36) Gal 3, 1-5.
Begynt – fullendt?
I dette avsnittet taler Paulus om selve hovedsaken i brevet og i menighetene i Galatia. Her er han inne på kristenlivets begynnelse og dens fortsettelse. Galaterne hadde begynt rett, det er det ingen tvil om. De hadde levd i tro på Jesus som sin eneste frelser og redning fra dommen. Men hvordan hadde det så gått videre?
Hovedspørsmålet nå var: Er Jesus nok hele veien, til vi når himmelen? Eller må det til noe ekstra etter en tid som kristen? Er det slik at vi kan og må hjelpe til om livet med Gud skal være rett?
Her er det viktig å si at det ikke var det moralske livet i verden som var tema. Der var nok Paulus og menigheten enige. Men spørsmålet var: Har jeg det rett med Gud – uten å gjøre noen ting? Må vi ikke følge de jødiske ritualer og lover, de er jo gitt av Gud. – La oss se litt mer på denne kristenflokken og hva de hadde opplevd.
1) Kristenlivets begynnelse.
Hvordan ble disse menneskene kristne? Paulus sier det klart i v. 3: Dere begynte i Ånd. Og det forklarer han med flere uttrykk her. De hadde fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet, v. 1. Det må bety at de hadde hørt en klar forkynnelse om det Kristus gjorde på korset. Og det hadde de tatt imot i tro.
De fikk Ånden ved å høre troen forkynt, v. 2. Ånden betyr her i hovedsak at de ble frelst, og å høre troen betyr at de trodde det de hørte. Slik hadde de allerede opplevd mye, v. 4. Å høre er et omfattende ord, som egentlig betyr at en får det en hører, sml. Ef. 1, 13 og Kol. 1, 6.
De hadde altså hørt en rett og sann forkynnelse. Det stod ikke på taleren denne gang – det var Paulus. En levende og grundig forkynnelse om Kristus og hans frelsesverk hadde ført dem til tro og til live med Gud. Og Paulus hadde bare forkynt dette for ham. Han krevde ingen ting i tillegg. Det var nok å tro.
Da fikk de Ånden. Og det betyr ikke en ny pinsedag, men rett og slett at Ånden viste dem at Kristus var deres frelser. Det kan vi ikke forstå med vår tanke, og vi kan heller ikke arbeide oss fram til en visshet om frelse. Det kan bare Den hellige Ånd gjøre for oss.
Her nevner ikke Paulus en eneste gjerning som de måtte gjøre. Han taler heller ikke om at de må følge Mose lov med omskjærelse og jødiske helligdager og oppfylle de plikter Moses la på jødefolket. Det var av forberedende karakter.
De begynte i Ånd, v. 3. De ble frelst ved å lytte etter Åndens røst – om synd og nåde. Det er en rett begynnelse. De så sin synd, og de hørte om Kristus som nettopp døde for synden og oppstod for oss. De grep dette i tro som sin eneste redning.
2. Veien videre?
Hvorledes gikk det så etter en tid? Det er viktig. Hva sier Paulus om det i dette brevet?
De var uforstandige og forhekset, v. 1. Det ble de ved en ny forkynnelse. Selv om de hadde sett Kristus malt for sine øyne som korsfestet, skjedde det med dem. Å bli forhekset i denne forstand betyr å bli lurt. De så ikke og forstod ikke rett. Og det skjedde ved en annen slags forkynnelse.
Her ser vi betydningen av forkynnelsen, og hvor viktig det er å vite hva vi hører. Det vil påvirke oss. Forkynnelsen kan ta fra oss troen og den åndelige forstand.
Det kan være forgjeves og til ingen å nytte, v. 4. Paulus var usikker, kanskje var det forgjeves det arbeidet han hadde gjort for dem. Men ennå var det tid å snu! Det gjelder om å nytte nådens tid i alt og forstå sin besøkelsestid. Luk. 19, 44.
Hvis det ikke skal bli for sent og ikke være forgjeves, må vi følge Guds frelsesvei og bare lytte etter det som Skriften sier. Det er tydelig i dette tilfelle.
Hva var så galt med galaterne? Her er det et overmåte viktig spørsmål. Paulus sier at de begynte rett, men ville fullende i kjød, v. 3. Det er fortsettelsen, voksteren og utviklingen i troslivet. Egentlig er det ikke vokster, for den forutsetter alltid en rett tro.
Men her ville galaterne gjøre noe selv for å bli bevart som kristne. De mente at visse gjerninger var nødvendige. Og det er ganske naturlig for et vanlig menneske å regne med seg selv om noen gjerninger. Det er helt uforståelig for menneskene at alt skal være nåde.
Dette viser at frafallet er nær for de beste. Når vi ikke vil leve av bare nåde, går det galt. Bare slik kan vi fortsette å være Guds barn. Galaterne mente at de måtte holde Mose lov og la seg omskjære for å være sanne kristne. Derfor sier Paulus i fortsettelsen så strengt og tydelig her: ”Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige av tro skal leve.” v. 11. Se også kap. 5, 2 der Paulus har talt om friheten i Kristus: ”Se, jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe gagn for dere.” Han taler altså om lovens gjerninger.
3. Hvor går veien?
Svaret er enkelt: Å leve hele livet i tro, av nåde på grunn av Kristus. Troen er nøkkelen, og at alt er alltid av nåde.
Deretter er det viktig å høre alt Guds ord. Da går en ikke så lett feil. Vi skal lese og høre om vår synd og tilstand i denne verden. Og om troen på Jesus og nåden. Hele livet behøver en kristen å bli minnet om Guds nåde og Jesu frelsesverk. Det er vår åndelige mat.
Men vi skal også være villige til å høre formaningene og følge dem. Da får du et bedre liv og lever bedre i verden. Men vi skal aldri bygge på det vi selv gjør. Kristendommen er Kristus alene. Men i denne verden er vi lys og salt og vitne. Der vil formaningene hjelpe oss.
Jesu ord i Joh. 14, 6 har mer innhold og tyngde enn vi kanskje ser ved første øyekast: Jeg er veien, sier han, og sannheten og livet. Ja, alle dager er han veien for oss. Må Gud velsigne hver og en av oss til å være hos ham. Amen.
