141) Joh. 5, 31-36.

Døperen.

Joh. 5, 31-36. 3. advent.

Døperen Johannes skulle komme før Jesus og bane vei for ham i folkets hjerter. Og Jesus hadde alltid et fint vitnesbyrd om ham.

Bibelen har profetier om en slik forløper for Messias. En av dem er hos den siste profet i GT, Mal. 3, 1: Min budbærer. Vi finner han også i Jes. 40, 3: Det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Det jødiske folk var de eneste som fikk dette varsel på forhånd. Og de fikk også høre om Frelseren som skulle komme, Messias eller Davids Sønn.

Johannes var budbæreren som skulle forberede hjertene hos dette folket. Og det passer godt inn i vår adventstid nå. Vi venter på minnedagen om hans komme ved juletid, og vi skal forberede oss på hans andre komme.

Hvem var Johannes og hva gjorde han?

1. Han var et lys.

Lys brukes i Bibelen som bilde på hellighet og renhet, oftest i åndelig mening. Johannes var et slikt menneske der dette uttrykket var sant. Han var sikkert ikke syndfri, det er intet menneske. Men han levde i troen på sin Gud og Herre og fulgte Guds vilje etter evne. Det betyr ikke absolutt fullkommenhet i vandel og arbeid. Men det betyr mer at han ikke gjorde noe urett bevisst og med vilje. Om det skjer med oss, skal veien være kort til vår Herren med bønn om nåde og tilgivelse. Vi kan ikke leve i og med bevisste synder.

Lyset har også som oppgave å vise rett vei og dermed peke på avveier og farer i livet. Lyset peker framover og sier: Der går veien, og der er trygt å vandre. Går du utenom den, vil du falle og komme helt bort.

2. Han vitnet om Messias.

Den viktigste oppgave for Johannes var å forkynne om Messias og si at nå kommer han. I den sammenheng talte han omvendelse og et rett liv. For å kunne bli og være en Jesu etterfølger, måtte de vende om fra sine synder og leve etter Guds vilje. Derfor var Johannes en vekkelsespredikant av stort format.

Hovedtemaet hans var Messias. Det var mange profetier om ham i Det gamle testamentet, og han kjente nok sin Bibel. Nå skulle han vise folket at dette snart skulle oppfyllelse. Nå kom han snart for å gjøre den frelsergjerning han var bestemt til.

3. Jesu gjerninger er større.

Jesus taler fint om Johannes. Men han vet at hans forkynnelse bare var forordet for selv frelsen. Den skulle han oppfylle. Mitt vitnebyrd er større, sa han. Han visste alt og kjente frelsens hemmeligheter på en annen måte enn døperen. Men det var ingen kritikk av Johannes, og han talte heller ikke nedverdigende om ham.

Men han mener også noe mer. Han viser nemlig til sine gjerninger. Da tenker han nok på de spesielle handlinger som et vanlig menneske ikke kunne gjøre. Og fordi at gjerningene var så spesielle og store, var de også vitnesbyrd om at han var stor og noe annet enn disipler og fariseere. De var et bevis på at han kom fra Gud og var Gud lik. Ingen andre enn Gud kunne gjøre hans gjerninger.

Det viser hvorledes Jesus selv verdsatte sine gjerninger. De var ikke bare gjort for å hjelpe mennesker i nød, selv om det også er sant. Men han gjorde dem for å vise at han var sendt av Gud. Det var jo en forutsetning for at de skulle tro på ham og bli med i det nye gudsriket.

Jesu gjerninger var større enn alt fordi han selv var den største på jord, nemlig Guds Sønn i et menneskets skikkelse.

Dette skulle ha overbevist alt folket om at han var Messias og tatt imot ham. Men de gjorde ikke det. Og det var ulykken for dem som hørte Jesus første gang. Noen hørte og trodde, bl. a hans disipler og kvinnene som fulgte ham. Men de lærde og de som levde perfekt etter Guds lov hadde ikke bruk for hans nåde. Mange av dem ville klare seg selv, og mente de gjorde det.

Paulus var en av dem som i begynnelsen trodde han var slik Gud ville ha ham. Men en dag møtte han Jesus personlig utenfor Damaskus. Det forandret hele hans indre liv og tenkemåte og dermed hans ytre liv og tjeneste.

140) Joh. 16, 21-24

Sorg  og glede.

Joh. 16, 21-24. 2. advent.

Denne adventteksten handler om bønn etter tale om trengsel og Jesu nærvær og glede i de troendes hjerte. Det er mange ting som kan skje for en kristen. Vi er ikke fritatt for all nød og vanskelighet her i verden. Det er en syndig verden vi lever i. Men vi har også løfte om noe stort både her i verden og i evigheten.

Egentlig hører alt dette med til ventetiden, som advent er. Ventetiden kan bli lang og vi synes kanskje at det drøyer for lenge noen ganger. Så får vi overlate også det i Guds mektige hender. Han vet best hva som tjener oss og hans rike best. Kan vi ikke stole trygt på det? Nå samler vi sinnet om noe av det Jesus sa denne gangen, noe som preger kristenlivet. I mer eller mindre grad finner vi det hos alle troende mennesker.

a) Sorg.

Dere har sorg, sier han. Og i teksten er et bilde brukt: En kvinne som skal føde, har smerter og derav sorg og trengsler. Det får alle kvinner erfare når de føder. Men de opplever også at når barnet kommer, glemmer de det vonde og tar seg av det nye livet. Trengselen er liksom forsvunnet.

Den tanken skulle fylle alle kristne når de synes det er vanskelig. Det er egentlig en kort og liten stund, så kommer noe nytt og gledelig. Verden kan plage de kristne. Det har den gjort mange ganger i flere land. Det hendte i Romerriket med store forfølgelser i flere hundre år. De måtte flykte inn i katakomber og bort fra byene for å berge livet.

I senere tider har både nazister og kommunister og muslimer forfulgt de kristne og påført dem store smerter og sorg og skade. Politikere vedtar noen ganger lover og forskrifter som direkte skader de kristne og stenger veien for en fri kristen tro og levemåte.  

Men det kan også skje i vårt daglige liv. Alle mennesker opplever sorg og smerte i sitt liv. Men for en troende er det spesielle saker som kan gi oss tårer og smerte. Det er ofte våre egne feil og syndefall som skaper sorg og nød hos en kristen. Og spesielt vondt er det å oppleve at vi gjør de samme synder gang etter gang. Vi ønsker så inderlig å være fri alt vondt inne i oss og omkring oss. Men det er ikke alltid slik.

Vanskelig er det også å møte det vonde hos andre mennesker, også de som er oss nær. Noen ganger kan vi ikke komme unna det heller, og vi er nødt til å leve med slike mennesker. Det skaper sorg i vårt indre.

Vi må også nevne nøden vi har for de ufrelste. Det gjelder våre nærmeste som ikke er frelst. Hvordan skal det gå med dem i evigheten? Men vi tenker også på hjemstedet vårt, bygd eller by i Norge. Der er mange uten fred med Gud og evig liv. Men sirkelen blir større og større. I landet vårt er det mange uten Gud, og det er mange år siden det har vært vekkelse og liv mange steder. Og deretter går tanken også til de mange millioner hedninger som aldri har hørt et klart budskap om frelse. Skal de aldri få høre ordet om korset? Det skaper sorg hos en levende kristen.

b) Glede.

Likevel – livet som kristen er ikke bare sorg og slike tunge stunder. Jesus sier i teksten: Deres hjerte skal glede seg. Det sier Bibelen mye om. Gleden er en del av kristenlivet. Hos Nehemias står det f. eks.: «Og sørg ikke, for glede i Herren er deres styrke,» Neh. 8, 10. Her er begge deler tatt med. Vi kan oppleve sorg, noen har mye av det. Men sørg ikke! Sier han. Og det betyr at vi ikke skal dvele ved sorgen eller leve i den, men prøve å komme ut av den.

Gleden er kanskje en slik utvei for de sørgende. En Herrens tjener sa til meg en gang jeg var nedtrykt og trist: Kan du ikke finne noe som du kan glede deg over! Og det ble en vekker og en hjelp der og da. Visst hadde jeg noe som gledet meg. Når vi henter fram det, har det en evne til å minne oss over flere gledelige tider og forhold i vårt liv. Gledesgrunnene vokser liksom ved å brukes.

Og i teksten vår heter det: Jesus sier: «Jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg.» v. 22. For en troende er det slik at Jesus selv kommer nær til oss, og han er vår virkelige gledes grunn. Vi må bare bli opptatt med ham og hans gjerning. Han kom til jord for vår skyld, og han døde for oss. Han gir oss daglige nåde og kraft og veiledning i livet. Vi lever vårt kristenliv ved ham. Jeg kommer – og dere skal få glede.

Vi legger også merke til at Jesus sier: deres hjerte skal glede seg. Det er ikke en ytre glede, og den kan skifte fra dag til dag. Ja, den kan forandre seg på kort tid i løpet av en dag. Men vårt hjerte – det er vårt indre liv med Gud. Der lever vi i en åndelig verden så å si. Og for et Guds barn er det den virkelige og reelle verden. Det gode med den er at den eksisterer og er der uansett hvordan det går i det jordiske og legemlige liv. Derfor kunne fanger synge lovsanger til Gud mens de satt i lenker, som i Filippi.

c) Bønn.

Etter dette taler Jesus om bønn. Det er en pulsåre i kristenlivet. Men legg merke til at Jesus først sier noe: På den dags skal dere ikke spørre meg… Det hadde de gjort nesten hver dag de siste tre årene. Men nå er den tiden forbi. Han skal dra bort fra dem og de har ikke lenger en direkte kontakt med ham på menneskelig vis.

Heretter skal de til Gud, skaper og oppholder av hele verden. Men de må huske å be i Jesu navn. Da vil Gud bønnhøre og gi dem alt. De har åpen adgang til Guds trone, når de bygger på Jesus gjerning og ord. «Bønnen er nøklen til nådens dør.» Og Jesus er mellommannen og bindeleddet mellom oss og Gud.

Vi ser også at bønn og bønnesvar og glede hører nøye sammen. Og en kristen eier alt dette. Løftet står klart her og mange andre steder: Be og dere skal få. Og det er veien til glede, ja den fullkomne glede i Gud. La oss gjøre bruk av den.

139) Mat. 9, 35-38.

Folket og kallet.

Mat. 9, 35-38. 4. treenhet.

Jesus har helbredet flere og gjort under, bl. a. Jairus’ datter og to blinde. Han har også kalt Levi til å følge seg, og han ble senere kalt Matteus. Det var han som skrev dette evangeliet. Nå dro han videre omkring i alle landsbyene i Galilea. Han gikk inn synagogene og lærte folket. Det var Guds rike og evangeliet han talte om her som alltid. Og han helbredet alle som kom, uansett hvilke plager de hadde. Det må ha vært en underlig tid. Vi må følge ham et stykke her.

1. Folket.

Han hadde sett dette folket mange ganger på sine reiser. Men nå ser han dem med Guds øyne. V. 36. Det er et åndelig syn med et himmelsk blikk. Det er viktig å se og bedømme folk på den måten. Ellers kan det lett bli feil medisin vi gir. Jesus ser noe som de fleste andre ikke oppdager. På tross av at mange ble helbredet og fikk hjelp i timelig nød, så han noe som manglet. Vi har vanskelig for å godta det som er galt hos oss selv. Vi vil tro det beste. Spørsmålet er hvilke øyne vi ser med.

Her ser han en flokk mennesker som var herjet og forkomne som sauer uten hyrde. Og det var ikke på utsiden de var slik. Han så den åndelige situasjon hos mennesker som ikke trodde på Gud og fulgte hans vei. Bildet av sauer og hyrde er nettopp brukt slik i Det gamle testamentet. Jfr. Esek. 34 og Salme 23.

Den sosiale nød er vanskelig nok for mennesker. Det er også politiske situasjoner med undertrykkelse og frykt for terror og atombomber. I et evighetsperspektiv er likevel den åndelige stilling mye verre. For da hendler det ikke bare om noen år eller et liv. Da gjelder det evigheten.

Det er i den sammenheng Herren sier hos Esekiel: Jeg vil spørre etter min hjord og se til dem, kap. 34, 11. Spørsmålet er: Hvorledes har du det med Gud? Det er det viktigste i livet. Jesus så at mange jøder levde uten Gud og var dermed fortapt. Derfor sier han i etterkant til sine tolv disipler: Gå heller til de tapte får av Israels hus, Mat. 10, 6.

Da Jesus så dette, reagerte han slik: Han fikk inderlig medynk med dem. Det er frelserhjertet som banker for hans eget folk nå. Det ville ikke gå dem godt om de fortsatte på den breie vei. Den fører uvegerlig til fortapelse. Mat. 7, 13. da er huset bygget på sand og raser sammen i dommen. Mat. 7. 26.

Nå kan vi spørre om vårt eget land og folk er noe bedre? Mange har i alle fall tilsynelatende sagt farvel til alt som hører Gud og kristendom til. Og de ser det ikke selv. Møtet med Gud på den siste dag vil komme overraskende på dem.

2. Disiplene.

Da talte han til sine disipler. Han ville vise dem den største nød i verden: at mennesker lever og dør uten Gud. Vi vet ikke hvor mye de hadde forstått av dette før, eller om de fattet det nå. Vi mennesker er ofte trege til å oppfatte åndelige ting. Det må sies igjen og igjen og repeteres mange ganger. Vi kan be Jesus lære oss mer og hjelpe oss til å lytte. Nå sier han tre ting til sine nærmeste medarbeidere – og til oss alle:

a) Høsten er stor.

Han mener at mange er ufrelste, og det gjelder nok til alle tider. Historien viser at folk flest ikke er preget av Guds rike og hans vilje. De er preget av verden og synden og alt som svarer seg her på jorden. Det gjelder Norge og Skandinavia og Europa – og like til jordens ende. Folketallet i verden øker for hvert år, og det gjør også hedningene og de mange mennesker i «kristne land». Slike store land er Kina og hele den arabiske verden og ellers de mange mindre land på alle kontinent.

Dette ser vi av bl.a. misjonsbefalingen i Mat. 28, 19. der taler Jesus om at alle folkeslag behøver hans ord og frelse. Derfor måtte de gå ut til hver krok av verden. Dernest sier han:

b) Arbeiderne er få.

Arbeiderne er her både såmennene og høstfolket. De er alle nødvendige i Guds rike for at det skal vokse. Det er ikke sikkert at det alltid er for få prester, predikanter eller leder og aktive kirkefolk.

Det kan hende vi noen ganger er i samme situasjon som på Gideons tid. Herren sa til ham: Du har for mye folk, Dom. 7, 2. Og etter en utrenskning lød det igjen: Ennå er det for mye folk, v. 4. Jesus bad ikke om flere folk. Han ønsket flere arbeidere. Og det er slike som er villige til å slite og ofre for Guds rike. Det er ikke sikkert at det behøver å vøre heltidsarbeidere, selv om det alltid må finnes slike.

Arbeidere er også slike som ønsker og ber om at sjeler må bli frelst.

Det er det alltid for få av!

c) De skulle be.

Disiplene skulle be. Det var en hovedoppgave. De måtte tale med Gud om sitt arbeid slik de også gjør det om sitt eget liv. Vi skal ikke først og fremst være så opptatt av å gå. Vi må først og ofte ned på kne og tale med Høstens Herre.

Det vi skulle be om var at Herren måtte drive noen ut i tjenesten. Ordet for drive eller sende heter på gresk ekballå. Det betyr å kaste ut, som å kaste ut en reservestyrke i krig. Vi ber om at Gud må gjøre det med noen. Han må finne noen som han får gjøre skikket, og få dem ut i tjenesten for Gud. For det haster mot tidenes kveld.

Bønn er vårt beste våpen i all slags tjeneste for Gud. Det er det viktigste arbeidet vi gjør for Gud. Da ber vi om at disse sendebudene ikke må få ro til å være hjemme i fred. De må ut i arbeidet. Vil du gjøre det om herren rører ved deg nå?

3. Et oppdrag, kap. 10.

I neste kapittel ser vi noe. De som bad Gud drive noen ut i tjeneste, blir selv sendt ut. Han kaller og sender de som innvier seg i bønn og lever med Jesus. 12 stykker ble kalt denne gangen. De skulle ut i et spesialoppdrag for Jesus. Og likevel var det en som sviktet. Judas. Derfor ser vi at det bare var elleve igjen i kap. 28, 16.

Det er også vårt oppdrag til alle tider. Jesus ser etter villige sjeler – han «venter på unge som vil gå med livet selv som innsats i ildlinjen vil stå.» Kanskje det er deg?

138) Mat. 21, 10-17.

Tempelrensingen.

Mat. 21, 10-17. 1. advent.

Jesus renser templet. Det hadde han gjort en gang før, Joh. 2, 13 ff. Det var en reell og historisk handling av Jesus, og på samme tid en symbolhandling. Den siste gjelder til alle tider – om et hellig sted som må bevares hellig. Og da må det noen ganger renses på en særlig måte. Og det er vi vitne til i dag. Hos Johannes skjer dette ved begynnelsen av hans offentlige tjeneste, og her skjer det ved slutten av den.

Jesus er på vei inn til Jerusalem og går opp til templet. Selv om han tidligere hadde vist at dette var et hellig sted der handel og pengekjærhet ingen plass hadde, gjentok det seg altså nå. Han renselse forrige gang hadde ingen varig virkning. Det minner straks om at renselsen må være stadig og gjentas hele tiden. Vi kan sammenligne det med noe så hverdagslig som å vaske hendene. Det er ikke nok at vi gjorde det i går eller forrige år. Det må gjentas hver dag, noen ganger flere ganger for dagen.

Det er tekst for første søndag i advent. Og bibelordet handler om at Jesus kom. Advent betyr komme eller å vente på noe. Nå venter vi på julehøytiden som nettopp handler om at Jesus kom til jord. La høytiden være nettopp det: å takke for at han kom og så følge ham på hans vei. For det er Guds vei som alltid er den rette.

Men teksten handler også om noe annet: nemlig grunnen til at Jesus kom, eller hva han skulle gjøre her i verden. Han renset templet, som kan stå som et bilde på hans frelsergjerning. Han skulle rense oss fra synden. La oss se litt nærmere på det som skjedde da.

1. Jesu gjerning.

Det kan se litt merkelig ut. Han begynte ikke med å tale eller trøste folket. Det var noe han ikke kunne overse og som han måtte gjøre først. Ellers ville alt annet være unyttig og faktisk meningsløst.

Han drev ut handelsmennene der, v. 12. Bakgrunnen for dette var trolig at folk som kom langveis fra og byfolk behøvde lam eller dyr for å ofre til Herren i templet. Og da måtte de har rette penger til å betale dyrene med. Noen benyttet anledning til å selge dyr og å veksle penger. Da gjorde de den feilen å flytte salgbodene helt opp til tempelplassen for å være så nær som mulig. Dessverre er det ofte slik at en feil vil gjenta seg slik det gjorde her.

Handel og pengeveksling er i og for seg lovlig nok. Men det ble feil når det skjedde i og ved Herrens hus. Det er ikke alt som skal skje der. Et hellig hus er for Gud og et sted for tilbedelse og offer for oss. Det lovlige blir altså synd ved å skje på feil plass. Slik vil det syndige tilsmusse det hellige og stedet vanhellig.

Ser vi på kirkehistorien, oppdager vi at pengenes makt har brakt synd og frafall inn i menigheten mer enn en gang. Det gjelder trolig Romerkirken så vel som senere menigheter. Penger kan få en veldig makt over alle mennesker, også de som tjener i Guds rike. Det er ett av de steder vi må være særlig våkne og på vakt.

2. Jesu tale.

I v. 13 ser vi hva Jesus sier. Han viser straks til det Skriften sier. Det er alltid trygt. Det står skrevet, sa Jesus, og siterer et ord fra Jes. 56, 7: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk. Der skulle det ikke være plass for verdslighet av noe slag. Han ville vise hva et gudshus egentlig er. Det er både et bedehus og et sted der vi skal tilbe vår Skaper og Frelser. Da må alt det som forstyrrer holdes ute.

Mitt hus, sier han. Her tenker han på templet i Jerusalem. Det var fortsettelsen av tabernaklet under ørkenvandringen. Der ville Gud møte sitt folk, og det skulle derfor være et hellig sted. Som vi vet er den tid over med Jesu komme. Og vi kan ikke sidestille kirker og bedehus i dag med templet. Likevel er det et sted der Guds ord skal forkynnes og Guds folk på en særlig måte være i bønn. Det er et spørsmål om ikke altfor mye «verdslighet» har fått plass i slike hus nå. Vi må særlig passe oss for å gjøre et Guds hus til en arena for underholdning av ulike slag.

3. Jesus helbreder.

Nå viser Jesus sin makt på jorden og nøyer seg ikke bare med å tale. Og alt blir gjort for å vise at han er Gud og overbevise mennesker om det. Han helbreder også syke. De kom til ham i templet, dvs. på tempelplassen. Der var blinde og lamme som søkte Jesus for å få hjelp i legemlig nød. Det gikk nok rykte om Jesus etter flere års arbeid omkring i landet. Han hadde makt over sykdom av ulik slag. Der han var, ble det tent et håp om hjelp.

Og han helbredet dem, sier Matteus. I årenes løp var det nok mange som opplevde slik legemlig hjelp. Mesteren hadde omsorg for folket. Også her viste han sin guddoms makt, nå på slutten va hans liv og virke.

4. Barnas lovsang og ledernes reaksjon.

Noen barn stiger fram og blir forkynnere. Deres sang får Jesus til å si noen viktig. Også denne gang siterer han Guds ord. Det er hele tiden hans våpen og arbeidsmåte. Vil ikke folk høre Guds ord, vil de aldri bli omvendt og frelst. Vi må høre det Gud sier om oss selv og om frelsens vei i Jesus.

Vi synes kanskje det er underlig at ledere og lærde menn ble harme når Jesus gjorde under og barna sang på sin uskyldige måte. Det er ofte lite grunn til å anklage barn for noe når vi ser bort fra bråk og uro. Det var nok sangens innhold i dette tilfelle som irriterte dem. De kalte rett og slett Jesus for Davids Sønn, som var et uttrykk for Messias. Og det var selve kjernen i fariseernes anklage mot Jesus.

5. Profetisk.

Som Jesus renset templet på jord, vil han gjøre det samme med sin synlige menighet ved sin gjenkomst. Hans sanne menighet er ren og rettferdig allerede her på jorden. Den som er i Kristus har ingen mangler åndelig sett. Men det gjelder ikke alle i den synlige menighet. Den er nok skrøpelig, og noen lever der uten bryllupskledning på. Jfr. mat. 22, 11ff.

Ved sitt komme er det bare de som ved en sann tro på ham, er frelst og fri som blir med. Vi kjenner ikke alle dem, men Herren vet om hver enkelt. Hyklere og folk som lever i uoppgjort synd vil han rense ut. Det samme skjer med de som vil være kristne på egne gjerninger. Jesus vil hente hjem en ren og hellig flokk troende – de som er skjult i Kristus ved troen.