Ef. 3, 14-21. Paulus' bønn.
Her kommer apostelens andre bønn for leserne (jfr. 1,16-20). Han bøyer seg igjen for Gud (v.1) som eier dem og skal bestemme over alle, både engler og mennesker, v.15.
Vi får her et nytt gløtt inn i Paulus’ bønneliv, og nå ber han igjen for Guds folk. Det ser ut til å være et viktig emne i hans bønneliv. Du ber kanskje mest for deg selv og for din nære slekt. Noen ber også for hedningene. Og det er ikke galt. Men vi skulle kanskje utvide sirkelen litt mer og be for hverandre som Guds barn. Jeg tror noen tenker slik: Tenk om noen ville be også for meg? For vi kan og skal hjelpe hverandre i dette. Når vi gjør det, blir det også mindre baktale, kritikk og misunnelse. For bønnen har en rensende makt med seg. Du kritiserer ikke så lett de du ber for.
For leserne ber han nå om flere ting:
1) At de må styrkes, v.16.
Vi behøver stadig ny kraft i livet med Gud. Vi tappes for kraft ved arbeid og anstrengelser i livet, også åndelig sett. Den som gir seg mest for Gud, behøver også mest kraft.
Han har nok for alle og gir oss den ved Ånden. Gud skal styrke dem etter sin herlighets rikdom. Og i kap. 1, 19 sier han: Hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft.
Og det skjer ved Ånden, ved at han veileder oss, refser oss og gir oss nytt mot alt etter som vi behøver det. Noen ganger bruker Ånden mennesker som sitt redskap, og andre ganger taler han direkte til oss ved minnelser. Vi skal alltid være våkne for at Ånden taler bestandig slik Skriften taler. Det er menneskepåfunn om noe annet kommer fram. Og dette gjelder ”det indre menneske”, altså vårt hjerteliv med Gud.
Merk at Paulus ber for sine venner at de må styrkes på det indre plan. Det er der striden står, og han har omsorg for dem - og ber. Det kan altså være nødvendig at noen ber for oss, at også vi må få styrke og kraft nok. Har vi lite åndskraft fordi det er så få eller ingen som ber nettopp for oss?
I kap. 6, 18-20 sier Paulus at vi skal be alltid – også for han, står det. At han må med frimodighet kan forkynne og kunngjøre evangeliet. Ja, at han kan tale med frimodighet. Var det nødvendig for den store apostel Paulus å ha forbedere, føler nok jeg det ennå mer nødvendig. Er det noen som vil be – også for meg?
En annen erfaring må også nevnes her: Vi får selv mer styrke når vi ber om at Gud må styrke andre! Bønnen får en slags gjensidig tilbakevirkende kraft.
2) At Kristus må bo i dem, v.17.
Jesus tok bolig i oss i gjenfødelsen. Han ikke bare døde for oss og ordnet alt i himmelen. Jesus stiger også inn til oss og er oss nær hele livet. Bønnen er at han alltid må få rom i vært liv og hjerte. Han ber om det, slik at Jesus får prege vårt liv, Gal. 4, 19.
Da blir han husets herre. I den grad Jesus er herre i vårt liv, opplever vi Guds kraft. For det er han som er vår kraft og ikke noe i oss selv. Vi har noen ganger lyst til å styre vårt eget liv og slik gjøre oss uavhengig av Gud. La oss heller overgi nøkkelen til huset til vår Frelser. Det er da det går oss godt. Dette er en del av bønnen.
3) At de må kjenne Kristi kjærlighet, v.19.
Hans kjærlighet åpenbares særlig på korset da han ropte i døden: Det er fullbrakt (Joh.19, 30). I den grad Kristi gjerning for oss blir klar, blir vi rotfestet og grunnfestet i troen. I vår tid behøver vi dette mer enn noensinne. Det er et vern mot vranglære og verdslighet.
Han ber for dem at de må bli rotfestet og grunnfestet, v. 17f. Kristenlivet blir ikke fast og trygt om du hele tiden er opptatt av dine følelser og tanker om hvordan du har det. Her ser du at troen skal ha et feste, den skal bygge på noe som er sterkere enn vårt eget indre liv.
Han bruker først en plante som eksempel. Den må settes i god jord og ofte dyp jord for å få næring og vann nok. Det vises mest i tørketider. Vil den overleve da? Frukten er også avhengig av en god jord der planten får det den trenger.
Dernest bruker han bilde av et hus. Det trenger et godt og solid fundament og grunnvoll. Her er det stormen og motgangen som er i sentrum. Vil huset stå når høststormen kommer? Paulus vil vise hvor viktig dette er. Derfor ber han om det.
Det vi skal bygge på er Kristus og hans verk. Å være rotfestet og grunnfestet der, er å ha et godt og grundig kjennskap til Kristus. For han er jo følgen og resultatet av Guds kjærlighet mot oss. Derfor er det nyttig og nødvendig å bruke tid på det Bibelen sier om frelsen. Det er de overfladiske og lettvinte kristne som først faller. I fristelsens stund hjelper ikke de store ord eller opplevelser i fortiden. Spørsmålet er: Hva eier du i dag?
4) At de må forstå
hvor omfattende Kristi kjærlighet er, v.18. Den er umålelig. Den overgår all kunnskap, v.19 – og er en Guds fylde. Derfor er den også uforståelig og uforklarlig. Vi kan ikke lese oss til denne forståelse, ei heller kan menneskelig fornuft forklare den. Her må Guds ånd hjelpe oss og lede oss trinn for trinn. Det skjer både ved dypere bibelstudium og bønn og i vårt daglige erfaringsliv med Kristus. Der opplever vi at hans kjærlighet når oss. Da blir det ikke noe vi vet og kan, men noe vi har opplevd. Det er ikke nok med teoretisk og ”død” kunnskap. Vi må selv få se inn i Guds hjerte og fylles til all Guds fylde.
5) Kjærlighetens omfang.
Her bruker apostelen fire uttrykk for å si noe om det. Han bruker de vanlige retninger i verden for å vise størrelsen av Guds kjærlighet.
Dens bredde: den når alle mennesker i hele verden. Gud elsker jødene som sitt eget spesielle folk. Og han elsker hedninger av alle trossamfunn der. Han elsker muslimene som nå er en så veldig stor gruppe. Han elsker de fine og de dårlige – også meg, sier Paulus. 1. Tim. 1, 15.
Dens lengde: den er evig og varer livet ut, fra vogge til grav, fra Adam til det siste menneske. Hele verdenshistorien er innbefattet i dette ordet Kjærlighetens lengde.
Dens dybde: den når de dypest falne og omfatter det verste fall i ditt liv. ”Ikke en så ussel er, at ei Jesus har ham kjær.” Ingen kan visst utgrunne det i dette liv. Vi har så lett for å sette noen til side: De kan umulig bli frelst. Å, jo! Guds kjærlighet kjenner ingen grenser.
Dens høyde: den løfter en synder fra dypet til himmelen, røveren blir et Guds barn, og Gud setter oss i himmelen med Kristus. Objektivt sett er vi der allerede nå ved troen. Men himmelens høyde er så stor at heller ikke den fatter vi.
6) Kristus gjør mer
enn vi kan be om, v.20. Slik kraft gir han oss at vi får mer enn vi ber om. For Gud kan gjøre "uendelig mye mer" (Ny overs. 75).
7) Til Guds ære.
Alt skal skje til Guds ære, v.21. Det er den dypeste grunn til alt Guds verk. Hans ære skal utfoldes i menigheten, ved at vi lar oss frelse og lede av Kristus. Dette skal bli fullkomment i evigheten da lovsangen til Guds ære aldri skal ta slutt. Du blir vel med der? Ennå er det tid til å komme og få del i dette frelsesverk.
Amen.
