173) Joh. 11, 1-5.

62)

43. Joh. 11, 1-5.

20. s. Treenighet. Lasarus.

Jesus hadde vært ute i landet og talt Guds ord, vi vet ikke hvor det var. Hadde før talt om seg selv som den gode hyrde, kap. 10, og hadde bekreftet at han var sendt av Faderen. Folket forstod at han mente Gud hadde sendt ham, og fariseerne og folk i Juda ville ikke høre det. De regnet det som gudsbespottelse. Derfor ville de steine ham nå.

En dag fikk han bud om at en nær venn var syk og trolig lå for døden. Da var han kanskje øst for Jordan og virket der. Men han ville ikke dra til Betania med en gang. Denne sykdom er ikke til døden, sa han til disiplene. Joh. 11, 4. Jesus hadde alltid en plan, selv om folket ikke forstod det med en gang.

1. Heimen i Betania.

Jesu barndomshjem var i Nasaret i Galilea. Der var han født og oppvokst. Da han var omkring 30 år gammel, reiste han hjemmefra etter å ha arbeidd sammen med sin far som var bygningsmann. Etter den tid hadde han ikke noe sted han kunne kalle for sitt. Derfor bodde han noen ganger hos venner.

Et slikt hjem var i Betania utenfor Jerusalem. Der bodde tre søsken sammen, trolig var alle ugifte. Det var søstrene Marta og Maria. Vi kjenner litt il dem, f. eks. fra samværet som er omtalt i Luk. 10, 38ff. Det skjedde trolig en tid før dette. Da fikk Maria den fine attesten: Hun har valgt den gode del som ikke skal tas fra henne.

Lasarus var bror deres. Men nå var blitt syk. Det står ikke noe om hvilken sykdom han hadde. Det var ikke poenget her. Nå skulle Jesus vise sin makt ennå en gang. Han hadde gjort det ofte før. Men mange var vantro og så ikke Guds under i9 det som skjedde ved helbredelse og andre under.

Nå skulle et stort under skje i nærheten av Jerusalem. Lasarus var trolig en mann som mange kjente. Han bodde i en liten landsby tett ved hovedstaden. Vi kan regne med at han var ofte der og var kjent blant folk.

Nå skulle Jesus få vise at han hadde makt over sykdom. Menneskelig sett burde folket tro og ikke så tvil om han nå. Det var et unikt under som skulle skje. Da han kom fram til dem, hadde Lasarus vært fire dager i graven, v. 17. Det var ingen tvil om at han var død. Et menneske kunne ikke hjelpe et slikt menneske til å få liv. Her måtte det større krefter til. Og nå ville Jesus vise at han var Gud. Det var nødvendig å få folk til å se det når rett før hans død og senere oppstandelse.

Men søstrene var nok mest opptatt av at han skulle få livet igjen.

2. De sendte bud.

Marta og Maria må ha visst hvor Jesus var, og derfor kunne de sende bud til ham som nådde fram til han. Det er også tydelig at det var et nært forhold mellom Jesus og Lasarus. For de sendte bud til Jesus med disse ordene: Herre! Se, han som du elsker, er syk. Jesus var glad i denne mannen, fordi de hadde en felles tro. Vi vet lite om Lasarus visste at Jesus var Messias. Men de hadde i alle fall et menneskelig og åndelig fellesskap som knyttet dem sammen.

Det er også klart at søstrene hadde tillit til Jesus. De hadde hørt mye om han og trolig også sett under han hadde gjort. Disiplene hadde trolig også fortalt om reisene rundt i landet, og om det som hadde skjedd der.

Slik skaper tillit og tro på at han også nå ville komme. Og de visste at han ville gjøre noe for ham. Ettersom flere dager gikk uten kontakt med Jesus, begynte tvilen å gnage i dem. Ville han nå fram i tide? Det v ar det store spørsmålet de hadde. For de tenkte ikke så langt at han ville vekke ham opp fra døden. Det var en for stor tanke. Det ser vi av samtalen senere. Døden var også så sikker for folket, at mange jøder kom for å trøst dem i sorgen, v. 19.

3. Til Guds ære.

Før han kom fram, talte han med disiplene. Også de behøvde litt undervisning om Guds under nå. De var heller ikke så sikre på hva som nå skulle skje. Sendebudene hørte nok også på det han hadde å si, v. 3-4.

Hva ville Jesus si i en slik stund?

Jo – nå ville han vise dem at Gud skulle fremfor alle ting bli æret! Det er hans navn det står om. Det er i grunnen meningen både med det andre budet i lovtavlen og den første bønn i Herrens bønn, Fadervår. Det handler om Guds navn.

La ditt navn holdes hellig, sier vi i bønnen. Mener vi virkelig det? Det er i alle fall sikkert at mange misbruker hans navn. Det skjer blant voksne og blant barn. Og vi hører det ofte i radio og TV. Det ser ut til at ingen lenger skammer seg over å håne Gud på den måten. Og i budet står det tydelig: Du skal ikke misbruke din Guds navn.

Og likevel skjer det så mange ganger. Nå skulle Jesus gjøre et under som ingen kunne motsi. Den døde Lasarus skulle reise seg fra graven. Marta løp ham i møte, og hun viser nåe en sterk på Jesus. Hadde du vært her, da var min bror ikke død, v. 21. Og noen jøder viste også tro på Jesus – det var slike som gråt og sørget over mannen. Noen av dem sa: Kunne ikke han som har åpnet blindes øyne, også ha gjort det slik at denne mannen ikke var død? V. 37.

Jo, det kunne han. Folket hadde redd. Men nå skulle det skje et større under. Selv om han hadde ligget i graven så lenge at han stinket, v. 39, hadde Jesus makt også over det. Og vi vet fra resten av kapitlet at han gjorde det. Og det var nå den store motstanden mot Mesteren kom. Verden og de religiøse tåler mye, men ikke Guds makt.