92) Rom. 3, 24.

Rettferdig ved tro.

Rom. 3, 24.

Den engelske presten Albert Barnes som har skrevet fortolkninger til mye av Bibelen, sier om dette verset: Det er essensen av evangeliet. Og Luther kaller læren om rettferdiggjørelsen for hovedartikkelen i den kristne tro. Det er altså viktige ting som er skrevet her. 

Tre-fire spørsmål kan vi stille ved dette verset: Hva betyr rettferdiggjørelsen, Hvorledes skjer den, og Hvorfor kan Gud gjøre syndere rettferdige? Og dette: Hvordan blir det mitt? Det er viktig for et menneske å få svar på disse spørsmålene. 

I. Hva er rettferdiggjørelse?

Det er viktig og vi behøver et rett og godt svar, om det som Bibelen oss. For her tenker vi ikke på en menneskelig og jordisk rettferdighet, og heller ikke om det folk flest mener med rettferdighet. Her er det bare Guds tanker som gjelder, for her taler vi om Guds rike.

Paulus sier: de blir rettferdiggjort. Og det sier at de var urettferdige. Bibelen er klar på dette: Alle er syndere for Gud, Rom. 3, 23. Helt fra syndefallets dag, 1. Mos. 3, gjelder dette. Og vi synder hver dag og hvert minutt, i ord, gjerninger og tankeliv. Alt det vi har er urettferdig i Guds øyne. Og da er framtida bare et evig helvete. 

Men – sier Ordet: Vi kan bli rettferdige, dvs. frikjent fra alle synder. Vi kan stå uten ansvar for vår synd innfor Gud. Det er veldig. Det betyr rettferdigheten her. Hva skal jeg gjøre da, for å få den? Det er et livsviktig spørsmål. For noe må jo skje om vi skal få en slik forandring. 

Her svarer Rom. 8,33: Gud er den som rettferdiggjør. Det er altså et Guds verk. Alt er Guds gjerning når det gjelder frelse. Han frikjenner oss fra synden, frelser og tilregner oss sin egen fullkomne rettferdighet. Her er det ikke noe som vi har gjort selv, alt er av Gud. Det er som Brorson synger: 

Gud for alle riker,

dømmer selv og sier:
Denne han er fri!

Han er tod i Jesu blod,

Satan, synd og død må rømme,

hvem vil meg fordømme?

Det skjer ved Guds domsstol. Gud er selv dommer, og da er det rett! 

Rosenius sier noe om dette: Det er som om han (synderen) i alle sine levedager aldri har gjort det minste vondt.”

Da er du fullkommen, for Gud har gjort alt.

Et par vakre bilder fra GT kan vi minne om: Først Sakarja 3, 4: Engelen sa: ”Ta de skitne klærne av ham (det er synden og alt dens vesen). Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær.” Det får du høre i evangeliet: Jesus tar din synd fra deg. Det er dine gamle klær. Deretter gir han deg nye klær, høytidsklær. Det er Guds egen rettferdighet som Jesus kjøpte til deg på Golgata. I ham er du festkledd og skikket for himmelen. 

Dernest står det i Jesaja 61, 10: ”Jeg vil glede meg i Herren… For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg – lik brudgommen – og bruden.” Han har gjort det, og vi står ikledt Guds egen drakt. Rosenius sier videre: ”Vår rettferdighet består i det som Kristus gjorde for oss.” 

Vår rettferdighet er ved troen Jesus selv. Vi er skjult i ham, helt og fullt. I den greske oversettelsen Septuaginta står et ord som betyr en lang kleding. Den dekker hele meg, foran og bak. Slik er Jesus for Guds barn.

II. Hvordan skjer det?

Blir vi frelst og salig ved et godt og langt liv? Eller ved mange gode gjerninger, for mennesker i nød og som gaver til Guds rike? Må ikke det telle, slik at vi fortjener noe av frelsen. 

Ordet sier her: Det er ufortjent. Den tanken er helt motsatt av det mennesker ønsker og vil. For vi vil gjerne gjøre noe. I dag taler man om at alle er verdifulle, særlig for barna. Og fra en synsvinkel er det rett og sant. Men vi har ingen ting av verdi som gjelder til frelse. Guds rike er noe helt annet enn denne verden. 

Jesus sier i Mat. 9, 13: Han er ikke kommet for rettferdige. Her betyr det slike som mener de er gode nok for Gud. De behøver ikke å bli bedre. For det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Og åndelig talt er vi alle mennesker dødssyke. Derfor behøver vi en helt annen frelse enn våre egne gjerninger. 

Av nåde, sier Paulus. Det er som gave, av Guds godhet. Ingen ting i oss kan brukes. Hele frelsen er Guds verk. Olav Valen-Sendstad skrev i boka Rettferdiggjort ved tro: Noen synes det er selvfølgelig å være en kristne. Men Guds ord sier at det er det minst selvfølgelige. 

Ja, slik er det. I v. 22 sier han det slik: Ved tro. Og det er å ta imot, ha en åpen hånd og et fattig sinn. Rosenius sier om troen: ”Ikke alene kunnskap om Gud--- men at du i din syndenød ble så grepet av evangeliet og Guds rettferdighet, at du ikke kan leve uten det.” Slik har Guds folk alltid tenkt og trodd. Og vi ser noe av det samme i Landstads salme fra 1833: Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste. 

Vi ser det også i Rom. 4, 5: ”Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.” Derfor er troen ingen lite sak. D er får du del i hele himmelens frelse.

III. Hvorfor kan det skje?

Det blir nå et viktig spørsmål. Hvis Gud kan til og frelse en synder slik uten noen egen anstrengelse, da må Gud selv ha gjort noe i forkant. Det er altfor stort og viktig til at han kan ordne det uten et forarbeid. 

I v. 25 har vi et svar. Gud stilte Jesus til skue i hans blod som en nådestol ved troen. Det ordet peker tilbake på 3. Mos. 16 om den store forsoningsdagen. Da ble offerblodet dynket på lokket på paktens ord som en soning for folkets synder. Og dette lokket kalles ”nådestol”. I den nye pakt er det Jesu offer og hans blod som gjelder. Der er nåden og forsoningen og frelsen. Jesu død var grunnvollen og forutsetningen for vår frelse. Ingen er frelst og berget for evig uten å tro på det. 

Det skjedde som kjent i påsken. Der finner vi frelsens grunn. For der på korset ser vi at Jesus bærer alle synder og betaler all skyld med sitt liv og død. Han har fjernet syndet så fullstendig at den ikke lenger finnes for den troende. 

Rom. 8, 3 sier noe her: Det som var umulig for loven, det gjorde Gud. Det vi ikke kunne klare ved å være god og gjøre gode gjerninger, det gjorde Gud. Og det gjorde han ved å sende Jesus til korset.

Om det står det i Kol. 2, 14: Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Hele vårt liv taler imot oss når Gud viser oss vår svikt og fall og synder. Så sier Paulus: Han utslettet alt sammen. Det er borte.

En salmedikter sier det slik:

Hvem kan tenke på den smerte

uten med et såret hjerte

om endog en synder led.

Men her led den evig høye

– smelt mitt hjerte, gråt mitt øye,

se, her lider hellighet!

Å, la aldri noensinne

korsets tre meg gå av minne,

som du, frelsens fyrste, bar.

Men la kors og død og smerte

tale, rope til mitt hjerte

hva min frelse kostet har.

Frelsen er fri og gratis for oss. Men det kostet Gud alt – hans egen sønns liv.

Har du tatt imot det. Eier du dette evige liv i Jesus? Hvis ikke er du evig fortapt. Det er den ubehagelige sannhet vi må tenke gjennom. 

IV. Hvorledes får jeg det?

Som sagt nytter ingen gjerning eller gode forsetter. Det er alt bortkastet. Men en profet har sagt det kort og klart: ”Kom, la oss gå i rette med hverandre.” Jes. 1, 18. Å gå i rette med betyr her et oppgjør. Vi forteller ham alt om våre synder, så mye vi kan komme i hu. Slik legger vi saken fram for Herren. Da sier han: Om dine synder er så røde som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Selv den farge som ikke kan fjernes, kan han ta bort. Det gjelder altså de verste synder og de største syndere. 

Og Salme 103, 3 sier: Han som forlater all din misgjerning… Her er ingen unntagelse. Alt i vårt liv er regnet med, også det vi ikke kan huske nå. Han tilgir og later alt. 

Til slutt et ord igjen av Paulus i Ef. 1, 7: I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse. Etter hans nådes rikdom. Vi løses fra synden og vår egen fortid ved å tro på blodet. Og der er rikdom nok i nåden for oss alle sammen. Underet er at nåden aldri blir oppbrukt. Så stor og ufattelig er Guds rikdom. 

Du får det ved tro på Jesus. Amen.

Nils Dybdal-Holthe.

91) Luk. 2, 1-14.

Jul.

Luk. 2, 1-14.

Det er jul nå. Folk opplever denne høytiden forskjellig. Noen er opptatt av stemning og lys og snø og engler. Barna er opptatt av gaver og mye godt på bordet. Ja, det gjør også de voksne i et velferdssamfunn som vårt. Overdådige julebord både hjemme og på arbeid preger tiden mange steder. Gode økonomiske tider gjør ikke alltid folk gudfryktige.

Den første jul var noe annet, og noe av det skulle følge oss også inn i vår jul. Josef og Maria var på reis. og det var strevsomt å reise på den tid, særlig når den unge Maria var med barn. De var trette og slitne og hadde ikke god anledning til å bade eller rense seg.

Da de kom fram, opplevde de at alle steder var det fullt. Herberget hadde ingen seng å by den unge fruktsommelige kvinnen. De måtte nøye seg med en stall. Blant høy og strå og husdyr skulle de oppleve sin første jul. De skulle innskrives i manntall slik at romerne visste hvor mange jøder det var i landet. Slikt hadde ikke skjedd der før i deres tid.

Innskrivningen skulle gjelde hele verden, står det. Noen mener det kan bety alle landsdeler av hele Palestina. Ordet er noen ganger brukt i en slik innsnevret betydning. Uansett gjelder det alle jøder. Den tyske presten W. F. Besser sier her: «Gud hadde også innskrevet dem og funnet at verden var i dyp gjeld til ham ved synd og misgjerning og hadde intet å betale med.» Og her har vi den åndelige dimensjon ved julebudskapet. Det var derfor Jesus kom.

Nå fikk det unge paret himmelbesøk. Noen jøder ute på marken fikk også det. Et budskap lød denne natten til hyrdene utenfor Betlehem der dette skjedde. Der en slik englesang lyder, er det alltid himmelbesøk. Da skjer det noe.

Det var en skremmende opplevelser. De ble redde og engstelige for dette uforklarlige og ny. En Herrens engel stod plutselig hos dem. Og det lyste omkring ham. «Meget forferdet» ble de, v. 9. Det er mye i denne verden som kan skremme oss, særlig når det skjer plutselig og uventet. Hva hadde vi sagt og tenkt om en engel uforvarende stod ved vår side i en sen nattetime? Og om han så talte til oss, ville vi trodd det?

Engelen forsikret dem om at det ikke var noen grunn til slik redsel. Han kom tvert om med en gledelig nyhet, om et godt budskap – et evangelium for folket. «Frykt ikke!» Gled dere heller over det som skjer i kveld! Slik kunne engelen sagt. For han har virkelig et budskap til dem og til hele jødefolket – ja, til alle sjeler i verden. Hva er det han sier?

1. En frelser er født.

Engelen sier det klart: Barnet som er født i dag er Messias. Det skjedde i Davids by som var Betlehem. v. 11. Og han er en frelser. Disse ordene forstod jødene. Det var en gjenklang av deres bibel, det gamle testamentet.

Og det er virkelig sant: Vi behøver en frelser. Verdens ondskap viser det klart i det ytre. Vår egen indre tankeverden er ikke noe bedre. Alt peker tilbake til syndefallet. Adam og Eva var representanter for oss alle. De var ulydige mot Gud og syndet og førte dermed hele menneskeheten senere ut i fall fra Gud. Etter dette har alle mennesker vært ulydige mot Gud og lever i synd.

Derfor trenger vi en redningsmann. Vi er som et mennesker ute på ville havet uten redningsbåt eller noen hjelper. Vi er som dødssyke mennesker i et land uten lege og medisiner. Slik er situasjonen til alle mennesker.

Julehøytiden er meningsløs uten dette bakteppet. Men nå er Jesus født! Frelseren kom til jord og vi har mulighet til å bli berget. Slik er julen vårt store håp om redning og frelse. Det var Jesu oppgave å frelse verden. Og det ble fullbrakt på korset på Golgata. Da ropte han «fullbrakt». Barnet ble vårt frelseshøvding og gjorde det vi ikke kunne.

For å få del i dette, må vi komme til Jesus og tro på ham. Det er å ta imot Jesu frelsesverk av bare nåde, Joh. 1, 12. Da blir vi født på ny og blir himmelborger.

2. Glede.

Engelen sier også til hyrdene noe mer: Jeg forkynner dere en stor glede, v. 10. Den store gleden i denne sammenhengen er ordet om Jesus som var født. Jesu komme til jord er en stor glede for verden. Det ville Gud at folket skulle høre. Derfor sendte han engelen med dette budskapet. På grunnteksten står det egentlig: For se, jeg evangeliserer dere (med) en stor glede. Han skulle jo sagt: jeg forkynner dere at et barn er født. Men nå sier han at en stor glede er kommet. Da blir det som W. F. Besser sier: Han «kaller slik det lille Jesusbarn med et nytt navn; det må hete: Det lille barn (er) en stor glede.»

Gleden henger sammen med er egentlig Jesu gjerning på jord. Han kom for å dø for våre synder. Han skulle ta bort alle synder ved å bære syndens skyld i vårt sted. Et slikt ord vil være til usigelig glede for den som ser sin synd og vet at han har et langt og alvorlig skyldbrev. Når han så oppdager at han ikke har noe å betale med, kan fortvilelsen komme. Vi føler det samme som profeten Jesaja i kap. 6, 5: Jeg er fortapt.

Når vi så hører om en som har betalt og som vil ta imot oss og gi oss alt det vi behøver, blir det sannelig glede i synderhjertet. Da blir ikke glede at alt går godt for oss her i livet, eller at vi finner mange gleder og fornøyelser i denne verden. Da blir jubelen og gleden en ekte og sann julefryd: Tenk, jeg er frelst og fri fra synden og har fått navnet skrevet i himmelen.

Det er nok dette Paulus mener i Fil. 4, 4: atter vil jeg si dere: glede dere. Evangeliet om Jesus skal få leve i oss hele tiden og være en stadig og varig glede i sjelen. Det kan nok hende at noe vil forstyrre gleden, men da må vi gå tilbake til gledens grunn: det Jesus gjorde for oss på korset. Der er det aldri forandring eller skygge.

3. For alle.

Denne glede skulle være for alt folket, står det. Her ser vi at evangeliet er ment og bestemt for alle mennesker. I dette juleevangeliet finner vi altså misjonstanken. Vi kan ikke beholde det for oss selv, vi må sende det ut til alle mennesker.

Denne tanken finner vi også igjen i himmelen. Det står om de som kom dit i Åp. 7 bl.a.: Den store skaren som stod for tronen, var av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål, v. 9. Da må ordet om Jesus ha kommet ut til alle der noen har tatt imot. Og de skal være i himmelen en dag. Av hver eneste slekt og stamme skal det være noen som kom til ham og ble frelst. Det blir også en gledesgrunn: Tenk at jeg i min slekt skulle få lov å bli med!

4. Et tegn.

Hyrdene skulle få et tegn på at de kom til rett sted og fant det rette barnet. De skulle lete etter et barn som var svøpt og lagt i en krybbe, v. 12. Det var trolig noen andre nyfødte barn i Betlehem. Det kunne være i herberget eller i et hjem i byen. Men bare dette barnet skulle ligge i en krybbe. Det var tegnet.

Dette tegnet taler om fattigdom, noen svært få hadde ventet. De fleste mente vel at Messias skulle fødes i et større og bedre hjem i landet. Kanskje hyrdene også ble forundret. Men nå skulle de anerkjenne det fattige lille barn som verdens frelser. Det skal ydmykhet til for å tenke det. Mange jøder hadde trodd at Messias skulle være en jordisk konge som skulle befri folket fra romerriket og gjøre dem til en ny og fri nasjon politisk. Jesus kom som konge, men hans hovedsak var å befri folket fra synden og fortapelsen. Det var hans gjerningen ved hans første komme.

5. Lovsang.

Den som tar imot frelsen i Jesus, har grunn til og får lyst til å prise Gud. Englene gjorde det, og hyrdene var lydige og gikk til Betlehem og møtte Frelseren. Det er da vi opplever sann fred her i verden. Tenk om alle mennesker var frelst og levde sitt liv i troen på Jesus! Da ville freden herske her. Og det skal en gang skje. Men til den dagen må vi være med og utbre evangeliet om den store glede som er Jesus selv. La alle få høre det.

90) Luk. 12, 35-40

Våk.

Luk. 12, 35-40.

I v. 40 kommer formaningen fra Jesus: «Vær rede». Det sier han fordi vi ikke er rede av natur. I en oversettelse (NO 85) står det: Vær beredt! Det er speidermottoet der speiderne svarer unisont: Alltid beredt! Det kan gjelde både vårt privatliv og landet vårt. Det viser historien oss.

Og grunnen til denne formaningen er at Jesus kommer tilbake til vår jord. Han har ikke forlatt oss for alltid, og vi må ikke sovne i alt det som verden byr oss og som et aktivt menneske både i arbeid og fritid kan bli fristet til. Vi er i grunnen alle utsatt for en slik åndelig søvn der det jordiske blir det viktigste. Det fører ofte til at vårt åndelige liv lider skade fordi det ikke får mat.

Mange ønsker å glemme tanken om Jesu gjenkomst. Noen går også med tanker om at de er gode nok om det skulle være sant at Jesus kommer igjen. De religiøse til alle tider er lik fariseerne på Jesu tid. Det mente det var selvsagt at de hadde alt i orden. - Noen stikkord viser oss tekstens innhold og mening. Og det går rett inn i vårt liv og vår situasjon også i denne siste tid.

1. Forventning.

I v. 36 sier Jesus: «Og vær dere som folk som venter på sin herre når han vender hjem.» Det er den tanke og ånd som lever i en kristen. Jesus er vår herre og mester på samme tid som han er vår frelser fra synd. Ved troen har vi samfunn med ham og har et nært forhold til Frelseren. Da blir han vår Mester og herre som leder og styrer vårt liv.

Alt er oppgjort med Gud og vi har fått en lengsel i vårt indre etter å møte ham. Det var normalt i den første kristne tid, og det er slik for alle sanne troende - selv om følelsesmessige trangen etter Jesus gjenkomst kan variere i våre liv. Og det er særlig når trengselen kommer at vi lengter bort fra vanskelighetene og ønsker at vi kunne komme til himmelen. Det har også Jesus gitt oss lov til, Luk. 21, 28.

 En utro tjener som stjeler og lyver for sin herre og andre, har ikke denne trangen. For han vet at da kommer oppgjøret og regnskapet. Ingen som bevisst fusker i sin kristendom, vil bestå for denne prøven. En kristen må alltid leve i erkjennelsen og bekjennelsen av sine synder for å ha frimodighet for Gud. Det vil Jesus minne oss sterkt om i dag. 1. Joh. 1, 9 er viktig her. Det ordet er skrevet til troende.

Ved bekjennelsen av synd skjer det utrolige: Han renser oss fra all synd og gir oss et nytt liv og ny frimodighet til å fortsette for de som allerede har begynt på veien. 1. Joh. 1, 7. Det er som når en ufremkalt film kommer ut i sollyset: Alt blir utslettet for alltid.

2. Arbeid.

I kap. 21, 35 sa Jesus at denne oppgjørsdagen kunne komme over folket som en snare. Det betyr at Jesus kommer uventet og uforvarende over folket. Og i vår tekst v. 35 står det at vi skal la hoftene være ombundet og lampene brennende. Det første uttrykket taler om en løs kjortel som folket brukte da det var vanskelig å både arbeide og å gå. Derfor vil Jesus at vi skal binde opp kjortelen, altså alt det som hindrer oss i å leve med Gud og virke for ham. Det er ikke sikkert at det er noen synd. Det kan godt være lovlige ting som hindrer deg i å være et vitne og å arbeide for Gud. Kanskje du er for opptatt av jordiske ting eller diverse fritidssysler. Vi blir dermed minnet om at alle deler i vårt liv er underlagt Jesus. Han er vår Herre, og det betyr at han skal bestemme.

 Det andre uttrykket om å la «lampene brenne» betyr egentlig det samme fra en annen synsvinkel. Her understreker Jesus at vi skal være rede hver tid og stund til å forlate denne verden for å møte Jesus når han kommer. Lampen må brenne slik at vi kan se. Det er troens lys som må brenne til vår siste dag.

Ventetiden skulle vi bruke til å arbeide for Jesus. I v. 37 taler Jesus nettopp om tjenerne som våker når deres herre kommer igjen. Vi fikk alle en tjeneste av Gud. Den er ulik for oss. Noen er svært synlige i sin tjeneste. Andre går hele livet uten at mange legger merke til det. Da skal vi alltid tenke at vi arbeider for Gud og ikke for mennesker. Det er nok når han ser oss. Dette er vår hverdagsgudstjeneste der Gud har satt oss. Den skal vi fullføre. Det kan være på en arbeidsplass, i hjemmet vårt eller i en katedral. Målet er alltid det samme: At mennesker må bli frelst. Du er prest for Gud der du er.

3. Våk!

Ettersom vi er utsatt både for fristelser og søvn og sløvhet, er det nødvendig å våke. Jesus minner sine disipler om det flere ganger. Vi er lik tjenere som venter på sin herre. Men når det drøyer, kan vi bli trette og sløve og slapper av. Da kan mye gå galt.

Vi er vaktposter på ulike steder, også på de ytterste og ensomme vakttårn. Noen må våke også der. Når det tar lang tid, blir vi fristet til å legge ned våpen og tenke: Det nytter ikke. Hva kan egentlig jeg gjøre? Når Jesus kommer uventa, må vi alltid være rede. Det vil han minne oss om i dag.

Å våke er å se og speide etter om han kommer. Det er å tro at han kommer snart og er nær. Og du vet at han kan komme uventet og på en annen måte enn du trodde. Å våke er også se etter tegnene på hans gjenkomst – han gitt noen hint om det.

Å vente er derfor å gjøre som den som tror at tyven kan komme ved nattetid. Han setter ut vaktmenn og holder seg selv våken. Ingen skal få bryte seg inn i hans hus. Og vi vet at det er verden med alle dens tjenere som gjør at vi sløvner. Djevelen bruker både mennesker og vårt eget kjød som sovetabletter. Han har ikke sovnet i sin tjeneste!

Men målet er verd prisen. Det koster å være et Guds barn. Men himmelen venter der framme. Da skal vi takke Ham på en ny og bedre måte for at han hjalp mot søvnen og holdt sin hånd over oss.

89) Matt 7, 1–5

Dom.

45) Matt 7, 1–5

 Dette er siste kapittel i Bergpreika (Mat 5-7), jfr. Preika i Luk. 6, 20-48. Den siste er kortere enn hos Matteus og har ikke helt samme innhold. Den ble heller ikke holdt på et berg som hos Matteus, men på en slette (Luk. 6, 17). Den blir derfor gjerne kalt en preken på en slette.

Hos Matteus er det derimot tydelig at Jesus gikk opp i fjellet da han forkynte der (Mat. 5, 1). Noen kaller denne prekenen for ”rikets grunnlov”, som i Norsk Studiebibel. Vår tekst i dag finnes begge steder med litt variasjon. Det er mulig at Jesus har holdt disse to prekener til ulik tid på forskjellige steder.

Det er alvorlige ord vi møter denne dagen, og ord som gjelder og treffer alle mennesker. De handler nettopp om menneskenaturen kanskje på sitt verste. De aller fleste mennesker, om ikke alle, er smittet av denne infeksjonen.

I. Dommen.

Det Jesus fordømmer og taler om her, er en rask, omfattende og urettferdig dom. Vår natur har så lett for å anklage andre for de minste ting som ikke er etter vår egen mening. En viktig grunn til dette er vårt eget hovmod. Noen har meget sterke tanker om seg selv og mener de kan anklage andre for svakheter og meninger de selv ikke har. Det blir lett en urettferdig dom. Og skaden blir desto større om man gjør det i en ukjærlig og hard ånd.

Nå mener ikke Jesus at vi ikke kan ha en mening om andre og deres gjerninger. Det hadde han selv flere ganger. Og vi kan særlig ha meninger om det vi vet er galt, enten ut fra gyldig norsk eller internasjonal lov, eller bedømt ut fra Guds ord. Det er galt å drepe andre mennesker som privatpersoner og andre slike saker.

Jesus mener heller ikke at ikke staten og styresmaktene har lov å dømme. En offentlig domsstol er nødvendig i en syndig verden, men det vil alltid være en diskusjon om hvor langt de skal kunne gå f. eks. i spørsmålet om dødsstraff. Men ingen skal kunne ta saken i sin egen hånd i noen slike alvorlige spørsmål.

Det Herren vil understreke og dømmer er den vane noen har til alltid å finne feil hos andre. Og de henger seg ofte opp i småting som egentlig betyr lite. Men en slik ”ånd” kan også lett overføres på alvorlige ting. Slike mennesker er straks rede til å anklage andre og plassere skyld uten en grundig undersøkelse. Det sier seg selv at det må gå galt. Slik var fariseerne, og de er ingen gode forbilder og eksempler for oss.

II. Dom over dommeren.

Jesus understreker dette alvoret sterkt nå han fortsetter: ”For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes.” En slik ”privat dommer” vil oppleve at han selv rammes av dommen og kritikken. Det heter også i ordspråket: Du kritiserer det du selv gjør. En som dømmer andre, avslører seg selv ganske snart: Han er selv skyldig.

Setningen i vers 2 var et ordspråk hos jødene, og Jesus brukte det for å vise hvordan de selv var. Men egentlig er dette ment om Guds dom over oss. Han vil bruke vårt eget liv som målestokk over vår dom. Det ser vi også i Mat. 12, 37: Etter dine ord skal du fordømmes. Dommen begynner ofte ved mennesker som kritiserer de som kritiserer. Men den endelige og avgjørende dom er ved Gud selv. Og han tar aldri feil.

III. Flis og bjelke.

Nå bruker Jesus en sammenlikning for å forklare hva han mener, v. 3. En flis er liten i forhold til bjelken. Det handler ofte om små ting som blir store i forholdet mellom mennesker. En flis eller et lite fnugg ser uskyldig ut og betyr lite. Bjelken er stor og tung og viser godt igjen. Jesus bruker en meget liten ting og en meget stor ting som motsetninger. Folket måtte jo se forskjellen og forstå poenget!

Meningen er trolig at vi mennesker er snare til å se og dømme noe lite og kanskje ubetydelig hos andre mennesker. Her gjelder det særlig den kritikksyke, men tendensen ligger nok i oss alle. Samtidig overser vi at vi selv kanskje har større feil enn den andre. Da er det slik at jo mer vi kritiserer andre, jo mindre tenker vi rett om oss selv. Vi opphøyer oss selv ved å gjøre andre folk mindre ved å vise fram deres synder og mangler.

IV. Hykleri.

Jesus kaller de som dømmer andre slik for hyklere. Det er en som gir seg ut for å være noe han ikke er. Det greske ordet betyr en skuespiller. Og det er nettopp folk som spiller andre sitt liv, både dårlige folk og store, fine mennesker som konger og fyrster. Men de ER ikke det de utgir seg for å være. De er ofte ganske vanlige mennesker.

Redningen for hykleren i dette tilfelle er å ordne opp i sitt eget liv først. Du blir ikke frelst og fri ved å forandre noe i ditt liv. Men for en som tror på Jesus er det nødvendig om han skal leve med Gud. Vi kjenner folk som dessverre er kristne men lever i synder. Her gjelder det nok feil og mangler i hverdagen. Det kan være måten du snakker på og møter mennesker. Det kan være uoppgjort synd med penger og andre praktiske saker. Det er din bjelke. Eller det er sladder og løgn om andre som du ikke har tatt tilbake. Du kan ikke leve slik som et Guds barn.

Jesus sier altså her: Dra først bjelken ut av ditt eget øye! V. 5. Når du går til Gud med denne synden, skjer det noe med deg selv: Du oppdager at du er en større synder enn ham du kritiserte. Og du tenker: Hvilken rett har jeg til å dømme ham som er bedre enn meg?

Da vil du trolig bli mye mer forsiktig med å kritiserer din bror og søster. Du vil veie dine ord på gullvekt og tenke etter: Hva er rett og galt i dette. Og så går du til ham eller henne med frykt og beven, med ydmykhet i sinn og kjærlige tanker og taler forsiktig om himmelveien. Kanskje vi på den måten får være med å fjerne en liten flis fra andres liv.

… 

88) Mat 18, 1–4. 10

Den største.

Mat 18, 1–4. 10

 Jesus og disiplene var kommet til Kapernaum i Galilea. Der hadde han talt bl. a. om tempelskatten (kap. 17). Skatt har til alle tider vært et omtalt og ømtålig tema blant mennesker. ”I samme stund” står det i kap. 18, 1 kom disiplene til ham med et annet slikt tema: Hvem er størst? Her tenkte de til og med på Guds rike. Der hadde de også en rangering. Og det er vel ikke stort annerledes i dag?

Hvem er størst? Er det et spørsmål som høver for Guds folk? Er det et tegn på modne kristne som lever i Guds vilje? Jesus tenkte nok sitt, det ser vi av måten han handlet på nå. Han tok disiplene virkelig i lære her, på en fin og pedagogisk måte.

Et lite barn.

Jesus ville at de skulle lære av barnet. Vi vet ikke hvor stort det var. Men det kunne ikke være et spebarn, for han stilte det midt iblant dem. Det var ikke størrelsen eller alderen på barnet som var viktig nå. Det var barnets karakter. Derfor ber han dem om å ligne barna. Det kan vise hva kristendom er. Det er noe ved barna som har betydning for vårt kristenliv og vår tro.

Barnet er hjelpeløst i alle ting, særlig når det er lite. Det kan ingen ting og må derfor lære alt. De lærer mye av sine foreldre helt fra den første tid. Senere kommer de på skole og noen går der i mange, mange år før de har fått sin endelige utdannelse. Barnet er også tillitsfullt og tror på sine nærmeste. Men vi har også sett at barna er redde fremmede og holder seg borte fra de som er harde og voldsomme. Mange barn har også lett for å lære og husker mye av det de hører.

Alt dette kan overføres på de kristne og vårt forhold til Gud. Slik er vi. Derfor kalles vi Guds barn. Vi er kommet inn i en slik stilling hos Gud.

Omvendelse.

Det er særlig i forbindelse med omvendelsen at Jesus taler om barnet. ”Uten at dere omvender dere og blir som barn,” sier han. Og vi legger merke til at han taler til disiplene denne gangen, v. 1 og 3.

Hele Bibelen taler om omvendelse som en forutsetning for å være i Guds rike. Profetene talte til Isarel og ba folket om å vende om til sin Gud (Esek. 18, 32). Døperen Johannes taler omvendelse (Mat. 3, 2), og det samme gjorde Jesus (Mat. 4, 17). Også Peter talte omvendelse til folket på pinsedag (Apg. 2, 38) og senere (Apg. 3, 19). Det er en gjennomgangstone i Guds rike. Og det er hele tiden tale til Guds folk. Det samme er også tilfelle i Bibelens siste bok: I fem av sendebrevene blir noen kalt til omvendelse (Åp. 2-3). Ordet omvendelse betyr forandring av ulik slag, både av retning, sinn og levemåte.

Men her i vår tekst er det egentlig ikke denne omvendelsen Jesus taler om. Disiplene er nok kristne på denne tid. Men, som A. Barnes sier, deres mening og innstilling til Guds rike og Messias må forandres. Det samme sier Norsk Studiebibel (ved Th. Gilbrant): ”Formaningen om å vende om og bli som barn (er) en fordring som stadig må gjentas og som er rettet til disiplene.

Derfor sier Jesus at vi ikke skal forakte de små, v. 10. Barna er en viktig læremester for oss både menneskelig og åndelig. Og det har noe med ydmykhet å gjøre når vi skal lære av noen som er mindre enn oss selv. Vi tenker vanligvis at vi må lære av dem som er bedre enn oss selv. I Guds rike er det annerledes her. De små skal lære de store. De har noe som vi kanskje har glemt eller mistet.

Her sier Jesus noe mer: Barna har en engel med seg, og han står alltid for Gud Faders åsyn. Gud har altså omsorg for de små. Har tar vare på dem. Å være for Guds åsyn er nettopp et uttrykk for beskyttelse og vern. Jødene mente at alle troende hadde en skytsengel med seg. Her har vi i alle fall et ord for at barna har det. Bildet av barnet som leker ved fossen med en engel svevende over seg, er faktisk et godt eksempel. Se også Hebr. 1, 14.

Jesus vil lære oss her at vi ikke skal forakte noe menneske. Hver enkelt er skapt av Gud og han har omsorg for dem. Vi skal ikke se ned på mennesker som er svake eller ikke så godt utrustret som de fleste andre. De har lettere for å lære av barna og være som dem. ”Ikke engang dårer skal fare vill,” sier en profet (Jes. 35, 8).

For Jesus er kommet for å søke og frelse alle fortapte, som det står i v. 11. Det samme ordet finner vi om Sakkeus, Luk. 19, 10. Derfor kan vi bare bøye oss i ydmykhet og syndsbekjennelse og be om nåde. Det er veien for alle mennesker, og lykkelig den som innser det og går på Guds veier. Da opplever han at Gud opphøyer den ringe og setter oss i himmelen, bare for Kristi skyld. Det er det største vi kan oppleve, jfr. V. 1.

Er du også et slikt lite barn - som behøver alt?

 --