Kristenlivet.
Hebr. 13, 9-15.
Det er ikke alltid lett å leve som kristen rett og sant. Bibelen gir svar som hjelper oss på veien. For det er den eneste sanne veiledning. - I vår tid er det så mange meninger om hva som er rett og galt, ja, noen mener at alt er like bra, hvis det er godt oss selv. Som et skip trenger kompass for å holde rett kurs, behøver et menneske veiledning. Bibelen er vår himmelske kompass. Der er det ikke noen feilmargin. Det vil alltid ha målet for øye.
La oss se på noe av det Ordet forkynner her:
1) Vranglære.
Vi får en formaning om å holde oss borte fra ”mange slags forskjellige og fremmede lærdommer”. For de vi føre oss vill og lede oss bort fra troen på Jesus.
Med vranglære kan vi tenke på andre religioner, som f. eks. Islam, Buddhisme og Hinduisme. Eller det kan være sekter som har noe rett ut fra Bibelen, men tolker andre deler så feil av de leder sjelene bort fra den enkle troskapen mot Jesus. Det gjelder særlig i selve frelsesspørsmålet.
Testen er om de lærer frelse alene ved tro på Jesus. Ingen ting må komme i tillegg. Derfor er det betenkelig når kristne sier som så: Jo, alt er av nåde, men… Dette ”men” innebærer ofte et lovisk innslag i forkynnelsen.
2) Et alter.
Vi har et alter, sier forfatteren her. I Israel var det flere alter, og ned gjennom historien finner vi en mengde alter. Noen var for Herren, som Noah og Abrahams alter. Andre var for avguder og hedenskap som i f. eks. Israels kongetid. Det var også synd og avgudsdyrking. Også i dag er det nok mennesker som ”ofrer” på slike altere også, uten at de bruker slike navn. Mye av vår moderne kultur er egentlig tilbedelse av mennesker og jordiske ting.
Men vi har et annet alter! Ikke alle har rett til å ete av det, sier han. Og hvilket alter er det?
Golgata!
Der ble Jesu forsoning fullbrakt for hele verden. Og hvem har rett til å nyte det og regne med det i liv og død? Det bibelske svaret kan uttrykkes slik: De som behøver Jesus og hans forsoningsdød.
3) Vanære for Jesus.
Den troende må regne med og være villig til å lide for Mesteren. Jesus måtte lide, og vi blir bedt om å gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære. Det er ikke vår egen skal det tales om her. Når vi lider for Jesus skyld, er det egentlig Jesu skam vi må ta del i.
Peter er særlig opptatt av lidelsens problem i sitt første brev. Han sier til og med at de jubler av glede selv om de er nødt til å ha prøvelser en kort stund, 1, 6. Sammenlignet med evigheten er livet kort. 50 eller 90 år betyr lite i det perspektiv.
Jesus taler om å fornekte seg selv og ta sitt kors op og følge ham, Mat. 16, 24. Det er lite talt om nå. Han sier også at veien er smal, Mat. 7, 13-14. Det er ikke bare porten som er trang, dvs. begynnelsen på kristenlivet. Hele livet er fullt av prøvelser og nye kall til å gå Guds vei.
Verdens lyst og forfengelighet står i veien og hindrer mange. Derfor sier teksten, v. 13: La oss gå ut til Jesus og dele hans vanære også i vårt praktiske liv.
4) Vi søker en by.
Vi har ikke et blivende sted på jorden. Det er sant om alle mennesker. Døden kommer og setter en stopp for dette livet. Som troende har vi et bedre sted å gå til. Uansett hvor godt vi har det her i livet, vil himmelen bli uendelig mye bedre.
Lengselen etter himmelen betyr at målet er det viktigste, v. 14. Derfor skulle vi være rede hver tid og stund. Vi vet jo ikke hva dag eller klokkeslett Herren vinker oss inn i sitt himmelrike.
Men lengselen stilner av der verdsligheten får rom. Verden binder menneskene til seg og gjør oss så opptatt av det jordiske at himmelen blir så fjern. Den virker så uendelig langt borte, og vi har god tid til å ordne det.
Den verdsligheten vi tenker på her er bl. a. jaget etter penger, ære, makt og suksess i livet. Når troende mennesker bruker mye tid og energi på å nå høyere opp både i arbeidslivet og i samfunnet ellers, er faren meget stor for at himmelen er uklar og bleik i deres liv. Oppfordringen til oss alle er å gå ut til ham utenfor leiren, v. 13.
5) Vårt jordeliv.
Hva skal vi gjøre i mellomtiden, før vi når himmelen? Det kan være et alvorlig spørsmål for noen. Hva skal jeg egentlig bruke livet til, når jeg likevel bare er på gjennomreise?
Da sier dette brevet noe: la oss. Det er en oppfordring og ønske og kan ikke oppfattes som et påbud på samme måte som Moes lov. Det er en evangelisk oppfordring. Det han særskilt tenker på her, er lovprisningsoffer til Gud, og det er frukt av lepper som priser hans navn, v. 15.
Et Guds barn vil være takknemlig til Gud spesielt for frelsen og Golgataverket. ”Jeg aldri nok deg takke kan,” sier sangeren. Slik kjenner en kristen det. Det kan nok være tider i kristenlivet der vi blir trette og slitne av ulikne grunner. Da kan denne tanken stilne av en stund. He r taler forfatteren om det normale kristenliv. Men selv i tunge stunder kan vi si til oss selv. La meg nå i alle fall takke Gud for frelsen!
I tillegg minner han om et annet offer enn det han har talt om før, v. 16: Glem ikke å gjøre godt og dele med hverandre. Det kan føles noen ganger som et offer – å gi avkall på noe en behøver eller ønsker selv, for å hjelpe en annen. Men Gud har behag i det – la oss ikke glemme dette heller.
Amen.
