Gal. 5, 16-26.
Vi er kalt til frihet, sier v. 1. Og det betyr å leve i Kristus. Det er ikke en frihet for kjødet eller vårt eget liv og vilje. V. 13. Her taler apostelen om et nytt liv, i Ånden, v. 16. Og det står alltid i motsetning til kjødet. Det er strid mellom dem, v. 17. Det er altså to måter å leve på: i Ånden og i kjødet. Det må vi se litt nærmere på her.
1. Et liv i kjødet.
I dette livet er mennesket styrt av vår natur slik vi er etter fødselen. Det er den falne natur som alle mennesker har etter syndefallet. Den har et begjær i seg som krever sin rett. Ettersom kjødet er vår syndige natur, vil også begjæret være ondt og syndig i Guds øyne. Kjødet bruker de syndige lyster i oss og fører oss til syndige handlinger. Det er det verdslige liv der Gud er utestengt, v. 19ff.
Når dette ordet som nettopp her, viser det at vi som kristne også kan fristes av kjødet og synden. I svake stunder kan det være lett å gi etter for syndelysten.
Resultatet blir at vi mister arven: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike, v. 21b. Syndens lønn er døden, den endelige, evige død og atskillelse fra den levende Gud.
Livet i kjødet kan være ved ytre synder og laster. Det er kjødets gjerninger i v. 19-21: Utukt, urenhet, skamløshet m.m. I endens tid vil disse synder øke i omfang og alvor. Da får djevelen mer makt over hjertene enn noen gang før, og det merker vi allerede nå. Jfr. 2. Tim. 3, 1ff.
Men kjødets gjerninger lever også i tankelivet og begynner ofte der. Andre kan ikke se eller merke det i begynnelsen, men det er like syndige i Guds øyne som om gjerningen alt var utført. Avindsyke i v. 20 er en slik kjødets gjerning.
Men Paulus legger til et interessant uttrykk i v. 21: Og annet slikt. Det viser at han ikke har regnet opp alt. Det kan være flere. Men det viser sikkert også at djevelen finner stadig på nye synder og gjerninger som fører mennesker bort fra Gud. Felles for alt dette er: Det stemmer ikke med Guds Ånds ledelse og vilje.
Når Ånden leder et menneske, skjer det bestandig i samsvar med Guds ord. Der er Guds vilje åpenbart. Derfor skal vi prøve alt på Guds ord. Om ikke alle detaljer er oppført der, har vi noen generelle retningslinjer for livet. Det ene er kjærligheten – både til Gud og til andre mennesker. Se 1. Joh. brev 2, 5: Der knytter Paulus kjærligheten sammen med å holde fast ved Guds ord. De hører nøye sammen. Hvis ”kjærlighet” leder oss til å gjøre noe som er mot Guds ord, er det en kjødets gjerning.
Paulus sier noe viktig til filipperne: At Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme… Fil. 1, 20. Et overordnet mål for en kristens liv er å ære Kristus. Det er et viktig prinsipp i livet vårt. Lever vi for å behage oss selv eller selv få ære og makt, eller er det bare Kristus som er vårt mål?
2. Et liv i Ånden.
Livet i Ånden er de troendes liv i troen på evangeliet. De lever i Ordet og i fellesskapet med de andre troende og lar seg lede av Ånden og Guds ord. Vi har et fint bilde av dette i Apg. 2, 42 og 47: De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. – Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten.
Et liv i Ånden vil prege hverdagen vår så vel som fritid og høytid. Vi er kristne og troende mennesker hele tiden og lever i samsvar med det. Det er Guds frukt i vårt liv. Om det går galt for oss og vi svikter, får vi be om forlatelse og ny nåde. Det er ikke en lettvint måte å leve på, for det koster for en sann kristen å innrømme at vi feilet og sviktet.
Frukten av et liv i Ånden er ikke noe vi lager selv eller produserer av egen vilje og innsats. Da blir det kunstig og uten liv. Men frukten kommer naturlig i sin tid, så sant vi er i Jesus og lever med ham. Jesus sa det i sitt mektige kapittel om vintreet: Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. Joh. 15, 5.
Noe av denne frukt er i vårt indre liv med Gud. Det betyr at vi har det godt med Gud. Det skaper takk til Ham i vårt indre for all hans godhet og nåde. Og han leder oss og hjelper oss gjennom alle ting. Et liv i Ånden er ikke klage eller krav – det er verdens måte å leve på. Men der takketonen får råde, kommer frukten: kjærlighet, glede, fred….
Men frukten vil også vise seg i det ytre. Folk vil merke det. Vi lever på en ny og annen måte enn den store masse ute i verden. Vi vinner ikke verden ved å bli lik den. Det er nettopp når vi lever Gudslivet som er ulikt verden, at vi er lys og salt og vitne om Ham.
Det vil folk merke ved at vi er milde og vennlige mot dem, vi viser trofasthet og godhet, saktmodighet og avholdenhet midt i en vond verden. Det skal vi legge vinn på og være oppmerksom på.
3. Det vil koste kamp.
I v. 17 skriver Paulus: For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet, for at dere ikke skal gjøre det dere vil. Det beskriver den indre strid mellom to makter i vårt liv: Gud og djevelen som begge vil ha herredømmet.
Da spørs det om vi er villige til å la Ånden lede oss. Og det betyr i praksis at vi følger Bibelens formaninger om livet. Det kan bety at vi må velge korset, v. 24 og fornekte det som er mot Guds vilje. Det betyr smerte. Å dø bort fra oss selv er ikke lett. Når kjødet begjærer og krever sin ”rett” over vårt liv, vil også Ånden begjære og be om plass i livet vårt. Det er den indre kamp alle kristne har, selv om det er ulikt.
Når vi svikter, vil Ånden minne oss om å erkjenne det og ikke forsvare oss selv på noen måte i den åndelige kamp. Og så be om ny nåde og tilgivelse hos Gud, om noen ganger også mennesker. Og du vil merke at du går styrket ut av erkjennelsen og bekjennelsen og troen. Og vi en ny grunn til å takke og love Gud: Tenk at han tok seg av meg ennå en gang!
