76) Apg 2, 1–11ff

Ånden.

Apg 2, 1–11ff

Jødisk pinse er til minne om at loven ble gitt på Sinai. 2. Mos. 20. Mye folk var samlet i Jerusalem pinsedag, jøder fra hele Romerriket. Peter er blitt leder nå. Hva skjedde denne dagen som fikk slik betydning for kristenheten?

  1. Først: Ånden kom, og med det en ny tid. Ånden hadde vært på jord før, det ser vi i GT. Den kom over enkeltpersoner og i spesielle forhold og handlinger. Profetene opplevde Åndens kraft og virksomhet, og de virket særlig i og for landet og folket Israel.

Men i Apg. 2 er det fortalt om en annen og ny pinse. Det er en engangshandling. Dette skulle aldri gjentas. Det som hendte i Jerusalem, var noe unikt. Gud grep inn i verden på en helt spesiell måte. Nå skulle ikke Ånden bare være for enekeltpersoner, gjerne i høyere stillinger. Og Åndens gjerning var ikke begrenset til Israel som det i stor grad hadde vært.

Nå skulle Den hellige Ånd være for alle folk og nasjoner og for alle slags folk. Vi kan på den ene side se på tungetalen som et vitnesbyrd om det. Guds ord skulle ut til alle nasjoner og forkynnes på alle språk. Derfor hørte folk i Jerusalem Guds tale på sitt tungemål. De var kommet fra fjerne land med et annet morsmål. Nå ble Ordet forkynt nettopp på det språket.

Man mener at dette var noe annet enn den tungetale som er nevnt f. eks. i 1. Kor. 14, 13ff. Det var en annen manifestasjon av Åndens nærvær, og saklig sett er det noe av det samme.

De var alle samlet på samme sted, står det, v. 1. Det var nok både de tolv disiplene (Mattias ble valgt i stedet for Judas, kap. 1, 15ff) og kanskje noen andre som hadde fulgt Jesus og som fremdeles var trofast mot ham. De var samlet på salen, trolig i bønn og samtale om det som hadde hendt.

Da kom det en lyd, v. 2. Det var som en storm fylte huset. De skjønte nok at noe spesielt skulle skje og satt i spenning. Tunger av ild satte seg på hver av dem, et ytre tegn på at Ånden var der. Derfor står det også: De ble alle fylt med Ånden, v. 4. I følge med Jesus i omkring tre år hadde de sikkert ikke opplevd noe slikt. Det var helt nytt.

Når de så begynte å tale på andre tungemål, ble dette nye enda tydeligere. De styrte ikke sin egen tunge – men ”alt etter som Ånden ga dem å tale”. Noen som taler i tunger i vår tid, sier noe av det samme. Vi vet ikke om de skjønte grunnen til at dette kom. De hadde trolig ikke tid til å reflektere over det. Det skjedde nye ting i rask rekkefølge.

Lukas skriver nå en forklaring om forholdet i byen. V. 5. Det var kommet en del nye folk dit på grunn av pinsen. Det var jøder som skulle feire høytiden. Og han sier: ”Fra alle folkeslag under himmelen.” Rent geografisk er det folk fra Romerriket, som for mange var den daværende kjente verden. Om Lukas var til stede, vet vi heller ikke. Han hadde hørt om dette fra Peter og de andre disiplene.

2. Reaksjon frå folket.

Disse menneskene hørte lyden fra salen og undret seg. Folk fra fjerne land kunne høre at de talte nettopp på deres språk. De var helt ute av seg av undring. Slikt hadde de ikke hørt før. Og da kan en lett bli forvirra. De mente tydelig nok at noen galileere ikke kunne så mange språk, v. 7.

Og det står klart nok hva disiplene talte om. ”Vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk,” v. 11. Her blir også mange land og folkegrupper nevnt. De var fra Mersopotamia, Lille-Asia, Egypt og vestover i Nord-Afrika. Det var folk fra Roma og arabere. Det var trolig mange tusen mennesker som var samlet til høytiden

Gud ville vise at alle folk hørte med og skulle få høre evangeliet. Guds tale til verden var ikke begrenset til jødefolket. Alle nasjoner og folkeslag var Guds eiendom ifølge skapelsen, og alle kunne få del i evangeliet ifølge Jesu død og oppstandelse.

3. Peters tale.

Etter den egentlige teksten her, kommer Peters tale. Den er et unikt stykke arbeid som han nok fikk av Gud i samme stund. Den var ikke utarbeidet og nøye forberedt. Nå var det Gud selv som var predikant gjennom et vanlig og syndig menneske. Og slik er det egentlig alltid. Vi er ikke noe bedre.

Vi skal bare nevne to ting fra Peters tale her. Men det er viktig!

a) Det som skjedde var oppfyllelse av profetier i GT. Det var altså ikke noe tilfeldig eller vanlig. Gud hadde forberedt denne dagen for lenge siden – ca. 4-500 år før Kristus virket profeten Joel (prof. I. P. Seierstad). Og Peter viser til ham i talen og sier: ”Dette er det som er sagt ved profeten Joel”, v. 16. Deretter siterer han fra kap. 3 om at Gud skal sende Ånden i de siste dager.

Joel gjør det klart at når Ånden kommer på denne måten i den siste tid, da skal alle få den. Ikke bare unge og gamle, menn og kvinner – men også treller og slavinner. Det siterer Peter og forkynner dermed at evangeliet om Jesus er for alle folkeslag. Det er en mektig misjonstale som ingen kunne misforstå. Det ble samtidig et kall til alle som hørte: ta imot det og bring det videre. Egentlig var dette altså kjent for jødene.

b) Han talte om Messias som skulle komme. Og han var kommet. Messias var Jesus fra Nasaret. Etter Guds ord kan ingen komme bort fra det. For noen som hørte dette, var det uhørt. Jesus var jo bare et menneske som hadde levd blant dem. Var ikke Messias noe mer? Det stakk i hjertet på folk, v. 37. Og ganske tidlig på dagen var det noen som spottet, v. 13.

Hovedsakene med Messias var korset og oppstandelsen, og Peter la ansvaret for Jesu død på tilhørerne, dvs. de daværende jøder. V. 23-24. Han talte rett ut, og viste at Jesus var oppfyllelsen av profetier. Det var altså en del av Guds plan med verden. Og Jesus måtte dø for å sone synden. Det ligger som en undertone i hele budskapet.

Frukten av dette var at nå kunne alle mennesker bli frelst ved å påkalle Herrens navn, v. 21. Vår del er å komme, vende om til Gud og få syndenes forlatelse. Nå var vekkelsen i Jerusalem begynt. Frukten lot ikke vente på seg – tre tusen sjeler samme dag, v. 41. Og det fortsatte siden.

Nå er det opp til oss om vi vil ta imot det samme budskapet og komme til Frelseren.

Kom til din Frelser, oppsett det ei,

Her i sitt ord han viser deg vei…

.

75) Matt 8, 23–27

Storm.

Matt 8, 23–27

”Med Jesus i storm,” kallar J. Brantzæg si preik over denne hendinga. Og slik er det for ein kristen: Til alle tider kan me leva og vera med Jesus. Det er like viktig i gode dagar å vera med han som i vonde tider. Men me klynger oss særleg til han når det er storm og uvær i livet.

Storm

Det er brukt fleire sterke ord i denne teksten. Det kom ein kraftig storm, står det. I ei anna omsetjing på engelsk er det utvida slik: Straks kom ein voldsom storm. Mange tunge tider i menneskelivet kjem slik, uventa og utenkt og med stor styrke. Me har inntrykk av at alt vert rive ned for oss. Båten vart skjult av bølgene, og det var lett å tru at han snart ville gå under. Det stod om livet.

Det skjøna læresveinane. Dei sa til Meisteren: Me går under. Dei såg alvoret, og dei visste at på denne sjøen kunne stormen koma brått. Då hadde dei bruk for Jesus og vekte han. Jesus var trygg i alle tilhøve, og han ville at me og skulle vera det. Nå kom dei altså til Jesus med ei bøn – kunne det hjelpa? Dei skulle få oppleva at det var sant det presten Jon Johnson skriv i ei preik: ”Bønn er den største åndsmakt som finnes.”

Redde

Men dei var redde og ottefulle. Og det er ikkje så unaturleg at me er det, så usikker som denne verda er. Det ligg i natura vår. Me kan vera redde både naturkrefter og menneske som kjem i ubalanse eller er på jakt etter pengar og gods. Det er utruleg kva menneske kan gjera då.

Men mest av alt gjeld kanskje otten Gud og domen som ein dag skal møta alle menneskje. Me er syndarar for Gud anten me erkjenner det eller ikkje. Og me kan aldri bortforklara synda eller sletta henne ut på eiga hand. Sett frå den synsstaden har me altså grunn til å ottast. Dagen kjem då me alle skal gjera rekneskap for livet vårt.

Makt

Jesus såg korleis dei hadde kjempa med dette. Først set han dei rett og slett på plass. Det er ikkje for å klaga på dei eller tala nedsetjande om dei. Han viser dei til rette for å syna dei kva han kan gjera. Ville dei berre tru på han, skulle dei få sjå under. Dei trudde så lite. Dei såg mest på stormen og uværet og alt det dei ikkje skjøna.

Då reiste han seg. Det er mynde over han nå. For nå skal han ta i bruk litt av si guddomsmakt. Til vanleg gjorde han ikkje det. Han gjekk ikring mellom folk som eit anna vanleg menneske. Men nokre gonger bryt guddomen fram og han viser dei kven han eigentleg er.

Han truga vinden og bylgjene og sjøen. Han hadde altså makt over alle naturkrefter der og då. Dei kunne ikkje snu seg mot han og nekta lydnad. Når Jesus talar og arbeider, må alt anna tagna.

Undring

Dei undra seg. Akkurat dette hadde dei visst ikkje sett før. Seinare skulle dei få sjå noko liknande og kanskje endå større. Jesus gjekk på vatnet, kap. 14, 22ff. Av orda deira i v. 27 kan me sjå at dei ikkje heilt hadde skjøna kven Jesus var. Dei måtte gå i skule endå ei tid.

Kva er dette for ein, sa dei. Dei hadde sett at han hadde lækt fleire sjuke, og det skulle dei få fleire døme på. Men dette? Storm og sjø må og tia. Er det ikkje grenser for kva han kan? Slik kan mange spørja når dei opplever Guds under. Og svaret er i grunnen enkelt: Han har fått all makt i himmel og på jord. For han er Gud.

Å fylgja Jesus

I versa før teksten vår, er det fortalt om nokre som gjerne ville fylgja Jesus, men dei visste ikkje kva det innebar. Då måtte han visa dei kva det var å vera i hans fylgje. Då nyttar han Guds visdom.

Ein får høyra at ein Jesu etterfylgjar ikkje har noko jordisk eigedom, ikkje noko å halla hovudet sitt til ein gong. Var den skriftlærde budd på det? v. 20. Ein annan ville først gravleggja far sin. Det var jo eit naturleg ynskje.

Begge desse svara viser, som den engelske biskop John Charles Ryle skriv, at den som vil fylgja Jesus, må åtvarast mot kva det kostar. Er dei klar for å bera krossen? Veit dei at det er hardt å leva som ein kristen i ei vond verd?

Om dei ikkje kjenner prisen eller ikkje er viljuge å bera den, er dei ikkje førebudd på å byrja på himmelevegen! Det er uvanlege tankar i vår tid. Nå skal alt gå så glatt. Blir det problem, kan me berre hoppa over i ein annan båt. Slik er det lett å tenkja.

Trua

Ein av dei ting denne teksten vil visa oss, er korleis me skal koma berga gjennom denne fårefulle verda. Det er mange meiningar om det, også mellom kristne. Skal tru om ikkje det meste i kristenlivet skjer på same måten?

Korleis var det då du vart ein kristen? Felles for alle frelste er at me såg ein dag syndene våre – og seinare har me sett endå fleire. Vår naud var synda. Me måtte bli fri den. Og korleis hende det? Jo, me fekk høyra eller lesa ordet om Jesus som tilgav synda. Alle synder. Han reinsa oss reine som snø og gav oss ei ny og fullkomen rettferd. Dette trudde me, av di Guds ord sa det var slik.

Og kva med livet sine mange stormar? Har ikkje han sagt at han vil vera med der, i alle stormar og alle dagar. Skal me ikkje då få tru at han er det, sjølv om mykje i livet går imot oss. Frå Guds ord veit me at Jesus har all makt og kan styra heile verda. Me må ikkje kritisera måten han gjer det på. Trua på han inneber også at me aksepterer det han gjer og korleis han arbeidar. Då veit me at ferda lukkast. Amen.

74) Joh 4, 46–54

Nød.

Joh 4, 46–54

Jesus helbreder sønnen til en embetsmann. Også denne begivenheten har noe å lære oss i dag. Vi må bare lytte til og se hva som er skrevet og be Gud om lys over Ordet. Noen stikkord kan her hjelpe oss til å se innholdet.

1. Nød.

Høvedsmannen var i nød. Sønnen var syk. Og ingen kunne ikke hjelpe ham, ser det ut til. Det var stor nød i hjemmet. Og da hjalp det ikke om han var kongens mann og slik var i en høy stilling i folket. Nøden går inn gjennom alle dører til alle hjem. Og vi vet av erfaring at sykdom og nød rammer både rike og fattige, unge og gamle.

Den legemlige nød kan være tung å bære. Og noen mennesker får det vanskelig på den måte, kanskje gjennom hele livet. Vi skal ha medfølelse og omtanke med dem. Det er ikke alltid lett å beholde troen i slike stunder, og håpet forsvinner ettersom årene går og ingen forbedring er i syne.

Likevel er den åndelige nød større. Og den rammer alle. Den kommer av synden i oss og omkring oss. Når tanken på evigheten møter oss, blir det ganske uutholdelig. Hvordan kan jeg møte Gud med min synd? Jeg har ikke vært slik som jeg skulle, og jeg har gjort mye som ikke tåler lyset. Hva kan jeg gjøre med det?

2. Jesus.

Han hadde nok hørt om denne mannen som gjorde alle ting vel. Kanskje det var løsningen? Nå hørte han at Jesus var kommet til Kana i Galilea, og høvedsmannen bodde i Kapernaum, som også ligger i den landsdelen. Ryktet om Jesus gikk ofte foran ham, og folk var spent hva som kom til å skje.

Der Jesus går fram, vil det alltid hende noe for noen. Men det er visst aldri slik at alle tar imot hans hjelp og budskap. Men her var det en blant mange andre som fattet tillit til Jesus. Om ingen andre kunne hjelpe, var sikkert denne mannen i stand til å gjøre noe for gutten. Det hadde han hørt av folk.

Dermed gikk han av sted. Han satt ikke bare og ventet og tenkte at han kommer kanskje forbi her også! Nei, han oppsøkte Jesus. Og slik er det når nøden og trangen er blitt stor. Då må vi gå, selv om det er mørke natten slik det var med Nikodemus. Joh. 3.

3. Bønn.

Da han så møtte Jesus, hadde han en eneste bønn. Du må komme ned og helbrede sønnen min. Han ligger for døden. Han var tilsynelatende ikke i nød for sin egen sjel. Og han tenkte ikke på det åndelige liv. Her gjaldt til et jordisk liv. Alle er normalt glade i sine egne barn og andre slektninger. Vi vil dem vel på alle måter. Og Jesus sier ikke nei til det. Han har hjelp til alle i all slags nød. Om folk bare ville komme.

Og han ber. Det var et spørsmål til Jesus. All slik bønn er egentlig et spørsmål. Som mennesker og syndere føler vi at vi ikke har noen rett til å få noe av Gud. Etter syndefallet har vi mistet slike rettigheter. Men med Jesu komme har vi fått en ny rettighet: Vi kan be. Det er mulig for oss i alle situasjoner å spørre Gud og hans Sønn om hjelp. Det har vi benyttet oss av mange ganger. Det gjorde også denne kongens mann.

4. Under og tro.

Da kommer nok et uventet svar. Dersom dere ikke ser tegn og under, vil dere ikke tro, v. 48. Verbet står i framtid: dere kommer ikke til å tro. Det er ikke viljen som understrekes her. Det er bare en konsekvens av deres holdning. Og nektinga er dobbel: På ingen måte (vil dere tro). Den saken er fastlåst og ser håpløs ut.

Mange vil se og føle før de tror. Da kan vi godt si det slik: Den tro som krever synlige bevis, er egentlig ikke tro. For troen tror uten å se. Den fester lit til den som taler og tar han på ordet. Den behøver ikke noe under.

Det er interessant å se mannens reaksjon. Han forsvarer seg ikke, diskuterer ikke med Jesus, gjør ikke noe forsøk på å vise at han tror. Han bare fortsetter å be: Herre, kom ned før barnet mitt dør. For ham var saken grei og praktisk. Gutten må bli frisk, vi har ikke tid til å diskutere.

5. Han lever!

Nå fikk Jesus anledning til å vise at han ville hjelpe, og hvilken stor makt han hadde. For han så at mannen trodde og at det var nød for ham. Men mens mannen trodde at Jesus måtte komme til hans hus og legge hendene på ham, ville nå Jesus vise at han hadde makt på avstand.

Gå hjem, sa Jesus. Din sønn lever.

Igjen skulle troen prøves. Mente Jesus virkelig det? Nei, han tvilte ikke. Han trodde ordet Jesus sa, står det. Det er en velsignet setning. For slik er det alltid i Guds rike. Gud har talt, og vi tror det er sant. Våre synder er tilgitt, navnet er skrevet i Livsens bok, himmelen er åpen for oss når vi dør.

Vi har ingen bevis. Troen tror det umulige, og sier: Takk, Jesus!

På veien hjem kom tjenerne mot ham og sa: Gutten lever. Og det viste seg at underet skjedde i samme øyeblikk som Jesus hadde talt. Det var sant! Og troen ble styrket, og hele familien trodde. Jesus var virkelig Frelseren.

73) Matt 3, 13–17

Jesu dåp.

Matt 3, 13–17

Jesus er begynt på sitt offentlige liv. Han hadde levd hele barne-og ungdomstiden og den første manndom sammen med sin familie i Nasaret. Bibelen sier nesten ingen ting om denne tida, bortsett fra turen til Jerusalem, Luk. 2, 41ff. Evangeliene er ikke biografi over hele Jesu liv. Den første tiden var ikke viktig frelseshistorisk.

Men nå var tiden inne (jfr. Gal. 4, 4). Jesus skulle begynne sitt arbeid. Og det første han gjør er dåpen. Han skulle gå inn i alle kår for et menneske. Da prestene gikk inn i sin tjeneste i GT, ble de først vasket med med vann ved inngangen til Tabernaklet.2. Mos. 29, 3-4. Det var en renselse med symbolsk karakter: En Guds tjener må være ren.

Nå skulle en ny prest komme. Han skulle være yppersteprest for hele verden, ved å ofre seg selv som offer for alles synder og kalle alle inn i sitt rike. Nå skulle han også forberedes menneskelig talt til denne tjenesten. Og da ser vi flere ting:

1. Johannes nektet, v. 14.

Døperen Johannes skulle være redskapet Gud brukte her. Han var døperen fra Gud. Gud brukte ham til å føre mange mennesker til omvendelse. Nå skulle han brukes i ny, stor tjeneste. Og Johannes forstod at dette ikke var et vanlig menneske. Han var gudesønn og den kommende Messias. Hvordan kunne han, en synder, døpe en fullkommen person?

Dette forteller oss noe om den respekt han hadde for Jesus og om hans egen ydmykhet. Han følte det var en grense han ikke skulle trå over. Denne hellige frykt er verdifull for oss alle. Det samme gjelder hans ydmykhet. Det er ikke alt vi kan her i livet, og vi ser noen ganger at vi må si nei fordi det går over våre evner. Det er særlig viktig i åndelige spørsmål.

2. La det skje, v. 15.

Jesu svar er ikke dom over Johannes. Men på tross av at Johannes følte seg uverdig, skulle han utføre den gjerning Jesus ba han å gjøre. Han skulle ikke gjøre noe i egen kraft eller fordi han selv ville det. Han skulle gå på Jesu bud og ord.

Det er nøyaktig slik vi skal tenke. Det umulige blir mulig ved Jesu bud. Derfor har mange skrøpelige kristne vært brukt av Gud i vekkelse og annen tjeneste i menigheten. La det skje, fordi Gud har sagt det.

Her gjelder det dåpen. Men vi skal huske at dette ikke var den samme som vår dåp, og heller ikke var den lik døperens Johannes’ dåp. Jesu dåp er enestående. Både vår og Johannes’ dåp henger sammen med personlig frelse. Jesu dåp er derimot ”en spesiell seremoni der han ble utvalgt til sin store tjeneste” (A. Barnes). Det var en slags innvielse til Jesus offentlige gjerning.

3. All rettferdighet.

Jesu videre svar er innholdsrikt og interessant. Han sier: ”For slik er det riktig for oss å fullføre all rettferdighet.” Ordet rettferdighet kan både bety Guds rettferdighet og frelse, og Guds rettferdige krav til menneskene (H. Kvalbein). Jesus skal fullbyrde begge deler for menneskene. Han skulle oppfylle Guds løfter om frelse og oppfylle Guds krav i vårt sted. Derfor kan vi se på dåpen ”som en innvielse til den stedfortredergjerningen som ble fullbyrdet på korset” (H. Kvalbein).

Dette var rett, eller dette burde de gjøre, for det var Jesu egentlige kall og oppgave. Nå stod han ved begynnelsen til den, og Johannes skulle få høre det fra Jesu egen munn. Derfor ville han at det skulle skje.

4. Himmelen åpnet, v. 16.

Da dåpen var over, skjer noe. Det blir en kreftelse fra Gud selv på synlig måte. Himmelen åpnet seg – det er som om Gud ville si: Nå åpnes døra, la alle syndere komme. For døra var jo Jesus. Den åpne himmel er en invitasjon til mennesker.

Da steg en due ned fra himmelen. Enda et synlig bilde på Guds nærvær. Det var Guds Ånd som kom slik og kom over Jesus. Den skulle følge ham gjennom hele vandringen her på jord. Og den skulle bli Talsmannen når Jesus en gang forlot verden. Han er den tredje person i guddommmen. Johannes kunne ikke være i tvil om at de hadde hatt et møte med Gud.

5. En røst, v. 17.

Da hørte de røsten. Gud selv fra sin fadertrone tale til dem. Når himmelen er åpen, taler Gud til folket. Det er en god tanke. Jesus har åpnet himmelen for hele verden. Og han taler til alle som vil høre. Hans røst lyder nå utover hele jorden. Noen lytter til og følger Guds vilje og vei. Ved Jesu dåp var alt hele Treenigheten til stede, Fader, Sønn og Ånd.

Hva var budskapet? Dette er min Sønn, sa Gud. Han er den elskede. I ham har jeg velbehag. For Sønnen gjør Guds vilje i alle ting. Ja, han er Guds rettferdighet, den som vi behøver. Det ser vi også i Jer. 23, 6: ”Dette er det navn han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet.”

Da er det klart av Gud har velbehag i ham. Alt ved ham stemmer med Guds vilje. Underforstått betyr det også at han har ikke velbehag i noen andre. For ingen andre har et slikt rettferdig liv.

Da blir det godt det David sier – han var heller ikke fullkomen. I Salme 27, 5 sier han: ”For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt.” Den som tror på Jesus, får skjule seg i ham. I denne stilling har Gud velbehag i oss, fordi vi er ikledd Kristus selv. Der er det plass til deg og alle syndere.

Er du med der?

--

72) Luk 18, 31–43

Den blinde.

Luk 18, 31–43

I denne teksten taler Jesus først om sin død og oppstandelse. ”Se, vi går opp til Jerusalem,” sier han. Profetordet må oppfylles, og Jesus skal bli hånet, og de slår ham i hjel. Han viser disiplene at han skal oppstå på den tredje dagen. De skulle være forberedt på alt. Men Lukas sier at de forstod ikke dette. V. 34.

Da skjer det noe – der han skulle få vise dem enda en gang at han var mer enn alle andre. Han kunne gjøre et under. De var kommet til byen Jeriko i Jordandalen. Og der satt det en blind mann og tigget. Det var ikke et uvanlig syn i Israel. Det var slik de livnærte seg.

Denne dagen skulle bli helt forandret og ny for mannen. Det ble som en illustrasjon på Jesu makt, men også på hans vennlighet og miskunnhet over folket i nød. Slik vil alt bli nytt for alle som møter og tar imot Jesus.

Den blinde roper til Jesus i sin nød; Miskunn deg. Det var ganske naturlig for ham å be om hjelp. Han hadde nok hørt om Jesus og visste hvilken makt han hadde. Han opplevde det underlige: Noen ville stanse ham i å søke Jesus. Men den blinde lot seg ikke stanse. Han ropte enda mer. For han var i dyp nød.

Da stanset Jesus. Tenk så fint! En stor folkemengde ville følge ham, og så stanset han for den ene. Og det var en som de andre ikke brydde seg om. En fattig tigger. Men Jesus hadde tid og omtanke – og hjelp. Kanskje den blinde ventet på et øyeblikkelig under – nå skulle han bli frisk!

Men Jesus kommer med et spørsmål til den blinde. Det var nok overraskende, men nødvendig: ”Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?” Mon han hadde ventet det? Det var vel så opplagt hva mannen ville. Jesus visste det nok. Nå ville han at den blinde skulle få si det med egne ord. Det er godt å få uttrykke sin nød for ham.

Svaret er ikke overraskende. Han var blind og dermed ganske hjelpeløs. Det måtte Jesus gjøre noe med. Det sa han også og la ikke skjul på at det var en legemlig, menneskelig nød han behøvde hjelp til. Men da så han også mye nytt som fikk betydning for hans liv senere. Vi vet ikke om han hadde hatt synet før eller om han alltid hadde vært blind. I alle tilfelle ble livet nytt fra denne dag.

Nå kan vi snu på dette og si: Mon ikke mange mennesker er åndelig blinde i dag? Er det ikke slik at mange kristne også har for lite syn på noe? Hvis Jesus kommer og spør deg: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Kunne vi også svare: Gi meg et nytt syn! Da så vi gjerne noe mer enn vi hadde tenkt på før. Og vi kan se dette i Guds ord. Der ligger Jesu svar. Hva er det?

1. Jesus.

Det første den blinde så, var Jesus som stod framfor ham. Og vi behøver et nytt syn på Frelseren igjen og igjen. Vi synger i en sang slik: Sett meg så jeg ser deg Jesus---. Og det gjelder først og fremst synet på han som frelser. Han er mitt eneste håp i liv og død og i evigheten. Synet på Frelseren kan blekne i alt kav og slit vi har her i verden. Og etter mange år som kristen, kan det også bli en vane og litt hverdagslig. I Guds ord kan vi så lese om ham og se nye sider ved ham og ord som forteller hva han betyr for meg. Han er min forsoner og personlige redningsmann, forbeder og hjelper i all nød.

Jesus er også vår gode hyrde. Det skrev David om i Salme 23, og Jesus gjentok det i Joh. 10. Hyrden tar seg av sauene, gir dem mat og verner dem mot ulven. Uten ham var vi hjelpeløse og fortapt. Han er også vår konge og leder og herre i livet slik han vil være det i evigheten. Når han blir stor for vårt indre øye og hjerte, kan vi si med Paulus: Alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17.

2. Kristendommen.

Det er sterke krefter i sving i dag for å likestille alle religioner. Ingen har lov å si at vår religion er enestående, den eneste redning i evigheten. Alle guder er den samme gud, bare under forskjellige navn. Slik er tendensen i vår tid.

Da er det viktig å få et nytt syn på det Jesus betyr for oss. Kristendommen er ikke en av mange. Han er den eneste. Hvis ikke det er sant, er all misjon unyttig og unødvendig. Hvorfor skal vi omvende de som allerede er ”omvendt”? Her må vi holde fast på Bibelens ord om at frelsen i Jesus er for alle og utenfor ham, er mennesket tapt. Apg. 4, 12 og Joh. 14, 6. Jesus viste seg særlig viktig da han døde på korset og stod opp påskedag. Der ligger sentrum i kristendommen.

3. Guds ord.

Det er kamp om Bibelen – det har det vært i flere hundre år. Men kanskje har den ikke vært så intens som nettopp nå. Før var det gjerne de lærde som stred, og kritiske bøker ble lest av noen få. Vanlige folk kjente lite til dette. Men slik er det ikke lenger. I mange år har bibelkritiske bøker blitt utgitt som billigutgaver og vanlige bøker beregnet på alle. I skolen er kritikken kommet inn i alle bøker og i flere fag. I små porsjoner blir tvil sådd i unge hjerter gjennom mange år. En skolegutt kom hjem en dag og sa: Det er jo ikke sant det som står i Bibelen!

Som Guds folk må vi lese Bibelen som Guds tale til oss mennesker. Det er ord fra Gud. Vår frelse og salighet avhenger av det. Salig er den som våger å bygge sitt liv på Ordet. Men ve det menneske som vraker Bibelens budskap. Det ser vi også på Bibelens siste blad, Åp. 22. 18-19.

4. Himmelen.

En av Djevelen måter å forføre mennesker på, er å si at alt er slutt med døden. Det er ingen ting etter graven. Da er det ikke nødvendig å omvende seg og bli frelst. Vi lever bare denne ene gang, la oss få mest mulig ut av det.

Hvem har fortalt folk det? Har noen vært bak graven og sett det?

Jo, Jesus har vært der. Han har fortalt oss om evigheten og himmelen og veien dit. Nå ber han oss om å følge ham. Johannes fikk se litt av himmelen og dermed av evigheten. Han sier. Han viste meg … Og jeg så…. Der var ingen ting urent. All synd og skam og sykdom og død var borte. Jesus og Faderen var sentrum, og alle de frelste sang til Guds ære. Er ikke det noe å ha i vente? Vil du ikke være med?

Herre, gi oss synet igjen! På alle ting i Guds rike.

Amen.

71) Matt 13, 24–43.

Korn og ugress.

Matt 13, 24–30 + 36-43.

Dette er den andre lignelsen som Jesus forklarte. Men selve forklaringen bare for disiplene. V. 34ff. Folket hørte bare lignelsen. De forstod ikke lignelsen om ugresset og måtte få litt undervisning. Slik disiplene gikk til Jesus, kan også vi be om opplysning og hjelp til å forstå Guds ord. Det er ikke alltid så lett. Her er flere ting:

1. En åker, v. 24 og 37f.

En mann åtte en åker. Det er bilde på Gud og verden. Han har skapt alt og har eiendomsrett til det. Hele menneskeslekten tilhører ham på en måte. Det er viktig å se rett på det. De er ikke dermed frelst, men Gud har rett på oss alle. Både Studiebibelen, Olf. Richard og A. Bjerkreim m. fl. ser det slik.

Andre mener det er menigheten, den synlige kirke vi hører om her. Og de mener man ikke skal drive kirketukt. Vi skal ikke dømme. Alle skal være sammen. ”la dem vokse sammen,” legger de vekt på.

Det er en uholdbar tolkning. Her står verden – kosmos, v. 38. Det gjelder alle mennesker, som i Joh. 3, 16. Det får betydning for talen videre.

2. Såmannen.

Her møter vi Menneskesønnen som kom til verden for bl. a. å så Guds sæd. Jesus er Guds sønn og eier dermed verden som Guds arving. Alle forkynnere er hans medarbeidere her. De sår evangeliet om Guds rike ut alle steder i verden, der de kan komme til. Slik har det vært i alle år, mer eller mindre. Frukten av det er Guds barn.   

Men det er to krefter som kjemper om sjelene i verden. Det viser seg snart i denne lignelsen. Her kalles han ”fienden”, v. 25 og ”djevelen” v. 39. Han er også en såmann, og han sår ugress i verden. Og det er de ondes barn. Det gode korn og ugrsset er altså her de troende og de vantro.

Vi ser at Jesus tar fienden alvorlig. Djevelen har svoret hevn over Gud og hans folk. Han gjør hva han kan for å skade oss. Derfor må vi avsløre ham nettopp i vår tid. Han er den samme som før, men han kan opptre på svært forskjellig måter. Han er dyktig å tilpasse seg tiden og strømninger i folket og tar det i bruk. Han bruker også mennesker som sine tjenere, derfor må vi være forsiktige med hva vi tror når mennesker taler ”uten det vanlige”. Se etter om det stemmer med Guds ord, som de kristne gjorde i Berøa. Apg. 17, 11.

3. Såkornet.

Det er to slags såkorn i denne verden, og slik vil det alltid være. I den første lignelsen i Mat 13 var såkornet Guds ord, Luk. 8, 11. På en måte er det slik alltid, også i vår lignelse nå. Men her ligger vekten på de som tar imot Guds ord og blir frelst. Den gode sæd er ”rikets barn”, v. 38. Det er som om Gud plasserer noen troende over alt i verden der Guds ord forkynnes. De er den gode sæd i sin åker, i sin by og bygd.

Djevelen gjør det på samme måte. Han sår ugress i verden. Det er så likt det gode korn i begynnelsen. Djevelen er en løgner. Joh. 8, 44. Guds ord er sannhet. Og de kan ikke forenes. Løgn opptrer ved at det ytre blir likt, mens livets innhold et helt annet. Han forvrenger det rette og blander sammen rett og galt. Dermed blir det litt rett i det djevelen forkynner, og da biter noen på. Men det er ikke nok at litt er rett. Alt må være det. Djevelen fornekter ikke alt i Bibelen, men han sår tvil om det, slik han gjorde med Eva. 1. Mos. 3, 1: har Gud virkelig sagt? Det var frøet som førte til syndefallet. Da blir Djevelen barn skapt.

Djevelen arbeider ofte på to eller flere måter:

- Han er religiøs og kalles denne verdens gud. Dermed kan han også bruke religiøse mennesker og menigheter i sin virksomhet.

- Han er politiker og kalles verdens fyrste. Han bruker politiske metoder for å fremem sin sa. Et viktig mål er materialisme, for det fører hjertet bort fra troen på Gud. – I politikken har han flere muligheter: Han får sine folk til å forandre lovverket slik at det som taler om Gud og kristen tro forsvinner. Mulighetene til å virke for Gud, blir mindre ettersom han får flere medarbeidere der. Som politiker griper han inn i kirkesamfunns frihet og inn i hjemmene.

4. Hva tid arbeider djevelen?

Han sådde sin sæd om natta, folket sov og han kunne arbeide uforstyrret i mørket. Hvis det da ikke er noen våken vaktpost, vinner han nytt terreng.

Det minner oss om at vi behøver vektere på muren. Vi trenger en åndelig vekkerklokke, og det kan være ganske ubehagelig når ringer midt i vår søvn.

Når vi ser oss omkring, må vi innrømme: Det er natt over jord. Er vi så sløve og likegyldige for sjelers frelse at vi ikke ser vår egen sløvhet? Nå kaller Gud noen til å si fra – slik at folket hører det. Er det deg han mener?

5. Høsten.

Så kom høsten. Det var for sent å gjøre noe. Verdens ende er kommet, v. 39. Tiden for dette er ukjent. Men vi vet fra Guds ord at dagen kommer da alle mennesker skal gjøre regnskap for Gud. Hvordan vil det gå med oss da?

Hvetekornet er Guds folk. Det er de som tar imot Jesus og lever i troen på ham. De er rettferdige i Kristus, v. 43. I alle evigheter skal de være i Guds himmel og skinne som solen i Guds rike. Da er alle barn samlet, og alle uenigheter fjernet.

Gresset er verdens mennesker av alle slag. De går inn i det evige mørkret. Englene samler dem sammen, står det. Og de vil finne hver eneste en.

La dem begge vokse sammen, sier Jesus. Hvis vi skulle skille dem nå, ville vi gjøre noen urett. For vi ser ikke hjertet. Men det betyr ikke at vi skal leve og tale som om alle er kristne. Det har det vært en tendens til. Skillet er der hele tiden, selv om det ikke alltid kommer tydelig fram. Derfor må vi alltid tale som Hallesby sa en gang: Tal omvendelse til alle. Kanskje det sitter en hemmelig frafallen i forsamlingen.

70) Joh 11, 45–53

Til gagn.

Joh 11, 45–53

Lasarus var død og deretter vakt opp fra døden av Jesus. Da trodde mange på ham fordi de så et under. Jesus hadde vist at han var mer enn et menneske, de hadde Guds Sønn mellom seg. Men prestene ble redde. De var i tvil og visste ikke hvordan de skulle angripe saken. For de ville og måtte stanse ham. Han forførte folket og fikk mange tilhengere – på tross av frafallet i kap. 6.

Da kom Kaifas med svaret. Jesus måtte bort. De andre forstod ikke dette. Han måtte gripe inn.  De ville ha fred.

Og det er noe sant i dette, om vi tenker på menneskelig vis og ønsker det rolig og godt. Da er det ingen tale om omvendelse, synd, Jesu gjenkomst og dom. Med en slik fred vil folk sove åndelig talt. Da ble det ingen langfredag, påskedag eller himmelfart. Folk fikk leve i sin synd og ble ikke uroet i den. Og de ville dø i synden.

Om ypperstepresten tenkte så langt, er uklart. Men han tok feil. Selve lederen for det åndelige liv i Israel tok feil.

Men Gud ville noe annet enn Kaifas. Jesus skulle dø. Men ikke slik fariseerne ville det. Kaifas var profet uten å vite og ville det. Han spådde om noe mer enn det jordiske. V. 51. Og heller ikke Kaifas forstod det. Han kjente ikke det himmelske råd. Han tenkte bare menneskelig, og det stenger ofte for Guds tanker. Vår fornuft er ubrukelig i det stykke.

Likevel var ordene profetiske. V. 51. Profetien omfatter flere forhold.

1. Det er til gagn for dere.

Folk har mange tanker om hva som gagner oss her i livet. Det er vanlig å tenke på penger, ære, makt, innflytelse – det ville gagne oss. Men folk ønsker også å være bra folk. De sier gjerne: Jeg er ikke verre enn andre! Som om det skulle være en god attest.

Men det verste er nok at folk stadig tenker jordisk, om å leve dette livet som godt som mulig.

Jesus sa noe om dette: Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel. Mat. 16, 26. Når døden kommer etter et verdslig liv, har du ingen ting igjen.

Han sa også om en rik bonde: Sjel, i denne natt kreves din sjel av deg. Selv mente mannen at han hadde det godt og nok for mange år. Luk. 12, 19. Men hva er igjen når den siste dagen kommer?

Til en kvinne som hadde det travelt, sa Jesus: Ett er nødvendig. Luk. 12, 42. Vi mener at mange ting er nødvendige for å leve godt. Sett i evighetsperspektiv er det bare en ting som er nødvendig: å ha en frelst sjel. I Romerriket gikk slagordet: Brød og sirkus. Det ville folket ha, og det ga keiseren dem. Da var de i ro. Og vi synger med rette:

Om jeg eidde alt, men ikke Jesus,

tror du det var nok å stole på?

Kunne dette hjertet tilfredsstilles

med de ting som skal så snart forgå.

Om jeg hadde alt, men ikke Jesus,

å, hva vinning var det for mitt vel?

Hva er hele verden mot å eie

fred med Gud og frelse for min sjel!

2. En dør for alle.

Det er ypperstepresten som sier dette, men han fattet ikke selv betydningen av sine ord. For han talte profetisk om påsken og kom med den mest avgjørende lære i Skriften. Dette er kjernen i kristendommen. Uten den var vi ikke kristne. Da var det bare humanisme.

Paulus sier 2. Kor. 5, 14: En er død for alle … Han døde for alle. Han gikk in vårt sted og tok vår straff på seg. Han gikk dermed i fortapelsen for vår skyld. Profeten sier at han ble knust for våre synder, Jes. 53, 5. Det er den dypeste teologi vi kan lære. Vi har en stedfortreder som gjorde opp saken for oss.

Offerdyret i GT er forbilde på dette. Da dyret ble slaktet og ofret, visste de troende jøder at dyret døde egentlig for dem. De selv ble fri ved det. Helt fra utgangen av Egypt og påskelammet, er det en klar tanke – ja, gjennom hele Bibelen. ”Og aldri jeg utgrunne kan hva da ditt hjerte led,” sier en sanger. En sannen synger slik: ”Å, la aldri noensinne, korsets tre meg gå av minne, som deg, fredens fyrste bar.”  Det var en munk som skrev denne sangen i 1306. Han ble så grepet av Jesu lidelse at han ga alt han hadde til de fattige.

3. Hele folket.

Kaifas sier også dette. Hvis ikke Jesus dør, vil hele folket gå til grunne. Han mente det jordisk i landet Israel på sin tid. Men det var noe han ikke skjønte der og da: Hvis Jesus ikke døde, ville alt folket gå fortapt. Jesu død var selve veien til Gud. Det var nødvendig at han ga sitt liv som det siste offer her i verden for folkest synder.

Derfor er det slik at alle mennesker utenfor Jesus vil gå fortapt. Ja, de er fortapt her og nå, om de ikke omvender seg. Det gjelder vårt eget folk, og det gjelder alle nasjoner og hedninger av alle slag. De må få høre om Frelseren og ta imot hans gjerning for dem. Da er også de berget. Amen.

69) Joh 3, 16–21

Frelse.

Joh 3, 16–21

I denne teksten finner vi den lille Bibel, v. 16. Den inneholder det viktigste i Bibelens budskap: frelsen i Jesus Kristus. Og Luther sier om dette verset: ”Det er det herligste og beste evangelium, og vi burde lese og betrakte det hver dag.” Det er et godt råd.

Vi kan stille flere spørsmål her og få svar fra Bibelen:

1. Hva er frelse?

Uttrykket frelse taler både om noe en er berget fra og noe vi er frelst til. Denne dobbelthet hører med i det kristne budskap. Men det taler ikke om følelser om hva som er godt og ”salig”. Det har med en forandring av menneskets stilling i forhold til Gud.

Frelsen er alltid til et evig liv, en salighet med Gud som begynner her i livet og fortsetter i himmelen i all evighet. Åp. 21, 2-4 er et billede på det. Bruden er Guds menighet som er frelst ved Jesu død. Målet er himmelen. Men det begynner her i livet. Det er for sent å komme og bli frelst etter døden.

De frelste er berget fra fortapelsen. Det er å være skilt fra Gud og alt godt i all evighet. Den fortapte er fordømt og har ingen flere muligheter til å bli frelst. Han har brukt opp alle sine anledninger. Etter beretningen om Sakkeus i Luk. 19, sier Jesus: menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. V. 10. Og i Luk. 16 er fortalt om en rik mann og en fattig. Det var en uoverstigelig kløft mellom dem. Det viser at det er bare to steder å tilbringe evigheten. Se også Åp. 14, 9-11.

2. Hvem kan hjelpe oss med dette?

Svaret er Gud. Han står bak alt det gode. Her får vi vite to store ting om vår Gud.

- Han elsker alle. Verden er hans skaperverk. Han er kjærlighet og viser den mot verden selv om den er falt i synd. Han vil ikke forkaste oss, selv om vi feiler. Derfor gjør han hva han kan for å bringe oss inn på rett spor.

Alle er med. Han elsker unge og gamle, rike og fattige, innvandrere og millionærer, syndere og fornektere. For Ordet sier: Gud er kjærlighet. 1. Joh. 4, 8. Og i Høysangen 2, 4 står det: Hans banner over meg er kjærlighet. Det er det han gjerne vil kjennes på og møte oss med.

- Dernest ga Gud et stort offer for å frelse denne verden. Det står ikke på ham. Han har gjort alt som er mulig. Han ga sin egen Sønn som offer. Slik viser Gud sin kjærlighet, at den er ekte og gjør noe for oss. Se Rom. 5, 8. Gud lot han dø på korset.

Derfor kom Jesus. Derfor har vi og feirer hans komme. Derfor er påsken en kristen høytid, til minne om Jesus død på korset for våre synder. Hele kristendommens kjernebudskap ligger i det. Rom. 8, 32 sier: Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle. Det er saken. Og det var en kostbar gave.

Profeten sa: Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Jes. 53, 5. Jesus er kanalen som sender Guds kjærlighet og frelse til oss. Der finner du ham, og bare der på korset.

Abrahams offer av sin sønn, Isak, er et bilde på dette. 1. Mos. 22. Det var et stort offer for ham. Men Abraham fikk Isak tilbake ved et under. Slik gikk det også med Jesus. Han ble reist opp fra graven og kom hjem til himmelen.

3. Hvorledes får jeg dette?

Det er et viktig spørsmål. For det går bare en vei, selv om mange har prøvd flere andre veier ned gjennom tidene. Gud har ordnet med en måte til å bli frelst på. Også den finner vi her ordet.

- Det skjer ikke ved egne gjerninger og strev. Du blir ikke frelst ved gråte mye over deg selv, eller ofre alt du har eller be i mange dager. Det blir aldri nok, for alt det vi gjør, er besmittet av synd. Men det ligger så dypt i oss: Vi vil gjøre noe, jeg må vel hjelpe til?

Nei, sier Ordet. Et fint liv vil ikke hjelpe deg det minste. Det vil aldri bli fint nok. Vi må komme dit Paulus kom en dag: Da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort ved loven ---. Gal 2, 16. Den erkjennelse er viktig, slik at vi blir ferdige med oss selv.

- Da kommer Jesus til oss. Han vil gjøre det. ”For at hver den som tror på ham…,” slik står det. Og troen er ingen gjerning, ikke noe jeg må prestere for å vise meg verdig. Det er tro det Gud allerede har gjort i Kristus.

Han betalte min synder. Han døde på korset i mitt sted. Han tok straffen og dommen, og det betyr at jeg går fri. Og nå kaller han syndere til seg og sier: Kom, ta imot. Joh. 1, 12. Å ta imot Jesus er å tro på ham.

En sanger sier det slik: Å tro det er å legge seg ned ved korsets fot, og begge armer strekke sin Herre Krist imot. Da begynner det evige liv. Du blir en del av den himmelske skare. Og du har ingen ære av det, for han har gjort alt. Vi kan bare åpne hånden og la Gud legge frelsen i oss.

Johannes skriver i 1. Joh. 3, 1: Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss at vi skal kalles Guds barn. Og det er vi. Selv om vi ikke er verdige, vil han kalle oss sine barn. En annen sanger sier det slik: Slik som eg var, kom eg til Gud og fann heim att til Far.

4. Hva skjer med de andre?

Det er også et viktig spørsmål, som denne teksten svarer på. Den som ikke tror, er allerede dømt, v. 18. Og i v. 19: Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørkret fremfor lyset, for deres gjerninger var onde. Jesus er lyset. De som forakter ham, blir dømt. Det er klar tale. Og dommen er fortapelsen. Det sier Guds ord igjen og igjen. La oss være forstandige og bøye oss for det han har sagt – og ta imot. Amen.

68) Matt 10, 17–22

Forfølgelse.

Matt 10, 17–22

Det er Stefanus-dagen i dag, 2. juledag. Og vi husker at Stefanus ble steinet i hjel for sin tros skyld. Apg. 6, 8-15 og kap. 7. Dagen handler altså om forfølgelse og motgang på grunn av troen på Jesus. Og slike tider har det vært mange ganger i kirkehistorien. Og det har vært ulike grupper som gikk til angrep på de kristne. Motstanden har ikke kommet fra den samme gruppe mennesker.

Stefanus fikk som kjent motstand fra jødene, og Saul (Paulus) var med som jøde. Den første forfølgelsen var fra jøder som ikke forstod at nasareeren Jesus var Messias som Gud hadde gitt løfte om. Og de tok sin oppgave alvorlig og fengslet mange. Stefanus ble til og med drept. Og da Paulus som kristen reiste omkring i Romerriket, gikk han først inn i synagogen for å tale med jødene om denne Jesus, fikk han ofte motstand.

Mange forfølgelser.

Senere var det de romerske keisere som var grunn til forfølgelse ved mange anledninger. Nero er mest kjent da han lot de kristne få skylden for at Rom brant ned. Andre keisere gikk også til angrep på denne ”sekten”. Noen ble korsfestet, andre måtte slåss med ville dyr på en arena. Det endte alltid med død.

Nå skal vi gå fort gjennom kirkehistorien. Men det har nesten alltid vært en forfølgelse. Før reformasjonen var det katolske ledere som kjempet mot frie, evangeliske kristne. Etter reformasjonen har dessverre også evangeliske vært motstandere av grupper og personer som skilte seg ut. Noen ganger fikk forfølgerne hjelp av statsmaktene, og det gav dem enda mer slagkraft.

I nyere tid var det nazismen og katolisismen som var de verste motstandere sammen med andre religioner som Islam og buddhisme og hinduisme. Religionsforskere sier at det aldri har vært så mange martyrer som i de siste tiårene. Vi her i Norge er blitt spart for mange slike onde tider, og det må vi ikke glemme å takke vår Frelser for. Han holder sin hånd over land og folk. Og det er ufortjent, av nåde.

Ta dere i vare.

Jesu råd i v. 17 er at vi skal ta oss i vare. Vi bør gå fram med forsiktighet og ikke provosere unødvendig. Ikke alle tenker på det. Noen går fram med uforstand og bryr seg ikke om konsekvensene. Da kan det hende de må lide selvforskyldt.

Ettersom forfølgelsene kommer ved mennesker (inspirert av satan), sier Jesus at vi skal ta oss i vare for menneskene! De som husker den siste verdenskrigen, vet gjerne at da ble folk oppfordret til å ikke fortelle ukjente hva de visste. Bildet var gjerne en finger over leppene. Det kunne koste noen dyrt å røpe hemmeligheter.

Det er menneskene som skal overgi de kristne til myndighetene slik at de blir dømt. Om denne dom blir rettferdig, er en annen sak. Men de kristne kan lite gjøre for å endre det. Det har ikke vært uvanlig gjennom historien at falske vitner blir brukt. Noen ganger er det viktigere å få rett enn å ha rett.

Forfølgelsen skal være så sterk at de blir hatet av alle, v. 22. Hat er en av de sterkeste følelser et menneske kan ha. Da styrer det ikke lenger seg selv etter fornuften. Det virker som om hatet er en kraft inne i mennesket som overtar ledelsen. Derfor kan et menneske i slike tider gjøre mye de aldri hadde gjort ellers fordi de lot hatet få rom. Derfor er de uten unnskyldning.

Da kan også et menneske overgi en nær slektning til dom og død. Det har vi hørt mange eksempler på i totalitære stater. De overgir en bror og far eller en sønn til dom. Slekt betyr ingen ting i slike tilfelle. Noe av det samme ser vi i Islam. Om et familiemedlem blir en kristen i de strenge islam-land, blir han eller hun ikke bare utstøtt av familien, men betraktet som fredløs.

Vær ikke bekymret.

Da sier Jesus noe: Når dere møter slike tider, skal dere ikke være bekymret for hva dere skal si. Jesus vil være med dem, og de vil få de rette ord i rett tid. Det betyr ikke at de vil bli frikjent. Men de skal få være et vitne om Jesus i slike stunder. Og det er jo det aller viktigste vi kan gjøre. Den Hellige Ånd skal tale gjennom dere på rett måte.

Dette har vi også hørt om fra kommunistiske land. De stod ved grensen av liv og død, men fikk uventet kraft og frimodighet til å si noe om Jesus og nekte å fornekte ham.

Hold ut!

Jesus gir oss en god opplysning til slutt, den er både til trøst og til formaning: Den som holder ut til enden, han skal bli frelst! Det kan ta lang tid, og lidelsen kan for noen bli fryktelig tung og vanskelig. Noen gir opp før målet er nådd. Det vet vi også. Men den som holder ut, lar Jesus være det første og de viktigste i liv og død, vil nå fram. Vi skal møte dem i himmelen og prise Gud sammen med dem for frelsen.

Jeg hadde et innlegg om forfølgelse i et møte for mange år siden. Etter møtet sa lederen – en voksen og god kristen slik jeg kjente ham: Om dette skulle ramme oss i Norge, vet jeg faktisk ikke om jeg hadde klart å holde ut.

Ja, på forhånd kan vi nok tenke slike tanker. Det virker så ufattelig vanskelig. Da er det Jesus sier: Vær ikke bekymret. Engelen skal være der med hjelp fra himmelen. Det er det eneste vi kan trøste oss til. I egen kraft vil vi ikke klare noe, Men vi vinner mer enn seier ved Ham! Takk, kjære Gud.

67) Matt 6, 24–34

Guds rike.

Matt 6, 24–34

Et stort spørsmål og problem i denne teksten er om vi kan være halvveis kristne. Det har mange prøvd på gjennom tidene. De vil være kristne, men samtidig vil de være venner med verden og leve sammen med dem og som dem. De tillater seg noe som ligger i grenseland – og utvider gjerne grensene etter hvert. I dag har vi flere eksempler på at folk bryter Guds bud og omtolker dem til sin fordel, og sier samtidig at de selvfølgelig er kristne.

Det går aldri godt. Om ikkje før vil det avsløres på dommens dag. Mye kan skjules for mennesker, men intet for Gud. Ofte avslører de seg selv her i livet.

Her bruker Jesus et eksempel som er gyldig til alle tider. Det er forholdet til penger. Og han er kategorisk i sin tale: Ingen kan tjene to herrer. V. 24. Han tenker på Gud og Mammon, som er uttrykk for pengemakten.

For pengene har en skrekkelig makt over tanke og sinn. Den tar lett fra oss en sunn vurdering av det som er rett og galt her i livet. Og det begynner gjerne i det små. Da er det ikke så farlig. Men beløpet har en tendens til å vokse.

Dette blir fort knyttet sammen med bekymring. Jeg må ha mer penger for å klare meg. Det er en gjennomgangstone for mange. Noen faller da for fristelsen til å stjele. Men nå sier ikke Jesus dette for å dømme folk, men for å vise at vi ikke behøver å ha bekymringer. Det viser resten av kapitlet. Han har omsorg for sitt folk, og det er dem han taler til i Bergprekenen.

1. Vær ikke bekymret.

Jesus sier rett ut at vi ikke skal være bekymret for livet. I den engelske King James står det slik: Ha ingen tanke for dette livet. Det er nettopp et uttrykk som betyr å ikke bekymre seg. En annen oversettelse (Amplified) sier det slik: Slutt å være vedvarende urolig for livet. Og det er trolig tanken. Det kan godt hende at vi har perioder der livet er ganske uoversiktlig og vi ikke ser noen løsning. Da kan vi gå til Gud med saken og legge det i hans hånd. Men da skal vi også få legge det fra oss. Vi skal ikke fortsette å bekymre oss.

2. Guds omsorg.

Så minner Jesus oss om sin omsorg for oss. Og bruker han fuglene og blomstene som eksempler. Se på dem, sier Jesus. Gud i himmelen sørger også for dem. De arbeider ikke og strever ikke for å få det de trenger. Gud sørger for dem.

Det betyr selvsagt at vi skal arbeide og gjøre hva vi kan for å få nok til livets opphold. I denne sammenheng er mat og drikke og klær det nødvendige. Men livets reelle innhold er mye mer. Han vil vise at Gud har oversikten og sørger for sin skapning.

Nå sammenlikner han dette med hedningene, v. 32. De lever bare for dette livet, og gjør alt de kan for at det skal lykkes. Når Jesus sier at vi er mer verd enn fuglene og livet mer enn mat, er det med tanke på hedningene. De lever bare for dette livet. Og det gjelder kanskje mer enn noen gang de moderne hedningene der pengemakten har overtatt. Da glemmer en lett Gud.

3. Guds rike.

I denne sammenheng er det Jesus kommer med kjerneordet i v. 33: Søk først Guds rike. Det er når vi gjør det, at vi ikke behøver å bekymre oss. Vers 34 viser også det: Vær da ikke…

Her har Jesus prioritert for oss. For han vet hva som er det viktigste i livet. Alle som har levd en stund, vet at det er mange viktige saker i dette livet. Vi kan ikke unnslå det. Det gjelder hjem og familie, arbeid og fritid, styret av landet og mye mer.

Men nå vil Jesus peke på det himmelhøye, det som rager over alt i denne verden: Guds rike. Jesus vil vise oss at det er det aller største. Derfor ber han oss om å velge det først. Vi tar mange valg her i livet. Hver dag er full av utfordringer og stiller oss på valg. Og kanskje angrer vi på mange slike valg. Vi så ikke konsekvensene av våre handlinger, og det førte oss på feil vei.

Guds rike er altså det viktigste i livet for oss. Og da spør vi: Hva er det, og hvordan kommer vi inn i dette riket? Rom. 14, 17 gir et lite svar på det: ”Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.” Slik er livet med Gud her i verden.

Men inngangen til dette riket heter omvendelse og tro på Jesus. For i det dette riket bor bare troende og frelste mennesker. Da må vi eie syndenes forlatelse og Guds rettferdighet, og dermed har vi billett til himmelriket.

Alt er tapt og forgjeves her i verden om vi ikke eier det. Og dette glemmer folk flest så lett. Vi blir så opptatt av de jordiske ting. I en sang står det slik: ”Ville alt som i dag er så viktig og stort, også da så betydningsfullt bli?” Det er sagt med tanke på Jesu gjenkomst. Spørsmålet er: Hva har du igjen av livet når døden kommer eller du opplever Jesu gjenkomst?

4. Søk.

Jesus sier derfor: Søk først Guds rike. Det kommer ikke automatisk til oss. Vår dåp hjelper oss heller ikke om vi lever i verden som verdslig. Du må søke Guds rike. Det er å omvende seg, erkjenne synden og be om tilgivelse. Det er av Guds nåde, du skal ikke betale noe og kan heller ikke gjøre det. Men det er den eneste vei til Gud.

Mange søker mange ting. De søker trøst og fred og glede i jordiske ting, ofte i synder, i uteliv og spenning. Noen prøver å samle gode gjerninger gjennom livet og mener at det skal holde i dommen. De er egenrettferdige og tror de er gode nok i seg selv. Bibelen sier at det vil ikke gå bra.

Vi må aldri glemme at vi er syndere. Ingen er rettferdige i seg selv. Vi er tiggere innfor den hellige Gud. Derfor ber han oss om å søke hans rettferdighet. Det er Jesu frelsesverk på Golgata. Han kjøpte en fullkommen frelse til oss på korset. Den ligger ferdig og venter på deg.

5. Løfte.

Tar du imot det, får du et veldig løfte: Alt. Gud er en god Gud, selv om vi ikke forstår alt han gjør. Men han har altså vist oss vei. Alt betyr her alt som er nødvendig for å nå himmelen. I tillegg har han lovet å sørge for oss gjennom livet.

Når Jesus sier: alt dette, betyr ikke det alle mulige ting vi har lyst på i livet. Det viser tilbake til de vers vi har lest: mat og drikke og klær – det nødvendige i livet. Det gjelder også for morgendagen. Derfor kan vi legge framtida i Guds hånd på samme måte som dagen i dag. Han er en omsorgsfull Gud.