fredag 16. november 2012

157) Mark. 3,13-19.



Mark. 3, 13-19. 

6. treenhet. Aposteldagen.


Her får vi en kortversjon av Jesu kall til de tolv disiplene. Dette var i begynnelsen av hans virksomhet, og han valgte seg ut noen medarbeidere.

1. Kallet.

Vi legger først merke til det som har skjedd før selve kallet. En stor folkemengde fulgte med han på veien. De hadde sett et under da Jesus helbredet en mann. Og senere helbredet han mange. Det skapte naturlig nok interesse for taleren. Det har alltid vært slik at ytre ting kan være med å vekke mennesker for nye ting som kanskje har større verdi. Det ser vi ikke i øyeblikket.

Jesus ville noe mer ennå være interessant. Han ville inn i folks hjerte og sinn. For han var mest interessert i å sjelen ble berget, og ikke bare at legemet ble friskt. Han visste at kroppen vår vil dø, mens sjelen er evig. Men for å nå inn til mennesker, må han ha medarbeidere.

Derfor kaller han noen til denne tjenesten. Da gikk han opp i fjellet og dermed bort fra de store folkemengder. Når Gud kaller noen inn i sin tjeneste, skjer det oftest i stillhet. Vårt indre må være innstilt på det guddommelige og ikke alene på jordiske goder.

Da står det: Han kalte til seg dem han selv ville, v. 13. Det er et kjerneord i spørsmålet om å arbeide for Gud og være hans tjenere. Det er ikke et spørsmål om det vi vil og har lyst til – slik blir det sagt noen ganger nå. Her er det Guds vilje som teller. Jesus ser etter mennesker som han kan bruke. Det er tale om nådegaver og åndelig utrustning og fremfor alt en ekte tro.

Her står det så fint: De kom til ham. Slik må det være: De som Jesus vil ha, må være villige å gå. Det står ikke på Jesus når han kaller – enten til frelse eller tjeneste. Vi må også si ja. Det er ikke en lovisk tanke, men en nødvendig og selvfølgelig konsekvens av kallet. «De kom til ham,» står det.

Videre er det slik at han tok ut tolv av dem. Det ordet som oversettes med å ta ut, betyr rett og slett å gjøre. Jesus gjorde det. En oversettelse sier: Han valgte ut tolv. Det er på hans initiativ og ved hans valg. Dere har ikke utvalgt meg, sier Jesus. Joh. 15, 16. Han visste hva han gjorde, og han mente det.


2. Oppgaven.

Markus forteller med en gang hva de tolv skulle gjøre. Det handler nå om deres framtid og plass i Guds rike på jorden.

a) Men først av alt står det at de skulle være sammen med ham. De kjente nok litt til ham, men de manglet ennå mye. Det var kunnskap om de åndelige ting, og det var delaktighet i hans sinn og indre liv. Å være en kristen er ikke bare et ytre liv eller æ tilhøre en organisasjon eller kirke. Kristendom er et indre, åndelig liv med Gud. Du tilhører Jesus Kristus og har et indre samfunn med ham. Du leser hans ord og ber til ham. Samfunnet er slik at du kan fortelle ham alt, og det i seg selv er en frigjørelse. Kristendom er heller ikke tjeneste og arbeid for Gud. Det kan lett utvikle seg og bli til lovisk trelldom der man må gjøre mest mulig. Å leve med Gud er i første en hvile i troen, med tanke på at synden er forlatt og tatt bort av Jesus. Guds løfter er at han er med oss hver dag og gir oss det vi trenger av åndelig kraft og mot.

b) Dernest blir disiplene utsendt. Jesus skulle sende dem ut i verden. De skulle være Guds ambassadører i denne verden og hans representanter som nå skulle gå ut i verden. De hadde nå en oppgave i livet. Når folk så dem, skulle de møte Gud gjennom dem. Senere skulle de bli kalt apostler og være offentlige sendebud fra Guds himmel og skaperen selv. De er sendebud i Kristi sted, 2. Kor. 5, 20. Det gjelder senere for alle troende på jorden, og i særlig grad for de som er spesielt kalt til en slik tjeneste. Paulus fikk f. eks. denne beskjeden: «Men reis deg opp og stå på dine føtter! For derfor viste jeg meg for deg: for å utvelge deg til tjener og vitne, både om det du har sett og om det jeg vil vise deg.» Apg. 26, 16.

c) I forlengelsen av dette blir det sagt at de skal forkynne. Det er hovedoppgaven som kommer først. De er utsendt i verden for å forkynne. Vi må ikke slå av på det eller gjøre det mindre viktig. En misjonær og predikant og prest skal gjerne gjøre mange ting. Men ingen ting må overskygge at hovedsaken er å tale Guds ord. For Guds ord har et budskap til alle mennesker. Det skiller ikke på rik og fattig, ung eller gammel. Derfor må det proklameres for hele verden. Og i dag kan vi gjøre det på svært mange måter. Misjonæren reiser ut og taler direkte. Radio og TV forkynner til nesten alle mennesker i dag – det er blitt vanlig i nesten alle land at alle har sine mottakere. Jesus sa f. eks.: Når dere går ut så forkynn at himlenes rike er nær. Mat. 10, 7. Og dette: Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle skapninger. Mark. 16, 15. Paulus sier også dette: Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet. 1. Kor. 9, 16. Det er oppgaven.

d) Til slutt sier han at de skal få kraft. Han gir dem makt, står det. For det har de ikke i seg selv. Uten den har ingen av oss muligheten til å nå ut med Guds ord. Vi er helt avhengig av det. Her sier han at de skal kunne helbrede syke og drive ut vonde ånder. Det kan skje konkret. Jesus kan helbrede også i dag. Det står ikke på Guds kraft. Det er heller ikke alle som har fått samme nådegave, heller ikke til å helbrede.

Likevel må vi tenke at Guds plan er større en vår jordiske tanke. Vi ser jo at han tillater lidelse i mange former, selv om det ikke er hans egen vilje. Noen ganger må Gud tillate noe vondt i det jordiske for å får mennesker til å tenke åndelig. Dessverre er det mange som i dag anklager Gud for det vonde og ikke vil vende seg til ham.

3. Disiplene.

Deretter regner han opp disiplenes navn, og ved noen av dem er det en kort kommentar. Det er tydelig at dette er skrevet etter Jesu død – slik hele evangeliet er. Det ser vi bl. a. av det han sier om Judas: Han som forrådte ham står mi fortid. Det er tolv disipler, men vi skal ikke tale om hver enkelt her. Vi skal bare peke på at de var forskjellige, både av yrke og legning og natur. Men det viser at Gud kan og vil bruke mange slags kristne. Han ser etter ydmyke og villige tjenere. Når de kommer til ham, vil og kan han forandre dem til å bli brukbare i hans rike.

Peter er et godt eksempel på det. Han står først i rekken her. Han hadde vært fisker og var vant med uvær og tungt arbeid. Det gjorde kanskje at han også var hard i natur og impulsiv. Men etter oppstandelsen og pinsedag ble han et nytt menneske. Nå brukte han alt han hadde for å tjene Mesteren. Jakob og Johannes var brødre og blir kalt tordensønner. De hadde antagelig et hissig temperament, f. eks. Luk. 9,54. Matteus var toller og antagelig en økonomisk synder som Sakkeus, Luk. 19. Jesus kunne også tilgi ham og bruke ham. Han skrev f. eks. et evangelium om Jesu liv. Han brukte til og med Judas som svek ham til slutt.

I denne rekken kan vi også stille oss, i ydmykhet og lydighet. Han vil kalle oss til ulike oppgaver. Men målet er alltid at folk skal bli frelst.