19) Jesu gjenkomst. Hebr. 10, 37-39.
Jesu gjenkomst er sentral i NT. Det er nevnt 318 ganger, og det er omtalt i 23 av de 27 bøkene i NT. Paulus taler 50 ganger om Jesu gjenkomst, men bare 13 ganger om dåp. Det viser hvor viktig dette emnet er. Og Jesus holdt lange taler om sin gjenkomst. For ham var det om å gjøre å forklare dette før han forlot verden.
Noe om dette skal vi ta fram ut fra denne teksten:
1. Et klart løfte.
Mange vers i Bibelen viser det. Her skal vi ta fram noen:
- Joh. 14, 3: Da kommer jeg igjen. Det står i ”trøstetalen” der han nettopp har talt om at han skal berede et sted for de troende. Når alt er ferdig, skal han komme tilbake til jorden og hente sine hjem.
- Apg. 1, 11: Han skal komme igjen på samme måte. Det sier engelen til disiplene da Jesus var steget opp til himmelen. Det er et løfte fra Guds sendebud.
- Luk. 21, 27: Da skal de se Menneskesønnen komme. Her er det igjen Jesus selv som sier dette. Han gir oss et løfte, og her står det nettopp i en gjenkomstpreken der han har talt om mange tegn på sitt komme.
- Åp. 22, 20: Ja, jeg kommer snart, jfr. Åp. 3, 11. Det er avslutningsordene i Åpenbaringsboken som samtidig er avslutningen på vår Bibel. Gud har ordnet det slik at denne boken kommer til slutt. Siste ord skal være om hans gjenkomst.
2. Jesus kommer snart.
Det er kort tid igjen før han er her. Men det kan lett misforstås. Da skal vi huske et par ting:
1) Etter Guds regnemåte er det ikke lenge siden Jesus var på jord. I evighetens lys er jordelivet alltid kort, selv om det går flere tusen år etter vår kalender. Men Peter siterer GT og sier at en dag er som tusen år og tusen år som en dag for Gud. 2. Pet. 3, 3-4 og 8. Her ser vi forresten at utviklingen av frafallet begynte allerede i aposteltiden.
2) Ordet ”snart” er brukt for at vi alltid skal vente og være rede. Vår tid viser også at det også er kort tid igjen av nådens tid. Det viser tegnene. Men også tidligere generasjoner skulle gå med forventning. Det er med og holder oss våkne.
3) Guds langmodighet og hensikt er klar: Jesu vil ha alle. 2. Pet. 3, 9. Han kommer ikke igjen før han ser at den siste er blitt frelst. Da er nådens tid over. Men selv om han er langmodig og venter på å komme, vil han komme snarere enn mange trodde. Du ønsker kanskje at han skal drøye enda mer, for du er ikke forberedt ennå. Da må du virkelig skynde deg til Jesus. Han kan være her før du vet ordet av det.
3. Gud formaner oss til å våke.
Å våke og vente betyr i Bibelen å stadig være ferdig til å bryte opp. Det er å leve i troen på Jesus. ”La hoftene være ombundne, og la lampene lyse,” sa Jesus. Luk. 12, 35. I sin gjenkomsttale sa han også dette: Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så den dagen skulle komme uventet over dere som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden. Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen,” Luk. 21, 34-36.
Det er en kraftsalve fra Jesus. Men det er det vekkelsens tegn når Guds folk våker. Tanken på Jesu komme er til hjelp i troslivet til å holde oss våkne.
1) Det vil bevare oss fra søvn. Vi blir lett sløvne med årene. Vi blir fort trette. Alle sovnet, står det i Mat. 25, 5. Også de kloke ble rammet. Derfor avslutter han denne lignelsen med ordene: Våk derfor, v. 13.
Og Paulus sier i 1. Tes. 5, 6: La oss derfor ikke sove som de andre. Jeg frykter for meg selv, og jeg frykter at mange kristne sover i dag fordi de er så opptatt av de jordiske ting. De tenker mer på karriere og høyere lønninger og mer makt og ære enn på Jesus. Og da går det galt.
2) Tanken på Jesu gjenkomst kan derfor bevare oss fra verden. Den er egentlig vår fiende og bedrar mange troende. Den gjør oss opptatt og dennesidige. Det jordiske blir lett det viktigste. Men verden forgår og dens lyst – men Guds rike består.
3) Tanken på gjenkomsten inspirerer oss til hellig liv i hverdagen og til gudsfrykt og forsiktighet i livet. Har jeg noe uoppgjort med Gud eller med mennesker når han kommer? Tør du å leve med det? I Fadervår ber vi: Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. En del av kristenlivet er å tilgi andre. I 1. Joh. 3, 3 leser vi: Hver den som har dette håp til ham, renser seg selv. Det maner til forsiktighet og hellighet.
4) Det gjør oss ivrige i misjonen. Det bevarer oss fra lathet, og vi ønsker å vinne sjeler for Gud. Gå ut, sa Jesus. Mat. 28, 19. William Booth som stiftet Frelsesarmeen sa: Ha en lidenskap: gå etter sjeler. Jesus vil misjon, både her hjemme og der ute i fremmede land. Det kommer en siste dag – da vi har gitt vårt siste offer, talt for siste gang, vitnet og bedt og snakket med folk for siste gang. Gud, hjelp oss å benytte anledningen nå.
4) Verden blir delt i to, v. 39.
Den største skillsmisse verden har sett er nettopp Jesu gjenkomst. Familier vil bli delt, ektefolk må skille lag og venner får aldri se hverandre mer.
a) Noen er troende. Den rettferdige av tro, skal leve. Og Guds sanne barn er de som tror til sjelens frelse, står det. Det er bare troen som kan redde en synder fra fortapelsen. Ingen ting av vårt eget er brukbart for dommen. Vi må bare klynge oss til ham som døde for syndere og tok på seg alt og betalte med sitt blod. Denne troende skaren går inn til evig salighet hos Gud.
b) Noen unndrar seg. Det er ikke alltid bevisst motstand mot kristendommen. Men de er redde og feige og våger ikke det siste steg. De utsetter avgjørelsen, som Feliks ga uttrykk for: Når jeg får god tid, Apg. 24, 25. Slike mennesker blir aldri frelst. Det finnes alltid noen unnskyldninger, like inn i dødens port.
De unndrar seg til fortapelse. Det sier Guds ord. Vi kan ikke omgjøre det, selv om vi ønsket det. Men ennå er det anledning – du kan komme å bli frelst. Og ennå er det tid til å arbeide for Gud – for anskriket lyder og brudgommen er her.
.
