Evig frelse.
Hebr. 5, 9.
En evig frelse.
Dette uttrykket viser oss en siden ved kristenlivet som vi ikke skal glemme. Vår frelse er ikke bare nåtid, den gjelder ikke bare her i livet. Vårt kristenliv og kristendom skal vare i all evighet! Den blir nok ikke lik den frelse vi kjenner her i tiden i alle måter. Men i sin grunnvoll er den samme sak. – la oss se på noe av dette:
1. Frelsen var bestemt i evigheten.
Syndefallet kom ikke overraskende på Gud. Han sa aldri da det skjedde: Dette hadde jeg ikke regnet med. Jo, han hadde regnet med syndefallet og synden i all dens gru her i verden. Gud er allmektig på alle måter, og derfor kjenner han alle ting.
Han tok konsekvensen av sin allvitenhet: Han la en plan for menneskene og ordnet en frelsesplan for oss. Den skulle være knyttet til hans Sønn, siden ingen andre kunne utføre den. Det gir oss en stor trygghet. Han visste hva han gjorde da han skapte og da han lovte oss en utgang fra synden.
Ef. 1, 4f sier noe om at denne plan var fra evighet av: ”For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin viljes frie råd.”
Før verdens grunnvoll ble lagt – det må bety før skapelsen. Det må også ordet ”forut” bety. Guds frelsesplan var fullstendig før jorden og menneskene og universet var til. Han tenkte på alt som måtte til, fordi han også så syndefallet og alle våre personlige fall.
Ordene om frelse peker tilbake på løftet i Edens hage, i 1. Mos. 3, 15: ”Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.” Her er Messias’ kamp og seier og Satans nederlag forkynt.
2. Frelsen var ferdig fra evighet.
Gud visste hvordan det skulle gå. Han hadde planen ferdig. Men selve frelsesverket var også i prinsippet ferdig og klart. Det kunne ikke gå galt når Gud satt ved roret. Men det måtte skje slik det gjorde for menneskenes skyld. Vi forstår så lite. Derfor må vi se det og lære det stykke for stykke.
Jesu komme var ferdig – ingen andre kunne bli sendt til jord i en slik tjeneste. Og han var Guds Sønn. Når Gud sendte ham, ville det skje. Det samme gjaldt Golgata og frelsen på korset. Det kunne ikke gå galt. I Guds plan var frelsen ferdig. Slik var det også med oppstandelsen. Peters tale pinsedag sier også det: Det var umulig for døden å holde ham fast, Apg. 2, 24. Når Gud har bestemt noe og gjør, så vil det skje uansett hva mennesker og djevler sier. De kan forpurre det en stund, men også det visste Gud om.
3. Frelsen er for de lydige.
”For alle dem som er lydige mot ham,” står det i tekstordet. Lydighet betyr ikke her lydig mot loven og alle Guds forskrifter f. eks. i Moseloven. Det er ikke slik vi får rett til å bli Guds barn. Ingen blir rettferdig for Gud ved lovgjerninger. Det slår Guds ord fast mange ganger. Det skjer bare ved tro på Jesus. Rom. 3, 28. Gal. 2, 16-17.
Johannes sier det på en annen måte: Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Joh. 1, 12. Å ta imot Jesus er å tro på ham. Og Jesu egne ord er klare: Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut. Joh. 6, 37. Og en sanger sier det slik: ”Din del er å tro, det å takke, og Frelseren kaller deg sin.”
4. Frelsen er evig.
Vår frelse er fra evighet og er gyldig her i livet. Men den varer også inn i den evige himmel. Ingen andre enn de som er frelst av nåde ved tro får plass der. Og vi kommer dit og får være der i alle evigheter nettopp på grunn av det Guds har gjort i Kristus og som vi får del i ved tro på ham. Da er det nåde alene.
Derfor kan den med rette kalles en ”evig frelse” som det står i vår tekst. Jesus ble opphav til evig frelse. Vi får glede oss i den her og nå, men skal erfare og glede oss over det i Guds himmel også.
Her tenker vi også på ”Guds bevarende nåde”, som de talte om i gamle dager. Han som begynte den gode gjerning i oss, er mektig til å fullføre den uansett hvor lenge vårt liv varer. Fil. 1, 6. Det er om og til oss troende Jesus gir denne forsikring: ”Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet går fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min fars hånd.” Joh. 10, 28f.
Så går vi videre på himmelveien med denne trygghet.
