ET HELLIG LIV.
Hebr. 12, 14.
I dette avsnittet finner vi noen sterke ord om kristenlivet. Forfatteren skriver både om Jesus død som grunnlaget for kristen tro, om Guds ord der vi finner ordet om frelse, om frelsen og målet for troen. Nå kommer han til selve livet. Hvorledes skal jeg leve det?
Da taler han om et hellig liv. Og det er ikke selvfølgelig for oss. Det kommer ikke automatisk om jeg har en sann tro på Ordet og er blitt født til nytt liv. Nei, "her gjelder kjempe, ja trenge seg fram, ellers ei himlen du vinner".
Ordet hellig har to sider: utskilt fra verden og innviet til Gud. Søndagen kaller vi en hellig-dag, og det illustrerer godt dette ordet. Denne dagen skulle være utskilt fra de andre dagene og ikke benyttes til arbeid og pengejag. Den skulle derimot være innviet til Guds ord og samværet med de troende. - Men er den alltid det? Slik er det og med det hellige livet for en kristen. Gud har en mening med det.
Spørsmålet blir nå: når Jesus sitt mål med oss? For å hjelpe oss i det, kommer apostelen nå med flere formaninger til de troende. Og målet er et hellig liv her på jord.
1. I Kristus.
Der er vi hellige og fullkomne. Dette kan vi kalle den objektive hellighet, og den gjelder for Gud og er synlig i himmelen. Det er en skjult hemmelighet, men åpenbart for troen. Vi får del i Guds hellighet, Hebr. 12, 10. I denne mening er alle kristne 100 % fullkomne, vi er helt innviet til Gud. Det mangler ingen ting.
Det er dette Pontoppidan skriver om slik: "Gud av bare nåde frikjenner en botferdig og troende synder både fra synden og dens straff, og i stedet tilregner ham Kristi rettferdighet. Ja, anser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet." Han skriver om dette under rettferdiggjørelsen, men han regner det som en del av selve helliggjørelsen (sp. 486).
Og vi har mange skriftsteder som sier dette. I vår tekst v. 15-16 skriver forfatteren at Gud er hellig, derfor skal vi være hellige. Det er sitat fra 3. Mos. 19, 2 og 11, 44. Det var skrevet til israelitter, og her viser forfatteren at det samme gjelder oss kristne. Om dette sier Luther til denne teksten: "Fordi jeg er din Herre og Gud, og de er mitt folk, må de være lik meg... La Gud alene regjere, leve og arbeide i dere. Da er de hellige slik Han er hellig."
Paulus skriver til de kristne i Efesus og sier: Til de hellige i Efesus - som tror på Kristus (Ef. 1,1). De hellige er altså de som tror på Kristus. Det samme ser vi i 1. Kor. 1,2. Der kaller han de kristne "de som er helliget i Kristus Jesus, dere hellige som er kalt". Og vi vet at de kristne der ikke var fullkomne i livet. Likevel var de hellige. Og hemmeligheten til det finner vi i 1. Kor. 1, 30: Kristus Jesus, han som for oss er blitt … helliggjørelse.
Jesus død og forsoning gjorde oss hellige. "På grunn av denne vilje er vi helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret en gang for alle", og "med et eneste offer har han for alltid gjort de som blir helliget, fullkomne" (Hebr. 10, 10. 14). "Hva Jesus har meg givet, gjør meg for Gud så kjær." Det er han som er vår hellighet, og vi har ikke ære av det. Det er oppfyllelse av hans bønn: "Jeg helliger meg for dem, for at de også skal være helliget i sannhet" (Joh. 17, 19). Denne bønnen er oppfylt. Vi er fullstendig frelst i Jesus og "lik" Gud i denne mening.
2. Formaning til å leve hellig.
Den objektive helliggjørelse er bare synlig for Gud. Våre naboer og arbeidskamerater legger ikke merke til det. De ser hverdagslivet vårt. Det er om dette den gamle klokkerbønnen ble bedt hver søndag: Å forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Og det er dette forfatteren skriver om i v. 13f.
Om dette skal vi si to ting nå:
a) Vi blir aldri ferdig med det. Det er en prosess som varer livet ut. Jeg må stadig videre i dette. Slik ordet hellig betyr å være utskilt og innviet, vil kristenlivet alltid være preget av å skille lag med det verdslige og ei ny innvielse til Gud. Det verdslige er gift for kristne som lett tar livet av oss.
Denne side ved helliggjørelsen er å "bli bedre" i det ytre. Vi blir aldri bedre eller gode nok i forhold til frelsen. Den er og blir av nåde for Kristi skyld. Men vårt ytre liv kan bli bedre. Her må vi legge av syndige vaner og feil som ødelegger for oss selv og for andre. Det gamle menneske, "kjødet", skal legges av og dø, og vi skal kle oss i det nye, sier ordet. Ef. 4, 22. 24; Kol. 3, 5-8.12. Det betyr å leve etter Guds vilje og la vår egen vilje dø. Dette har vi for lite av i vår tid. Mange degger for mye med sin egen vilje og lyst.
Og dette er summen av forfattarens ord: Dere skal være hellige, v. 16. Blir vi noen gang ferdige med det? I Hebr. 12, 14 er skrevet: "Jag etter helliggjørelse". Uten denne kampen vil gudslivet dø. Her skal vi altså lære oss å være nøye i pengesaker, med ordene våre og vrede. Tiden vår er Guds eiendom, det er våre følelser og alt vi elles eier. Peter bruker flere ord i 1. Pet. 1, 13-17:
1) Spenn beltet om livet, v. 13. De benyttet lange, vide kjortler på den tid, og de kunne hindre en rask gang eller arbeidet. Derfor måtte de binde kjortelen opp med beltet. Jfr. Ef. 6, 14. Slik skal en kristen alltid være rede til å gå for Jesus og være i tjeneste for ham. Kanskje ville vi heller sagt det slik: brett opp armene og ta fatt. Denne formaningen viser til sinnet, om å være rede i tanke og sinn. Det betyr at vår tanke og hjerte ikke må være bundet eller påvirket av denne verden.
Luther har en annen forklaring av dette ordet. Han sier at kilden for avkomet (barna) er livet ("lend"), og derfor taler ordet om renhet. Slik en jomfru er fysisk ren og skyldfri, er sjelen åndelig ren ved troen. Ved den blir hun Kristi brud. Men hvis noen faller fra i falsk lære, blir man ødelagt. Derfor blir avgudsdyrkelse av vantro kalt hor i Bibelen.
2) Deretter taler ordet å være våkne (NO-85) eller edrue (NO-38). Å være edru betyr å ikke drikke vin eller alkohol. Så sant som det er, viser vel også dette ordet til vårt sinn og tanke. Men det er et godt bilde: alkohol tar bort kontrollen over oss. En full mann kan gjøre dumme ting han senere angrer sårt på. Han hadde kanskje ikke evne til å se konsekvensene av det han gjorde og lot seg rive med av egne og andres ideer.
Åndelig edru er den som har kontroll over syndelystene og ikke lar impulser styre livet. Han er verken i religiøs ekstase eller moralsk uansvarlig. Han våker over sitt eget liv. Å være edru og vake er to sider ved samme sak. "Den som er rett edru og våken, som uforstyrret og uanfektet av denne verdens ting, han er stille for Gud og med samlet sinn, kaster av kjødets treghet og river seg løs fra sin egen ånds innbilning, og vender alle sitt sinns krefter til den himmelske arven, sitt tros mål som er sjelens frelse" (W. F. Besser).
3) Videre skulle vi sette vårt håp til den nåden vi får når Kristus kommer igjen. Han mener at de ikke må bli trette og gi opp når prøvelsene kommer. Og de måtte ikke misse håpet som evangeliet gir, men holde fast ved håpet om endelig frelse så lenge de er på jorden. Et bibelsk håp er noe mer enn et ønske eller en drøm om å nå fram.
Alle disse tre formaningene skal virke sammen: Vi skal både spenne beltet om livet, være våkne og edrue og holde håpet levende.
4) Ei fjerde formaning følger nå: vi skal være lydige barn, v. 14. Og her er vi kanskje inne i kjernen av den praktiske, hverdagslige helliggjørelsen. Som ufrelste var vi ulydige og vantroende. Som kristne er vi født på nytt inn i Guds familie og har fått Gud til Far med hans natur (2. Pet, 1, 4). Av det følger at det skulle være naturlig for oss å lyde vår himmelske Far. Barn kan være ulydige og vrange, det er heller ikke ukjent blant Guds barn. Derfor kommer en oppfordring her som sier: De er faktisk lydige barn, fordi tren er lydighet, som Luther understreker. Men da er det viktig, sier forfatteren, at de ikke lenger følger de syndige lystene slik som før. Meningen er den samme som i Rom. 12, 1-2: Skikk dere ikke lik denne verden. Det er ikke de verdslige som skal sette standarden for Guds barn. Det skal Bibelen og Guds vilje gjøre.
Vi legger merke til at de sterke ordene om helliggjørelse kommer umiddelbart etter talen til lydige barn. Denne side ved helliggjørelsen er lydighet mot Gud og hans vilje. Så skarpt må vi si det. Den som altså forakter formaningen til et nytt liv, kan ikke leve i helliggjørelsen.
5) En ting til nevner Peter: Vandre i frykt for Gud den tid dere er her som fremmede, v. 17. Dette kommer rett etter ordet om helliggjørelse. Den som har den rette frykt for Gud, vil være lydig. Misser vi frykten for Gud, lukker han oss ute fra sitt rike og arven. Ef. 5, 5. 2. Kor. 5, 10. Gud dømmer uten å ta hensyn til mennesker. Gud er upartisk og 100 % rettferdig.
Mest hele resten av brevet er nå ei videre forklaring på det hellige livet, til kap. 5, 11. Peter taler om hvorledes vi må legge av synden og leve et rett liv både i samfunnet og i hjemmet og blant de kristne. Vår sorg som kristne er at det lykkes så sørgelig lite. Vi har så mange svikt i hverdagskristendommen vår.
3. En endelig hellighet i himmelen.
Når Jesus Kristus åpenbarer seg, skjer det. Da vil mange ting skje. I denne sammenheng skal vi bare peka på temaet helliggjørelse.
For Guds åsyn er vi fullkomne, for oss selv og andre mennesker er det en skjult hellighet. Og den er det ikke noen brist ved. I vårt hverdagsliv eier vi derimot en heller skrøpelig helliggjørelse full av brist. Det er vår erfaring som vi bare må erkjenne.
Når Jesus kommer igjen og vi skal til himmelen, skjer derimot noe. Da vil den fullkomne himmelske helliggjørelse bli vår erfaring! Vi blir også fullkomne i gjerning og hverdagsliv. Det vet vi bl. a. av ordet i 1. Joh. 3, 2: "Vi vet at når han åpenbares, skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er." Da opplever vi frelsens fylde og får svaret på alt. Her er mange uløste gåter i livet, og vi venter på mange svar.
Dette hadde W. A. Wexels sett inn i da han skrev etter et dødsfall:
Tenk når engang jeg uten synd skal leve,
hver tanke ren, hver gjerning uten brist,
når aldri jeg behøver mer å beve
for muligheten av en syndig lyst.
.
Hebr. 12, 14.
I dette avsnittet finner vi noen sterke ord om kristenlivet. Forfatteren skriver både om Jesus død som grunnlaget for kristen tro, om Guds ord der vi finner ordet om frelse, om frelsen og målet for troen. Nå kommer han til selve livet. Hvorledes skal jeg leve det?
Da taler han om et hellig liv. Og det er ikke selvfølgelig for oss. Det kommer ikke automatisk om jeg har en sann tro på Ordet og er blitt født til nytt liv. Nei, "her gjelder kjempe, ja trenge seg fram, ellers ei himlen du vinner".
Ordet hellig har to sider: utskilt fra verden og innviet til Gud. Søndagen kaller vi en hellig-dag, og det illustrerer godt dette ordet. Denne dagen skulle være utskilt fra de andre dagene og ikke benyttes til arbeid og pengejag. Den skulle derimot være innviet til Guds ord og samværet med de troende. - Men er den alltid det? Slik er det og med det hellige livet for en kristen. Gud har en mening med det.
Spørsmålet blir nå: når Jesus sitt mål med oss? For å hjelpe oss i det, kommer apostelen nå med flere formaninger til de troende. Og målet er et hellig liv her på jord.
1. I Kristus.
Der er vi hellige og fullkomne. Dette kan vi kalle den objektive hellighet, og den gjelder for Gud og er synlig i himmelen. Det er en skjult hemmelighet, men åpenbart for troen. Vi får del i Guds hellighet, Hebr. 12, 10. I denne mening er alle kristne 100 % fullkomne, vi er helt innviet til Gud. Det mangler ingen ting.
Det er dette Pontoppidan skriver om slik: "Gud av bare nåde frikjenner en botferdig og troende synder både fra synden og dens straff, og i stedet tilregner ham Kristi rettferdighet. Ja, anser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet." Han skriver om dette under rettferdiggjørelsen, men han regner det som en del av selve helliggjørelsen (sp. 486).
Og vi har mange skriftsteder som sier dette. I vår tekst v. 15-16 skriver forfatteren at Gud er hellig, derfor skal vi være hellige. Det er sitat fra 3. Mos. 19, 2 og 11, 44. Det var skrevet til israelitter, og her viser forfatteren at det samme gjelder oss kristne. Om dette sier Luther til denne teksten: "Fordi jeg er din Herre og Gud, og de er mitt folk, må de være lik meg... La Gud alene regjere, leve og arbeide i dere. Da er de hellige slik Han er hellig."
Paulus skriver til de kristne i Efesus og sier: Til de hellige i Efesus - som tror på Kristus (Ef. 1,1). De hellige er altså de som tror på Kristus. Det samme ser vi i 1. Kor. 1,2. Der kaller han de kristne "de som er helliget i Kristus Jesus, dere hellige som er kalt". Og vi vet at de kristne der ikke var fullkomne i livet. Likevel var de hellige. Og hemmeligheten til det finner vi i 1. Kor. 1, 30: Kristus Jesus, han som for oss er blitt … helliggjørelse.
Jesus død og forsoning gjorde oss hellige. "På grunn av denne vilje er vi helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret en gang for alle", og "med et eneste offer har han for alltid gjort de som blir helliget, fullkomne" (Hebr. 10, 10. 14). "Hva Jesus har meg givet, gjør meg for Gud så kjær." Det er han som er vår hellighet, og vi har ikke ære av det. Det er oppfyllelse av hans bønn: "Jeg helliger meg for dem, for at de også skal være helliget i sannhet" (Joh. 17, 19). Denne bønnen er oppfylt. Vi er fullstendig frelst i Jesus og "lik" Gud i denne mening.
2. Formaning til å leve hellig.
Den objektive helliggjørelse er bare synlig for Gud. Våre naboer og arbeidskamerater legger ikke merke til det. De ser hverdagslivet vårt. Det er om dette den gamle klokkerbønnen ble bedt hver søndag: Å forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Og det er dette forfatteren skriver om i v. 13f.
Om dette skal vi si to ting nå:
a) Vi blir aldri ferdig med det. Det er en prosess som varer livet ut. Jeg må stadig videre i dette. Slik ordet hellig betyr å være utskilt og innviet, vil kristenlivet alltid være preget av å skille lag med det verdslige og ei ny innvielse til Gud. Det verdslige er gift for kristne som lett tar livet av oss.
Denne side ved helliggjørelsen er å "bli bedre" i det ytre. Vi blir aldri bedre eller gode nok i forhold til frelsen. Den er og blir av nåde for Kristi skyld. Men vårt ytre liv kan bli bedre. Her må vi legge av syndige vaner og feil som ødelegger for oss selv og for andre. Det gamle menneske, "kjødet", skal legges av og dø, og vi skal kle oss i det nye, sier ordet. Ef. 4, 22. 24; Kol. 3, 5-8.12. Det betyr å leve etter Guds vilje og la vår egen vilje dø. Dette har vi for lite av i vår tid. Mange degger for mye med sin egen vilje og lyst.
Og dette er summen av forfattarens ord: Dere skal være hellige, v. 16. Blir vi noen gang ferdige med det? I Hebr. 12, 14 er skrevet: "Jag etter helliggjørelse". Uten denne kampen vil gudslivet dø. Her skal vi altså lære oss å være nøye i pengesaker, med ordene våre og vrede. Tiden vår er Guds eiendom, det er våre følelser og alt vi elles eier. Peter bruker flere ord i 1. Pet. 1, 13-17:
1) Spenn beltet om livet, v. 13. De benyttet lange, vide kjortler på den tid, og de kunne hindre en rask gang eller arbeidet. Derfor måtte de binde kjortelen opp med beltet. Jfr. Ef. 6, 14. Slik skal en kristen alltid være rede til å gå for Jesus og være i tjeneste for ham. Kanskje ville vi heller sagt det slik: brett opp armene og ta fatt. Denne formaningen viser til sinnet, om å være rede i tanke og sinn. Det betyr at vår tanke og hjerte ikke må være bundet eller påvirket av denne verden.
Luther har en annen forklaring av dette ordet. Han sier at kilden for avkomet (barna) er livet ("lend"), og derfor taler ordet om renhet. Slik en jomfru er fysisk ren og skyldfri, er sjelen åndelig ren ved troen. Ved den blir hun Kristi brud. Men hvis noen faller fra i falsk lære, blir man ødelagt. Derfor blir avgudsdyrkelse av vantro kalt hor i Bibelen.
2) Deretter taler ordet å være våkne (NO-85) eller edrue (NO-38). Å være edru betyr å ikke drikke vin eller alkohol. Så sant som det er, viser vel også dette ordet til vårt sinn og tanke. Men det er et godt bilde: alkohol tar bort kontrollen over oss. En full mann kan gjøre dumme ting han senere angrer sårt på. Han hadde kanskje ikke evne til å se konsekvensene av det han gjorde og lot seg rive med av egne og andres ideer.
Åndelig edru er den som har kontroll over syndelystene og ikke lar impulser styre livet. Han er verken i religiøs ekstase eller moralsk uansvarlig. Han våker over sitt eget liv. Å være edru og vake er to sider ved samme sak. "Den som er rett edru og våken, som uforstyrret og uanfektet av denne verdens ting, han er stille for Gud og med samlet sinn, kaster av kjødets treghet og river seg løs fra sin egen ånds innbilning, og vender alle sitt sinns krefter til den himmelske arven, sitt tros mål som er sjelens frelse" (W. F. Besser).
3) Videre skulle vi sette vårt håp til den nåden vi får når Kristus kommer igjen. Han mener at de ikke må bli trette og gi opp når prøvelsene kommer. Og de måtte ikke misse håpet som evangeliet gir, men holde fast ved håpet om endelig frelse så lenge de er på jorden. Et bibelsk håp er noe mer enn et ønske eller en drøm om å nå fram.
Alle disse tre formaningene skal virke sammen: Vi skal både spenne beltet om livet, være våkne og edrue og holde håpet levende.
4) Ei fjerde formaning følger nå: vi skal være lydige barn, v. 14. Og her er vi kanskje inne i kjernen av den praktiske, hverdagslige helliggjørelsen. Som ufrelste var vi ulydige og vantroende. Som kristne er vi født på nytt inn i Guds familie og har fått Gud til Far med hans natur (2. Pet, 1, 4). Av det følger at det skulle være naturlig for oss å lyde vår himmelske Far. Barn kan være ulydige og vrange, det er heller ikke ukjent blant Guds barn. Derfor kommer en oppfordring her som sier: De er faktisk lydige barn, fordi tren er lydighet, som Luther understreker. Men da er det viktig, sier forfatteren, at de ikke lenger følger de syndige lystene slik som før. Meningen er den samme som i Rom. 12, 1-2: Skikk dere ikke lik denne verden. Det er ikke de verdslige som skal sette standarden for Guds barn. Det skal Bibelen og Guds vilje gjøre.
Vi legger merke til at de sterke ordene om helliggjørelse kommer umiddelbart etter talen til lydige barn. Denne side ved helliggjørelsen er lydighet mot Gud og hans vilje. Så skarpt må vi si det. Den som altså forakter formaningen til et nytt liv, kan ikke leve i helliggjørelsen.
5) En ting til nevner Peter: Vandre i frykt for Gud den tid dere er her som fremmede, v. 17. Dette kommer rett etter ordet om helliggjørelse. Den som har den rette frykt for Gud, vil være lydig. Misser vi frykten for Gud, lukker han oss ute fra sitt rike og arven. Ef. 5, 5. 2. Kor. 5, 10. Gud dømmer uten å ta hensyn til mennesker. Gud er upartisk og 100 % rettferdig.
Mest hele resten av brevet er nå ei videre forklaring på det hellige livet, til kap. 5, 11. Peter taler om hvorledes vi må legge av synden og leve et rett liv både i samfunnet og i hjemmet og blant de kristne. Vår sorg som kristne er at det lykkes så sørgelig lite. Vi har så mange svikt i hverdagskristendommen vår.
3. En endelig hellighet i himmelen.
Når Jesus Kristus åpenbarer seg, skjer det. Da vil mange ting skje. I denne sammenheng skal vi bare peka på temaet helliggjørelse.
For Guds åsyn er vi fullkomne, for oss selv og andre mennesker er det en skjult hellighet. Og den er det ikke noen brist ved. I vårt hverdagsliv eier vi derimot en heller skrøpelig helliggjørelse full av brist. Det er vår erfaring som vi bare må erkjenne.
Når Jesus kommer igjen og vi skal til himmelen, skjer derimot noe. Da vil den fullkomne himmelske helliggjørelse bli vår erfaring! Vi blir også fullkomne i gjerning og hverdagsliv. Det vet vi bl. a. av ordet i 1. Joh. 3, 2: "Vi vet at når han åpenbares, skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er." Da opplever vi frelsens fylde og får svaret på alt. Her er mange uløste gåter i livet, og vi venter på mange svar.
Dette hadde W. A. Wexels sett inn i da han skrev etter et dødsfall:
Tenk når engang jeg uten synd skal leve,
hver tanke ren, hver gjerning uten brist,
når aldri jeg behøver mer å beve
for muligheten av en syndig lyst.
.
