Gal. 5, 22.
Åndens frukt er det kristne livet. Her regner Paulus opp 9 deler av kristenlivet. Og vi finner alle delene hos alle kristne – selv om det kan veksle i grad og uttrykksmåte. Åndens frukt er ikke noe vi skal prøve å få til, de kommer ved den nye fødsel. Men en annen ting er om de får rom hos oss ved at verden og synden dominerer. Der ligger faren så lenge vi er her i verden.
La oss se på fruktene og dermed se på det Ånden gjerne vil gi oss mer av og lede oss til. Flere av disse uttrykkene er sterke og omfattende og gir oss mye å tenke på. Men her kan vi ikke si alt om alle.
Først ser vi på kontrasten mellom Åndens frukt og kjødets gjerninger, v. 19f og 22f. Luther skriver om det slik: ”Merk at han ikke sier Åndens gjerninger, likesom han sier kjødets gjerninger. Men han gir disse kristelige dyder et hederligere navn og kaller dem Åndens frukter, fordi det kommer mange gode frukter av dette. For de som er smykket med slike dyder, gir Gud æren og priser og bekjenner ham. Slik lokker de andre til også så slutte seg til Kristi lære og tro.” Det skal vi tenke på.
Ordet frukt brukes i entall selv om det er ni frukter. Det taler om enhet mellom alt som er ved oss kristne og at alt hører sammen.
1. Kjærlighet.
Denne vakre frukt kommer først blant Åndens gaver. Og Luther sier her at det hadde vært nok å bare nevne kjærligheten, for ”kjærligheten utbrer seg og fordeler seg i alle Åndens frukter” og viser til 1. Kor. 13, 7. I Rom. 15, 33 kalles den ”Åndens kjærlighet”. Og John Wesley sier at kjærligheten er roten til alle de andre fruktene. Derfor ser noen de andre fruktene som en følge av kjærligheten eller at de springer ut fra den. Det gjør f. eks. Hans Brandenburg i ”Wuppertaler Studienbibel”. S. Odland sier også det: De andre dyder er bare forskjellige sider av kjærligheten.
Ordet for kjærlighet er det rikeste ord vi har, agape. Det er ikke selviskhet og egenkjærlighet, men det handler om å gi, å ofre og gjøre alt for andre uten å vente betaling. Den søker ikke seg selv, 1. Kor. 13, 5. Dette ordet blir brukt i Bibelen om Guds kjærlighet til oss mennesker. I GT finner vi det f. eks. i 5. Mos. 7, 8 i den gamle, greske Septuaginta-oversettelsen. Og vi vet at Guds tanker alltid er rene og hellige.
Slik er kjærligheten. Gud elsket verden så høyt at han gav sin Sønn i døden for å frelse oss fra synd og evig og fortapelse. Han sparte ikke på noe. Joh. 3, 16, 1. Joh. 4, 10. Frelsens store grunn er kjærlighet.
Når vi tar imot den i tro, legger Gud noe av denne kjærlighet ned i våre hjerter. Vi får et nytt liv som gave fra Ham. Det gjør at vi gjerne vil elske andre på den samme måten. Vi kan ikke frelse dem, slik Jesus gjorde. Men vi ønsker og ber til Gud om at det må skje med mange. Og vi prøver å arbeide for at noen nye blir omvendt og frelst. Derfor arbeider vi i misjonen, gir penger til Guds rike, og ber om at det må skje.
Det er en frukt av at Gud har frelst oss. Derfor har vi ingen grunn til å rose oss av noe vi gjør her i verden. Alt vokser fram av troslivet.
Men vi er mennesker. Derfor glemmer vi mye gjennom livet. Og derfor har Gud ordnet med en rekke formaninger i sitt ord. Noen av dem taler også om kjærligheten. Glem ikke den, sier Gud. Ta vare på kjærlighet til alle mennesker.
2. Glede.
Der frelsen får leve i oss, vil det spire fram en ny kvist med en ny frukt: gleden. Det er den Hellige Ånds glede som gir oss. Det er først og fremst gleden over at vi er frelst fra synd og dom og evig straff. Det er ikke bare gleden over at vi har det godt her i livet. Men over det hele ligger en himmelsk atmosfære: Vi har smakt at Gud er god og kjent litt av himmelen i oss.
Luther sier at denne glede er ”den kjærlige samtale mellom brudgommen og hans brud. Det er de glade, liflige tanker som et troende hjerte har om Kristus.”
Bibelen taler ellers en god del om glede. Paulus skriver et brev til menigheten i Filippi som kalles ”gledens brev”. Der skriver han om glede 15 ganger og sier til og med at de alltid skal glede seg. Kap. 4, 4. Det er en oppfordring, og det minner oss om at vi lett kan glemme. Derfor må han oppmuntre dem til å se på denne Åndens frukt. Og i Neh. 8, 10 står det: Gleden i Herren er deres styrke. Det er sant også om oss kristne.
Den kristne glede er først og fremst over frelsen som Kristus kjøpte oss på Golgata kors. Den satte oss i frihet, og vi fikk et evig himmelhåp. Guds barn får glede seg over at vi har noe etter døden, noe som varer og er uten synd og noe vondt. Men det er altså en frukt av samlivet med Gud og hans Sønn.
3. Fred.
I klassisk gresk ble ordet fred (eirene) brukt om det motsatte av krig og indre begjær i negativ betydning. I NT er det brukt 88 ganger, og det betyr først og fremst et rett forhold mellom Gud og mennesker. Og det var det Guds Sønn, Jesus, som brakte oss. Derfor sier Ef. 2, 14f at han er vår fred og at han gjorde fred. Det fører også til at vi eier fred med Gud og har det godt med ham i åndelig forstand.
Når fred er en Åndens frukt viser det at den Gud har gitt oss påvirker oss og leder oss på en fredelig vei. Det var trolig meningen med ordet i Mat. 5, 9 i 1930-oversettelsen: salig er de fredsommelige. De eier en hjertefred som gjør dem til fredelige mennesker.
Luther skriver om denne freden: ”De kristne er stille og fredsommelige, ikke kives eller hater hverandre innbyrdes, men i tålmodighet bærer de andres byrder. For om den ene ikke vil ha tålmodighet med den andre, kan det ikke være noen fred iblant dem. Derfor setter Paulus langmodigheten nest etter fred.
Men det er tydelig at en slik fred kan ødelegges og forstyrres her i verden. Så lenge vi er syndere, kan det skje. I sitt første brev skrev Paulus: ”Hold fred med hverandre.” 1. Tes. 5, 13. Det var etter og midt in vekkelsestiden. Det skrev han også til menigheten i Korint der det var oppstått strid, 2. Kor. 13, 11. Etter mange år i tjenesten for evangeliet, skrev Paulus sitt siste brev – nå til medarbeideren Timoteus: ”Jag etter … fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte.”
Så lever vi også her i denne dobbelhet og spenning i livet: Vi har fred med Gud og eier Guds fred i hjertet, og samtidig får vi oppfordringen: Hold fred og jag etter fred. Men denne spenningen er slutt når vi går inn i evigheten.
4. Langmodighet.
Langmodighet er å tåle noe av andre og å vente med å handle, f. eks. med å dømme. Paulus bruker det f. eks. i Ef. 4, 2 der han formaner de kristne til å vandre … med langmodighet. Og i 1. Tim. 1, 6 sier han at Jesus viste sin langmodighet på ham til et forbilde. Det er sinnelaget Paulus tenker på. Det skal de troende kle seg i, Kol. 3, 12.
Dette er også nyttig i tjenesten for Gud, for prester, predikanter og misjonærer: Han ber oss om å forkynne, overbevise, irettesette og trøst – med all tålmodighet (det er samme ord som langmodighet på gresk). Også Peter skriver om Herrens tålmodighet (langmodighet) – 1. Pet. 3, 20; 2. Pet. 3, 9 og 15.
Luther har også et ord om dette. Langmodighet er ”en slik dyd at man i lang tid kan ha tålmodighet, slik at man ikke bare lir og tåler vondt, ulykke, urett, men også lenge holder dem til det gode og venter at de en gang skal forbedre seg.” Også djevelen gjør det når han angriper oss, sier han.
5. Mildhet.
Dette ordet betyr også godhet slik Gud er god, Rom. 11, 22, og er det motsatte av strid, se f. eks. Tit. 3, 2. Om dette ordet sier Luther: ”Mildhet er en dyd som gjør at enhver kan komme godt utav det med ham og gjerne omgås med ham. For de kristne skal ikke være uvennlige, men saktmodige, omgjengelige, vennlige. En slik vennlig mann var vår kjære Herre Kristus, som vi ser i evangeliet.”
Mildhet og vennlighet skal ikke gå på bekostning av sannheten. Noen ganger kan det være vanskelig å kombinere disse to ting. For sannheten krever gjerne mer fasthet, og man må ta avstand fra det falske og usanne. Da er det viktig å bevare mildheten slik Ånden leder oss til.
6. Godhet.
Her er brukt et annet ord for godhet. Det er mye brukt i vanlig gresk om alt som er ypperlig, nyttig, dyktig, tiltalende osv (Egil Strand). I Bibelen får det en enda større betydning ved at det brukes om Gud. Han er egentlig så god at han er over alle. Ingen kan sammenlignes med ham.
I dette ligger mye. Hver dag har vi anledning til å gjøre gode gjerninger, hjelpe folk, trøste og tale vennlig til mennesker i sorg og nød. Livet med Gud vil lede oss ut i noen ferdige gjerninger på dette området også. Ef. 2, 10. Luther sier om dette: ”Det er at man hjelper andre i nøden med råd og dåd.” Også det gode vi gjør slik, er en frukt av Ånden i oss. Vi kan ikke rose oss av noe i livet.
7. Trofasthet.
Å være trofast er å stå ved et løfte slik at det oppfylles og slik være pålitelig. Gud er trofast, 1. Kor. 10, 13. Han kalles den trofaste skaper, 1. Pet. 4, 19, og hans trofasthet er stor. Klages. 3, 23. Gud selv er slik et godt eksempel på trofasthet, og Ånden gir dette videre som en gave til de troende.
Luther henviser her til 1. Kor. 13, 7: Kjærligheten tror alt, og sier: ”De som har denne tro, tenker ikke ondt om andre mennesker, men har et fromt og enfoldig hjerte mot enhver, og om han enn blir bedradd og det blir annerledes enn han hadde ment, så er han likevel saktmodig og god. Med ett ord: Han tror alle, men setter ikke sin tillit til noen uten alene til Gud.”
8. Saktmodighet.
En har sagt at det er å ha mot til å gå sakte. Da er det også å ha tid til å vente. W. Barclay sier at det er det mest uoversettelige ordet av disse fruktene. Det betyr både å kunne underordne seg under Guds vilje, å være villig til å lære og ikke være stolt, og å vise omtanke. Som adjektiv brukes det om et dyr som blir temmet og brakt under kontroll.
Vi finner ordet flere steder i Bibelen. ”Saktmodighet holder store synder ned,” Fork. 10, 4 i 1930-oversettelsen. I Norsk Bibel heter det: Sindighet … I 1. Kor. 4, 21 står det som motsetning til ris, og ert oversatt med mild ånd i NB.
Luther sier at det er utallig mange årsaker til at vi kan bli vred, men at alle kan overvinnes ved saktmodighet. Ja, da er det en virkelig god Åndens gave og frukt. Jo lenger vi lever med Herren, ser vi at vi behøver slike frukter.
9. Avholdenhet.
Dette ordet blir også oversatt med selvbeherskelse. Det kan ha en generell betydning om å beherske sine lyster og ønsker på flere områder. Det blir brukt om seksuell avholdenhet, om å ha disiplin over kroppen og å kunne si nei til gleder og begjær. Det er også brukt om ”en keiser som aldri lar private interesser påvirke hvordan han styrer sitt folk” (Barclay).
Paulus forkynte bl. a. avholdenhet for Feliks, Apg. 24, 25. Han levde i synd med Drusilla, som han hadde overtalt til å skille seg og gifte seg med ham. Paulus talte slik rett ut om konkret om synden. Til Titus skrev Paulus at en tilsynsmann skulle være avholdende, Tit. 1, 7-8. Og Peter sier at vi i kunnskap skal være avholdende og i avhold (selvbeherskelsen) skal vi holde ut. 2. Pet. 1, 6. Han stiller altså store krav til tjenere i Guds rike.
Men også dette er frukt. Og vi kan nok si at det er lettere å være slik Bibelen sier, når vi ser alle frukter under ett. Der alt det andre får råde, blir ikke avholdenhet vårt eget strev. Det kommer som en følge av et godt samliv med Jesus i kjærlighet, glede og fred m. m.
I 1. Kot. 7, 5 er ordet brukt om avhold fra seks i ekteskapet under visse forhold. Men i kap. 9 er det brukt mer generelt, om en idrettsmann som deltar i en tevling. Han må holde seg borte fra mye annet, ja alt, for å vinne kransen. Det er bilde på en kristen.
-
Mot slike er loven ikke, sier Paulus etter denne oppregningen, v. 23b. Den som lever i det fullbrakte frelsesverk med alle de tilhørende frukter, er fri. Loven kan ikke anklage oss for noen ting, fordi alle lovens krav er oppfylt av Kristus.
”Tankegangen må være at de dyder som vokser fram som Åndens frukt hos dem som ikke er under loven, ikke er i strid med loven. Tvert om, de stemmer overens med lovens krav uten å være drevet fram av lovens tvang” (Ole Øystese i Bibelverket).
