lørdag 13. november 2010

39) Gal. 3, 11.

Gal. 3, 11.

Rettferdighet.


.
Den lutherske reformasjonen begynte offisielt 31. okt. 1517. Munken Martin Luther slo opp sine berømte ”teser” på slottsdøra i Wittenberg. De handlet mye av avlat, som var en katolsk uskikk der man kort sagt betalte for å få syndenes forlatelse. Hovedtonen i reformasjonen var uten tvil tanken om rettferdighet for Gud ved tro av bare nåde. Her teller ingen gjerning med. Det er hovedsaken for et menneske, noen annen vei til Gud finnes ikke. Derfor møter vi denne tanken mange ganger i Bibelen, særlig NT. Vi nevner bare: Gal 3, 11; Hebr. 10. 38; Fil. 3, 9; Hab. 2, 4; 1. Mos. 15, 6; og flere ganger i Romerbrevet.
.
Her kan vi bare ta med noen få sider av tanken om rettferdiggjørelsen:
.
1. Vi har ingen rettferdighet.
Dette er klar tale i Bibelen. Rom 3, 10 sier: Det er ikke én rettferdig, enn ikke en. Det er sitat fra Salme 14 og 53, slik er det også tydelig i GT. Vi har en menneskelig rettferdighet som kan være bra mellom mennesker. Men vi har ikke den rettferdighet som gjelder for Gud.
.
Å være rettferdig i Guds øyne er å være slik Gud vil ha oss og krever av oss. Det betyr at en slik rettferdighet er lik Guds rettferdighet. Vi må med andre ord stå i et rett forhold til Gud.
.
I Bergpreika sier Jesus: Vær da fullkomne, likesom deres far i himmelen er fullkommen. Mat. 5, 48. Og i v. 20 i samme kapittel sier han: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes rettferdighet, kommer dere aldri inn i himmelriket. – Slik taler Jesus. Og slik må det være.
.
I ei ordbok blir ordet ”rettferdig” forklart slik: Det er å være uten lyte, du kan ikke bli bedre. Grunnen er ganske enkel: Gud krever vårt hjerte og ikke bare våre gjerninger. Du skal elske Gud og hans vilje av et helt hjerte og av lyst til det. Det er ikke nok å gjøre så godt vi kan. Det strekker ikke til. (Og hva tid gjør vi egentlig så godt vi kan?)
.
Vi må med andre ord ha mer enn en ytre rettferdighet og et bra liv. Vi kan ikke møte Gud i dommen bare med det. Når vi ser det, oppdager vi at vi egentlig er fattige tiggere. I ei skatteliste fra 1711 i Vikedal står det om en familie: ”Børnene går omkring og betler (tigger). Slik er vi åndelig talt.
.
2. Vi behøver en annen rettferdighet.
Det er en rettferdighet som vi ikke kan skaffe oss selv. Alt det vi gjør, blir et lappverk. Menneskene er syndige også på den måten at vi ikke kan gjøre noen ting rett. Vi er rett og slett ikke i stand til det. Det må altså komme noe nytt.
.
Både GT og NT taler om en ny tid og om Messias som skulle skaffe folket frelse. Og denne frelse er ved tro og uten gjerninger. Verset i kap. 1, 17 står fire ganger i Bibelen: Hab. 2, 4; Gal 3, 11; Hebr. 10:38 og Rom. 1, 17.
.
Tro er motsetning til gjerninger. Ved troen får vi en ny rettferdighet, vi gjør ingen ting. Og dette er meningsløst for fornuften. For der heter det bare å gjøre, mens Skriften taler om å høre. Å tro er å kapitulere og ta imot. Det er tillit til Gud, tillit til at det Gud sier er nok. I Gal. 2, 16 heter det: ”Da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.
.
Det er som å gå til lege. Du overgir deg i hans hånd, fordi du mener og tror at han kan sitt fag. Du har tillit til at han kan gjøre deg frisk.
.
Gud rettferdiggjør oss ikke ved å omskape oss slik at vi blir bedre moralsk sett. Katolsk lære om en inngytt nåde handler om det. Nei, vi tror at Gud gjør det på en annen måte. Han erklærer synderen som rettferdig og sier til oss når vi kommer: Du er rettferdig. Da tilregner han oss sin egen rettferdighet. Vi blir ved troen som Gud når vi står for hans åsyn. Sangeren sier det slik:
.
Gud for alle riker,
dømmer selv og sier:
Denne han er fri!.
Han er tod
i Jesu blod.
Satan, synd og død må rømme,
hvem vil meg fordømme?
.
Gud tar fra oss alle våre synder som skyld på grunn av Jesus død på korset. Pontoppidan så klart her når han skriver i sin forklaring: Gud anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet. Dermed gir Gud oss ei ny fortid, ikke bare ei ny framtid.
.
Noen bibelord viser mer av dette. Da Stefanus ble steinet, sa han i sin bønn til Gud: Tilregn dem ikke denne synd. Apg. 7, 60. Og i Rom. 4, 1-8 skriver Paulus om de som ikke har gjerninger og likevel blir frelst ved tro. Først bruker han Abraham som eksempel og sier at han trodde Gud og det ble tilregnet ham som rettferdighet. Gud kunne ikke bruke en eneste gjerning hos Abraham. Det gjorde han heller ikke hos David når han sier: Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd. Og saligheten består i at Gud tilregner oss sin rettferdighet. Jfr. Sak. 3, 4.
.
Dette gjelder deg som tror. Gi opp din tro på deg selv og fest din tillit til Kristus. Der får du alt uten å prøve å forbedre deg. Da kan du av hjerte synge: Ren og rettferdig, himmelen verdig ….
.
3. Vi skal leve ved tro.
Begynnelsen på kristenlivet er ved tro på Kristus. Men det er også fortsettelsen. Vi lever hele livet i tro på Jesus. Bare troen gjelder for Gud gjennom hele livet. Profeten Jesaja skriver: Hør, så skal deres sjel leve. Jes. 55, 3. Derfor må vi fortsette å høre og ikke tro at vi kan det teoretisk. Å høre evangeliet er som mat for legemet.
.
Gjennom hele livet kommer denne tanken igjen at vi skal hjelpe Gud og gjøre noe selv. Det kan lett føre oss inn i den vranglæren som galaterne var i: De begynte i ånd ved å tro evangeliet. Men så fortsatte de i kjød ved gjerninger. Gal. 3, 1-5 er en advarsel til oss.
.
Hele livet er nåde. Vi er like fattige nå som første gang vi kom til tro. Hør derfor mye om Jesu død og sår – og lev der. Det er vår lutherske arv. Det er rett kristendom.
.
4. Livets rettferdighet.
Ordet nåde betyr også dette: Vi lar oss tukte av nåden til å leve rett sammen med andre mennesker. Tit. 2, 11f er et fint ord her. En sann kristen lar seg lede av Ånden til å gå Guds vei. Rom. 8, 13-14. Den veien er å følge Bibelens ord og budskap. Guds rettferdighet i oss skal bære frukt og vise seg i vårt liv. Dette skal vi ikke blande sammen med lovgjerninger og tro at vi skal hjelpe Gud eller skaffe oss en egenkapital ved himmelporten. Men vi skal på den måten få lov å hjelpe andre til å se hva frelse er. Det er livets rettferdighet. Det er lys og salt for å lede andre til Jesus. Må det bli vår store bønn og nød gjennom livet.
Amen.

38) Gal 3, 5-11.

38) Gal 3, 5-11.
Frelst ved tru.

Det er ei lov i Guds rike at trua frelser oss. Då står ho i motsetnad til lova og gjerningane våre. Og her brukar Bibelen m.a. Abraham som døme. Han vart gjort rettferdig ved tru, står det. Og alt då vart det sagt at heidningane også skulle bli frelste ved tru. Det er berre ein veg til frelse.

Å få Anden er ikkje kjensler og ekstase eller store opplevingar. Me blir frelste ved tru. For då viser Anden oss til Kristus og hans verk. Å få Anden blir difor eit uttrykk for å verta frelst. Gud vil visa oss at det ikkje er me som får det til. Alt er hans verk.

Luther har sagt i kommentaren til Galatarbrevet: Frelse ved tru er hovudartikkelen i den kristne trua. Også fornya i kristenlivet vårt skjer ved å tru. Heile livet er eit trusliv der me har tiltru til Gud og hans gjerning. For å få den, må me missa trua på oss sjølve. Det heng nøye saman.

Kva er tru? Her vil me stansa ved nokre sanningar om det.

1. Tru er det motsette av lova.
Tru og gjerning utelukkar kvarandre. Me kan ikkje gjera noko til frelse. Om du oppfylte boda så godt du kunne, var det ikkje nok. Me vil aldri grei det fullkome. Gjerningane er ubrukbare, sjølv om dei er kristelege og gode. Det kan vera bøner, offer og eit fint liv her i verda. Det kan ikkje frelsa oss. Me må avskriva alt vårt eige og sjå heilt bort frå oss sjølve.

Eigentleg er det slik at  me ikkje kan gjera ein einaste ting til frelse. Men det er vanskeleg for oss å sjå klårt. Tollaren i templet såg det, Luk. 18, 10ff. Han visste at han var ein syndar og vona berre på Guds nåde. Det er den rette innstillinga.

2. Alt er forgjeves utan tru.
I v. 4 talar apostelen om at det kan vera forgjeves for lesarane. Og grunnen var og er at Gud berre reknar med tru når han skal frelsa og gjera oss rettferdige. Alle offer til Guds rike, religiøse opplevingar og det du har vore før som kristen t.d. kan ikkje vera grunnlag for frelse. Du kan ikkje lagra noko i ditt liv for å bruka det for Gud når du møter han.

Manna i GT er eit godt døme på dette. Dei måtte henta manna kvar dag og kunne ikkje gøyma han til neste dag – med unnatak av sabbaten 2. Mos. 16, 4ff og Joh. 6, 31. Dei skulle gå ut på marka kvar dag og sanka det dei trong den dagen. Elles ville det rotna bort og vera skadeleg. Dette var midt i øydemarka. Sabbaten var Guds dag då dei ikkje skulle arbeida, og difor gjorde Gud eit unnatak for den dagen.

Jesus seier i Joh. 6, 35: Eg er livsens brød. Slik samanliknar han seg sjølv med manna. Å verta fornya i kristenlivet er å sjå han på nytt. Det er å sjå seg sjølv som ein like stor syndar nå som tidlegare, ja, kanskje du ser endå meir synd nå. Og så får du tru at Jesus er frelsar også i dag.

3. Tru er tillit til Guds ord.
Og denne tillit strekk seg også til det som synest å vera umogleg. Hebr. 11, 1-3 seier noko om det. Ved tru skjønar me at verda var skapt ved Guds ord, står det. Det er ein av dei ting som folk ikkje kan skjøna.

Eit anna døme er Abraham, som Paulus nyttar. Gud hadde gjeve han ein umogeleg lovnad: Han skulle få eit barn med Sara, sjølv om begge to var svært gamle. Kunne det gå an? Etter menneskeleg tankegang var det umogeleg. Ein nittiåring kunne ikkje føda born – slik var det altså også på den tida.

Men Abraham kjende Gud og visste at då måtte han gripa inn med eit under. Det er tru. Då viste Abraham at han hadde tillit til det Gud hadde sagt, og tanken hans rett seg inn etter det. Tru er å tru at det urimelege kan skje. Det er vanskeleg for tanken, men likevel sant.

Slik er det med frelse og fornying. Her kan me fylgja Abraham. Me syng slik: ”Gjør du som Abraham gjorde…”

4. Ved tru blir me rettferdige.
I v. 11. siterer Paulus eit ord frå profeten Hab. 2, 4 som prov på rettferdiggjeringa ved tru: ”Og at ingen vert rettferdiggjort for Gud ved lova, er klårt, for: Den rettferdige av tru, skal leva.” Det er siste setning som står hjå profeten.

Det er i grunnen eit underleg rekneskap. Eg har mykje synd og urett i meg, ja, berre synd. Og så skal eg bli fri alt dette utan å gjera noko slag. Det stemmer ikkje med vår menneskeleg tankegang. Men slik reknar Gud. Han overfører heile si rettferd til syndaren som kjem og trur på Jesus. Og all mi synd tok han på seg på krossen.

5. Trua kjem av å høyra.
Me kan ikkje arbeida oss opp til å tru eller tvinga trua fram. Galatarane vart frelste ved å høyra trua forkynt, v. 5b. Det er ”troens forkynnelse”, som det stod før. Og i Rom. 10, 17 skriv den same Paulus: ”Så kjem då trua av forkynninga som ein høyrer, og forkynninga som ein høyrer, kjem ved Kristi ord.” I den gamle nynorskbibelen frå 1938 sto det slik: ”So kjem då trui av forkynningi, og forkynningi ved Kristi ord.” Me kan og ta med oss omsetjinga frå 1978 bokmål: ”Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.”

I alt dette ser me klårt samanhengen mellom trua og Guds ord, og særleg ordet om Kristus. Når evangeliet om han får lyda klårt, vert trua fødd i hjarta. Me får tiltru til dette ordet om Jesus død og oppstode. Det tenner ein gneiste i oss, og me får klynga oss til den frelsa han kjøpte til oss. Ja, det er i grunnen sjølve ordet  om Jesus som grip slik tak i oss at me ser: Der er vår frelse.

Spørsmålet er då berre om me vil ta imot det, seia ja og takk. Og det er inga lovgjerning, det er vårt enkle svar som når me får ei gåve. Takk, seier me. Har du gjort det når det gjeld frelsa?