81) Luk 10, 25–37

En barmhjertig.

Luk 10, 25–37

 Denne beretningen er om den barmhjertige samaritan og om den ubarmhjertige prest og levitt. Bakgrunnen for dette er ein lovkyndig som kom og spurte hva han skulle gjøre for å arve evig liv. Jesus henviste da til Skriften. Det er der vi må lære alt om Guds rike. Den lovkyndige kjente til dette, og Jesus brukte det som inngangsport til hans sjelsliv.

Mannen hadde likevel et syndig sinn, for han ville rettferdiggjøre seg selv, v. 28. Det var spørsmål om hvem som var hans neste. For å vise det, fortalte Jesus beretningen om mannen som falt blant røvere. Vår neste er altså alle dem som har det ondt, selv om vi ikke kjenner dem.

Men vi kan også lese denne beretningen som et bilde på hvorledes en blir et Guds barn. Det er en vakker illustrasjon på det. Bibelordet har ofte en slik dobbelt bunn : Den har et konkret budskap i en konkret situasjon, og samtidig har den et dypere budskap. For meg er det utenkelig at Jesus har fortalt en så vakker historie bare for å si at vi skal hjelpe de syke. La oss også se kort på den dobbelte bunn nå, og her er flere trinn.

I. Hans liv.

Våre liv kan være svært forskjellige i det ytre, men de har likevel likhetstrekk. Det gjelder både de forskjellige mennesker og til ulike tider. Skapelsen har lagt mange fellestrekk ned i oss mennesker. Det er derfor mange livsskjebner i Bibelen treffer oss så godt. Det er også grunnen til at vi kan kjenne oss igjen i andre mennesker om det indre, religiøse liv - også fra helt andre kulturer og land.

Veien han reiste på gikk nedover fra Jerusalem til Jeriko. Det er en øde vei på omtrent tre mil. Og det er en høydeforskjell mellom de to byene på omkring 1200 meter. Den som har reist denne veien, vet litt om de bratte bakkene man ferdes på der. Jerusalem ligger 800 m o h, mens Jeriko ved Dødehavet ligger ca. 400 m u h.

At denne veien går så bratt nedover, kan for oss være symbol på livet uten Gud. Det er en vandring bort fra Guds by og nedover i synden og verden. I Josva 6, 26 sier Herren at den som bygger Jeriko opp igjen, er forbannet. Det betyr å være under Guds dom. Og det er denne verden.

Denne veien var full av røvere. De vil oss ikke noe godt. De er en fare for vårt liv og en fare i døden. Han fikk et smertelig møte med disse menneskene. han lå halvdød i gjen. Og da de ikke fant mer å stjele fra ham, forlot de ham. Han opplevde det samme som den fortapte sønn. Vennene gikk når de ikke fikk mer. Det er et tydelig bilde på verdens vesen og til slutt på syndens lønn og dom. Rom. 6, 23.

II. Et håp.

Da skjedde noe. Noen kom forbi, og det tente håp i hans hjerte. De må jo se hvordan han har det - og hjelpe ham! Først kom en prest. Han hadde så å si som yrke å hjelpe folk. Mannen tenkte nok at han selvfølgelig ville hjelpe. Han var en Guds tjener og kjente Skriftene. Han måtte vel også ha et barmhjertig sinn som ønsket å hjelpe den falne.

Men noen ganger er det nok slik at den vi setter mest lit til, vil svikte. Vi hadde rett og slett for høye tanker om mennesker - også Guds tjenere. Da blir vi ekstra skuffet. Og det opplevde denne mannen. Han så mannen, står det - men gikk forbi. Han hadde det vel for travelt og hadde ikke syn og nød for den som lå i veikanten.

Da kom en levitt forbi. Nytt håp tennes hos mannen. Levitten var også en tempeltjener og hjelpesmann i åndelige spørsmål. Den samme skuffelsen kom nå også. Han så ham og gikk forbi. Det var liksom det ikke angikk dem. Det var jo bare en stakkar. Grunnen var kanskje den at også de hadde forlatt Jerusalem og på vei nedover. Det verdslige sinn som rår der, kan ikke hjelpe noen.

III. Et nytt liv.

Da kom en tredje mann til stedet. En samaritan. Hva mannen tenkte, står det ikke noe om. Men det kan nok hende at alt håp var nå sloknet. Og noen hjelp fra en samaritan var i alle fall utenkelig. De var nærmest uvenner med jødene og hadde ingen omgang med dem. Joh. 4, 9. Men også her forregnet den syke seg. Det er så ofte vi tar feil når det gjelder mennesker. Det tror jeg vi alle har opplevd.

Samaritaneren stanset, bøyde seg ned og begynte førstehjelp med ham. Det var uventa. Noe slikt hadde ikke vært i hans tanke, det kan vi trygt si. For denne fremmede mannen hadde et annet sinn enn de andre. Og det stanset ham. Han fikk inderlig medynk med ham, står det. Og det er nettopp det sinn som gjør at vi vil gi evangeliet til andre - både i vårt land og utover hele verden. Og det sinnet kan vi bare få i samliv med Jesus.

Da han hadde gjort det han kunne her, tok han mannen med seg til et herberge og pleiet ham videre der. Vi skal ikke presse alle detaljer i beretningen. Men det er ikke galt å si at når vi hjelper andre åndelig talt, tar vi dem med dit Jesus forkynnes og blir lovprist. Det er i Guds forsamling en nyomvendt må være. Der får han omsorg.

Han sørget også for pleie videre. Det er en flott detalj. Det er ikke nok å be til Gud med en synder og si at nå må du klare deg selv. Et nyfødt barn klarer seg ikke selv. Det trenger hjelp. Det gjør også et menneske som blir født på ny.

Samaritaneren tenkte nok å komme tilbake en dag. Derfor sa han til verten: Hvis du legger ut mer på denne mannen, skal du får det igjen. Det betyr altså en fullstendig omsorg for ham. Slik er også Jesus. Han forlater ingen og lar oss ikke gå alene et eneste steg. Jeg er med dere alle dager, sa han til disiplene. La oss klynge oss til det løftet og vite: Snart "kommer han i det blå". Og da er vi framme.

80) Luk 1, 26–38

Født av en jomfru.

Luk 1, 26–38

Teksten handler om at Maria skal bli mor til verdens frelser. Det er en stor oppgave hun får. Han var i utgangspunktet bare en vanlig ung kvinne, ja trolig en tenåring. Og så skulle få en slik oppgave! Og nå fikk hun budskap fra Gud om det.

1) Maria

Hovedsaken ved denne teksten er at Jesus skulle bli født som Messias, og da måtte det skje ved et Guds under. Det viser hvor viktig jomfrufødselen er. Alle mennesker er syndere, og alle barn blir dermed syndere. Gud måtte gripe inn på overnaturlig vis.

Det var i den sjette måned - det viser til at slektningen Elisabeth var i sin sjette måned etter unnfangelsen, v. 36. Også der hadde Gud grepet inn, men på en annen måte. Hun var ufruktbar før, og hennes sønn skulle få en viktig plass i Guds rike uten at han var Guds sønn.

2) Engelens hilsen.

Maria fikk englebesøk.  Og hun fikk en fin hilsen fra himmelen. Først sa engelen: Du har fått nåde. Det betyr at engelen ikke krevde noe av henne. Han kom ikke med lov og krav og vanskelige oppgaver. Hun hadde fått noe, helt gratis og uforskyldt.

I tillegg sa engelen: Herren er med deg. Det var en betryggelse, hun behøvde ikke å bli redd. Og hun var velsignet blant kvinner. Hun må ha forstått det slik at hun stod i en særstilling også blant kvinnene i Israel. Medn det var helt uklart for henne hva det betydde.

Litt senere komme en ny forsikring: Se, du har funnet nåde hos Gud. Det må bety her at hun var spesielt utvalgt av Gud til noe. En slik utvelgelse betyr aldri at noe ondt og besværlig for menneskene. Guds nåde er gave uansett hva det innebærer praktisk for oss.

3) Marias spørsmål.

Maria ble forferdet da hun fikk englebesøk og forstod ikke den himmelske hilsen. Hun ble forferdet og grunnet på det - og det var før hun hadde hørt hva engelen ville og at hun skulle bli mor. Et slikt englebesøk må ha vært sjelden for vanlige folk. Kanskje var det også overveldende fordi det egentlig var unaturlig.

Oppgaven Gud gav henne var ganske naturlig for en kvinne: Hun skulle bli med barn. Hun fikk til og med vite at det var en sønn. Og engelen gav også barnet navn - det skulle hete Jesus (eller Josva på hennes språk).

Da er det klart at hun tvilte. Hun var nok forlovet, men levde ikke sammen med Josef (Jeg vet ikke av mann). Hvordan skulle det da gå til? Skulle hun få barn med noen andre, ville hennes tanker om Josef som mann bli umulig. Hun kjente nok praksis i Israel om dette. Det resite seg nok en motstand i henne mot det hun nå hørte. Og det var ganske naturlig.

4) Svar.

Engelen kom med svar. Det skulle skje på guddommelig vis ved et Herrens under. Den Hellige Ånd skulle komme, og det betyr at Gud grep inn. Den Høyeste kraft er Guds kraft. Han behøvde ikke en mann for å gjøre dette.

Barnet skulle derfor være et hellig barn, ja Guds egen Sønn. Det må ha svimlet for den unge Maria. Og kanskje hun skjønte litt av at det måtte være nåde. For noe slikt hadde hun ikke fortjent.

5) Barnet

For å vise Maria at barnet virkelig skulle være unikt, forklarer han hvem og hva han skulle være.

Jesus betyr frelser eller en redningsmann. Det betyr at barnet skulle gjøre noe for sitt folk, noe som ingen andre kunne gjøre. Josef fikk nærmere beskjed om det i Mat. 1, 21: For han skal frelse sitt folk fra deres synder. Oppgaven var altså ikke politisk eller av sosial eller økonomisk art. Det gjeldt folkets synd. Det ver den som hindrer oss alle fra å være en himmelborger. Noen måtte ordne opp i det som skjedde i Edens hage, 1. Mos. 3.

Barnet skulle bli stor - ikke av alder eller menneskelig makt og prakt. Guds rike er helt annerledes enn den jordiske tanke om storhet. Men det var nettopp som Gud han skulle være stor. Han skulle nemlig kalles Den Høyestes Sønn. Den Høyeste er et navn for Gud her. Barnet skulle være Guds Sønn, v. 35. Dermed har engelen sagt at noe guddommelig stort skulle skje i verden. Og det skulle hun være redskap for.

I tillegg skal han være konge for Israel (Jakobs hus). Kongetittelen betyr at han skulle lede folket og være deres øverste. Det var et evig og altomfattende kongerike han talte om. Kanskje Maria allerede nå ante at hun skulle bli mor til Messias som profetene hadde talt.

***

For å gi enda mer trygghet til jenta, viste han til slektningen Elisabet som også var fruktsommelig, selv om hun var gammel. Og da siterer han et ord fra Skriften som ga budskapet stor tyngde: Ingen ting er umulig for Gud (1. Mos. 18, 14; Jer. 32. 17).

Da var Maria klar. Hun aksepterte kallet og oppgaven. La det skje! Engelens ord hadde overbevist henne. Hun var villig å være en Herrens tjenerinne. Er vi det? Hadde vi tatt imot en slik oppgave som ville forvandle livet vårt?

79) Mat. 6, 9-13.

Fader Vår.

Mat. 6, 9-13.

FORORD

  Bønn er blitt kalt kristenlivets pulsslag. Med det er sagt at det egentlig er umulig å være en kristen uten bønn. Frafallet begynner i lønnkammeret.

  I all religion er det bønn. Noen hedninger ber langt mer enn mange kristne. Det er ingen skam for dem å be åpenlyst.

  Spørsmålet blir da: kommer det fra hjertet? Eller er de mange ord og ritualet viktigst. Også på Jesu tid var det noen som la mer vekt på å bli sett når de bad enn bønnens innhold.

  Prof. Hallesby sa noe treffende: Bønnens kjennetegn er hjelpeløsheten. Og det er sant. For den driver oss på kne og inn i lønnkammeret.

  Disse linjene er ikke ment som opplysning om bønn. Det hjelper lite. Kan de heller være en lyskaster som viser noe av herligheten ved bønn, noe som kan hjlpe en trett vandrer til å se hva han kan få - alene med Jesus.

1. FADER VÅR.

  Denne Jesu bønn finner vi to steder i NT, og det vesentlige er likt. I Mat. 6 står den midt inne i Bergpreika, mens den er svar på spørsmål fra disiplene i Luk. 11. De bad om at Jesus måtte lære dem å be.

  Er det noe vi ikke kan, er det rett bønn. Jesus bad den aldri selv - for seg selv. For slik kunne han ikke be. Men han visste at du og jeg kunne be slik, og at vi behøver det.

  Pontoppidan sier at bønn er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte. Rett bønn er derfor ikke et rituale eller oppramsing av en regle. Det er hjerterop fordi kristendom er en hjertereligion.

  Jesu bønn har noe å fortelle oss om bønnens vesen.

  1) Vi kan gå til Gud som far.

  Det er også kjent fra GT at Gud kalles far. For Israel var han en far for folket, i kraft av Abrahams utvelgelse. Jerem. 31, 9. Og i en forstand er Gud far for alle mennesker i kraft av skapelsen. Efes. 3, 14-15. Det sier oss at alle mennesker burde tilhøre Gud. På grunn av syndefallet gjør de ikke det av natur. Derfor måtte vi ha et nytt farsbegrep. Jesus står i en særstilling. Han er Guds enbårne Sønn og kunne bruke ordet far på en opphøyet måte.

  De troende har Gud til far i en hellig og intim betydning: han er far for hver enkelt av oss som barn i en familie. Vi er ikke en gruppe med Gud som en opphøyet leder. Vi er kommet nær ham.

  At dette er viktig, ser vi av bruken i Bibelen. I GT brukes ordet far om Gud 11 ganger. I NT som er mye kortere brukes det hele 155 ganger.

  Hva betyr dette for oss?

  Først betyr det at vi har fått Guds vesen og natur. Vi ble født inn i Guds rike ved den nye fødsel. Da fikk vi del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4. At vi da er kommet inn i en guddomelig familie, sier Jesus så fint i Joh. 20, 17: gå og si til mine brødre. Da mente han disiplene.

  Derfor kan vi gå til Gud som barn til foreldre. Det forteller om tillit. Vi kan komme med alt. Vi trenger ingen mellommann og behøver ikke være redd. Vi fikk jo ikke trelldommens ånd så vi skulle frykte. Vi fikk barnekårets ånd, og den roper Abba, Far i vårt indre. Rom. 8, 15. Vi får føle oss som barn og ikke som treller, sier S. Odland. Ved den nye fødsel legger Gud dette ned i oss: vi tør å gå med alt.

  Det betyr også at Gud har omsorg for oss som en rett far har for sine små. Han vil hjelpe og gi oss alt vi behøver. Salme 103, 13: Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham.

  La oss derfor gå fritt og frimodig. Han tar imot som far tok imot den fortapte sønn. Luk. 15.

  2) Han er VÅR far.

  Med dette setter han oss inn i en sammenheng. Selv om han behandler alle individuelt, er vi også med i en barneflokk. Det er usynlige bånd som binder de troende sammen hvor vi enn møter dem på denne jord. Og denne enheten er tilstede selv om vi har ulike meninger om mange ting.

Velsigna band som bind Guds folk i saman her, i same kjærleik, same sinn som i Guds himmel er.

  Vi tror ikke det kan bli en ytre enhet blant alle kristne på denne jord. Vi er for forskjellige til det. Og vi er allerede ett legeme i Kristus. Jesu bønn i Joh. 17, 21 er egentlig oppfylt. Vi eier en åndelig enhet. Den indre forening mellom oss og ham skjer i troens øyeblikk. Alle gjenfødte eier det.

  3) I himmelen...

  Jesus lærte disiplene å be til en Far "som er himmelen". Og med det vil han minne oss om flere ting, tror jeg. Først at Gud er opphøyet og hellig og skal derfor møtes med respekt og ærefrykt og ydmykhet. Og dette blir enda større når vi vet han innbyr oss helt inn i sin nærhet. I det høye og hellige bor han, og hos den som er sønderknust i sin ånd. Jes. 57, 15. Jesaja opplevde dette som ung, da dørstokkene ristet i templet. Jes. 6, 3. Vi skal ikke behandle Gud som et menneske. Han krever respekt som en far. Han bor i himmelen.

  Dernest sier dette at han har makt og rett til å svare våre bønner. Han eier himmel og jord. Jesus og Gud er ett, derfor kan han si ved avslutningen av sitt liv: Jeg har fått all makt... Mat. 28, 18.

 Og endelig skal det tale til oss om at vårt egentlige hjem er der oppe. Vi hører til der far er, i hans bolig. Nå er vi i utlendighet. Vårt rike (borger-skap), sier Paulus, er i himlene. Fil. 3, 20. Ordet for rike betyr både samfunn og borgerrett. Det er der vi hører hjemme.

  La oss leve slik, i tillit og respekt for vår Far.

2. BØNN OM OSS OG GUD.

  De tre første bønnene handler om vårt forhold til Gud. Det kommer først i bønnen fordi det er viktigst. Guds sak er hovedsaken også for en kristen. Våre egne behov må alltid komme sist. La oss defor gå til disse tre bønnene med stort alvor og la det tale til hjerte.

  1) Guds navn.

  Det første vi ber om er at Guds navn må "helliges". Vi kan her minnes det andre budet som taler om ikke å misbruke Herrens navn. Nettopp dette ser vi så ofte nå både blant barn og voksne. Banning og misbruk av Guds navn er faktisk så offentlig akseptert at det skjer daglig i radio og fjernsyn uten at det blir påtale. Det vitner om lite respekt.

  Først må vi si at Guds navn ER hellig - vår oppførsel forandrer ingen ting på det. Hellighet er en egenskap ved Gud. det betyr at han alltid er og gjør det som er rett, og at han ikke tåler synd og urettferdighet i sin nærhet. Serafene proklamerte det for Jesaja kap. 6.

  Men han vil også ha hellighet og "krever" det va sin skapning. Peter skriver: Dere skal være hellige, for jeg er hellig, sier Herren. 1. Pet. 1, 14ff. Vårt dagligliv skulle avspegle Guds hellighet. Et dårlig kristenliv vanhelliger Gud og er ikke til ære for hans navn. Luther sier noe om at navnet vel er hellig, men vår bruk av det er ikke hellig.

  Vi kan bare leve et slikt kristenliv ved å leve etter Bibelen. Da vises det hellige liv. Gunnes oversetter verset slik: La ditt navn lyse blant oss. Det skal lyse gjennom vårt liv så verden ser at vi er Kristi brev og en vellukt for Gud. 2. Kor. 2,15; 3, 3.

  Blir Guds navn æret og helliget ved ditt og mitt liv?

  2) Guds rike.

  Den neste bønn henger sammen med den første. For vi ærer hans navn også ved å arbeide for Guds rike. Be og arbeid, heter det. Men her er bønnen et virkelig arbeid. For Guds rike kommer ikke av seg selv. Det må arbeides fram i denne syndens verden.

  Av natur er vi alle utenfor Guds rike. Vi er åndelig døde mennesker, Ef. 2, 1. Det gjelder nordmenn og afrikaner og alle andre på denne jord. Av natur har vi ikke del i Riket.

  Porten inn til Gud er troen på Jesus. Omvendelsens og gjenfødelsens trange port er lik for alle. Vi må inn der om vi skal få del i himlenes rike.

  Og Bibelen forteller noe om hvordan dette rike er. Det er et usynlig rike, som ikke er av denne verden. Joh. 18, 36; Luk. 17, 20f. Det egentlige og endelige rike er i himlene. Men allerede nå eier de troende det ved troen. Det er ikke et politiske rike med sosial velferd som kjennetegn. Det er et troens rike kjennetegnet av syndenes forlatelse og fred med Gud.

  Det er dette rike vi skal be om skal komme. Som Luther sier: at det også må komme til oss. Vi ber om at dette Guds rike må være i den enkelte av oss, og at det må komme til våre bygder og byer. Vi ber ikke om en overfladisk og følelsesbetont vekkelse. Vi ber om en bønnevekkelse og en samvittighets-vekkelse. Bedehus og menighet er forgjeves uten et bønnefolk. Deretter utvides horisonten og bønnen strekker seg ut til hedninger langt borte. Det blir nød for svarte og gule i de troendes hjerter. Og bønnen stiger opp om nye utsendinger, trofaste sendebud som er villige å gå og ofre for at riket skal nå til enda en ny landsby.

  Da kommer den tredje bønnen:

  3) Guds vilje.

La din vilje skje! Slik skulle vi be. I boken "Fra bønnens verden" har Hallesby et kapittel som heter: Bønnens skole. Den er frivillig, men ikke leytt.For den sender oss inn i nøden. Han lærer oss å be ved å sende nød og trengsel til oss. Noen fag er lette, andre tunge. Denne tredje bønn er kanskje vanskelig for alle kristne.

Å be om at Guds vilje må skje, henger sammen med v. 33: Søk først Guds rike. La din vilje skje på jorden. Vi vil ofte at vår viljer skal skje her. Den synes vi er best og koster minst.  Her skal vi lære at Guds vilje er viktigst. Den danske presten Skocgaard-Petersen sier: Den er en grunntone i ethvert redelig og våkent kristenliv.

Og hvorledes lærer vi denne bønn eller dette faget i Guds skole? Luther sier i Forklaringen: Vi ber her om at Gud må bøye egenviljen vår, slik at vi gjør hans vilje emd glede. Vi ber om at Gud må bryte alle vonde planer og all vond vilje i oss. Bare da kan Guds vilje skje.

Tenk! Gud må bøye oss. Det har vi erfart mange ganger. La oss si litt om Guds vilje nå:

a) For det første: Den skjer uansett - i himmelen. Der er alt fullkomment og derfor godt. Derfor er himmelen himmel. Dedn skjer uten tvang og uten tvil, og med glede og lyst. I Salme 103, 20 heter det at englene setter hans ord i verk og lyder røsten fra hans ord.

Slik er det ikke på jord. Den falne slekt kjenner ikke Guds vilje og ber ikke om at den må skje.

b) Dernest: Hvordan er det med oss i oss og ved oss? Skjer Guds vilje i de daglige småting såvel som i livskallet? Nå skal vi få be om det og søke det. Derfor er dette en stor bønn. Guds vilje skal skje her som i himmelen, sier Jesus. Er det mulig? Så lenge synden rår i verden, vil det ikke skje i alt.

Når vi lever i og etter Guds ord og er villig til å la Gud bestemme over livet vårt, vil det likevel skje noe. Vi får be om ledelse og så må vi prøve alt på Guds ord. Rosenius sier: Nårf du må berstemme deg og velge, skal du be at ingen ting må ha framgang som ikke er Guds vilje.

Vi får be i tro, og overlate resultatet i Guds hånd. Hovedsaken er at jeg er villig til å gjøre det Gud vil uansett hva det fører med seg for meg selv.

c) Her er også noe framtidig. Når Jesus kommer i sitt herlighetsrike, vil alt bli fullendet etter Guds vilje. Det skjer på den nye jord. Der er ingen motstand. Den tredje bønn er dermed en bønn om Jesu gjenkomst da Guds vilje blir enerådende.

Bare en ting skal vi si nå om hva Guds vilje alltid er: At mennesker må bli frelst. 1. Tim. 2, 4. Det blir bare de som tar imot Jesus og hans frelse. Joh. 1, 12. Inntil da skal vi be.

4) Daglig brød, v. 11.

Daglig brød betyr her alt det vi behøver for å leve. Det skal vi også få be om. Dette er den første bønn om våre egne behov. Og den står i midten i Fadervår. Det som står foran. gjelder vårt forhold til Gud. Og det som står etter handlere mer om mennesker imellom, selv om også det har med Gud å gjøre.

Det er altså etter Gud vilje å be om mat og klær og det vi trenger. Nok mat er etter Guds vilje. Han har omsorg for vårt daglige, menneskelige liv. Han vil oss vel. Derfor kan vi takke ham for dette også.

5) Syndenes forlatelse, v. 12 og 14-15.

Tilgivelse betyr å ettergi og å vise nåde. Forlatelse er å gå bort fra noe, forlate det. Her gjelder det synden  - både mot Gud og mot mennesker. Det er en av de viktigste bønner vi kan be!

a) Å bli en kristen skjer ved å få syndenes forlatelse. Livet med Gud begynner der. Uten syndenes forlatelse er du ingen kristen. I Apg. 3, 19 heter det: Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres syunder kan bli utslettet. Det er frelse. Det handler om synd og tilgivelse. Det betyr ikke å forstå alt, bli lykkelig og leve et fint liv.

Vårt største problem er: Du er en synder for Gud, og dommen over synd kommer. Vekkelse er å se det, og å be om nåde. Og Gud kan tilgi på grunn av korset. Jesus døde nettopp for syn dere. "De røde blodsdråper fra Golgata roper om nåde og frelse for deg." Slik ble vi frelst.

b) Fortsettelsen er igrunnen det samme. Vi blir aldri ferdige med denne tilgivelsen, fordi vi faller i synd igjen og igjen. 1. Joh. 1, 7 og 9 er skrevet til troende. Der tales om å leve i lyset, bekjenne synd og bli renset. Etter 760 år som en kristen behøver vi det. Frafall er å ikke lenger ha bruk for syndenes forlatelse. Derfor er dette tegn på liv.

I v. 14-15 tales om uoppgjort synd. Hvis vi ikke bekjenner for Gud og mennesker, taper vi livet i Gud. Det er tydelig tale her. Paulus skriver i Ef. 4, 32: Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus. Slik er et sant kristenliv.

6) Ledelse.

I v. 13 sier Jesus: led oss ikke inn i fristelse. Her ber vi egentlig om beskyttelse. For det er mange som frister de troende. Det viktigste ved alle fristelser er at det kan føre oss til fall og videre lede oss i fortapelsen. Alle våre hovedfinder prøver på det, både djevelen, verden og vårt eget kjød.

Her gjelder det å være på vakt og daglig be denne bønn og følge Ordet og Åndens ledelse. Ledlesen fra Gud handler også om at vi styrer unna fristelser og situasjoner som kan føre oss vill. Da kommer neste bønn:

7) Fri oss fra det onde.

Her ber vi om hjelp. Vi makter ikke å befri oss selv.  Når Jesus ber oss om å be slik, nytter det. Gud har hjelp. Det skjer ved å bøye oss for Gud, si at vi behøver ham og ber han komme til oss.

Da tilgir han fall og nederlag, gir himmelsk kraft til seier og nytt mot til å vandre på Guds veier. Jesus blir vår seier, og den får vi eie på tross av egne nederlag. Han vil alltid støtte sitt svake barn.

Og da vil det skje: Riket er hans og makten og æren. Jeg blir liten og ydmyk - et barn bare. Jesus blir stor og får all ære, nå og i evighet.

Amen betyr: La det skje. Vi skal si det i bønnen. Jesus lærte oss det her, v. 13.

78) Matt 15, 21–28

En stor tro.

Matt 15, 21–28

 Denne teksten handler både om den store troen som kvinnen hadde, og om at hedningene har adgang til evangeliet. GT vitner om det siste, og det ble endelig kunngjort i misjonsbefalingen, Mat. 28, 18ff. Derfor var det en viktig dag i kirkens historie og for disiplene. Deres øyne begynte å åpnes for at evangeliet om Jesus skulle også nå ut til andre enn jødene.

Jesus hadde nå for første og eneste gang gått inn i et hedensk område, til bygdene ved Tyros og Sidon, v. 21. Det var i Fønikia ved kysten. Og Matteus kaller kvinnen "kana'aneisk" og viser dermed at hun var hedning. Og nå møtte hun en jødiske Messias som bare var sendt (i sitt jordeliv) til jødene, v. 24. Men gjorde han et unntak fra regelen. Og det har sin grunn i at han skulle være frelser for hele verden, og det ble en leksjon for disiplene og kanskje for de hedningene som hørte på i Fønikia. Folket der var tradisjonelt jødenes fiender.

En stor tro.

Teksten ligner på  det som er fortalt i kap. 8, 5-13, der Jesus møtte en romersk høvedsmann. Han var trolig hedning, for Jesus sier der at han ikke så stor tro i Israel. Romeren og Israel blir dermed plassert som motsetninger. Men Jesus hjalp ham og helbredet hans tjener (som kanskje var jøde).

På begge steder handler det om en stor tro. Høvedsmannen var ikke hjemme, og helbredelsen skjedde altså på avstand. Jesus møtte ikke gutten og la ikke hendene på ham. Jesus viste der sin veldige kraft ved at han kunne helbrede selv om den syke var lagt borte.

Kvinnen bviste sin store tro ved å ha stor tillit til Jesus. Hun visste at han kunne gjøre under! Hun hadde sikkert hørt om ham eller kanskje til og med stått i utkanten av flokken da Jesus gjorde et under. Nå kom hun selv og ba om hjelp - i tillit til at Jesus ville hjelpe.

Hun viste også sin store tro ved utholdenhet i bønnen. Han ga ikke opp om Jesus tilsynelatende nektet å hjelpe. Jesus viste til sitt første oppdrag: De fortapte får av Israels hus, v. 24. Og hun tilhørte ikke dem. Det var blankt avslag. Det føltes slik for henne, selv om han kanskje gjorde det for å prøve henne.

En standhaftig tro.

Noen resignerer straks de de ikke får det de ønsker eller slik de vil ha svar. Det viser i beste fall en underlig tro. For tro innebærer tillit til den vi ber til, at han kan og vil hjelpe. Ved å avslutte bønnen, slukner troen. Bønnen forutsetter tro, ellers blir bønnen lett meningsløse ord eller rituale. Men troen behøver ikke å være sterk for å bli hørt. En liten gnist tenner også en brann.

Men her møter vi en sterk tro. Kvinnen faller på kne for Jesus. Det er uttrykk for respekt og udmykhet. Hun ber bare om hjelp for sin datter, ikke noe for seg selv personlig. Men hun har omsorg for sine.

Jesu svar

Hun møter igjen motstand. Denne gangen er det ikke en direkte henvisning til Israel, men en skjult. Han bruker kanskje et kjent ordtak: Det er ikke pent å ta brødet fra barna... Hun oppfatter kontrasten: barna og hundene. Hund var et vanlig uttrukk for hedning, og Israel var Guds barn og folk. Trolig forstod hun denne sammenhengen.

Likevel har hun svar og gir Jesus i første omgang rett: Det er sant. Men hun fører bildet videre, og det viser at hun var en oppvakt og klok kvinne. Samtidig tenker hun praktisk hvorledes det var ved et måltid. Noen smuler faller på golvet, og hundene fikk dem. Nå sammenligner hun seg selv med disse små hundene som var inne i huset. Hun var fornøyd med det.

Jesus ser selvsagt hva hun mener, og nå gir han svar. Han anerkjenner hennes svar om at barna (Israel) har førsterett til Guds rike og dermed hans hjelp. Han motsier henne ikke denne gang. Men han viser ogfså at Guds rike skal utvides og gjelde andre enn jøder.

Deg skje som du vil, v. 28, er Jesu anerkjennelse av hennes bønn og rett til hjelp. Han har sett hennes tro at hun anerkjenner Israels førsterett. Hun hadde tillit til ham og holdt ut, for det var om å gjøre for henne å få svar. Er det det for oss? Har vi denne nød for verden nær oss og hedninger langt borte at vi ber stadig selv om det er mange hindringer og veien synes stengt?

Datteren ble helbredet i samme stund. Jesus er aldri sen med svaret når hjertet er som denne hedningens. Så blir oppfordringen etter dette ordet å holde ut. Jesus er fremdeles den samme.

.

77) Matt 7, 15–20

Vranglærere

Matt 7, 15–20

Dette er mot slutten av Bergpreika. Det var om den den russiske diktaren Leo Tolstoj sa skulle vera grunnlov i landet. Men i alle fall er det grunnregler for kristent liv. Jesus har nettopp talt om to veier og to mål for livet, v. 13-14. Han har bedt disiplene om å gå inn gjennom den trange porten for å bli frelst. 

Her kommer han med noen viktige sannheter som har vært gyldige til alle tider. Og vi ser det klart i vår egen tid: Det taler om oss. Derfor skal vi lese dette med stor varsomhet og nøyaktighet. Det gjelder vår egen sjelesak.

Her sier Jesus noe viktig:

1. Det finnes falske profeter, v. 15.

Dette finner vi omtalt flere steder i Bibelen. I den gamle pakt var det mange av dem. Men også i den nye pakt vil de stige fram. Jesus sier i Mat. 24, 5: Mange skal komme i mitt navn … og de skal føre mange vill. Paulus sier i det siste brevet han skrev: Noen har skinn av gudfryktighet … og de fører vill og farer vill, 2. Tim. 3, 5 og 13. Det er alvoret med de falske profeter.

Vi skal ta oss i vare for dem så vi ikke selv blir grepet av vranglæren. Jesus tenker nok på fariseerne og de skriftlærde. I dag har de andre navn.

Det er ubibelske sekter av flere slag. De stiller seg utenfor kristenheten ved å lære noe annet om frelsens vei enn Bibelen. Det gjelder læren om forsoningen og troen alene og kristenlivet i pakt med Guds formaninger. Vi kan nevne mormonere, Jehovas vitner

Vi ser det også i teologien. Den liberale teologi for 100 år siden var lett gjenkjennelig – den fornektet vitale deler av kristen tro som forsoning, under og jomfrufødsel. Den liberale ånd har sneket seg inn i flere deler av teologien i dag. Den kjennetegnes f. eks. ved å omtolke bibelord slik at de sier noe annet enn bokstaven. Helvete er ikke ment som evig pine, fordi Gud er kjærlighet. Kvinnelige prester må godtas fordi Paulus mente det ikke slik. Homofili er ikke synd, det er jo uttrykk for kjærlighet – og Gud er kjærlighet.

I dag gjelder bibelkritikken mer etikken enn dogmatikken. Folk er ikke så opptatt av læresetninger – det er bare teori. Men de er opptatt av å leve livet i dag – og det vil de leve uten noen restriksjoner. Slagordet i dag er: Vi vil gjøre som vi vil. Ingen gamle lover og regler skal få hindre oss i det.

Mange leder mennesker til kristen tro utenom den trange porten. Det blir en lettvindt kristendom med mye følelser og glede og sang. Mye av forkynnelsen på kristne TV-kanaler er det så langt jeg har hørt på dem. Karismatiske grupper har ikke lagt stor vekt på den trange port og den smale vei eller troens fundament. Når frelsen framstilles som om den ikke skal koste noe, er det ubibelsk.

I bibelsk tid og senere har også kampen stått om forholdet mellom tro og gjerninger. Her er det flere avveier. Luther understreket ofte og nøye at frelsen er av tro alene (sola fide). Og frelsen skulle bare bygge på Skriften alene (sola scriptura). Og alt i frelsen skulle være av nåde og uten vår fortjeneste (sola gratia). Derfor tale de gamle lutherske teologene om Den hellige skrift (de Scriptura sacra).

Vranglærerne kommer ikke alltid med klare hensikter. De gir seg noen ganger ut for å være noe annet enn det de egentlig er. Jesus sier at de kommer til oss i fåreham (saueklær) og gir dermed inntrykk av uskyldighet og at de vil oss vel. De vil være misjonærer og gi hjelp. De forkynner gjerne lykke, frelse og en enkel vei.

Men innvendig er de glupende ulver, sier Jesus. De skjuler sin sanne hensikt om å samle folk til sin egen gruppe og “kirke”. Om mange andre er de også ute etter medlemmer og mer penger. Da skal vi være på vakt. Jo mer pengeorientert en gruppe er, jo mindre ånd er der vanligvis. Noen ganger hører vi det som er verre, nemlig betingelser for Guds frelse. Noe må skje med deg før du kan bli frelst.

2. Frukter.

Jesus sier at vi skal kjenne vranglærerne – på fruktene. Vi skal ikke gå i uvisse og heller ikke tro for godt om folk. Alle er vi smittet av slangens sæd i Edens hage og må vandre forsiktig. Noe av den samme ånd som var hos disiplene den siste kvelden, er også i alle Guds barn: Det er vel ikke jeg?

Frukter er her resultater. Og vi vet at det kan gå en tid før frukten kommer. Vår og sommer med såing og vekst – og etter noen tid viser frukten seg. Derfor er det ikke sikkert at du ser frukten den første dag du møter dem. Her følger vi naturens lov. 

Men frukten viser også treets egentlige karakter. Et eple viser at det er et epletre. Treet produserer frukt som svarer til treets natur. Jesus skiller her bare mellom to slags tre: gode og onde. Et ondt tre er vranglærerne. Frukten viser seg ved forkynnelsen. En som er godt kjent i Skriften og dens hovedtanke, vil snart forstå om det er en sann og rett lære. De ulærde bibelsk sett vil kanskje aldri oppdage at det er vranglære, for de taler så fint og oppfører seg så høflig og godt. 

Den falske frukt er en frelsesvei og et kristent liv som ikke svarer til bibelsk forkynnelse. De kan godt sitere mange bibelord (som f. eks. Jehovas Vitner) uten å berøre hovedsaken. Tolkingen av et bibelvers kommer også inn. Den gamle regel for bibeltolking er klar: Skrift fortolker skrift. Vi kan ikke ta ut et enkelt vers og bygge en lære på det. Vi må se det i sammenheng og se hva Skriften ellers sier om dette tema. 

Den rette frukt i denne sammenheng viser til Jesus. Han alene kan frelse fordi han døde og oppstod i vårt sted. Derfor renser hans blod oss fra synden. Det er kjernepunktet om frelsen. Og den får vi bare ved tro og tillit til Jesus uten at vi selv må hjelpe til. Alt er av nåde, som en gave fra Gud selv. Derfor skal vi bare ære Ham og vise ham takknemlighet. Det er alltid farlig når mennesker – forkynnere, ledere, prester og biskoper – kommer i fokus i kristens arbeid. Gud og hans Sønn skal stå der alene.

Døperen Johannes er et godt eksempel. Han sa det f. eks. slik: Han skal vokse, jeg skal avta. Joh. 3, 30. Det er også vårt motto.

En ekstra fare må vi peke på nå. Noen sier etter å ha hørt en slik “tvilsom” predikant: Ja, men han sa jo så mye godt. Han talte om Jesus osv. Til det svarer Jesus: Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt. V. 18. Det som altså ser ut til å være fint og godt, er alt et lureri. Det er agnet som folk skal bite på for å gå videre for å høre mer, og da det som avviker fra Guds ord.

Frukt brukes i Bibelen i flere nyanser, slik vi ser det i Gal. 5, 22: Åndens frukt, og i Joh. 15, 2-8 m.m. Men her i forbindelse med vranglære taler det mest om den rette himmelvei og livet som en kristen. Det taler ikke om et fullkomment liv og full seier over synd, som en noen ganger hører om.

3. Guds dom.

I v. 19 sier Jesus klart fra at han ikke vil tolerere vranglæren. Hvert tre skal på ilden. Det betyr at hver eneste vranglærer som altså fører folk vill i frelsesspørsmålet, skal svare for det i dommen og ta konsekvensen av det i evigheten. De blir hugget ned, sier han. Det behøver ikke å bety at det straks blir fjernet fra livet og jorden. Gud har noen ganger (ja, ofte!) god tid i den nye pakt. Han vil jo at også vranglæreren skal omvende seg og bli frelst.

Guds rettferdige hånd og dom vil likevel nå ham til slutt uansett hvilket kirkesamfunn de tilhører. Og da b lir det en dom etter Bibelens og Guds målestokk. Og Bibelen sier at en vranglærer går fortapt. Han farer vill og fører vill, 2. Tim. 3, 13. Det er derfor Paulus advarer og formaner så strengt: Vokt dere for dem, v. 15. De som følger vranglæreren farer også vill og vil føre andre ut på den samme ville vei.

Derfor er det risikabelt og farlig å lese bøker og skrifter av vranglærere. Det skal Guds folk være forsiktig med. Du skal være godt rustet åndelig sett for å klare det i lengden. Derfor skal vi avvise vranglæren i sekter og samfunn utenfor Guds rike.

4. Formaning.

Jesus kommer altså med en spesiell formaning i denne teksten: Derfor skal dere kjenne den på deres frukter. Noen av fruktene er at de fornekter eller omtolker Bibelen. Og Paulus sier om noen vranglærere i 2. Tim. 3, 5: Slike skal du vende deg fra. 

I hele vårt liv som kristne og arbeidere i Guds hage, må vi følge regelen i 2. Tim. 4, 5: Vær du edru i alle ting. Og noen huskeregler kan vi godt ta med: Følg Bibelen i alt, og husk at hovedsaken er Jesus og hans frelsesverk. Avvis ny lære som dermed bryter med Bibelens ord. Det viser seg at folk er veldig opptatt av noe nytt. Det blir liksom rett fordi det er nytt. Og mange henger seg på det. Men vi skal ikke lefle og leke med slike ting. 2. Joh. 10; Rom. 16, 17.

Lev godt med Gud. Ta til deg av evangeliet og les mye om Jesus sår og blod og hans nåde. Sangeren sier så rett: “Bli blott i sårene, Frelserens brud, så skal du havne der hjemme.” I dette kan vi også arbeide for Gud, både i det stille og i menighet og hjem. Prioriter Guds rike i livet, søk det først, sa Jesus. Men disse to ting må gå sammen: Et godt liv med Gud, og arbeidet for ham. Da er Jesus det første og viktigste i alt vi er med på. Amen.

76) Apg 2, 1–11ff

Ånden.

Apg 2, 1–11ff

Jødisk pinse er til minne om at loven ble gitt på Sinai. 2. Mos. 20. Mye folk var samlet i Jerusalem pinsedag, jøder fra hele Romerriket. Peter er blitt leder nå. Hva skjedde denne dagen som fikk slik betydning for kristenheten?

  1. Først: Ånden kom, og med det en ny tid. Ånden hadde vært på jord før, det ser vi i GT. Den kom over enkeltpersoner og i spesielle forhold og handlinger. Profetene opplevde Åndens kraft og virksomhet, og de virket særlig i og for landet og folket Israel.

Men i Apg. 2 er det fortalt om en annen og ny pinse. Det er en engangshandling. Dette skulle aldri gjentas. Det som hendte i Jerusalem, var noe unikt. Gud grep inn i verden på en helt spesiell måte. Nå skulle ikke Ånden bare være for enekeltpersoner, gjerne i høyere stillinger. Og Åndens gjerning var ikke begrenset til Israel som det i stor grad hadde vært.

Nå skulle Den hellige Ånd være for alle folk og nasjoner og for alle slags folk. Vi kan på den ene side se på tungetalen som et vitnesbyrd om det. Guds ord skulle ut til alle nasjoner og forkynnes på alle språk. Derfor hørte folk i Jerusalem Guds tale på sitt tungemål. De var kommet fra fjerne land med et annet morsmål. Nå ble Ordet forkynt nettopp på det språket.

Man mener at dette var noe annet enn den tungetale som er nevnt f. eks. i 1. Kor. 14, 13ff. Det var en annen manifestasjon av Åndens nærvær, og saklig sett er det noe av det samme.

De var alle samlet på samme sted, står det, v. 1. Det var nok både de tolv disiplene (Mattias ble valgt i stedet for Judas, kap. 1, 15ff) og kanskje noen andre som hadde fulgt Jesus og som fremdeles var trofast mot ham. De var samlet på salen, trolig i bønn og samtale om det som hadde hendt.

Da kom det en lyd, v. 2. Det var som en storm fylte huset. De skjønte nok at noe spesielt skulle skje og satt i spenning. Tunger av ild satte seg på hver av dem, et ytre tegn på at Ånden var der. Derfor står det også: De ble alle fylt med Ånden, v. 4. I følge med Jesus i omkring tre år hadde de sikkert ikke opplevd noe slikt. Det var helt nytt.

Når de så begynte å tale på andre tungemål, ble dette nye enda tydeligere. De styrte ikke sin egen tunge – men ”alt etter som Ånden ga dem å tale”. Noen som taler i tunger i vår tid, sier noe av det samme. Vi vet ikke om de skjønte grunnen til at dette kom. De hadde trolig ikke tid til å reflektere over det. Det skjedde nye ting i rask rekkefølge.

Lukas skriver nå en forklaring om forholdet i byen. V. 5. Det var kommet en del nye folk dit på grunn av pinsen. Det var jøder som skulle feire høytiden. Og han sier: ”Fra alle folkeslag under himmelen.” Rent geografisk er det folk fra Romerriket, som for mange var den daværende kjente verden. Om Lukas var til stede, vet vi heller ikke. Han hadde hørt om dette fra Peter og de andre disiplene.

2. Reaksjon frå folket.

Disse menneskene hørte lyden fra salen og undret seg. Folk fra fjerne land kunne høre at de talte nettopp på deres språk. De var helt ute av seg av undring. Slikt hadde de ikke hørt før. Og da kan en lett bli forvirra. De mente tydelig nok at noen galileere ikke kunne så mange språk, v. 7.

Og det står klart nok hva disiplene talte om. ”Vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk,” v. 11. Her blir også mange land og folkegrupper nevnt. De var fra Mersopotamia, Lille-Asia, Egypt og vestover i Nord-Afrika. Det var folk fra Roma og arabere. Det var trolig mange tusen mennesker som var samlet til høytiden

Gud ville vise at alle folk hørte med og skulle få høre evangeliet. Guds tale til verden var ikke begrenset til jødefolket. Alle nasjoner og folkeslag var Guds eiendom ifølge skapelsen, og alle kunne få del i evangeliet ifølge Jesu død og oppstandelse.

3. Peters tale.

Etter den egentlige teksten her, kommer Peters tale. Den er et unikt stykke arbeid som han nok fikk av Gud i samme stund. Den var ikke utarbeidet og nøye forberedt. Nå var det Gud selv som var predikant gjennom et vanlig og syndig menneske. Og slik er det egentlig alltid. Vi er ikke noe bedre.

Vi skal bare nevne to ting fra Peters tale her. Men det er viktig!

a) Det som skjedde var oppfyllelse av profetier i GT. Det var altså ikke noe tilfeldig eller vanlig. Gud hadde forberedt denne dagen for lenge siden – ca. 4-500 år før Kristus virket profeten Joel (prof. I. P. Seierstad). Og Peter viser til ham i talen og sier: ”Dette er det som er sagt ved profeten Joel”, v. 16. Deretter siterer han fra kap. 3 om at Gud skal sende Ånden i de siste dager.

Joel gjør det klart at når Ånden kommer på denne måten i den siste tid, da skal alle få den. Ikke bare unge og gamle, menn og kvinner – men også treller og slavinner. Det siterer Peter og forkynner dermed at evangeliet om Jesus er for alle folkeslag. Det er en mektig misjonstale som ingen kunne misforstå. Det ble samtidig et kall til alle som hørte: ta imot det og bring det videre. Egentlig var dette altså kjent for jødene.

b) Han talte om Messias som skulle komme. Og han var kommet. Messias var Jesus fra Nasaret. Etter Guds ord kan ingen komme bort fra det. For noen som hørte dette, var det uhørt. Jesus var jo bare et menneske som hadde levd blant dem. Var ikke Messias noe mer? Det stakk i hjertet på folk, v. 37. Og ganske tidlig på dagen var det noen som spottet, v. 13.

Hovedsakene med Messias var korset og oppstandelsen, og Peter la ansvaret for Jesu død på tilhørerne, dvs. de daværende jøder. V. 23-24. Han talte rett ut, og viste at Jesus var oppfyllelsen av profetier. Det var altså en del av Guds plan med verden. Og Jesus måtte dø for å sone synden. Det ligger som en undertone i hele budskapet.

Frukten av dette var at nå kunne alle mennesker bli frelst ved å påkalle Herrens navn, v. 21. Vår del er å komme, vende om til Gud og få syndenes forlatelse. Nå var vekkelsen i Jerusalem begynt. Frukten lot ikke vente på seg – tre tusen sjeler samme dag, v. 41. Og det fortsatte siden.

Nå er det opp til oss om vi vil ta imot det samme budskapet og komme til Frelseren.

Kom til din Frelser, oppsett det ei,

Her i sitt ord han viser deg vei…

.

75) Matt 8, 23–27

Storm.

Matt 8, 23–27

”Med Jesus i storm,” kallar J. Brantzæg si preik over denne hendinga. Og slik er det for ein kristen: Til alle tider kan me leva og vera med Jesus. Det er like viktig i gode dagar å vera med han som i vonde tider. Men me klynger oss særleg til han når det er storm og uvær i livet.

Storm

Det er brukt fleire sterke ord i denne teksten. Det kom ein kraftig storm, står det. I ei anna omsetjing på engelsk er det utvida slik: Straks kom ein voldsom storm. Mange tunge tider i menneskelivet kjem slik, uventa og utenkt og med stor styrke. Me har inntrykk av at alt vert rive ned for oss. Båten vart skjult av bølgene, og det var lett å tru at han snart ville gå under. Det stod om livet.

Det skjøna læresveinane. Dei sa til Meisteren: Me går under. Dei såg alvoret, og dei visste at på denne sjøen kunne stormen koma brått. Då hadde dei bruk for Jesus og vekte han. Jesus var trygg i alle tilhøve, og han ville at me og skulle vera det. Nå kom dei altså til Jesus med ei bøn – kunne det hjelpa? Dei skulle få oppleva at det var sant det presten Jon Johnson skriv i ei preik: ”Bønn er den største åndsmakt som finnes.”

Redde

Men dei var redde og ottefulle. Og det er ikkje så unaturleg at me er det, så usikker som denne verda er. Det ligg i natura vår. Me kan vera redde både naturkrefter og menneske som kjem i ubalanse eller er på jakt etter pengar og gods. Det er utruleg kva menneske kan gjera då.

Men mest av alt gjeld kanskje otten Gud og domen som ein dag skal møta alle menneskje. Me er syndarar for Gud anten me erkjenner det eller ikkje. Og me kan aldri bortforklara synda eller sletta henne ut på eiga hand. Sett frå den synsstaden har me altså grunn til å ottast. Dagen kjem då me alle skal gjera rekneskap for livet vårt.

Makt

Jesus såg korleis dei hadde kjempa med dette. Først set han dei rett og slett på plass. Det er ikkje for å klaga på dei eller tala nedsetjande om dei. Han viser dei til rette for å syna dei kva han kan gjera. Ville dei berre tru på han, skulle dei få sjå under. Dei trudde så lite. Dei såg mest på stormen og uværet og alt det dei ikkje skjøna.

Då reiste han seg. Det er mynde over han nå. For nå skal han ta i bruk litt av si guddomsmakt. Til vanleg gjorde han ikkje det. Han gjekk ikring mellom folk som eit anna vanleg menneske. Men nokre gonger bryt guddomen fram og han viser dei kven han eigentleg er.

Han truga vinden og bylgjene og sjøen. Han hadde altså makt over alle naturkrefter der og då. Dei kunne ikkje snu seg mot han og nekta lydnad. Når Jesus talar og arbeider, må alt anna tagna.

Undring

Dei undra seg. Akkurat dette hadde dei visst ikkje sett før. Seinare skulle dei få sjå noko liknande og kanskje endå større. Jesus gjekk på vatnet, kap. 14, 22ff. Av orda deira i v. 27 kan me sjå at dei ikkje heilt hadde skjøna kven Jesus var. Dei måtte gå i skule endå ei tid.

Kva er dette for ein, sa dei. Dei hadde sett at han hadde lækt fleire sjuke, og det skulle dei få fleire døme på. Men dette? Storm og sjø må og tia. Er det ikkje grenser for kva han kan? Slik kan mange spørja når dei opplever Guds under. Og svaret er i grunnen enkelt: Han har fått all makt i himmel og på jord. For han er Gud.

Å fylgja Jesus

I versa før teksten vår, er det fortalt om nokre som gjerne ville fylgja Jesus, men dei visste ikkje kva det innebar. Då måtte han visa dei kva det var å vera i hans fylgje. Då nyttar han Guds visdom.

Ein får høyra at ein Jesu etterfylgjar ikkje har noko jordisk eigedom, ikkje noko å halla hovudet sitt til ein gong. Var den skriftlærde budd på det? v. 20. Ein annan ville først gravleggja far sin. Det var jo eit naturleg ynskje.

Begge desse svara viser, som den engelske biskop John Charles Ryle skriv, at den som vil fylgja Jesus, må åtvarast mot kva det kostar. Er dei klar for å bera krossen? Veit dei at det er hardt å leva som ein kristen i ei vond verd?

Om dei ikkje kjenner prisen eller ikkje er viljuge å bera den, er dei ikkje førebudd på å byrja på himmelevegen! Det er uvanlege tankar i vår tid. Nå skal alt gå så glatt. Blir det problem, kan me berre hoppa over i ein annan båt. Slik er det lett å tenkja.

Trua

Ein av dei ting denne teksten vil visa oss, er korleis me skal koma berga gjennom denne fårefulle verda. Det er mange meiningar om det, også mellom kristne. Skal tru om ikkje det meste i kristenlivet skjer på same måten?

Korleis var det då du vart ein kristen? Felles for alle frelste er at me såg ein dag syndene våre – og seinare har me sett endå fleire. Vår naud var synda. Me måtte bli fri den. Og korleis hende det? Jo, me fekk høyra eller lesa ordet om Jesus som tilgav synda. Alle synder. Han reinsa oss reine som snø og gav oss ei ny og fullkomen rettferd. Dette trudde me, av di Guds ord sa det var slik.

Og kva med livet sine mange stormar? Har ikkje han sagt at han vil vera med der, i alle stormar og alle dagar. Skal me ikkje då få tru at han er det, sjølv om mykje i livet går imot oss. Frå Guds ord veit me at Jesus har all makt og kan styra heile verda. Me må ikkje kritisera måten han gjer det på. Trua på han inneber også at me aksepterer det han gjer og korleis han arbeidar. Då veit me at ferda lukkast. Amen.

74) Joh 4, 46–54

Nød.

Joh 4, 46–54

Jesus helbreder sønnen til en embetsmann. Også denne begivenheten har noe å lære oss i dag. Vi må bare lytte til og se hva som er skrevet og be Gud om lys over Ordet. Noen stikkord kan her hjelpe oss til å se innholdet.

1. Nød.

Høvedsmannen var i nød. Sønnen var syk. Og ingen kunne ikke hjelpe ham, ser det ut til. Det var stor nød i hjemmet. Og da hjalp det ikke om han var kongens mann og slik var i en høy stilling i folket. Nøden går inn gjennom alle dører til alle hjem. Og vi vet av erfaring at sykdom og nød rammer både rike og fattige, unge og gamle.

Den legemlige nød kan være tung å bære. Og noen mennesker får det vanskelig på den måte, kanskje gjennom hele livet. Vi skal ha medfølelse og omtanke med dem. Det er ikke alltid lett å beholde troen i slike stunder, og håpet forsvinner ettersom årene går og ingen forbedring er i syne.

Likevel er den åndelige nød større. Og den rammer alle. Den kommer av synden i oss og omkring oss. Når tanken på evigheten møter oss, blir det ganske uutholdelig. Hvordan kan jeg møte Gud med min synd? Jeg har ikke vært slik som jeg skulle, og jeg har gjort mye som ikke tåler lyset. Hva kan jeg gjøre med det?

2. Jesus.

Han hadde nok hørt om denne mannen som gjorde alle ting vel. Kanskje det var løsningen? Nå hørte han at Jesus var kommet til Kana i Galilea, og høvedsmannen bodde i Kapernaum, som også ligger i den landsdelen. Ryktet om Jesus gikk ofte foran ham, og folk var spent hva som kom til å skje.

Der Jesus går fram, vil det alltid hende noe for noen. Men det er visst aldri slik at alle tar imot hans hjelp og budskap. Men her var det en blant mange andre som fattet tillit til Jesus. Om ingen andre kunne hjelpe, var sikkert denne mannen i stand til å gjøre noe for gutten. Det hadde han hørt av folk.

Dermed gikk han av sted. Han satt ikke bare og ventet og tenkte at han kommer kanskje forbi her også! Nei, han oppsøkte Jesus. Og slik er det når nøden og trangen er blitt stor. Då må vi gå, selv om det er mørke natten slik det var med Nikodemus. Joh. 3.

3. Bønn.

Da han så møtte Jesus, hadde han en eneste bønn. Du må komme ned og helbrede sønnen min. Han ligger for døden. Han var tilsynelatende ikke i nød for sin egen sjel. Og han tenkte ikke på det åndelige liv. Her gjaldt til et jordisk liv. Alle er normalt glade i sine egne barn og andre slektninger. Vi vil dem vel på alle måter. Og Jesus sier ikke nei til det. Han har hjelp til alle i all slags nød. Om folk bare ville komme.

Og han ber. Det var et spørsmål til Jesus. All slik bønn er egentlig et spørsmål. Som mennesker og syndere føler vi at vi ikke har noen rett til å få noe av Gud. Etter syndefallet har vi mistet slike rettigheter. Men med Jesu komme har vi fått en ny rettighet: Vi kan be. Det er mulig for oss i alle situasjoner å spørre Gud og hans Sønn om hjelp. Det har vi benyttet oss av mange ganger. Det gjorde også denne kongens mann.

4. Under og tro.

Da kommer nok et uventet svar. Dersom dere ikke ser tegn og under, vil dere ikke tro, v. 48. Verbet står i framtid: dere kommer ikke til å tro. Det er ikke viljen som understrekes her. Det er bare en konsekvens av deres holdning. Og nektinga er dobbel: På ingen måte (vil dere tro). Den saken er fastlåst og ser håpløs ut.

Mange vil se og føle før de tror. Da kan vi godt si det slik: Den tro som krever synlige bevis, er egentlig ikke tro. For troen tror uten å se. Den fester lit til den som taler og tar han på ordet. Den behøver ikke noe under.

Det er interessant å se mannens reaksjon. Han forsvarer seg ikke, diskuterer ikke med Jesus, gjør ikke noe forsøk på å vise at han tror. Han bare fortsetter å be: Herre, kom ned før barnet mitt dør. For ham var saken grei og praktisk. Gutten må bli frisk, vi har ikke tid til å diskutere.

5. Han lever!

Nå fikk Jesus anledning til å vise at han ville hjelpe, og hvilken stor makt han hadde. For han så at mannen trodde og at det var nød for ham. Men mens mannen trodde at Jesus måtte komme til hans hus og legge hendene på ham, ville nå Jesus vise at han hadde makt på avstand.

Gå hjem, sa Jesus. Din sønn lever.

Igjen skulle troen prøves. Mente Jesus virkelig det? Nei, han tvilte ikke. Han trodde ordet Jesus sa, står det. Det er en velsignet setning. For slik er det alltid i Guds rike. Gud har talt, og vi tror det er sant. Våre synder er tilgitt, navnet er skrevet i Livsens bok, himmelen er åpen for oss når vi dør.

Vi har ingen bevis. Troen tror det umulige, og sier: Takk, Jesus!

På veien hjem kom tjenerne mot ham og sa: Gutten lever. Og det viste seg at underet skjedde i samme øyeblikk som Jesus hadde talt. Det var sant! Og troen ble styrket, og hele familien trodde. Jesus var virkelig Frelseren.