Kap. 2.
Ef. 2, 1-10. Frelst av nåde.
Denne teksten viser hva Guds kraft kan gjøre, som nevnt i kap. 1, 19. Det er et samleord om kristendom som samtidig viser to slags mennesker. Det er bare to måter å leve på her i verden, åndelig talt. Derfor er det også bare to veier og to mål for livet. Slik taler også Jesus i Mat. 7, 13-14.
Men det viser også at det er mulig å flytte over fra den ene veien til den andre og dermed bytte mål for livet. Og det viser den veldige forskjell det er mellom frelste og ufrelste mennesker på tross av at de ofte er like i det ytre. Men verden er inndelt slik og vil være det så lenge denne tidsalder består.
La oss se litt på disse gruppene ut fra teksten i Ef. 2.
A. De som er borte fra Gud.
I denne gruppen finner vi alle de ufrelste og hedningene i verden. På de fleste steder er disse i flertall så langt vi kan forstå. De kan være svært forskjellige i moral og oppførsel. Men noe har alle disse felles:
1) De er døde.
Her taler vi om den åndelige død, i forhold til Gud. De har ikke kontakt med ham og er uten samfunn av noe slag med Gud. Det kommer av at synden dreper et menneske åndelig sett. Det er kjent helt fra skapelsen, 1. Mos. 2, 17. Gud sa til Adam: Den dag du eter av den forbudte frukt, skal du dø. Dette er et historisk faktum. Det skjedde med hele slekten ved syndefallet. Hele denne verden er uten livskontakt med Gud.
Det er en veldig dom over verden, og mange som lever der tror ikke på dette eller bryr seg ikke om dette. Men en dag vil også de få med Gud å gjøre. Det er i dommens store og alvorlige stund. Åp. 20, 12. Alle døde skal stå for Gud – og så gjøre regnskap for ham for livet sitt. Denne ”dødsdommen” er godt kjent i Bibelen, slik at ingen skal unngå å vite det. I GT finner vi det f. eks. i prof. Esekiel 18, 4: Den sjel som synder, han skal dø. Og i NT ser vi det f. eks. i Rom. 6, 23: Syndens lønn er døden. Jfr. Kol. 2, 13.
2) De lever.
Likevel er det sant at de lever – i synden og på verdens vis. De er ikke bare syndere, men de praktiserer synden. De er ikke bare vantro, men de gjør konkrete synder. Det kan være grove og synlige laster de faller i, eller det er skjulte og hemmelige synder og slikt som kaller ”fine” synder. På grunnteksten står det: etter verdens levemåte (eller verdensmåte). Det må bety at de lever slik som det er naturlig her i denne syndige verden uten å ta hensyn til Guds bud og lover.
Hele verden ligger i det onde, står det. 1. Joh. 5, 19. Og i kap. 2, 16 sier Johannes i det brevet: Alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Gud, men av verden. Derfor sier Paulus til romerne: Skikk dere ikke lik denne verden, Rom. 12, 2.
Det er ganske klart at et slikt liv på verdens vis må få konsekvenser av en hellig Gud.
3) De lar seg lede.
Selv om verdens mennesker sier svært tydelig at de er selvstendige og ikke vil at noen skal fortelle dem hva de skal mene, står de under en sterk makt. Der er andre krefter som styrer tanke og handling uten at de selv forstår det.
Bak denne verden står selve Djevelen. Han styrer og leder tanker og lyster, kjødet og hele deres tilværelse. De er ikke så fri som de selv tror. Å være ufrelst er å la seg styre av andre makter enn Gud. De vil ikke ha Gud til autoritet, og dermed blir de bundet til helt andre og vonde krefter.
Som mennesker har vi alle med åndsmakter å gjøre. De virker i oss og omkring oss. De påvirker tanke og sinn og vilje, og får oss dermed til å gjøre det motsatte av Guds vilje. I kap. 6 finner vi mer om dette, fra v. 11ff. Det verdslige sinn er altså det motsatte av Guds Ånd.
4) De er under Guds vrede.
Allerede her i tiden og verden er de gjenstand for Guds vrede. Det skjer på samme tid som Gud elsker dem. Joh. 3, 16. Så lenge de er verdslige og ikke omvender seg, vil de gå mot den evige dom. Og da blir det forferdelig å falle i den levende Guds hender, som Hebr. 10, 31 sier. Det er Bibelens bilde av verden. Den er syndige og gjenstand for Guds dom, og den er elsket av Gud som vil at de skal omvende seg. Verden i sin synd er uten noe håp, v. 12. Den kan ikke bli reddet på noen annen måte enn Guds vei.
Denne teksten sier derfor meget klart at det går an å bli et annet menneske som ikke lenger står under Guds vrede.
B. Et annet folk.
Midt blant denne verdens mennesker lever det et annet folk. Noen steder er det mange av dem og de er svært synlige. Andre steder er det bare noen få, kanskje en eneste som lever for og tror på Gud. De er ikke bedre enn andre i seg selv, og de kjenner ingen trang til hovmod overfor andre. Ytre sett kan de være ganske like en del fine mennesker i denne verden. Men noe har skjedd med dem:
1) De lever, v. 5.
De har åndelig liv og dermed kontakt med den levende Gud og hans Sønn Jesus Kristus. En gang var også de verdslige og hatet den sanne Gud. Da levde også de i synden og var uten håp om evig liv.
Da hendte noe: De fikk åndelig liv. De ble skapt på nytt i Guds bilde, v. 10. Dermed fikk de rettigheter i himmelen og håp om et evig liv der. Det var en stor velsignelse i deres liv. Det kan de aldri glemme. Han er ”gått over fra døden til livet,” sier Jesus. Joh. 5, 24. Er det underlig at slike mennesker takker Gud for det og gjerne vil at andre skal få det samme?
2) Hvorfor skjedde det?
Den viktigste grunnen til denne nyskapning er Guds kjærlighet. Joh. 3, 16. Gud miskunnhet seg over dem, v. 4. Det kan han fordi han er rik på miskunn. Og denne kjærlighet er fra evighet av og derfor et ufattelig under. Gud elsker til og med sine verste fiender, slik Jesus gjorde på korset.
Det er ikke vi som elsker Gud. Mennesker avskyr Gud av naturen, de flykter fra ham som Kain gjorde etter sitt syndefall. Nei, det var Gud som tok initiativet og tok seg av oss. 1. Joh. 4, 10. Og han viste sin kjærlighet mot oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, Rom. 5, 8. Han ventet ikke til vi hadde forbedret oss.
3) Av nåde ved tro, v. 8-9.
Måten denne frelse skjer på er litt underlig og uforståelig for noen. Det skjer ikke ved våre egne gjerninger og anstrengelser. Gud frelser oss ikke på grunn av at vi fortjener det. Vi kan ikke samle opp gode gjerninger i en ”bank” som Gud bruker for å frelse oss.
Nei, alt er av nåde. Det betyr nettopp ufortjent. Frelsen blir vår ved å tro på Kristus. Ikke en eneste gjerning eller gave fra oss teller med. Men i troens øyeblikk fødes et nytt liv i oss. Ingen ting er av oss. Slik viser Gud sin uendelige godhet og rikdom mot oss. Og slik er han mot oss hele livet – ”i de kommende tider”, v. 7 (det verset står nok også i et videre perspektiv, men brukes her om oss nå). Gud ønsker å øse ut sin rikdom over sine barn og gi oss av sin uendelige velsignelse, jfr. kap. 1.
Og alt er nåde. Vi er benådet av kongenes konge, fordi Han tok ansvaret for all vår synd og skyld. Vi ble frikjent på grunn av Jesu verk. Det er evangeliet. Og nå leter han etter flere som vil la seg frelse.
4) Et nytt liv, v. 10.
Nå begynner en ny vandring for en kristen, også i det ytre. Vi er ikke frelst av gjerninger, men til gode gjerninger. Kristenlivet skal vise igjen i vår hverdag. Det vil merkes at du er en kristen. Du lever nå på en annen måte enn før. De ytre synder blir fortid, du gjør dem ikke lenger. Skulle du falle i en synd, kommer angerens gråt straks over deg og du går til Jesus og ber om ny tilgivelse.
Gud har nå planlagt dette nye livet ditt. Han har lagt ferdige noen gjerninger som han vil at du skal gjøre. Det betyr at han gir deg anledninger og åpner dører for deg til å leve rett med ham. Nå ber han oss om gå der, ta opp gjerningene, selv om det betyr en offervei for deg.
Du møter kanskje en gammel som bærer en tung handlebag – og du sier: Skal jeg hjelpe deg med den? Du hører om en syk som er så ensom – og du tenker: I dag skal jeg gå innom ham eller henne. Du sitter på et vitnemøte og hører at ”ordet er fritt” – og du tenker: Jeg har så lyst å si at også jeg er en kristen. Og mange andre ting skjer i livet ditt. Bruk disse anledningene, og du vil merke velsignelsen ved å gå. Du er jo skapt på nytt til det.
Og i alle ting gjelder det: Alt er Guds verk, og derfor skal han ha all ære. Han er verd det.
Amen.
