100) Luk. 10, 25-37 (B).

Luk. 10, 25-37 (B).

En lovkyndig kom til Jesus. Noen kom nok for å teste ham eller sette ham fast og vise at han tok feil. Andre kunne komme for å få hjelp. Men det er ikke sikkert at de alltid gjorde det av et rent og helt hjerte – slik det så ofte er med oss mennesker. Vi kan også ha blandede motiver for det vi gjør og sier.

Denne mannen var en lovkyndig – det betyr at han var godt kjent i Skriftene, her betyr det Det gamle testamentet. Ordet lovkyndig (gr. Nomikos) henger nettopp sammen med ordet for loven, som her betyr Mose lov. Og det står direkte at han kom for å friste Jesus. Ordet friste kan også bety å prøve. Sammenhengen viser ofte om det var negativt eller positivt ment.

Spørsmålet er ganske underlig: Hva skal jeg gjøre – for å – arve? Visste han ikke at det var en umulighet? Vi får en arv på grunn av fødsel eller ved et testamente. I prinsippet kan vi ikke gjøre noe som helst for å få en arv. Den er et praktisk eksempel på nåde. Spørsmålet er om han virkelig mente det han sa. Gjorde han det for å prøve å lure Jesus til å si noe som var mot loven? Men det var et religiøst spørsmål. Han tenkte og talte om det evige liv, ikke om jordiske goder.

Jesu svar.

Når Jesus svarer spiller han ballen over til den lovlærde, v. 26. Han burde jo vite hva loven sa og hvordan vi får del i evig liv i Guds rike. Hva sier loven? Var et greit spørsmål som svar. Men så føyer Jesus til: hvordan leser du? Jesus viser til Skriften som autoritet fra Gud. Han tenker ikke bare på kunnskap, men også på å forstå det Gud sier. Det går an å lese Bibelen galt – som historie eller verdslig kunnskap på linje med andre bøker. Og man kan legge inn i Skriftene noe av det vi selv tenker. Vi fortolker det vi leser mens vi leser og i ettertid. Det er alltid en fare for oss.

Som svar på Jesu spørsmål, siterte den lovkyndige fra loven, v. 27. Og han tok fram det viktigste budet, om kjærlighet til Gud og nesten. Det var det Jesus svarte da fariseerne kom og spurte om det største bud i loven, Mat. 22, 34ff. Derfor gav Jesus ham rett, v. 28. Men da får den lovlærde et tillegg som han ikke hadde tenkt: «Gjør dette, så skal du leve.»

Tenkte Jesus på lovgjerninger som frelsesvei her? Nei. For han visste at hvis et menneske prøver å elske Gud av hele seg selv og sin neste, vil han komme til kort. Det klarer ikke et menneske noen gang. Men den lovlærde var ikke moden for nådeordet og det frie evangelium. Han måtte først bli stående fast i sin udugelighet og slik se at han var en synder. Før man har en slik erkjennelse, blir ingen frelst. Da vil man prøve igjen og igjen for å tekkes Gud. Mange slår av på noen krav for å kunne si: Jeg har holdt loven. Men Gud ser og vet om svik og svikt i slike tilfeller.

Hvordan reagerte den lovlærde på det?

Han forsøkte å diskutere svaret for å komme unna. Han ville slik rettferdiggjøre seg selv og sa: Hvem er da min neste? Kanskje han forstod litt av dette: Han kunne aldri elske Gud helt og fullt, derfor tok han fatt i det andre. Da er det Jesus varer med denne lignelsen som har flere lag av åndelige lærdommer. Og den historien går i flere trinn, både konkret og overført.

Falt blant røvere.

En mann var på reise. Slikt hender alltid, i alle land til alle tider. Det er ikke noe spesielt ved en dagsreise eller to. Men her er likevel noe å merke seg. Han reiste fra Jerusalem som ligger 800 m o h, og til Jeriko som ligger 400 m u h. Det blir en høydeforskjell på 1200 meter. Og det er til dels over øde og bratte strekninger – jeg har selv reist den veien i vår tid. Slike steder har alltid vært et godt skjulested for lyssky mennesker som gjerne lever av andre mennesker. Det skjedde også her: Mannen møtte røvere som slo han og tok alt han eide. Han var halvdød da de forlot ham.

Her er mange slike mennesker i verden i dag konkret sett. Det er uteliggere i storbyene og etter hvert også på mindre steder rundt i landet. Vi møter dem i slumstrøkene i Calcutta i India og de fleste andre land og storbyer i dag. Det er syke og gamle og ensomme og utstøtte mennesker over alt. Og vi møter noen av dem.

Jesus vil si den lovlærde og oss: Hvis ikke troen viser seg i ansvar og omsorg for noen av disse, eier du ingen rettferdig og troen er død. Du og jeg kan ikke redde alle. Det er avgjort og realistisk. Men vi kan hjelpe noen over kneika og kanskje berge livet til en og annen. Alle er like for Gud i så måte.

Men i overført og åndelig betydning er dette også sant: Hvert eneste menneske er på reis mot evigheten. Og noen drar stadig lenger nedover i syndens verden, mot Dødehavet så å si. Og på denne reisen er det et utall røvere. Noen jakter på oss, både legemlig og åndelig.

Røvere.

Røvernes plan og oppgave var tydelig. De kledte av ham, ydmyket ham og tok alt. De slo ham slik synden slår et menneske ned i umenneskelighet. Og når de var ferdige med ham, gikk de sin vei. Verden er aldri lenger venner med oss enn de kan utnytte oss. Det opplevde den fortapte sønn, Luk. 15. Ingen gav ham noe, står det. Festen var over. Ha lå halvdød igjen i veikanten. Vår tid er full av slike syndere. Det er ikke mye håp igjen da. De ligger bokstavelig talt på gravkanten. Snart er de i evigheten, og ingen forandring kan skje da.

Hvem er disse røverne?

Ja, det er de som bruker synden som redskap for å skaffe seg penger og makt. Det er røverbanden til alle tider. Og de har mange slags uniformer som vi bør kunne kjenne dem igjen på.

Kong Alkohol talte man gjerne om før. Det er en hard herre å tjene. Og denne røveren ser så uskyldig ut. Ta deg bare et glass. Eller: Stiv deg opp med en flaske øl. Du kan slutte når du vil. Det er en av de største løgner denne «kongen» kommer med. Titusener ligger ved veien på grunn av den. Og i kulissene er det folk og organisasjoner som gnir seg i hendene over fortjenesten. Og noen unnskylder alt med at staten får inn så mye avgift på dette at den knapt kan klare seg uten. Alkoholen er knyttet til pengemakten og etterlater seg en hærskare av vrak som aldri kan reise seg igjen om de ikke får en hjelpende hånd i tide.

Det samme gjelder på en måte Narkotika. Røverne er gjerne kamerater og venner. De lover de unge en himmelsk opplevelse og sier at de aldri vil glemme det som vil da. Det begynner også her ofte i det små. Tendensen er at det bare øker med årene (ja, med ukene), og menneskene blir fullstendig avhengig av rusen. De gjør alt de kan for å skaffe penger – og dopen er dyr. Meget dyr. Heller ikke de vil klare seg selv, de bare synker dypere og dypere ned i ødeleggelse og fortvilelse. Langs livets landevei er mange slike i dag, og de vil aldri bli berget på egen hånd. En annen hånd må rekkes til dem.

Men det fins andre røvere. Vår egen likegyldighet er en av dem. Det er den lunkne kristendom og den døde tro og en utrolig selvopptatthet som preger mange av oss. Gode tider og rikdom har gjort folket kalde for andre nød – både timelig og åndelig nød. Det var i trange tider med lite penger at misjonen for eksempel ble født. De gav ikke av sin overflod. De første misjonsforeninger hadde noen ganger navnet «øreforening». En eller noen få øre ble lagt i korga. De hadde ikke mer. I dag spanderer mange utrolig mye på seg selv. Det er lett å si at vi fortjener det. Men gjør vi egentlig det? For likegyldigheten har evnen til å smitte, den drar andre med seg. I sin ytterste konsekvens må lidende mennesker lide ennå mer fordi vi bruker så mye på oss selv. Jesus var streng med folket i Laodikea, Åp. 3. Det var en sløv og selvtilfreds kristenflokk som mente de hadde alt de behøvde – uten en tanke på andre.

Sekter og åndsmakter i himmelrommet er også røvere som stjeler sjeler og fører folk på avveier. Ef. 6, 12. Vi har kamp mot dem, sier Paulus. Et fellestrekk for mange grupper utenfor evangelisk kristendom er at de krever noe i tillegg til troen på Jesus. Den lovkyndige kunne Skriftene, men stod utenfor Guds rike. Det er så viktig å vite og tro at det bare er Jesus som frelser. Vi skal ikke ha noe i tillegg. Det er grunnloven i troens verden.

Udugelige hjelpere.

På denne veistrekningen som mannen vandret på, kom også Guds tjenere. De er også på vandring. Men de er ute på reis for å hjelpe andre. Det er kallet de fikk. Her møter han en prest og en levitt. Begge var Herrens tjenere ved templet i Jerusalem. Men mange prester bodde i Jeriko og tok veien til Jerusalem når de hadde tjeneste. Der hadde de sitt vanlige ritual og en fast turnes for arbeidet.

Men da det virkelig røynte på, var de udugelige. Både presten og levitten så mannen, står det. Og de forstod nok at han var i nød. Men det var ikke deres bord. Presten gikk ned samme vei, står det. Han var altså ferdig med sin tjeneste for denne gang. Han hadde fri. Dermed lot de begge mannen ligge og hastet videre.

Skulle han få hjelp, måtte det andre folk til.

En utstøtt.

Samaritaneren var ikke velsett i Israel. Denne gruppen bodde til vanlig i Samaria og var ikke ekte jøder. Dermed var de utstøtt av folket. Slik hadde han ingen rettigheter selv om han kunne reise i landet. Jødene hadde ikke samfunn med dette folket, sier Johannes, Joh. 4, 9.

Men samaritaneren hadde noe annet og mer verdifullt enn de to andre. Han hadde et hjerte som så den syke på en annen måte. Han fikk inderlig medynk med ham, v. 33. Og et slikt hjerte kan ikke gå videre. Han måtte stanse, bøye seg ned og gjøre noe. Her vil Jesus fortelle den lovlærde at slik er troen i praksis. Den som eier Guds rettferdighet, ville handle slik.

Han gikk ikke fra ham etter en kort behandling. Han løftet mannen opp på sitt eget dyr og tok han med seg til et herberge der han fortsatte å stelle ham. Det forteller oss at mannen var fattig, han kunne ikke betale for seg på herberget. Den fremmede gjorde alt. – Her kommer vi lett til kort i vårt eget menneskeliv.

Og ennå mer er det sant i vårt åndelige liv og samfunn med Gud. Ingen kunne hjelpe oss mot vår synd og skyld. Men Guds Sønn kom forbi og stanset. Han hadde hjelp av alle slag mot all synd og skrøpelighet.

Også samaritaneren måtte videre. Neste dag talte han med verten i herberget og ba ham hjelpe mannen. Skulle det koste noe, skulle han komme tilbake og gi fullt vederlag. Han hadde omsorg for ham i livet videre også. Det er Guds handlemåte. Slik må også vi som kristne tenke. Det gjelder den menneskelige siden med lidelse og nød, og det gjelder det åndelige liv.

Dette sinn får vi i gjenfødelsen og den nye rettferdighet som bare Gud kan gi. Den viser seg i gjerninger, som Jakob skriver om: Vær Ordets gjørere og ikke bare dets hørere, Jak. 1, 22. En ren og usmittet gudsdyrkelse er en praktisk kristendom, v. 27. Vi legger merke til at han ikke taler om troen på Gud, men om å dyrke, tjene Gud. Det er vårt praktiske liv og hellighet i hverdagen. Mon ikke mange av oss har mistet den? Troen uten gjerninger er død og unyttig, Jak. 2, 17 og 20. Også dette hører med til evangelisk kristendom. Derfor sa Jesus til den lovlærde: Gå du bort og gjør likeså, Luk. 10, 37.

99) Joh. 6, 24-36.

Brød.

Joh. 6, 24-36.

Hele kap. 6 i Johannes-evangeliet henger sammen der det siste bygger på det som er sagt tidligere. Og dette har et stort og viktig innhold. Jesus benytter som ellers jordiske tanker og forhold for å vise hva Guds rike er.

Jesus har mettet 5000 og gått på vannet. Folket var igjen og så at Jesus og disiplene var borte. De reiste da over til Kapernaum og ville vite når Jesus kom dit. De var hele tiden opptatt av det synlige og nyttige. Det er naturlig for menensket. De så ikke underet og Guds gjerning. Det sier han rett ut, v. 26. Men han benytter anledningen til å tale åndelig til dem. La oss se litt mer på det her.

1. Mat som varer, v. 27.

Folket var opptatt av den synlige maten. De arbeidet for å få tak i den, slik menneskene til alle tider har gjort. I og for seg er ikke det galt. Vi behøver brød for legemet. Jesus gjorde også det. Han hadde måltid sammen med sine. En tysk oversettelse eller parafrase treffer meningen godt: Tenk ikke alltid bare på hva dere behøver for deres daglige liv» (Die beste Nachricht aller Zeiten). Vi har lov å tenke på det, men ikke bare det! 

 

Problemet er at det gjelder bare for dette livet. Det varer ikke inn i evigheten. Jesus vil da si oss dette: Arbeid ikke bare for den mat som forgår. Livet er noe mer enn dette livet. Vi har en sjel som skal eksistere gjennom alle evigheter, og hvilken mat har vi for det? 

 

Den skal vi 'arbeide' for. Det betyr forst og fremst at det ikke ikke av seg selv, like lite som vår naturlige mat kommer automatisk til alle mennesker. Det ser vi av alle de som sulter omkring i verden. Men 'å arbeide' her betyr ikke å gjøre noe for å fortjene frelse. Hele Bibelen argumenterer mot den tanken. Luthers tale om at frelsen var av bare nåde og bare ved troen (sola gratia et sola fide), er den eneste vei til Gud. Vårt 'arbeid' i denne sammenheng er av et ganske annet slag. Det skal vi se nedenfor.

Den som kan gi oss denne mat er Jesus, som her kalles Menneskesønnen. Han har og er den mat som varer ved til evig liv. Og han skal gi oss den, sier han. Allerede her er det klart at frelsen er av nåde. Den er noe Gud gir i Kristus. Han er spesielt utvalgt og salvet til det: For på ham har Faderen, Gud, satt sitt segl. Gud utvalgte Sønnen til frelsergjerningen, fordi det ikke var noen i himmel eller på jord som var i stand til det. Det må vi si igjen og igjen, for vi mennesker glemmer så lett. 

 

Da Jesus talte slik, var det naturlig at folket kom med spørsmål, og legg merke til at han avviste ikke det. Men de tenkte også nå jordisk og menneskelig: «Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» De hadde forstått at det 'arbeidet' Jesus talte om, hadde noe med Guds gjerninger å gjøre. Men hva bestod det i?

2. Guds gjerninger, v. 28.

Jesu svar var kontant og konkret. Nå burde de ikke være i tvil. Gud krevde ikke spesielle og store gjerninger av dem. Det var ikke slik frelsen kom. Gud skulle ikke gi dem frelse som lønn for strev og lovoppfyllelse. Det var vel det nærmeste de tenkte på. 

 

Nei, svaret var åndelig: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham (Jesus) som han (Gud) har sendt.» Vi ser at Jesus konkretiserer Guds gjerninger med en eneste 'gjerning'. De skulle ikke være opptatt av mange de ting de måtte gjøre for Gud. Alt var konsentrert om det ene: Troen på Jesus. 

 

Her er vi inne ved en hovedsak i den kristen lære og tro. Både Romerbrevet og Galaterbrevet har det som hovedtema. Vi kan ikke gå inn i alle detaljer om det her. Vi skal bare peke på noen viktige vers. I Rom 3 ser vi klart at vi blir frelst ved tro av nåde. Gang etter gang blir disse uttrykkene gjentatt. Han taler først om synden og loven og sier at nå er Guds rettferdighet åpenbart «uten loven», v. 21. Da skjer frelsen ved tro, v. 22 og av Guds nåde, v. 24. Troen gjentas så i v. 25, 26, 27, 28, 30 og 31. Paulus vil slå det fast for romerne og for oss alle: Guds gjerninger samles i det ene: Troen på Kristus.

Vi henter også et vers fra Galaterbrevet, kap. 2, 16: «Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.» Det er klar tale. Uansett hvor mange og store og gode gjerninger vi har gjort her i livet – de hjelper oss ikke en millimeter fram til Jesus. De er tvert om en hindring hvis vi bygger på dem. Våre liv og gjerninger har et helt annet siktemål.

Martin Luther var en av dem som strevde mye med sine egne gjerninger. Han kunne få fred i hjertet og være trygg på at han var et Guds barn. Han pinte seg selv, gjorde botsgjerninger og reiste til Rom og mye mer. Men freden uteble. En dag da han lerste i Rom. 1, kom han til v. 17 og leste med forundring: «Som det står skrevet: Den rettferdige av tro skal leve.» Og han tenkte: Er det slik å være en kristen og å bli et Guds barn? 

 

3. Tegn, v. 30f.

Folket var opptatt av tegn og bevis og noe synlig. De ville at Jesus skulle vise dem i handling noe stort, før de kunne tro. De ville ha bevis for troen før de trodde. Men er det da en tro? Troen kjennetegnes nettopp av at den ikke ser eller kan bevise. Troen har tillit til Gud og hans ord og hans Sønn. Denne tillit er selve troen. 

Nå viser de til et tegn som Moses hadde vist folket i ørkenen. Noe slikt ville også de ha. Da tenker de på manna under ørkenvandringen. Denne hendelsen viser at Gud sørget for sine selv i ørkenen der det ikke fantes mat for mennesker. Tegnet er da at de skal tro at Gud vil gjøre dette også for dem slik han har gjort før. Noe annet tegn lover han ikke, men viser til Guds folks historie. 

4. Brød, v. 32ff.

Jesus tar opp tråden med manna og sier: Det er rett at folket fikk manna. Men det var ikke Moses som gjorde det. Det var Gud. Og han gjør det fremdeles – Jesus taler nå i nåtid: Min far gir dere ... Det er en Guds gave som gjelder akkurat nå og videre framover

Jesus bruker nå tre uttrykk når han taler om brødet, og de forklarer hva Guds gjerning er når han frelser menneskene. Det første er «brødet fra himmelen» eller himmelbrød. Her taler han altså ikke om jordiske ting, men om noen som kommer fra himmelen og dermed hører himmelen til. Det er noe guddommelig. 

Når folket hørte det, ble de interessert. Det vil vi ha. «Gi oss alltid dette brød,» sa de. Det er et personlig ønske om å få del i brødet. Spørsmålet er om de egentlig forstod hva Jesus mente. Reaksjonen senere kan tyde på at de ikke gjorde det. 

Jesu forsetter med å si at det er Guds brød han taler om, v. 33. Det var ikke noe ubestemmelig som kom ovenfra. Det var faktisk Gud selv som kom. Frelsen kommer fra Gud, og det er han som gjør alt. Men Jesus fortsetter med å forklare dette:

Han sier: Jeg er livets brød, v. 35. Han taler om seg selv og sier dermed at han er Gud. Og skal de bli frelst, må de bli det ved ham. Det var hovedsaken og det ble anstøtssteinen, v. 60 og 66. Med ordene «livets brød» viser han at han er selve livet, og han er i stand til å gi liv. Det er bare hos ham de kan få åndelig, evig liv. 

Det kaster bibelsk lys over frelsen for oss og alle mennesker. Sangen blir sann: «Du kjem ikkje utanom Jesus, om inn du til livet vil gå.» Det var sant i gamle dager, og det er like sant i vår tid. Derfor må du komme til Jesus, ta imot i tro og følge Jesus. Det triste i teksten er at de var vantro selv om Jesus talte så klart til dem og de fikk høre om tegnet jødene i GT hadde fått. Mange valgte å gå bort fra ham, v. 66. Jesus stilte til og med disiplene på prøve og spurte: Vil også dere gå bort? v. 67. Salig er den som da svarer: Nei! Vi vil gå med deg. Vil du det?

98) Joh. 6, 37-40.

Livets brød.

Joh. 6, 37-40.

I denne teksten tales bl. a. om den siste dag, v. 39 og 40. I eldre bibler står det «den ytterste dag». Den ble sett på som den aller siste dag i verdenshistorien. Da var alt skjedd som skulle skje her i tiden. I alle tilfelle betyr dette uttrykket at vår tidsalder tar slutt. Det viser oss at livet her ikke skal fortsette for evig. Det kommer et punktum, både for det enkelte menneske og for vår verden slik vi kjenner den. Det kommer en evighet, og vi skal forberede oss for den. Har vi glemt det? Den kommer enten vil ønsker det eller ikke eller om forsøker å skyve tanken fra oss.

Jesus talte ofte om dette. Han ville vise disiplene at de ikke skulle være på jorden alltid. Og dette alvoret vil han også legg inn over oss. Du får en siste dag her på jord. Da skal du møte Gud. Døden er en dør inn til evigheten. Om denne dagen vil Jesus si oss noe nå.

1. Guds gave til oss.

Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, sa Jesus, v. 37. Det er underlige ord. Gud gir de troende til Sønnen som gave. Det minner om Joh. 17, 6 og 9. Vi er Guds gave til Jesus. Han må da tenke på oss som noe stort og verdifullt. Det kommer igjen i kap. 17, 24: jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er. Han vil altså ta vare på sine venner og gi dem en plass i sitt rike. Men det er ikke så godt å forstå det for oss.

Jesus kjempet og eld for alle mennesker, han gikk i døden for oss. Han betalte vår synd og sonet vår skyld og straff. «Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved ham.» Og som lønn fikk han oss alle av Gud. Vi er hans smertes lønn, som profeten taler om. Gud sier: Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte. Jes. 53, 12. Her skal alle frelste hedninger og troende jøder være med. 

2. Hvem er det?

Det er de som kommer til ham, v. 37. Han har gjort alt ferdig, men det må bli den enkelte til del. Det skjer når vi kommer og tar imot ham i tro. Og det er bare de som blir med i Jesu fellesskap her på jord og inn i Guds himmel. 

Vi kommer til Jesus med vår synd, bekjenner alt for ham og sier det uten unnskyldning eller forbehold. Vi er som tolleren i templet som sa: Gud, vær meg synder nådig. Eller som Johannes skriver: Dersom vi bekjenner våre synd, er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1. Joh. 1, 9. Da sier Jesus i ordet: Han vil jeg slett ikke støte ut. Han blir tvert om invitert inn i Guds familie. Der får vi tilgivelse og nåde og en fullstendig ny rettferdighet. Jesus kunne si om tolleren: Han gikk rettferdig hjem til sitt hus. 

Så er det slik med en kristen: Vi blir aldri ferdig med å komme. For vi har alltid synd på samvittigheten. Vi forgår oss så lett og faller i ulike synder. Selv om det er småting i menneskers øyne, er noe vi gjør mot den hellige Gud. Og da må vi gjøre opp vår sak. Livet som kristen blir blant annet et slikt liv i ydmykhet og uverdighet for Gud. Men da er det også et salig liv. 

I Åp. 22, 14 heter det: Salig er de som vansker kjolene sine. Haugianerne sa gjerne: Å tro er å komme til Jesus med sine synder. Det er bekjennelsen og oppgjøret. Det er veien for oss alle.

3. Løftet.

Den som kommer, skal ikke støtes ut. Det betyr at Jesus tar imot syndere. Det ser vi bekreftet i Luk. 15, 1-2. Fariseerne kritiserte Jesus nettopp for det. De mente tydelig nok at han skulle holde seg borte fra dem, slik de gjorde. Jesu oppdrag og misjon var derimot de fortapte, uansett hvor dypt de var falt moralsk og religiøst. Han tilgir syndere den dag i dag.

«Du får koma for tusende gong,» sier en sanger. Dette er et botnløst løfte, dypere enn det dypeste hav. Det er et av de beste ord i Bibelen, v. 37. Tidligere har han talt om livets brød, v. 35. Det er Jesus selv. Og nå sier han at den som kommer, skal få ete av dette brødet og få evig liv. Jesus og hans gjerning er vår åndelige mat. Det er dette Gud vil, v. 40. Gud gjør alt han kan for å frelse.

Vår del er å se på ham med troens øy, og høre hans ord og dermed ta imot ham. Da behøver du ikke mer, åndelig talt. «Den som ham har sett kan allting miste.» «Eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.» Slik synger vi og slik tenker og tror vi som Guds barn.

4. Den siste dag.

Her er et nytt løfte. Og det henger nøye sammen med det vi sagt ovenfor. For frelsen er ikke bare for dette livet. Det gjelder utover det og etter døden. Vi frelses for evigheten.

Derfor sier Jesus her: For dette er min fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv. Tanken med frelsen er altså det evige liv. Hva hjalp det om vi var frelst her i livet, og så var alt slutt? Eller skal det noe mer til for å bli berget etter døden? Da legger Jesus til dette: Og jeg skal reise ham opp på den siste dag, v. 40.

Den siste dag er når tiden er slutt og evigheten begynner. For de fleste av oss vil døden komme før evigheten begynner. Vi legges i grav og all forandring er utelukket. Vi blir i evigheten det vi er i graven.

Der er det Jesus gir et løfte: Han skal finne oss i graven, reise oss på slik han stod opp fra de døde. Og han reiser oss opp for å la oss få del i den himmelske evighet. Veien fra graven for en troende blir porten inn i himmelen. Når vi døde som troende, stsår vi opp som troende, og føres dermed inn i himlenes rike.

Mon du blir med når din siste dag kommer? Hvordan går du ned i graven? Nå er det tid å tenke og å vende om. Amen.

97) Joh. 6, 66-69.

Frafall og frelse.

Joh. 6, 66-69.

Noe hadde skjedd før dette hendte. Jesus hadde mettet 5000 og gått på sjøen. Det var to store og synlige under. Var ikke det nok til å overbevise disiplene og folket om at Jesus var Gud? Da viste han at folket ville dø i ørkenen uten mat, og at han var i stand til å gjøre det umulige. Uten Jesus og hans gjerning ville folket dø evig, og å bli frelst er et under som bare han kan gjøre. Det var livsviktige sannheter for folket på den tid, og det er det fremdeles. 

La oss stanse for noen hovedsaker her. Vi gjør vel i å ta Jesu ord på alvor. Vært evige vel og vel avhenger av det. 

1. Frafall.

Ordet sier her at mange av disiplene trakk seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham, v. 66. Her menes det ikke noen av de tolv, men av den flokken som fulgte med Jesus fra sted til sted. Og her etter brødunderet var det en hel del som gjorde det. Det er tale om «folket» som hørte ham og så underet han gjorde, v. 22 og 24. De var opptatt av underet og det store som skjedde der Jesus kom.

Men da Jesus begynte å tale til dem om hjerteforholdet og hva frelsen egentlig var, tok de anstøt. Og det var særlig dette at Jesus var nøkkelen til evig liv. Han var livsens brød og dermed den eneste som kunne frelse dem. Det ble form mye. 

Mange av disse sa etter talen: «Dette er harde ord! Hvem kan høre dem?» Og med å høre mener Bibelen også å ta imot det de hører. Det ville de ikke. Og her var det ikke bare fariseere og skriftlærde som tok anstøt. Det var folkemengden, vanlige hverdagsmennesker. Hvorfor skulle de ta anstøt?

Jo, det var trolig den tanken at denne tømmermannssønnen skulle være Guds sønn og ikke Josefs sønn. Det var ofte nettopp det folk reagerte mot. For det var blasfemi å si noe slikt. Og prof. Sigurd Odland har sikkert rett når han sier at de tok anstøt fordi Jesu lære og tale her «stod i strid med deres ennu altfor kjødelige ønsker og Messias-forestillinger». 

Og Jesu lære er alltid i strid med våre mennesketanker. Jesu ord er ikke alltid vanskelige å forstå, men det er vanskelig for oss å tilegne oss dem. Det er vårt kjød – vår naturlige og syndige natur – som reagerer. Da har folk flest lett for å sjonglere med bibelordet og ta det som passer. 

Også i vår tid er det mange ting som folk reagerer på og derfor forlater de den enfoldige tro på Jesus. Det gjelder abortsaken som handler om drap av små liv, om kvinneprestsaken der likestillingstanken og kvinnesak overtar føringen og neglisjerer Guds ord. I det hele tatt er underordningstanken i Bibelen vanskelig for mennesket å akseptere. Derfor er slike spørsmål en god test på bibeltroskap. Det er ikke vanskelig å akseptere det som alle er enige om. Men spørsmålet er alltid om vi vil gjøre som Bibelen sier, når vi selv er uenig i bibelordet. Derfor er også spørsmålet om hva som er synd, viktig. Og i den sammenhengen kommer homofilispørsmålet inn. Du ser det klart: Her vil mange – både prester, biskoper og lekmenn av ulik slag gå mot Guds ord. 

Spørsmålet blir altså: Lar vi Guds ord i Bibelen være vår øverste autoritet? Da må vi ofte si nei til vår egen mening. Det er mange for stolte til å gjøre. Og da kommer uvegerlig frafallet. I begynnelsen kan det være et mer hemmelig og usynlig frafall. Men i rette øyeblikk – når folkets flertall er forandret i den retning – stiger mange fram med sin nye bekjennelse. Men den er egentlig ikke ny. De har kanskje tenkt på det i lang tid, men har ikke våhget å stå fram. Nå blir det plutselig populært «å stå fram» med alle ting. Derfor kan vi regne med at det finst et hemmelig frafall på andre områder også. 

2. Ny anledning

Hvor viktig er det for oss å følge Jesus? Er vi villig til å gjøre det på tross av mye motstand, åndelig og gjerne fysisk. Jesu venner var nå kommet inn i en kritisk fase som ville bli avgjørende for hans nære venner også. Vil også dere gå bort? Sier han. v. 67. På den måten stiller han dem på valg og gir dem frihet til å svare. I Guds rike gjelder faktisk dikterens ord: «Tvang til tro er dårers tale.» Også dette er sant: «Kun til helved kan der tvinges, men til himlen bare ringes.»

For en kristen gjelder alltid å velge Jesus. Guds ord er klart: Det finnes ingen anne vei til frelse.. han sa det selv: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til faderen uten gjennom meg. Joh. 14, 6. Og Peter sa på pinsedag: Det er ikke frelse i noen annen, for det finnes ikke noer annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved. Apg. 4, 12. 

Menneskene vil ha flere veier å velge mellom. Men det er ikke saken her. Det finnes ikke noe alternativ. Valget er å ta imot Jesus eller å vrake ham. 

Men her er det noe ved Jesus som er viktig. Jesus var en stor taler, et godt mennesker, en som kunne gjøre store under – til og med vekke opp døde. Men ingen ting av dette kan frelse. Her gjelder bare Jesus død og oppstandelse. Men det er nødvendig, v. 53-54. Det føles kanskje umoralsk for et moderne menneske. 

Bakgrunnen er at vi alle er syndere. Og syndens lønn og dom er døden. Noen måtte dø for våre synder for å sone den for Gud. Skulle vi selv gjøre det, ville vi ubønnhørlig gå fortapt. Bare Guds sønn kunne det, og han gjorde det for vår skyld på korset. Frelse er å ta imot det han gjorde. Det er ikke vårt valg som frelser. Men det hører med.

3. Peter.

Som svar på Jesus spørsmål, stiger Peter fram som talsmann. Han svarer for seg selv, men vet nok at de andre er enige. Her ser vi at Peter hadde sett rett, han hadde forstått noe som folket var blinde for. Og han hadde forstått alvoret: Det var enten Jesus eller ingenting. Hvem skal vio ellers gå til, sier han. Det var ingen andre som kunne frelse, v. 68f. Det trodde de og visste de. Det er uttrykk for en meget sterk overbevisning. Vi vet at du er Guds hellige, og det er uttrykk for Messias. Det hadde han og de andre fått ved guddommelig åpenbaring. Her er ikke tale om menneskelig visdom eller evne til å forstå. Gud har vist ham noe som vi alle må få del i om det skal gå oss godt. 

 

Det begrunner han med at Jesus har det som de behøver: Du har det evige livs ord. Vi har intet annet som vi kan bygge troen på, enn det som står skrevet. 

 

Kort etter kommer dette opp igjen. Og da er det etter møtet i Cæsarea Filippi, Mat. 16, 17: Min Far har åpenbart dette for deg, sier han. Og Jesus sier noen til dem da: Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel, v. 26f. Valget gjelder Jesus eller verden og synden, og der er det intet alternativ. Hva har du gjort med det? 

 

Paulus har et klart vitnesbyrd om sin tro: Jeg vet på hvem jeg tror, 2. Tim. 1, 12. Troen kan være svak og skjelvende, men den troende ser hvem som kan hjelpe. Den fester sin tro på personen Jesus og setter sin lit til ham. Job hadde også et slikt vitnesbyrd: Jeg vet vat min gjenløser lever, Job. 19, 25. 

 

Og hvordan får vi en slik visshet? Ved å høre. Peter hadde vært sammen med Jesus i 3 år og hørt mange taler og ord om frelsen. Det skapte tro i hans sinn og hjerte. Det ser vi også i Jes. 55: Hør, så skal din sjel leve, v. 2-3. Og Paulus bekrefter at det er slik i brevet til romerne: Så kommer da troen av forkynnelsen. I) en annen oversettesle står det: Troen kommer av å lytte til evangeliet. Derfor skulle vi fortsette å høre – og ikke tro at vi kan alt fra før. Uansett hvor mye du vet, er det viktig å høre. Det er som mat vi behøver hver eneste dag. Jfr. Mat. 4, 4. 

 

4. En forræder.

Tenk at det kan være slik! Selv i den indre flokk av Jesu ytre venner, kan det være en sviker og en hykler. «En av dere er en djevel,» sa Jesus her, v. 70. Og det var Judas, han som var glad i penger. Så glad at han stjal og forrådte Mesteren. 

 

Det er en advarsel til oss. Djevelen er også etter oss for å forføre noen. Da skal vi høre enda mer av evangeliet. For Jesus er med hver eneste stund.

96) Joh 4, 5-26.

2 s. åpb.

Joh 4, 5-26.

a) Jesus er på reis, og mange fulgte med ham. Han fikk disipler blant dem som fulgte ham. Han var som en lærer (en rabbi) for dem. I Mat. 11, 29 sier han: Lær av meg. Og da mener han ikke bare de tolv første disiplene, men alt Guds folk. Mange av oss har mye igjen å lære. Vi kommer så til kort. Og det bør gjøre oss små og ydmyke innfor Gud. Er det ikke slik? Vi vet egentlig så lite om Gud og Jesus og hans vilje.

b) Men her i Samaria møtte han en kvinne, v. 7. Hun var ute i et normalt og hverdagslig ærend: å hente vann fra brønnen. Men det ble et betydningsfullt møte. Det forandret henne og mange flere i byen hennes.

I v. 4 står det at Jesus måtte dra denne veien for å komme til Galilea. Men der var en annen vei som de fleste gikk på den tiden. I v. 9b får vi en forklaring på at det var slik: «Jøder har nemlig ikke omgang med samaritanerne.» Når han likevel 'måtte' reise gjennom Samaria, var det nettopp for å møte denne kvinnen. Han visste der var et menneske som behøvde hjelp.

Slik kommer også Jesus oss til hjelp. Han møter oss der vi er, og alt er planlagt av Gud. At han ville møte en samaritan, viser at han vil ha alle. «Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær,» sier sangeren. Denne kvinnen er representant for de utstøtte, både fordi hun var samaritaner, men også på grunn av hennes moralske liv. Jesus vil vise oss at vi må alle gå den samme vei til himlenes rike. Men han viser også at de fattige og utstøtte ikke automatisk blir frelst. Alle mennesker må bli frelst fordi vi ikke er det av natur. Derfor er det ikke sant det prof. Jervell sa etter et besøk i Harlem, New York: De fattige der er Guds barn. Det sier Bibelen nei til og det må også vi gjøre.

c) Jesus fikk gi henne noe. Hun ble forandret og et nytt menneske. Og hvorledes kunne det skje? Jo, ved forkynnelsen. Han talte til henne – det var gaven. Det gjorde alt. Slik kraft har hans ord. Paulus sier det samme i Rom. 10, 17: Troen kommer av/ved forkynnelsen. Når vi taler Kristi ord rent og tydelig uten å legge noe til aller trekke noe fra, da gjør ordet noe med tilhørerne. Det blir til frelse for den som tar imot, og til dom og fortapelse for de som avviser det. Derfor må vi forkynne – igjen og igjen. Guds ord og Ånd er håpet i arbeidet for Gud. Dersom han ikke bygger huset, arbeider vi forgjeves. Jfr. Salme 127, 1.

Det gjelder også i misjonsarbeidet ute og hjemme. Vi må ikke organisere og planlegge slik at Guds Ånd og Ord ikke får rom. Jeg tror vi har gjort det noen ganger, og det ble til skade for Guds rike. Vi kan stenge for Guds velsignelse med vårt liv og vår egen gjerning. Derfor må vi trø varsomt.

Hva er så Jesu ord i dette tilfelle?

Det ser vi av v. 10 og 14. Vi skal si litt om fire deler av Jesu forkynnelse for kvinnen:

1. Guds gave.

Jesus kom med en gave til denne kvinnen. Hun skulle ikke betale eller fortjene den. En gave er gratis. Han tilbyr henne frelsens gave der alt er av nåde. Ordet nåde heter på gresk doorea som betyr gratis, som en presang. «Kjente du Guds gave,» sier han. Nei, hun kjente den ikke. Dette var fremmed for henne. Men nå møter hun giveren. Han mener tydelig nok at gaven er også for henne. Om hun er utstøtt og en synder, får hun likevel gaven. Frelsen er lik for alle. Vi må alle ta imot gaven som en gave uten å komme med noen gjenytelse.

Ef. 2, 8 er klar her: Av nåde er dere frelst ved to, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave. Han stiller ingen krav eller viser fram henens gjeldsbrev som han ber henne betale. Kvinnen ved brønnen er lik røveren på korset. De står ribbet og nakne for Gud uten noe å betale med. Begge får frelsen som en fri gave. Slik gikk det også med alle andre syndere som ble frelst. Vi ble så fattige i egne øyne da vi møtte Jesus.

Profeten Jesaja sier det så fint i kap. 55, 1: «Alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja, kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk.» Det er innbydelsen også i dag.

Visste du hvem det er som sier til deg... Nei, hun kjente nok ikke Jesus av utseende. Med dette vil Jesus si at HAN er gaven. Om du tar imot ham, får du alt det han er og har. Det er han som er frelseren og frelsen. Ved å ta imot ham i tro, blir vi Guds barn. Joh. 1, 12. Og da skjer det som Salme 5, 13 sier: Som med et skjold dekker du ham med nåde.

2. Levende vann.

Dette er også et bilde på frelse og det tilbyr Gud oss. Vi vet at vann er livsnødvendig, særlig i en ørken og øde land. På grunn av synden er Jesus livsnødvendig for oss for evigheten. Men vi må begynne å drikke det her i livet. Etter døden er det for sent. Av natur er vi døde ved våre synder og overtredelser, Ef. 2, 1. Derfor trenger vi noe som kan gi liv. Det er det bare Jesus som kan.

Han er vårt håp. Ellers er vi evig fortapt. Det er bibelsk lære. Kvinnen visste ikke dette, det var hennes ulykke. De fleste mennesker søker i denne verden etter lykke og fred. Men alt som finnes der, er uten liv . Om Israel sa profeten Jeremia: To onde ting har mitt folk gjort, de har forlatt kilden med det levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann. Jer. 2, 13. Det viser den veldige forskjell det er mellom kristendom og alle religioner og ismer i verden. Det gjelder død eller liv.

3. Tilfredsstillelse.

Spørsmålet er også: Hva kan gi fred i sjel og hjerte? Hva kan tilfredsstille den evige hunger som ligger i alle mennesker – til forskjell fra det verdslige. I v. 14 gir Jesus svaret: «Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.» Det kan ikke sies bedre at Jesus vil og kan tilfredsstille det dypeste i vår sjel. For vi har alle en evighetstørst i oss, slik det står i Fork. 3, 11: «Også evigheten har han lagt i deres hjerte.»

Bare Guds eget ord kan vise oss det og formidle dette 'vann' til oss. Alt i denne verden er kortvarig og gjelder bare for dette livet. Om Moses står det at han «valgte heller å lide ondt med Guds folk enn en kortvarig nytelse av synden» (Hebr. 11, 25). Du får aldri den åndelige rikdom i denne verden. Den er bare et glansbilde av virkeligheten.

4. Evig liv.

Det Jesus kan er en kilde som veller fram til evig liv. Det er målet for dette jordelivet og hensikten med alt. Det evige liv begynner her når vi blir frelst. Og så fortsetter det inn i evigheten som ikke har noen slutt. Jesus vil gi evighetsperspektiv over vårt liv. Vi skal ikke være fornøyd med det vi har her i verden. Vi er skapt og frelst til noe mer og større. Og det evige holder gjennom all motgang og varer ved så lenge som vi lever med Gud.

I sin store bønn sier Jesus: «Dette er det evige liv at de kjenner deg den eneste Gud og han du utsendte Jesus Kristus. Joh. 17, 3. Og Johannes skriver i 1. Joh. 5, 20: Han er den sanne Gud og det evige liv. Og sangeren har rett når han synger: Eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.

Når vi får en smak på dette liv, sier vi med kvinnen: Gi meg alltid dette vannet, v. 15. Har du fått drikke der?

95) Joh. 8, 12.

Verdens lys

Joh. 8, 12.

«Jeg er» - det sier Jesus flere ganger. Han er veien, sannheten, livet, livet og døren. Det forteller oss hvem han er. Han presenterer seg selv. Det er som da Herren sa til Moses: Jeg er. 2. Mos. 3. Her sier han: jeg er lys. Verdens lys. Det er et godt uttrykk for Jesus. Og det passer hele året. For det viser hans gjerning på jord og hva som er målet for livet hans. Han er lys – for denne verden, dvs. For menneskene. Her ligger ingen begrensning. Alle er regnet med. Vi må si noe om dette her:

1. Vi trenger lyset.

Bibelen sier at menneskene lever i åndelig mørke. Det er derfor vi behøver lys. Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys, sier profeten. Jes. 9, 2. Og det står nettopp i en Messiasprofeti.

Men lyset kan være en ubehagelig sannhet, og mange liker ikke lys over sitt eget liv. For hos oss er det ofte noe vi vil skjule for andre. Og vi tenker på Gud på samme måte: Man våger ikke å gå inn i hans lys, for da avdekkes all vår synd og skam. Vi glemmer imidlertid at vi alltid er i Guds lys ved at han ser oss slik som vi er. Å skjule oss for Gud blir dermed et selvbedrag. Vi tror vi kan gjemme oss, som når fuglen stikker hodet i sanden og tror han er gjemt.

2. Jesus kom for å hjelpe.

Han er det eneste lys som kan vise oss vei. Han ble åpenbart nettopp for å gjøre det. Vi ser at han blir kalt lyset flere ganger. Han er det sanne lys, Joh. 1, 9. Og det er nettopp i en juledagstekst i vår kirke. Og i Joh. 3, 19 ser vi at lyset er kommet til verden. Det sa han til Nikodemus. Og det sier han til oss alle som vil høre. Han er kommet ved at han ble et menneske og samtidig var Guds sønn. Derfor er han det guddommelige lys som verden behøver. Han bekrefter det selv i Joh. 12, 46: Jeg er kommet som et lys til verden.

Det må være noe ved lyset som passer særdeles godt på Jesus når det brukes så ofte. Slike sammenligninger i Bibelen er ikke tilfeldig. Gud har en mening med det han lot skrive i Den hellige bok.

Og vi finner i alle fall tre trinn i Jesu gjerning som et lys i verden:

a) Ut av mørket.

Først av alt kaller han oss ut av den mørke verden. Og vi kommer ut fra synden og verden ved omvendelse og tro på Jesus. Et møte med Jesus betyr at vi forlater den syndige verden, sviket og egoismen og lever personlig med Jesus. Han er løsningen på alle åndelige spørsmål i livet og gir oss svar på mye. Vi ser ikke alt nå, men vi vet at det kommer en gang. I evigheten skal lyset skinne klarere enn noen gang og vi får se det vi ante her i tiden.

Det er ved troen på Jesus at vi løses fra mørket. Vi blir i sannhet fri, som v. 36 sier: Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Og denne åndelige frihet får vi ved at han tilgir oss alle synder. Det er det største i livet: Få tro, fordi Ordet sier det, at hele vår fortid med synd og skam og svikt på mange måter er tatt bort. Han renser det fra oss som når læreren tørker tavla med svampen: Alt som var skrevet der er forsvunnet.

Vi blir ikke fullkomne i oss selv eller i vårt daglige liv. Men vi er fullkomne innfor Gud fordi han kler oss i sin egen rettferdighet.

b) Lyser gjennom livet.

Jesus er med oss hele resten av livet. Han går ved vår side og leder vår gang, han blir ikke trett han som jeg – slik det står i en sang. For livet er ikke alltid enkelt. Vi møter motgang på mange måter, og vi klarer ikke å ordne opp i det selv. En sanger synger slik: Jeg går i fare hvor jeg går...

Ja, det er også vår erfaring i livet. Men da ser vi løsningen. Vi har et lys med oss. Jesus er verdens lys hver dag. Og Ordet sier at vi ER lys, Mat. 5, 14. Og det er nettopp i Guds ord at vi ser lyset og det viser oss veien vi skal gå. Det peker på farene og den rette vei.

Dernest må vi også bringe dette lyset ut i verden. Alle mennesker lever i mørke. Hedningene lever der, og alle som bor i kristne land uten å leve med Gud. De ser det gjerne ikke selv. Derfor må vi vise dem lyset, verdens lys som også er for dem. Det er misjon. Det viktigste misjonen gjør, er å peke på Jesus. Derfor venter Herren på «unge som vil gå, med livets elv som innsats i ildlinjen å stå».

c) Mot målet.

Guds folk har et mål for sitt liv, og det gir oss mening med livet som få andre. For alle vet at livet tar slutt. Evighetsperspektivet er alltid med i Bibelen. Kristen dommen er ikke jordisk, materielt eller sosialt i første rekke. Det handler heller ikke om politisk fred mellom folk, men om fred i hjertene. Der må alt begynne.

Og dernest peker det framover mot Jesu gjenkomst. Han skal komme igjen til jord og samle alle de som tror på ham. Det er disse som får plass i himlenes rike i evigheten. Og da heter det lammet er deres lys, Åp. 21, 23. Det var han som lyste oss trygt gjennom verden, og han blir den store sol i evigheten.

Er du rede til å møte ham?

94) Mat. 10, 32-39.

2. juledag.

Et skille.

Mat. 10, 32-39.

Denne dagen har vi en alvorlig tekst som ikke bare handler om Jesu nåde og frelse. Den handler om at Jesus setter et stort skille i verden – mellom frelst og ufrelst, mellom rettferdige mennesker og fortapte. Dette skille har alltid vært der og vil vare ved så lenge jorden står og solen skinner. Vi har ikke noe bibelord for at alle skal bli frelst til slutt. Det er en dagdrøm som svinner som dogg for sol.
Flere ord og uttrykk i teksten viser dette klart. Jesus har nettopp sendt ut de tolv disiplene for at de skulle forkynne Guds ord. Og så minner han dem om at de vil møte motgang i kristenlivet. Det må også tilhørerne regne med. Livet med Jesus er ingen dans på roser. Men i alt dette vil Han være hos oss og nær oss, sier Jesus. La oss se på noen uttrykk han bruker om den kristne kamp og liv.
1. Bekjenne og fornekte.

Jesus krever åpenhet om vår religion og tro. Den som bekjenner Jesus for mennesker, skal oppleve at Mesteren vedkjenner seg ham i himmelen, v. 32. En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules, sier han. Mat. 5, 14. Det skal ikke oppfattes som et krav og påbud: Nå må jeg bekjenne Jesus alle steder. Det blir lett et lovisk stress som ingen er tjent med.

Saken er heller slik: En som lever med Gud i sitt hjerte og har det godt med en god samvittighet, vil stråle ut noe som viser hvem han tror på. Folk vil med andre ord merke om du er en levende kristen. Det vil vise seg, ofte uten at ord blir brukt.

Her står ordet bekjenne i motsetning til å fornekte i neste vers. Det kan være å skamme seg over å være en kristen og dermed fornekte ham. Eller det kan være som Peter som med rene ord sa at han ikke kjente Jesus. Feighet i møte med motstandere kan få samme resultat. Med et ord som lett kan mistolkes lovisk, kan vi likevel si med Matthew Henry: Det er vår plikt ikke bare å tro på Kristus, men også bekjenne ham. Om vi svikter her, har vi likevel adgang til nådens trone som vi kan komme til utallige ganger. Det skal ikke være en sovepute, men en mulighet for synderen.

2. Skille.

Her sier Jesus noen helt spesielt om sitt komme til verden, v. 34ff. Først peker han på at vi har en tendens til å tenke feil. Dere må ikke tenke, sier han. Og hvor ofte har vi ikke tenkt galt om både verdslige og åndelige spørsmål. Også lærde og flinke mennesker kan begå den feilen. Vi må derfor tenke over hvordan vi tenker.

Det han vil peke på denne gangen er han ikke kom for å gi fred for enhver pris, eller rettere sagt: en spesiell pris måtte betales. Han taler ikke om nasjonal og politisk fred. Noen jøder tenkte nettopp slik: Når Messias kom, skulle han befri Israel fra Rom og andre undertrykkere og gjøre land og folk til en sterk og stor nasjon. Hvis også disiplene tenkte slik, merk v. 1, gjorde de fundamental feil. Et slikt budskap måtte de ikke gå ut i landet med. Han var kommet med sverd. Heller ikke det betyr konkret med tanke på krig.

Deres hovedoppgave var å forkynne at himlenes rike var nær, v. 6. Der dette skjer vil det bli strid. Det sørger det åndelige Åndens sverd for. For en rett forkynnelse samler aldri alle mennesker. Det kan skje for en kort tid. Men når Guds ord får makt, vil det sette skille mellom mennesker og ikke samling. Og det skiller vil gå midt gjennom en familie, gjennom by og bygd og nabolag. Skillet går mellom de som tror på Jesus og de som ikke gjør det.

3. Kjærlighet.
Dette henger sammen med kjærlighet, v. 37. Kjærlighet viser hva og hvem vi setter høyest. Hva har mest verdi for oss? Er det de jordiske ting og folk, eller de himmelske. Der vil skille gå. Derfor sier Jesus her: Den som elsker sin familie høyere enn meg, er utenfor Jesu samfunn: «er meg ikke verd». Det er sterke ord. Prof. S. Odland sier om det: «Den som svikter her, så han lar foreldre og barn går foran Jesus ... han står i åndelig henseende for lavt til å kunne høre Jesus til og i sannhet være hans disippel».
Jesu må være den eneste og største for en kristen. Prof. D. A. Frøvig forklarer det litt nærmere og sier: «De må ... derfor være villige til å bryte med sine nærmeste, hvis kjærligheten til dem kommer i strid med den kjærlighet de skylder Jesus.» En kristen kan ikke være litt kristen og litt verdslig. Gud krever en absolutt overgivelse, om vi kan si det slik. For kjærligheten betyr det indre og nær forhold mellom de troende og Guds Sønn.



4. Korset og livet.
Og en slik overgivelse kan føre med seg store offer, v. 38f. Det koster noe å følge Frelseren. Den som ikke er rede til det, vil i alle tilfelle svikte til slutt. Han vil ikke være villig til å betale prisen for Jesu fellesskap, enten det er martyrdød, tap av anseelse og venner el. a.
Jesus taler her om korset. Da mener han ikke sitt kors og forsoningen som ble fullført der. Det kan eller skal ikke vi hjelpe ham med. Men han taler om vårt kors. Jesus var villig til å ta lidelsen, spotten og døden for vår skyld. Nå ber han oss om det samme. Vårt kors er uttrykk for den lidelse vi må bære fordi vi er kristne. Det er ikke alle lidelser og motgang som er et «kors». Det er bare det vi bærer for Jesu skyld.
Å finne sitt liv er i første del av verset brukt i betydningen å verge sitt jordiske liv med dets velstand og ære og rykte som tilhører det verdslige liv. Men da taper en også alt. Da er man åndelig død selv om en har det jordiske livet i behold.
Å miste sitt liv i siste del av verset betyr å frivillig gi avkall på det verdslige, jordiske liv for å kunne følge Jesus. Og da finner man og får det evige liv og berger sin sjel.
Det er disse to sidene ved livet det alltid dreier seg om i kristendommen. Alt annet er underordnet det å få det rett med Gud

93) Joh. 1, 16-18.

 Nåde og sannhet.

Joh. 1, 16-18.

Her leser vi om Jesu komme og hans gjerning. Dette ser vi også i mange andre tekster og bibelavsnitt. Nå ser vi at det kommer en ny tid. GT var en forberedelsestid for Israel slik det uttrykkes her: Loven ble gitt ved Moses. Gud utvalgte Israel bl. a. for å vise sin frelse.

Vi kan lære noe om Guds handlemåte med mennesker ved å se i Bibelen. Slik Gud ledet Israel, slik vi han også handle med oss åndelig sett. Derfor er også GT god og nyttig lesning for en kristen ved siden av det historiske stoffet og åndelig oppbyggelse som finnes der.

Loven ble gitt ved Moses. Det er den gamle pakt som var en lovpakt på Sinai. Loven krever og truer og dømmer, men den gir aldri kraft til å oppfylle og holde loven. Den viser en vei: Du skal og du skal ikke. Men hvem har vilje og kraft til å oppfylle alt det Moses sa?

For loven ble gitt ved Moses. Han var Guds redskap og formidlet Guds tanker på denne måten. Men det er ikke Mose lov i den forstand at han har laget den. Slik må ikke uttrykket oppfattes. Det er Guds suverene lov som Moses fikk av Gud på Sinai. 2. Mos. 20. Derfor står det også at loven var skrevet med Guds finger. 2. Mos. 24, 12 og 31, 18.

Men: Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Det er evangeliet om Jesus og hans gjerning. Det kom til verden i og med at Jesus kom, for han er Nåden og Sannheten. Moses var bare en formilder av Guds vilje i loven, mens Jesus var i sin person nåde og sannhet. Han var selve evangeliet. Derfor kommer vi aldri utenom ham.

Det er ikke nok å gjøre så godt vi kan moralsk eller religiøst. Vi er kalt til å følge Jesus. Han er Guds Sønn og ingen kommer til Gud og himmelen uten gjennom ham. Joh. 14, 6. I vår tekst ser vi at Jesus var Ordet og Ordet var Gud, v. 1f. Og dette Ordet ble kjød, dvs. Han kom i menneskeskikkelse, v. 14. At frelsen er så sterkt knyttet til Jesus, ser vi av et ord hos Johannes første brev kap. 5, 12: Den som har Sønnen, har livet. Og en salmist synger slik: «Eier du ham, da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.

I teksten står det videre: For av hans fylde har vi alle fått, v. 16. Det gjelder ikke alle mennesker her i verden. Det gjelder alle de som har tatt imot Jesus og tror på ham, v. 12. Der er et skille i verden, og det er slik nå som det var før: De som tror og de som ikke tror. Det er de frelste og de ufrelste, Guds barn og de fortapte. Vi må ikke viske ut dette skille. For det gjelder også i evigheten.

Her i nådens tid kan et menneske går over fra den ene til den andre gruppen. Det betyr ikke at vi kan gjøre det selv og når vi vil. Men muligheten er der når Gud kaller og rører ved oss. Og skillet går ikke mellom de snille og gode menneskene, de fromme og de som gjør mye godt – men skille går ved vårt forhold til Jesus.

Jødene ble utenfor dette nådesamfunnet fordi de vraket ham, v. 11. Det er Bibelen klar på. Og den er klar i dette: Som syndere har ingen av oss rett til Guds rike. Den retten tapte hele menneskeheten ved syndefallet, 1. Mos. 3. Det er grunnen til at Johannes kan skrive slik: De som tok imot ham, gav Gud rett til å bli Guds barn. Vi har ingen rett og er ikke Guds barn av natur. Og disse Guds barn fikk hans fylde. Hva er det? Det er noe alle troende har og ikke en spesiell gruppe mennesker. Det er ikke gode kristne som får det, men alle som lever med Gud.

Vi skal nevne noe av denne fylde her. For den består av flere ting, eller det er flere sider ved fylden som Gud gir sine barn som gave. Og prof. Sigurd Odland har nok rett når han sier om dette: De som tok imot Jesus «hadde fått øse av den uendelig rike kilde som hadde åpnet seg for dem i og med det som han, den ene, var fylt av.» Det var bare Jesus som kunne gi, og menneskene kan ta imot. Og hva er det vi får ta imot når vi kommer til Jesus?

1. Først: Syndenes forlatelse.

Her er vi ved en grunnleggende side ved oss kristne. Vi ble kristne i det øyeblikk vi tok imot syndenes forlatelse. Ingen er kristne uten dette. Og frelsen skjer i Jesus. Peter talte om det i Kornelius' hus, Apg. 10, 43: «Ham (Jesus) gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn». Det er altså omtalt i Det gamle Testamentet («profetene»). De vitner om at de som tror på ham (den kommende Messias), får tilgivelse for sin synd.

Og i vers 44 står det: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet.» Og det var ordet om syndsforlatelse i Jesu navn. Vi må altså bygge på Guds ord i frelsesspørsmålet. Og det er først og fremst ordet om Jesus som fører til frelse. Der det blir tatt imot, skjer frelsen.

Det betyr at en troende eier syndenes forlatelse så lenge han lever med Jesus. Ingen blir frelst ved egne prestasjoner eller et gudfryktig og religiøst liv. Alle gode ting er viktige her i verden, men de frelser ikke. Vi har ofte lett for å bygge vårt himmelhåp på noe i oss selv og mener vi må gjøre noe for å vli Guds barn. Det sier Bibelen nei til. Det er nåde og gave den første gang, og siden er det slik hver eneste dag og stund. Guds gave varer evig.

Derfor heter det i vers 16: Og det nåde over nåde. Det kan også oversettes: Nåde istedenfor nåde. Om du tror at du har brukt opp Guds nåde etter noen år, sier Gud her: Det kommer stadig ny nåde. Den blir ikke oppbrukt. Og den er alltid like ny. Derfor kan du glede deg over nåden i dag.

Men hvorfor er det slik? Hva bygger en slik uendelig nåde på? Det er det neste vi må se på.

2. Forsoningens grunn.

Jesu frelsesverk er grunnen til vår frelse. Alt det han gjorde ble vårt. Å bli frelst er derfor å ta imot Jesus. For da tar vi imot Jesu offer for synd. Der har vi en stødig grunnvoll for vår frelsesvisshet og livet med Gud.

Jesu gjerning var å dø. Da ble all verdens synd lagt på ham. Skyldbrevet ble naglet til korset, og hans blod (som er beviset på hans død) 'betalte' for vår synd. Han ble slik vår løsepenge. Det hadde han sagt til disiplene flere ganger. Vi ser det i mat. 16, 21: Fra den tid begynte Jesus å gi til kjenne at han skulle lide og dø. Og i Mat. 20, 28 sier han selv: Menneskesønnen er kommet ... for å gi sitt liv som løsepenge. Dette ordet (gresk: lytron) var den pris som ble betalt for å kjøpe fri en slave, eller å befri noen fra dødsdom. Den som tar imot Jesus, får altså det. Syndens lønn er døden, og Jesus selv tok denne dom.

Alt som måtte og skulle gjøres var med i Jesu død på korset. Ved troen blir det vårt. Da har vi en frelsesgrunn som holder gjennom hele livet og som er nok i døden og dommen. Denne grunn er fast og trygg, og du behøver aldri tvile på den. Om du kjenner uro og uvisshet om det er nok, er det djevelens røst. Du skal heller be og synge

Led meg hen til frelsens klipp – på meg selv jeg stoler ei!

I den kløfter kan jeg hvile, der er sikkert ly for meg.

På den klippe vil jeg bygge, glad, frimodig, frelst og fri.

Her jeg finner ly og skygge. Her går stormen meg forbi.

3. Barnekår.

I Rom. 8, 15 ser vi at vi har fått barnekårets ånd. Det betyr at vi har fått Gud til far og vi kan be med trygghet: Fader vår. Vi har lov til å gå til Gud med alt. Det er nåde for en synder. Og når vi kan gå med alle ting, er det hans fylde nåde over nåde.

Men Gud har omsorg for sine. Derfor gjør han det med glede og vil gjerne at vi skal ha tillit til ham slik at vi våger å komme når vi er den største nød. Her kan vi lære noe av Guds behandling av Israel. Det er Guds spesielle folk. Men de var ofte ulydige og handlet mot Guds vilje. Gud måtte straffe og dømme det, men han forlot ikke folket. Han ga de nye anledninger til å vende om. Det er slik en god far er.

«Jeg har en Fader i det høye som faderomhu for meg bær.» Slik sang Lina Sandell etter at far hennes var dø. Og Jesaja sier: Helt til deres alderdom er jeg den samme, til de grå hår skal jeg bære dere. Jes. 46, 4. Og Paulus sa om Israel: I førti år bar han dem, eller sørget for dem (NO 78). Apg. 13, 18. Det er noe av hans fylde som vi alle troende har fått. Det skal han gjøre med oss også.

4. Saligheten.

Her tenker vi på den evige hvile hjemme hos Gud. Det er målet for livet. Vi har en hellig arv i himmelen som er gjemt for oss. Den eier vi ved troen allerede nå. Har folk flest glemt den himmelske arv? Er vi for opptatt av det jordiske og materielle? Slik lever vi i en farlig tid. Og faren er at vi innstiller oss på det jordiske. Vi har det godt her i verden, og mange er med og hjelper andre til å få det godt på jorden.

Det er likevel ikke hovedsaken. Det aller viktigste for ethvert menneske er å få en frelst sjel. Det er noe av sannheten om oss. Og fylden av nåde er at vi kan bli frelst – ved troen på Jesus. Der er det mulig. Men vi må huske at det bare er der vi kan bli frelst fra synden og eie himmelarven. Det gjelder for nordmenn og det gjelder for hedninger og muslimer og hvilket navn vi har på folk.

Er du en av dem som tok imot i nådens tid? Ennå er det rom, står det.