102) Luk. 1, 46-55.

Marias lovsang.

4) Luk. 1, 46-55. 4. s. Advent.

Denne dagen er det Jomfru Marias kjente lovsang som møter oss. Hun er blitt kalt Jesu mor. Noen holder særlig av henne, som den Katolske kirke. I den engelske kirkes Bønnebok er den med i kveldsgudstjenesten. Og Marias lovsang er et vakkert uttrykk for kristen bekjennelse og takk til Gud, uten at vi gjør Maria til en ekstra helgen. I Guds rike er vi alle kun tjenere for den ene og levende Gud.

En engel kom til Maria og forkynte at hun skulle føde en sønn, og Josef fikk også besøk fra himmelen da han var i tvil om Maria. Løftene i Bibelen skulle gå i oppfyllelse og verdens frelser skulle nå komme til verden. Mat. 1 og Luk. 1. Da hun ble klar over dette, blir hun poet og sanger.

Marias lovsang er uttrykk for hennes egen opplevelse med Gud og dermed takk til ham, og den er preget av bibelhenvisninger til Salmenes bok og andre bibelske bøker. Hun kjente godt Skriftene og brukte dem i sin bønn, slik jødene gjør. Nå skal vi minne om noe her:

1. Marias ydmykhet.

Det er ikke en hovmodig kvinne vi møter her. Hun har små tanker om seg selv og hadde vel aldri tenkt noen gang at hun skulle få en slik ekstra-oppgave i livet. Hun var født av ringe kår og en vanlig arbeider-familie. Faren var snekker og murmester og bygde hus. Og som kvinne var hun heller ikke så høyt verdsatt i den gamle verden. Noen utdannelse var det ikke tale om og heller ingen stilling i synagoge eller samfunnet ellers.

Hun sier: Gud har sett til sin tjenerinnes ringhet, v. 48. Ordet for tjener er det samme som for slave (hunkjønn) og kan bety hushjelp eller en som går til hånde. Men i v. 54 kaller hun Israel for Guds tjener, men der bruker hun et annet ord. Hun føler seg ringe og liten i en slik tjeneste som Gud nå har gitt henne.

Denne ydmyke innstilling er og skal være felles for oss alle som tjener Herren, uansett på hvilket nivå eller sted. Vi er syndere selv om vi er tilgitt og rettferdiggjort. Og det sømmer seg for oss å sitte nederst. Bibelen ber oss også om å ydmyke oss under Guds veldige hånd, 1. Pet. 5, 6. Det ligger i vår gamle natur å være store og bety noe. Og det er vanskelig å bøye seg, det koster å være liten der mange andre vil herske og styre. Maria kjente sin stilling og ringhet. Biskop J. C. Ryle har rett når han i en preken ber oss om å kopiere Marias hellige ydmykhet. En påtatt, falsk ydmykhet har ingen verdi.

2. Marias glede.

Selv om hun er ydmyk og ser sin egen ringhet, vet hun også at Gud har gitt henne en ny og stor oppgave. Og hun kritiserer ikke Gud for den. Hun lovpriser ham og gleder seg. Det er uttrykk for takk for oppgaven, selv om hun kanskje ikke forstod alt slik det kom til å bli. Men som jøde visste hun at Messias skulle komme, og nå var hun den som skulle føde ham inn i verden. Kanskje kjente hun profetordet i Jes. 7, 14 også: Se, en jomfru skal bli med barn.

Hun begynner sangen slik: Min sjel opphøyer Herren. Det viser at hun forstod at oppgaven kom fra Gud. Nå ville hun gi ham ære ved å opphøye ham. Hun skulle stå i skyggen i takknemlighet. Ja, hun sier videre: Min ånd fryder seg i Gud. Hennes glede er ikke begrunnet i noe hos henne selv, men i Gud og min Frelser. Alt dreier seg om himmelen og Guds rike. Det heter også i NT: Gled dere i Herren, Fil. 4, 4. Den jordiske glede kan ikke sammenlignes med den åndelige, himmelske glede. Det er som to forskjellige verdener.

Og Maria er tydelig på at fryden og gleden kommer på grunn av Guds gjerning. Fordi han har gjort store ting mot meg, v. 49. Hun ser altså stort på oppgaven selv om hun er liten. Hun må ha forstått at hun skal være redskap for en stor Guds gjerning – og det var jo Messias. Det hadde nå gått flere hundre år siden den siste profet om han var kommet til folket. Og dermed går hun over til det neste trinn i lovsangen:

3. Marias bibelkunnskap.

Hun viser at hun kjenner Bibelen (GT) og vet hvorledes Gud har handlet med sitt folk i tidligere tider. Det samler hun i begynnelsen av dette avsnittet slik: Hans miskunn er fra slekt til slekt, v. 50. Nå tenker hun på og noterer noe fra Israels lange historie som viser at hun kjente den og hadde forstått hovedpoenget: Gud hadde ledet dem.

Gud gjorde storverk, v. 51. Han berget sitt eget folk og hjalp dem mot fienden: han spredte dem som var overmodige. Slik var han gjennom hele det gamle testamentets tid. Salme 68, 2 sier f. eks.: Gud reiser seg, hans fiender blir spredt. I neste vers fortsetter hun dette og sier: Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. Her kan vi vise til salme 107 som sammen med salme 106 taler sterkt om Guds gjerninger i den gamle pakt. Gud var f. eks. med Moses og beseiret farao. Ja, han gav dem mat, v. 53 som manna i ørkenen. Som billedspråk er dette sterk tale om Guds velsignelse over Israels folk i farne tider.

Som en konklusjon på det kan hun si: Han tok seg av Israel, v. 54. Her viser hin konkret til Abraham og hans ætt, v. 55. Hun har også visshet om at slik skal det alltid være – til evig tid.

I denne siste del viser Maria at hun viser til folkets historie og forstår at det er Gud som har ledet dem i alle år. Det er en god tanke for alt Guds folk. La oss se tilbake på Guds folks historie og lære av den. Vi kan se at vårt kristenfolk også har gått feil noen ganger. Det er en sterk lærdom. Men de ganger de fulgte Guds ord og gikk på hans veier, skal vi etterfølge. Jfr. Hebr. 13, 7. Då får også vi grunn til lovsang.

101) Mat. 11, 2-11.

3) Mat. 11, 2-11.

Her møter vi Jesus og døperen Johannes. Døperen sitter i fengsel fordi han hadde talt til kongen om hans synd. Og det liker ingen. Og der i et kaldt fangehull kommer trolig tvilen: Er virkelig Jesus den Messias vi ventet på etter Skriftene? Er du den som skal komme, tenker han, v. 3.

Mange kjenner til slike tanker om ulike spørsmål i livet og troen på Jesus. På TV var det for noen år siden en serie som ble kalt: Tvil og tro. Mye rart ble sagt der. Men saken er kjent nok. Men det kan bli feil hvis selve tvilen blir kalt ærlighet, slik det ble sagt i serien. Det innebærer ofte at vi ikke skal ha noe svar. Det er ikke redelig å stå fram med klare svar i trosspørsmål. Da er du en hykler. Det har lenge vært tendensen. Men da er tvilen ofte teoretisk. Annerledes blir det når tvilen er eksistensiell. Da er du ikke fornøyd med å dvele ved tvilen og famle etter et umulig svar.

Døperen var ærlig. Han ville ha svar, for det gjaldt hans liv og innerste vesen og tro. Derfor sendte han bud med sine venner til Jesus med et direkte spørsmål. Og Jesus ga svar. La oss stanse ved noe om en slik tvil her:

1. Bibelen sier: Du kan få svar.

Det er faktisk normalt å ha svar på det viktigste i livet. Det er jo naturlig og vanlig at vi vil ha og får svar på mange jordiske ting. Om min ektefelle faktisk er min ektefelle? Er jeg nordmann eller? Slike banale spørsmål har vi svar på. Vil ikke Gud da gi oss svar på det som er mye større for oss: Om de himmelske ting.

Mye er meningsløst uten visshet. Kom Jesus virkelig for å lage tvil hos oss? Er han Guds Sønn og verdens Frelser? Julen er svaret sammen med hele bibelhistorien. Forakter du den, vil du aldri få svar. Men Jesu komme gir håp som bygger på noe fast og sikkert.

Vi finner flere ord og utsagn om vissheten i Bibelen. De er bekreftelse på at saken er sann. Joh. 3, 36 lyder: Den som tror på Sønnen, har evig liv. Slik slår Bibelen det fast. Johannes skriver også i slutten av evangeliet: Dette er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn. Joh. 20, 31. Det du har, det eier du. Og det bibelordet er viktig, for det viser oss at troen ikke er knyttet til våre egne følelser og meninger og tanker. Den er bare knyttet til det som står skrevet.

Og Hebr. 11, 1 sier at tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om det du ikke kan se. Et annet viktig vers er 1. Joh. 5, 12-13: Den som har Sønnen, har livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror.

Paulus sier et par steder om en slik frelsesvisshet. I Fil. 1, 6 står det: Jeg er fullt visst på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag. Og om seg selv sier han: For jeg vet hvem jeg tror på, 2. Tim. 1, 12.

Alt dette skulle borge for at frelsesvisshet er normalt for en kristen, og at denne visshet har vi ikke i oss selv eller ved at vi er fornøyd på noen måte med oss selv. Vi eier den i Gud og hans ord, og at hans Sønn er vår frelse. Guds ord er det eneste sikre og faste og pålitelige.

2) Vi kan tvile.

Tvilen kan komme fordi vi er mennesker med den falne natur. Og den er lunefull og ustadig. Men tvilen er ikke tegn på vantro eller at vi er forkastet av Gud. Gud hadde ikke forkastet døperen om han spurte om Jesus var den rette Messias. Vi kan også spørre oss selv – og det er sundt: Er det rett med meg? Er det noe bak døden? Er Jesus nødvendig til frelse?  Det er mange slike tanker som kan komme hos et menneske.

Grunnen til slik tvil kan være flere. Kanskje du er syk og har slitte nerver og er nedfor menneskelig talt? Eller har du gjort en synd som ikke er oppgjort eller blitt verdslig i livet der Guds rike ikke betyr så mye for deg lenger? Da kan vi gå til Jesus med alt og be om ny nåde.

Eller er det slik at Gud vil prøve deg og din tro? Har jeg noe som er mer dyrebart og kjært for meg enn frelsen i Jesus? Slik ville han prøve Abraham da han skulle ofre Isak, 1. Mos. 22. En kristen kan synge midt i tvil og vansker: Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste. Han er det største for oss her i verden.

Noen ganger tillater Gud at djevelen frister oss på en ekstra måte. Job er et viktig eksempel på det. Han hadde fått mye av Gud. Men han tillot at Satan røvet alt fra ham. Lot hadde nok mange urolige tanker, men kunne bryte ut: Jeg vet at min gjenløser lever, Job. 19, 25. Om han hadde det ondt nå, visste han at redningen kom. Gud ville berge han – og det fikk han oppleve til overmål. Jfr. også Åp. 12, 10.

3) Løsningen.

Døperen sendte bud til Jesus. Og han brukte mennesker som mellommann der. Noen ganger der det viktig for oss også. Vi får tale med noen eller skrive til et menneske vi tror kan hjelpe oss. Mange av oss har hatt bruk for det.

Sangen lyder slik om dette: Send bud på ham når hjelp du trenger til… Eller det er som Lina Sandell synger: En liten stund med Jesus, å, hvor det jevner alt….

Vi går nå til Åp. 12, 11. Der står flere ting:

a) De har seiret ved Lammets blod, eller i kraft av dette blod. De har bygd sitt frelseshåp alene på Jesu verk. Ved enhver tvil og uro går de til Jesus der de får rensning for all synd og en fast og sikker grunnvoll for livet.

b) De seiret ved det ord de vitnet. De kan bety bekjennelsen som kristen. Det ligger en veldig kraft i å vitne om sin frelser og bekjenne ham for andre. Om det koster, gir det kraft. Men ordet de vitner er ikke deres eget, for frelsens sannhet er hentet fra Guds eget ord. Vi er ikke frelst fordi vi er gode nok eller kan leve rett i alt, men vi bygger vårt håp på det som Ordet fra Gud sier. Det er nådens ord om frelse for Jesu skyld.

c) De elsket Gud mest av alt. Vårt eget liv hegner vi om her i tiden, men vår dyreste skatt i alt er Herren Jesus. Da kan vi være villig til å lide for hans skyld og å ofre noe for ham. SWå kan vi bare takke Gud for alt og gi ham ære. Amen.

..

100) Luk. 10, 25-37 (B).

Luk. 10, 25-37 (B).

En lovkyndig kom til Jesus. Noen kom nok for å teste ham eller sette ham fast og vise at han tok feil. Andre kunne komme for å få hjelp. Men det er ikke sikkert at de alltid gjorde det av et rent og helt hjerte – slik det så ofte er med oss mennesker. Vi kan også ha blandede motiver for det vi gjør og sier.

Denne mannen var en lovkyndig – det betyr at han var godt kjent i Skriftene, her betyr det Det gamle testamentet. Ordet lovkyndig (gr. Nomikos) henger nettopp sammen med ordet for loven, som her betyr Mose lov. Og det står direkte at han kom for å friste Jesus. Ordet friste kan også bety å prøve. Sammenhengen viser ofte om det var negativt eller positivt ment.

Spørsmålet er ganske underlig: Hva skal jeg gjøre – for å – arve? Visste han ikke at det var en umulighet? Vi får en arv på grunn av fødsel eller ved et testamente. I prinsippet kan vi ikke gjøre noe som helst for å få en arv. Den er et praktisk eksempel på nåde. Spørsmålet er om han virkelig mente det han sa. Gjorde han det for å prøve å lure Jesus til å si noe som var mot loven? Men det var et religiøst spørsmål. Han tenkte og talte om det evige liv, ikke om jordiske goder.

Jesu svar.

Når Jesus svarer spiller han ballen over til den lovlærde, v. 26. Han burde jo vite hva loven sa og hvordan vi får del i evig liv i Guds rike. Hva sier loven? Var et greit spørsmål som svar. Men så føyer Jesus til: hvordan leser du? Jesus viser til Skriften som autoritet fra Gud. Han tenker ikke bare på kunnskap, men også på å forstå det Gud sier. Det går an å lese Bibelen galt – som historie eller verdslig kunnskap på linje med andre bøker. Og man kan legge inn i Skriftene noe av det vi selv tenker. Vi fortolker det vi leser mens vi leser og i ettertid. Det er alltid en fare for oss.

Som svar på Jesu spørsmål, siterte den lovkyndige fra loven, v. 27. Og han tok fram det viktigste budet, om kjærlighet til Gud og nesten. Det var det Jesus svarte da fariseerne kom og spurte om det største bud i loven, Mat. 22, 34ff. Derfor gav Jesus ham rett, v. 28. Men da får den lovlærde et tillegg som han ikke hadde tenkt: «Gjør dette, så skal du leve.»

Tenkte Jesus på lovgjerninger som frelsesvei her? Nei. For han visste at hvis et menneske prøver å elske Gud av hele seg selv og sin neste, vil han komme til kort. Det klarer ikke et menneske noen gang. Men den lovlærde var ikke moden for nådeordet og det frie evangelium. Han måtte først bli stående fast i sin udugelighet og slik se at han var en synder. Før man har en slik erkjennelse, blir ingen frelst. Da vil man prøve igjen og igjen for å tekkes Gud. Mange slår av på noen krav for å kunne si: Jeg har holdt loven. Men Gud ser og vet om svik og svikt i slike tilfeller.

Hvordan reagerte den lovlærde på det?

Han forsøkte å diskutere svaret for å komme unna. Han ville slik rettferdiggjøre seg selv og sa: Hvem er da min neste? Kanskje han forstod litt av dette: Han kunne aldri elske Gud helt og fullt, derfor tok han fatt i det andre. Da er det Jesus varer med denne lignelsen som har flere lag av åndelige lærdommer. Og den historien går i flere trinn, både konkret og overført.

Falt blant røvere.

En mann var på reise. Slikt hender alltid, i alle land til alle tider. Det er ikke noe spesielt ved en dagsreise eller to. Men her er likevel noe å merke seg. Han reiste fra Jerusalem som ligger 800 m o h, og til Jeriko som ligger 400 m u h. Det blir en høydeforskjell på 1200 meter. Og det er til dels over øde og bratte strekninger – jeg har selv reist den veien i vår tid. Slike steder har alltid vært et godt skjulested for lyssky mennesker som gjerne lever av andre mennesker. Det skjedde også her: Mannen møtte røvere som slo han og tok alt han eide. Han var halvdød da de forlot ham.

Her er mange slike mennesker i verden i dag konkret sett. Det er uteliggere i storbyene og etter hvert også på mindre steder rundt i landet. Vi møter dem i slumstrøkene i Calcutta i India og de fleste andre land og storbyer i dag. Det er syke og gamle og ensomme og utstøtte mennesker over alt. Og vi møter noen av dem.

Jesus vil si den lovlærde og oss: Hvis ikke troen viser seg i ansvar og omsorg for noen av disse, eier du ingen rettferdig og troen er død. Du og jeg kan ikke redde alle. Det er avgjort og realistisk. Men vi kan hjelpe noen over kneika og kanskje berge livet til en og annen. Alle er like for Gud i så måte.

Men i overført og åndelig betydning er dette også sant: Hvert eneste menneske er på reis mot evigheten. Og noen drar stadig lenger nedover i syndens verden, mot Dødehavet så å si. Og på denne reisen er det et utall røvere. Noen jakter på oss, både legemlig og åndelig.

Røvere.

Røvernes plan og oppgave var tydelig. De kledte av ham, ydmyket ham og tok alt. De slo ham slik synden slår et menneske ned i umenneskelighet. Og når de var ferdige med ham, gikk de sin vei. Verden er aldri lenger venner med oss enn de kan utnytte oss. Det opplevde den fortapte sønn, Luk. 15. Ingen gav ham noe, står det. Festen var over. Ha lå halvdød igjen i veikanten. Vår tid er full av slike syndere. Det er ikke mye håp igjen da. De ligger bokstavelig talt på gravkanten. Snart er de i evigheten, og ingen forandring kan skje da.

Hvem er disse røverne?

Ja, det er de som bruker synden som redskap for å skaffe seg penger og makt. Det er røverbanden til alle tider. Og de har mange slags uniformer som vi bør kunne kjenne dem igjen på.

Kong Alkohol talte man gjerne om før. Det er en hard herre å tjene. Og denne røveren ser så uskyldig ut. Ta deg bare et glass. Eller: Stiv deg opp med en flaske øl. Du kan slutte når du vil. Det er en av de største løgner denne «kongen» kommer med. Titusener ligger ved veien på grunn av den. Og i kulissene er det folk og organisasjoner som gnir seg i hendene over fortjenesten. Og noen unnskylder alt med at staten får inn så mye avgift på dette at den knapt kan klare seg uten. Alkoholen er knyttet til pengemakten og etterlater seg en hærskare av vrak som aldri kan reise seg igjen om de ikke får en hjelpende hånd i tide.

Det samme gjelder på en måte Narkotika. Røverne er gjerne kamerater og venner. De lover de unge en himmelsk opplevelse og sier at de aldri vil glemme det som vil da. Det begynner også her ofte i det små. Tendensen er at det bare øker med årene (ja, med ukene), og menneskene blir fullstendig avhengig av rusen. De gjør alt de kan for å skaffe penger – og dopen er dyr. Meget dyr. Heller ikke de vil klare seg selv, de bare synker dypere og dypere ned i ødeleggelse og fortvilelse. Langs livets landevei er mange slike i dag, og de vil aldri bli berget på egen hånd. En annen hånd må rekkes til dem.

Men det fins andre røvere. Vår egen likegyldighet er en av dem. Det er den lunkne kristendom og den døde tro og en utrolig selvopptatthet som preger mange av oss. Gode tider og rikdom har gjort folket kalde for andre nød – både timelig og åndelig nød. Det var i trange tider med lite penger at misjonen for eksempel ble født. De gav ikke av sin overflod. De første misjonsforeninger hadde noen ganger navnet «øreforening». En eller noen få øre ble lagt i korga. De hadde ikke mer. I dag spanderer mange utrolig mye på seg selv. Det er lett å si at vi fortjener det. Men gjør vi egentlig det? For likegyldigheten har evnen til å smitte, den drar andre med seg. I sin ytterste konsekvens må lidende mennesker lide ennå mer fordi vi bruker så mye på oss selv. Jesus var streng med folket i Laodikea, Åp. 3. Det var en sløv og selvtilfreds kristenflokk som mente de hadde alt de behøvde – uten en tanke på andre.

Sekter og åndsmakter i himmelrommet er også røvere som stjeler sjeler og fører folk på avveier. Ef. 6, 12. Vi har kamp mot dem, sier Paulus. Et fellestrekk for mange grupper utenfor evangelisk kristendom er at de krever noe i tillegg til troen på Jesus. Den lovkyndige kunne Skriftene, men stod utenfor Guds rike. Det er så viktig å vite og tro at det bare er Jesus som frelser. Vi skal ikke ha noe i tillegg. Det er grunnloven i troens verden.

Udugelige hjelpere.

På denne veistrekningen som mannen vandret på, kom også Guds tjenere. De er også på vandring. Men de er ute på reis for å hjelpe andre. Det er kallet de fikk. Her møter han en prest og en levitt. Begge var Herrens tjenere ved templet i Jerusalem. Men mange prester bodde i Jeriko og tok veien til Jerusalem når de hadde tjeneste. Der hadde de sitt vanlige ritual og en fast turnes for arbeidet.

Men da det virkelig røynte på, var de udugelige. Både presten og levitten så mannen, står det. Og de forstod nok at han var i nød. Men det var ikke deres bord. Presten gikk ned samme vei, står det. Han var altså ferdig med sin tjeneste for denne gang. Han hadde fri. Dermed lot de begge mannen ligge og hastet videre.

Skulle han få hjelp, måtte det andre folk til.

En utstøtt.

Samaritaneren var ikke velsett i Israel. Denne gruppen bodde til vanlig i Samaria og var ikke ekte jøder. Dermed var de utstøtt av folket. Slik hadde han ingen rettigheter selv om han kunne reise i landet. Jødene hadde ikke samfunn med dette folket, sier Johannes, Joh. 4, 9.

Men samaritaneren hadde noe annet og mer verdifullt enn de to andre. Han hadde et hjerte som så den syke på en annen måte. Han fikk inderlig medynk med ham, v. 33. Og et slikt hjerte kan ikke gå videre. Han måtte stanse, bøye seg ned og gjøre noe. Her vil Jesus fortelle den lovlærde at slik er troen i praksis. Den som eier Guds rettferdighet, ville handle slik.

Han gikk ikke fra ham etter en kort behandling. Han løftet mannen opp på sitt eget dyr og tok han med seg til et herberge der han fortsatte å stelle ham. Det forteller oss at mannen var fattig, han kunne ikke betale for seg på herberget. Den fremmede gjorde alt. – Her kommer vi lett til kort i vårt eget menneskeliv.

Og ennå mer er det sant i vårt åndelige liv og samfunn med Gud. Ingen kunne hjelpe oss mot vår synd og skyld. Men Guds Sønn kom forbi og stanset. Han hadde hjelp av alle slag mot all synd og skrøpelighet.

Også samaritaneren måtte videre. Neste dag talte han med verten i herberget og ba ham hjelpe mannen. Skulle det koste noe, skulle han komme tilbake og gi fullt vederlag. Han hadde omsorg for ham i livet videre også. Det er Guds handlemåte. Slik må også vi som kristne tenke. Det gjelder den menneskelige siden med lidelse og nød, og det gjelder det åndelige liv.

Dette sinn får vi i gjenfødelsen og den nye rettferdighet som bare Gud kan gi. Den viser seg i gjerninger, som Jakob skriver om: Vær Ordets gjørere og ikke bare dets hørere, Jak. 1, 22. En ren og usmittet gudsdyrkelse er en praktisk kristendom, v. 27. Vi legger merke til at han ikke taler om troen på Gud, men om å dyrke, tjene Gud. Det er vårt praktiske liv og hellighet i hverdagen. Mon ikke mange av oss har mistet den? Troen uten gjerninger er død og unyttig, Jak. 2, 17 og 20. Også dette hører med til evangelisk kristendom. Derfor sa Jesus til den lovlærde: Gå du bort og gjør likeså, Luk. 10, 37.

99) Joh. 6, 24-36.

Brød.

Joh. 6, 24-36.

Hele kap. 6 i Johannes-evangeliet henger sammen der det siste bygger på det som er sagt tidligere. Og dette har et stort og viktig innhold. Jesus benytter som ellers jordiske tanker og forhold for å vise hva Guds rike er.

Jesus har mettet 5000 og gått på vannet. Folket var igjen og så at Jesus og disiplene var borte. De reiste da over til Kapernaum og ville vite når Jesus kom dit. De var hele tiden opptatt av det synlige og nyttige. Det er naturlig for menensket. De så ikke underet og Guds gjerning. Det sier han rett ut, v. 26. Men han benytter anledningen til å tale åndelig til dem. La oss se litt mer på det her.

1. Mat som varer, v. 27.

Folket var opptatt av den synlige maten. De arbeidet for å få tak i den, slik menneskene til alle tider har gjort. I og for seg er ikke det galt. Vi behøver brød for legemet. Jesus gjorde også det. Han hadde måltid sammen med sine. En tysk oversettelse eller parafrase treffer meningen godt: Tenk ikke alltid bare på hva dere behøver for deres daglige liv» (Die beste Nachricht aller Zeiten). Vi har lov å tenke på det, men ikke bare det! 

 

Problemet er at det gjelder bare for dette livet. Det varer ikke inn i evigheten. Jesus vil da si oss dette: Arbeid ikke bare for den mat som forgår. Livet er noe mer enn dette livet. Vi har en sjel som skal eksistere gjennom alle evigheter, og hvilken mat har vi for det? 

 

Den skal vi 'arbeide' for. Det betyr forst og fremst at det ikke ikke av seg selv, like lite som vår naturlige mat kommer automatisk til alle mennesker. Det ser vi av alle de som sulter omkring i verden. Men 'å arbeide' her betyr ikke å gjøre noe for å fortjene frelse. Hele Bibelen argumenterer mot den tanken. Luthers tale om at frelsen var av bare nåde og bare ved troen (sola gratia et sola fide), er den eneste vei til Gud. Vårt 'arbeid' i denne sammenheng er av et ganske annet slag. Det skal vi se nedenfor.

Den som kan gi oss denne mat er Jesus, som her kalles Menneskesønnen. Han har og er den mat som varer ved til evig liv. Og han skal gi oss den, sier han. Allerede her er det klart at frelsen er av nåde. Den er noe Gud gir i Kristus. Han er spesielt utvalgt og salvet til det: For på ham har Faderen, Gud, satt sitt segl. Gud utvalgte Sønnen til frelsergjerningen, fordi det ikke var noen i himmel eller på jord som var i stand til det. Det må vi si igjen og igjen, for vi mennesker glemmer så lett. 

 

Da Jesus talte slik, var det naturlig at folket kom med spørsmål, og legg merke til at han avviste ikke det. Men de tenkte også nå jordisk og menneskelig: «Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» De hadde forstått at det 'arbeidet' Jesus talte om, hadde noe med Guds gjerninger å gjøre. Men hva bestod det i?

2. Guds gjerninger, v. 28.

Jesu svar var kontant og konkret. Nå burde de ikke være i tvil. Gud krevde ikke spesielle og store gjerninger av dem. Det var ikke slik frelsen kom. Gud skulle ikke gi dem frelse som lønn for strev og lovoppfyllelse. Det var vel det nærmeste de tenkte på. 

 

Nei, svaret var åndelig: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham (Jesus) som han (Gud) har sendt.» Vi ser at Jesus konkretiserer Guds gjerninger med en eneste 'gjerning'. De skulle ikke være opptatt av mange de ting de måtte gjøre for Gud. Alt var konsentrert om det ene: Troen på Jesus. 

 

Her er vi inne ved en hovedsak i den kristen lære og tro. Både Romerbrevet og Galaterbrevet har det som hovedtema. Vi kan ikke gå inn i alle detaljer om det her. Vi skal bare peke på noen viktige vers. I Rom 3 ser vi klart at vi blir frelst ved tro av nåde. Gang etter gang blir disse uttrykkene gjentatt. Han taler først om synden og loven og sier at nå er Guds rettferdighet åpenbart «uten loven», v. 21. Da skjer frelsen ved tro, v. 22 og av Guds nåde, v. 24. Troen gjentas så i v. 25, 26, 27, 28, 30 og 31. Paulus vil slå det fast for romerne og for oss alle: Guds gjerninger samles i det ene: Troen på Kristus.

Vi henter også et vers fra Galaterbrevet, kap. 2, 16: «Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.» Det er klar tale. Uansett hvor mange og store og gode gjerninger vi har gjort her i livet – de hjelper oss ikke en millimeter fram til Jesus. De er tvert om en hindring hvis vi bygger på dem. Våre liv og gjerninger har et helt annet siktemål.

Martin Luther var en av dem som strevde mye med sine egne gjerninger. Han kunne få fred i hjertet og være trygg på at han var et Guds barn. Han pinte seg selv, gjorde botsgjerninger og reiste til Rom og mye mer. Men freden uteble. En dag da han lerste i Rom. 1, kom han til v. 17 og leste med forundring: «Som det står skrevet: Den rettferdige av tro skal leve.» Og han tenkte: Er det slik å være en kristen og å bli et Guds barn? 

 

3. Tegn, v. 30f.

Folket var opptatt av tegn og bevis og noe synlig. De ville at Jesus skulle vise dem i handling noe stort, før de kunne tro. De ville ha bevis for troen før de trodde. Men er det da en tro? Troen kjennetegnes nettopp av at den ikke ser eller kan bevise. Troen har tillit til Gud og hans ord og hans Sønn. Denne tillit er selve troen. 

Nå viser de til et tegn som Moses hadde vist folket i ørkenen. Noe slikt ville også de ha. Da tenker de på manna under ørkenvandringen. Denne hendelsen viser at Gud sørget for sine selv i ørkenen der det ikke fantes mat for mennesker. Tegnet er da at de skal tro at Gud vil gjøre dette også for dem slik han har gjort før. Noe annet tegn lover han ikke, men viser til Guds folks historie. 

4. Brød, v. 32ff.

Jesus tar opp tråden med manna og sier: Det er rett at folket fikk manna. Men det var ikke Moses som gjorde det. Det var Gud. Og han gjør det fremdeles – Jesus taler nå i nåtid: Min far gir dere ... Det er en Guds gave som gjelder akkurat nå og videre framover

Jesus bruker nå tre uttrykk når han taler om brødet, og de forklarer hva Guds gjerning er når han frelser menneskene. Det første er «brødet fra himmelen» eller himmelbrød. Her taler han altså ikke om jordiske ting, men om noen som kommer fra himmelen og dermed hører himmelen til. Det er noe guddommelig. 

Når folket hørte det, ble de interessert. Det vil vi ha. «Gi oss alltid dette brød,» sa de. Det er et personlig ønske om å få del i brødet. Spørsmålet er om de egentlig forstod hva Jesus mente. Reaksjonen senere kan tyde på at de ikke gjorde det. 

Jesu forsetter med å si at det er Guds brød han taler om, v. 33. Det var ikke noe ubestemmelig som kom ovenfra. Det var faktisk Gud selv som kom. Frelsen kommer fra Gud, og det er han som gjør alt. Men Jesus fortsetter med å forklare dette:

Han sier: Jeg er livets brød, v. 35. Han taler om seg selv og sier dermed at han er Gud. Og skal de bli frelst, må de bli det ved ham. Det var hovedsaken og det ble anstøtssteinen, v. 60 og 66. Med ordene «livets brød» viser han at han er selve livet, og han er i stand til å gi liv. Det er bare hos ham de kan få åndelig, evig liv. 

Det kaster bibelsk lys over frelsen for oss og alle mennesker. Sangen blir sann: «Du kjem ikkje utanom Jesus, om inn du til livet vil gå.» Det var sant i gamle dager, og det er like sant i vår tid. Derfor må du komme til Jesus, ta imot i tro og følge Jesus. Det triste i teksten er at de var vantro selv om Jesus talte så klart til dem og de fikk høre om tegnet jødene i GT hadde fått. Mange valgte å gå bort fra ham, v. 66. Jesus stilte til og med disiplene på prøve og spurte: Vil også dere gå bort? v. 67. Salig er den som da svarer: Nei! Vi vil gå med deg. Vil du det?