Ef. 2, 11-22.
Over dette avsnittet kan vi godt sette: Før og nå. Det handler om den store forandring som skjer når et menneske blir gjenfødt og frelst. Da handler dette også om synd og nåde, som i v. 1-10. Alle mennesker har et før og nå, også de som lever i sin barnetro, som det heter. De må komme til bevisst trosliv og få se frelsen slik Bibelen forkynner den.
1. Vår fortid.
Det er en trist beskrivelse vi har her. Men slik er menneskene av natur. Og vi er så hjelpeløse og kan ikke forandre oss selv. Slik er både grove syndere, navnkristne og mange døpte. De er borte fra Gud, og vil i all evighet være det om de ikke omvender seg.
Slik var leserne i Efesus også tidligere, og Paulus minner dem om det. Han vil hat de ikke skal glemme det: Husk at dere før var – sier han, v. 11. Ordet derfor viser tilbake til v. 1-10 om at de var frelst av nåde. De var døde og verdslige før de møtte evangeliet. Det må de aldri glemme, men ”komme sin tidligere usseldom i hu for riktig å skjønne på hva de skylder Kristus” (Olaf Moe). Det skaper en større takknemlighet for frelsen. De skal se seg tilbake og se hva de er frelst fra og det de nå har fått av Gud.
Først minner han dem om at de var hedninger av fødsel. Og det står i motsetning til jødefolket som var Guds eiendomsfolk med alle løfter. Dette forklarer han mer inngående og detaljert, som om leserne ikke visste det! Det viser hvor viktig det er å minne seg selv og andre om hva vi er av natur. Da blir vi både takknemlige og ikke minst ydmyke som kristne. Menneskene har en egen tilbøyelighet til å bli overmodige i medgang. Nå går han gjennom deres fortid trinn for trinn:
Som hedninger var uomskårne, og hadde dermed ikke det spesielle tegn på kroppen som viste at de var Guds folk. Omskjærelsen av guttebarn var jødenes paktstegn helt fra Abrahams tid. Det var en ytre handling som noen kunne mistolke som tilstrekkelig til frelse. Jødene kalte dem uomskårne som et ”spottenavn” (S. Odland).
De skulle også huske at de som hedninger var uten Kristus, dvs. Messias, v. 12. Dermed var de også utstengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene og løftet som Gud hadde gitt Israel. Konklusjonen på det var at de ikke hadde noe håp etter døden fordi de ikke kjente den sanne Gud. Og i v. 13 føyer han til at de før var langt borte. Det sier han nok for å vise at avstanden mellom Gud og verden i åndelig forstand er veldig stor. Det er som to ulike verdener eller kloder.
2. Vår nåtid.
Den som blir et Guds barn vil derfor flytte over fra en verden til en annen. Og det er egentlig en stor forskjell. Og det kommer noe nytt med v. 13, er tydelig av ordet ”men”. Det setter et skille sammen med ordet ”nå”. Men nå, sier Paulus. Og han viser med en gang hva som utgjør den store forskjellen: i Kristus Jesus. Kristus er Messias-navnet, den salvede som Gud hadde utvalgt. Og Jesus er frelsernavnet, han som kom til jord for å fullføre Guds vilje. Han vil altså si at den lovede Messias er den Frelser som kom til jord.
Den store forskjellen er at de som var langt borte, er kommet nær til. Det er en veldig forandring. Professor Odland sier at dette er en rabbinsk uttrykksmåte. De brukte uttrykket ”å la komme nær til” om å gjøre en hedning til proselytt som slik ble innlemmet i Israel. Det har skjedd med de kristne på en annen måte. Det skjedde ikke ved et ytre tegn, men ved Kristi blod. Og da viser han straks hva grunnen er til at de ble kristne, nemlig Jesu død på korset som soning for våre synder. Når et menneske tror det, går det over fra død til liv. Først da har vi fred med Gud.
Dette taler han videre om i v. 14ff. Uttrykkene viser ulike deler av frelsesverket. Han gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet. Her er det tale om de to ulike folkegruppene, jøder og hedninger. For slik delte jødene inn alle mennesker. Og selve gjerdet eller skilleveggen må være Moseloven som bare var gitt til jødene. Den avgrenses her ikke til de ti bud, men til hele lovsystemet med offer og seremonier i GT.
Dette gjorde Jesus noe med. Han avskaffet ikke Guds ord eller loven som moralbud eller rettesnor. Men han satte ut av kraft tanken om at loven var en vei til å bli rettferdige for Gud. Det er jo en hovedsak i kristen teologi. Jfr. Rom. 10, 4: Kristus er lovens ende … Det gjerde som skilte brøt Kristus ned ”ved sitt kjød”. Det viser til hans offerdød på korset, der han selv blir offerlam som tar all verdens synd på deg.
Langfredag ”avskaffet” han denne loven som kom med bud og forskrifter. Da åpnet han en ny vei der både jøder og hedninger kan gå for å bli frelst. Ja, alle må gå den veien for å få nåde hos Gud. I åndelig forstand er det ikke lenger jøde og hedningen, for han skapte de to til et nytt menneske, v. 15b. Men jødene som nasjonalt folk og spesielt utvalgt av Gud, er her fremdeles. Paulus taler her om jøde og hedning i religiøs, kristen forstand.
Dette gjør at jøde og hedning egentlig har fred med hverandre, også her i åndelig betydning. De kommer til Gud og blir frelst på grunn av den samme offerdød på korset. I sitt legeme forlikte han dem begge med Gud og dermed drepte det gamle fiendskapet, v. 16. Derfor kan frelste hedninger og frelste jøder ha samfunn med hverandre og lovsynge den samme Messias, Jesus Kristus.
3. Resultatet av Kristi gjerning, v. 19-22.
De troende er blitt et nytt folk. Disse vers er en gjentagelse og videre utvikling av det Paulus skrev om i v. 13. De er ikke lenger fremmede og dermed utenfor Guds rike. En fremmed er uttrykk for en som er på besøk i et land og er der en kort stund. Utledning er den som har slått seg ned i landet for å leve der uten at de egentlig tilhører landet og folket.
Ved troen på Jesus er de blitt ”de helliges medborgere og Guds husfolk”. Paulus tenker her på det Guds rike Jesus kom for å opprette. De troende i Efesus og eventuelle andre nabobyer er nå blitt borger i dette riket og dermed medborger sammen med alle andre kristne. Alle disse er Guds husfolk og ”medlemmer af en storfamilie, hvor Gud selv er husfaderen” (F. Frøkjær-Jensen).
Og vi har en sterk grunnvoll, v. 20. Det er apostlenes lære og profetens budskap om en kommende Messias. Det kan stå som uttrykk for hele Bibelens lære. Her dreier alt seg om Kristus, han er hovedhjørnestein, det som binder alt sammen. Framfor alt er det han alle sanne kristne har felles. Når vi lever vårt liv i troen på ham, har vi åndelig samfunn med alle andre troende, og sammen vokser vi til et hellig tempel i Herren, v. 21. Det skjer både en indre vokster i hver enkelt kristen, og at Guds rike vokser ved at nye blir lagt til.
V. 22 fortsetter denne tanken: I Jesus Kristus blir vi alle troende bygd opp til en Guds bolig i Ånden. Dette tempel og bolig er Guds menighet på jord. Paulus vil vise at menigheten er Guds folk som tror på Kristus og som bygger på hans gjerning. I menigheten skal de troende få være og kjenne seg hjemme, og der bor Gud selv ved sin Ånd.
Sammendrag,
I kap. 2 finner vi en del uttrykk om det vi som kristne var før og det vi er nå – før og nå-situasjon. Det kan vi samle her:
Vi var døde og vandret på verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, levde i vårt kjøds lyster og gjorde kjødets og tankenes vilje. Dermed var vi vredens barn. Vi var hedninger, uomskåret, uten Kristus og utestengt fra Israels borgerrett og fremmede og utledninger, uten håp og uten Gud. Vi var langt borte fra Gud og hans rike, og det var fiendskap mellom hedninger og jøder.
Vi er nå blitt levende med Kristus og frelst av nåde og ikke av våre egne gjerninger. Vi er oppreist med Kristus og har fått plass i hans himmel. Nå opplever vi nådens rikdom og får gjøre gjerninger som Gud har forberedt for oss. Vi er nå kommet nær Gud og fått fred med ham. Alt fiendskap er borte og vi er forlikt med Gud i Kristus, og evangeliet ble forkynt for oss. Vi har adgang til Faderen ved Ånden og er blitt de troendes medborgere og Guds husdolk. Vår åndelige grunnvoll er apostlenes og profetens lære om Kristi verk. Her på jorden er vi et hellig tempel i Herren og en Guds bolig i Ånden.
