tross av synd og udugelighet. Ingen behøver å tenke: jeg er utenfor. Det er plass for deg. Jesus viste oss det. Han tok seg av alle da han var her på jorden og døde for alle mennesker.
Paulus skriver i 1.Tim. 2,4: Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Det er tydelig tale og klare ord. Ingen skal påstå at noen er utenfor. Alle er regnet med. Her finner vi Guds vilje med menneskene: Frelse for sjelen – og at de erkjenner at de selv er syndere og at løsningen bare finnes hos Jesus.
Peter skriver om det samme slik i 2. Pet. 3,9: ”Herren er ikke sen med løftet, slik som noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.” Han sier det altså både negativt og positivt. Det er ikke Guds vilje at en eneste skal gå til fortapelsen. Nei, hans store plan er at alle skal være i hans himmel. Når det ikke skjer, er det menneskenes skyld. De fleste velger sin egen vei og vraker kallet fra himmelen.
Derfor er det underlig at noen vil så tvil om dette. Det skaper bare uro og unødig tvil hos usikre sjeler. Det er en plass i himmelen for deg. Det har Gud selv sagt. Han visste alt om oss, slik at ingen ting kommer uventet på ham. Han regnet med at det ville være slik på grunn av syndefallet.
3) Gud har vist vei: Kristus.
Joh. 14, 6. Han tvinger ingen, det er et fritt valg. Men: Vi kan ikke gå vår egen vei. Det er en blindvei. Men Jesus sa det så tydelig: Jeg er veien, sannheten og livet Og så føyer han til: Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Det understreker tanken om at det bare er en vei til Gud og hans himmel. Ingen annen religion kjenner denne veien, og derfor fører de folk vill åndelig talt.
Men vi må også understreke at der er galt å si at alle blir frelst ved sin tro. Mange liker nok slik tale. Den er ikke forpliktende eller avhengig av Gud. Det er en tro som bygger på seg selv og sin egen tanke og opplevelse. Det frelser ikke.
Veien er å følge ordet i Joh 1, 12: Alle de som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Du må altså ta imot og tro på Jesus som Frelser. Det betyr også at vi må komme med våre synder og be om nåde og tilgivelse.
Gud har forberedt alt. Ingen ting er ugjort. Også hedningene er med i Guds frelsesverk. Derfor er vi med i misjonen. Jesus døde for alle. Alt ferdig for alle. Ellers var Gud urettferdig. Han har skapt alle, gjenløst alle og innbyr alle. Men hver enkelt av oss må ta imot frelsen personlig, si ja takk for Guds gave.
Hva får vi når vi kommer til ham? Paulus kaller svaret: Barnekår. Vi blir ikke slaver, treller eller tjenere. Vi får noe noe stort, høyt og hellig – vi blir lik Jesus. Frelsen gir oss samme rett og arv som han har. Det skal vi tale mer om senere.
I v. 4 sier han at vi skulle bli hellige og ulastelige for Guds åsyn. Det er et viktig mål med frelsesverket. Et Guds barn vet at han ikke er det i seg selv eller ved noen av sine egne gjerninger. Her må vi fødes på nytt, Joh. 3, 3 og 5. Og vi må oppleve en ny skapelse der alt er gjort av Gud og at han får begynne om igjen med oss. 2. Kor. 5, 17.
Da blir vi slik som Jesus er, vi får det på samme måte. Gud ser oss i Kristus. Å være i ham er det inderligste forhold som tenkes kan. Det er å være ikledd Jesus og skjult i ham, Da er ingen ting av oss. Dette uttrykket ”i ham”, eller i Jesus, kommer igjen 11 ganger her. Det viser at dette er viktig. Og slik skal vi virkelig få være som Guds barn.
2) Barnekår. V. 5-6.
Dette er en ny velsignelse. Gud har valgt oss ut – til barnekår hos seg. Gud bestemte hvorledes de kristne skulle være, hva de skulle få. De skulle ikke være slaver og tjenere som skulle få lønn for sitt strev. De skulle være barn av Gud, som Joh. 1, 12 sier.
Her må vi velge. Gud tvinger ingen, og det skjer ikke automatisk ved fødsel. Gud kaller oss og vi kan svare. Da får vi barnekår. Det betyr at vi får samme rett som et barn i et hjem. Vi har flere bibelvers om det. Rom. 8,17; Ef. 1,12; Gal. 4,7.
Men her taler ikke Paulus om fødsel. Han ser frelsen fra en juridisk synsvinkel, og skriver derfor om adopsjon. Hvorfor gjør Gud det? Fant han noe verdifullt hos oss? Nei, grunnen var nok en annen, og da rører vi ved en hovedlinje i Bibelen.
- Han gjorde det i kjærlighet: Gud elska sin skapning, på tross av vår synd . Joh. 3, 16 sier det så tydelig: Gud elsket verden – derfor sendte han sin Sønn, og derfor vil han ha oss som sine barn.
- Han gjorde det etter sin frie viljes råd: ingen tvinger Gud til noe. Han ville det. Vi har ingen rett hos Gud. Synden tok den fra oss.
Frelsen begynte altså i Guds hjerte. Det var ikke vi som valgte å følge Jesus, dypest sett. Det var Gud som valgte oss. Det er litt av hemmeligheten ved ordet om utvelgelsen, v. 4. Vi er en utvalgt ætt – i den betydning her at Gud selv tok initiativet. Og dermed valgte han oss akkurat slik som vi var og er.
Og hvorfor gjorde han det? Det får vi lys over her. I v. 6 sier han: Til pris for sin nådes herlighet. Guds folk er Guds ære – vi er hans mesterverk. Det skjer fullt ut i himmelen når vi kommer hjem.
Da ser vi ikke bare nåden, men hvor stor den er. Vi ser nådens glans og herlighet, slik han egentlig er. For der ser vi Jesus slik han er. 1.Joh. 3,2. Vi fikk alt av ham: ved Jesus Kristus gav han oss alt. Men Gud har sett alt dette og mer til fra begynnelsen av.
Allerede nå ser vi litt av barnekåret, i Ordet og bønnen får vi små glimt. Og jo mer vi ser av storheten, jo mer takker vi. ”Det er da noe å være barn å være barn av Gud den evige Fader.” Og vi synger mange ganger slik: ”O Jesus åpne du mitt øye så jeg kan se hvor rik jeg er.”
Og hvorledes vi får det, skal vi se i neste vers.
3) Syndenes forlatelse, v. 7-8.
Her møter vi en ny og veldig velsignelse. Vi blir ikke velsignet av å gjøre så godt en kan.
Det er bra menneskelig sett å leve fint og rett, holde loven – men det fører ikke frem. Du blir heller ikke velsignet av å gjøre som en vil i alle ting og la det andre skure. Det er en hån mot Gud.
Hva er så Veien?
Svaret er enkelt og klart i Guds ord: Erkjenne og bekjenne sin synd. Det er å omvende seg. Vik skal legge alt fram for Gud og si som sant er: Jeg er fortapt i meg selv.
Vi har noen fine eksempler på det i Bibelen. I Luk. 15, 19 møter vi den fortapte sønn som sier av hjertet: Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. Han hadde rotet seg bort i syndelivet i det fremmede land. Nå ble han oppmerksom på det og ville hjem til sin Far.
I Jes. 6 ser vi den unge profeten Jesaja. Han får et sterkt møte med Gud og ser hvor uren han er. Der og da opplevde han at Gud selv rørte ved ham og renset han fra synden. Er det slik med deg? Eller er det fusk i kristenlivet? Har du noen skjulte synder som du ikke vil slutte med?
Vi har også beretningen Davids syndefall og gjenreisning til frelse i Salme 32 og 51. Her ser vi at han bekjenner og ber om nåde og renselse. Vi opplever aldri velsignelsen og frelsens glede ved å gjemme noe for Gud. Alt må fram i lyset, bare der er tilgivelse. 1. Joh. 1, 7.9.
I Ef. 1, 7 står det så fint: Syndenes forlatelse er etter hans nådes rikdom. Her er nok for alle og for alle slags synder. Vi synger om det i f. eks. denne sangen nr. 262 i Sangboken: I syndsforlatelsens rike, fortapte synderes hvilested. Det er en god plass.
Og grunnen til at det er mulig får vi også vite her: Jesus betalte for synden. Ved forløsingen ved hans blod, v. 7. Da leder han oss opp til korset på Golgata. Der skjedde forløsningen da Gud ble forsonet og adgangen åpnet inn i Guds rike. Det skjedde ved Jesus død.
I Nynorskoversettelsen av 1978 står dette verset slik: som vart vunnen ved hans blod. Han er frelsens grunn, derfor er det rom for alle, for alle var med på korset. I Salme 103,3: ser vi at syndens forlatelse er en velsignelse. Eier du den? Det er hovedsaken i vårt liv. Hvis vi ikke eier tilgivelse for vår synd, er vi fortapt.
I innledningen til brevet stod det slik i v. 2: nåde være med dere. Og dette er nåde – å få eie fred med Gud ved troen.
Hvor salig da den som når alt farer hen, har Jesus og himlen igjen!
