Vanskelig.
Hebr. 5, 10ff.
Vi skal si noe mer om frelsen i Jesus Kristus ut fra dette avsnittet. Det er særlig ordet om Jesus som yppersteprest vi taler om nå. Og det er egentlig et påskebudskap. For noe av det viktigste Jesus gjorde, var nettopp i påsken. Da utførte han en stor del av sin yppersteprestlige gjerning. Det handler om hva Gud har gjort for oss i Kristus.
Om dette har vi mye å si, skriver forfatteren i v. 11. For det er et stort budskap som har flere sider. Det er ikke sikkert vi har forstått alle sider ved evangeliet om vi får tro oss frelst. Her er vi inne på hele Det gamle Testamentets budskap om Messias og Guds frelsergjerning. Her er direkte profetier om framtida, og forbilder og eksempler på Guds frelse. Derfor ville det ta lang tid om en skulle gjennomgå alt dette, selv om det ble overflatisk og kort.
Dernest sier han at det er vanskelig å forklare. Det kan komme av to ting. I sammenhengen her er leserne trege eller sløve til å høre. De har ikke tatt imot alle de første ting i evangeliet som de allerede har hørt. Det hindrer dem i å forstå og ta imot en videre forkynnelse av Ordet. De dypere ting i evangeliet og nåden bygger alltid på de første enkle grunnsteiner.
Men det finnes også en annen grunn. Guds ord er på samme tid enkelt og lettfattelig – og ganske dypt og ugjennomtrengelig for tanken vår. Da er det i seg selv vanskelig å forklare. Ja, dypest sett kan vi aldri forklare evangeliet. Det må Gud åpenbare for oss ved sin Ånd. Men det rent teoretiske kan til en viss grad forklares. Derfor taler vi og skriver og svarer på spørsmål om de åndelige ting.
Jakob sier f. eks. at ikke mange skulle bli lærere, dvs. i åndelige spørsmål. Her kan vi så lett ta feil og gjøre skade for de troende. Derfor skal lærerne få desto strengere dom, sier han. Jak. 3, 1. Selv apostlene måtte innrømme det. Og der er noen grunner til å at det er vanskelig å forklare. La oss se kort på noen av dem.
1) Guds ord er guddommelig.
Det er Gud selv som taler i Ordet, og vi skal slik ikke vente at vi små mennesker skal kunne fatte alt. Profeten sier det slik fra Gud Herren: ”For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker.” Jes. 55, 9. Og i en salme på sabbatsdagen lyder det slik: ”Hvor store dine gjerninger er, Herre! Overmåte dype er dine tanker.” Salme 92, 6.
Vår tanke og fornuft fatter ikke evangeliet og nåden. Både Luther og Rosenius sier noe om at de som tror at de forstår evangeliet, har ennå ikke forstått noe. Det kan aldri forklares for tanken. Gud må få gi det til den som omvender seg og tror. Da ser de ofte mer enn de klokeste, de oppdager selve kjernen i nåden. En prest sa til meg for mange år siden: Han var ofte forundret av vanlige folk som ble kristne, hvor mye de skjønte av Guds ord. De så noe som ikke står i bøkene.
Paulus sier at han skulle forkynne evangeliet, ”ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft”, 1. Kor. 1, 17. Her ligger noe viktig. Vi kan komme i skade for å ”forklare” evangeliet på en slik måte at Gud ikke får bruke det på synden og synderen. De blir opptatt av det teoretiske, om hvordan vi skal forstå Ordet. Men det guddommelige ord skal først og fremst brukes på vårt hjerte.
Og i kap. 2 har han også noe om dette: Der er en visdom som denne verden ikke kjenner. Det betyr at vi ikke har den etter vår natur eller etter grundig skolegang og studier. V. 8. Hadde de hatt det, ville de ikke ha korsfestet Jesus. For da hadde de forstått at han var den Messias Gud hadde lovet.
For de kristne er det annerledes. ”For oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud,” v. 10. En kristen har fått denne Ånd, og han gir oss noe av det han vet om Gud. Men vi tåler nok ikke å kjenne alt.
Han går et stykke lenger her og sier i v. 13f om sin forkynnelse: Han taler ”ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. Vi tolker åndelige ting med åndelige ord.” Det er en underlig tanke, som alle vi forkynnere skulle grunne litt på. Og det vil nok føre oss dypere ned på kne med bønn om nettopp denne åpenbaringens Ånd.
2) Predikanten kommer til kort.
Mange av oss har kjent på det. Det kan være i sjelesorg der noen er i nød. Vi blir så fattige på ord og hjelp. Og det kan være på talerstolen eller i studerkammeret. Da har vi kanskje tenkt mange ganger: Hvordan skal jeg si dette, kan jeg klare å si noe som er til hjelp for folk?
Da gjelder bl. a. denne regelen: Vi kan aldri hjelpe andre lenger enn vi er kommet selv. Vi må ha opplevd budskapet. Det må være mitt og jeg skal vise andre kjernen i det. Ellers blir det bare tørr teori og død kunnskap. Paulus sier f. eks. slik i Rom. 15, 18: ”For jeg vil ikke våge å tale om noe annet enn det som Kristus har utført gjennom meg for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning.” Her gjelder det i særlig grad misjonen og arbeidet i Guds rike. Men forkynnelsen er en del av dette.
Det er nok en av grunnene til at Paulus ber de kristne om forbønn nettopp om forkynnelsen: ”Og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner minn munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet” (Ef. 6, 19). I mangt et predikantrom har denne bønnen steget opp til Gud. Fattigdommen og nøden drev oss til det.
3) Tilhørerne.
Som vi alt har sagt, kan vi som tilhørere stenge for forkynnelsen og forståelsen av evangeliet. Og det kan skje på ulike måter. Hebreerne som fikk dette brevet var sløve til å høre. Og vi kan noen ganger merke at våre tanker flykter fra forkynnelsen og møtet og blir opptatt med mange andre ting. Noen har til og med en viss motstand mot vokster og større kunnskap. De sier at de har alt de behøver – de er frelste, og det er nok.
Gud ville nok gjerne gi oss noe mer innsyn i de åndelige ting. La oss be om det.
