91) Luk. 2, 1-14.

Jul.

Luk. 2, 1-14.

Det er jul nå. Folk opplever denne høytiden forskjellig. Noen er opptatt av stemning og lys og snø og engler. Barna er opptatt av gaver og mye godt på bordet. Ja, det gjør også de voksne i et velferdssamfunn som vårt. Overdådige julebord både hjemme og på arbeid preger tiden mange steder. Gode økonomiske tider gjør ikke alltid folk gudfryktige.

Den første jul var noe annet, og noe av det skulle følge oss også inn i vår jul. Josef og Maria var på reis. og det var strevsomt å reise på den tid, særlig når den unge Maria var med barn. De var trette og slitne og hadde ikke god anledning til å bade eller rense seg.

Da de kom fram, opplevde de at alle steder var det fullt. Herberget hadde ingen seng å by den unge fruktsommelige kvinnen. De måtte nøye seg med en stall. Blant høy og strå og husdyr skulle de oppleve sin første jul. De skulle innskrives i manntall slik at romerne visste hvor mange jøder det var i landet. Slikt hadde ikke skjedd der før i deres tid.

Innskrivningen skulle gjelde hele verden, står det. Noen mener det kan bety alle landsdeler av hele Palestina. Ordet er noen ganger brukt i en slik innsnevret betydning. Uansett gjelder det alle jøder. Den tyske presten W. F. Besser sier her: «Gud hadde også innskrevet dem og funnet at verden var i dyp gjeld til ham ved synd og misgjerning og hadde intet å betale med.» Og her har vi den åndelige dimensjon ved julebudskapet. Det var derfor Jesus kom.

Nå fikk det unge paret himmelbesøk. Noen jøder ute på marken fikk også det. Et budskap lød denne natten til hyrdene utenfor Betlehem der dette skjedde. Der en slik englesang lyder, er det alltid himmelbesøk. Da skjer det noe.

Det var en skremmende opplevelser. De ble redde og engstelige for dette uforklarlige og ny. En Herrens engel stod plutselig hos dem. Og det lyste omkring ham. «Meget forferdet» ble de, v. 9. Det er mye i denne verden som kan skremme oss, særlig når det skjer plutselig og uventet. Hva hadde vi sagt og tenkt om en engel uforvarende stod ved vår side i en sen nattetime? Og om han så talte til oss, ville vi trodd det?

Engelen forsikret dem om at det ikke var noen grunn til slik redsel. Han kom tvert om med en gledelig nyhet, om et godt budskap – et evangelium for folket. «Frykt ikke!» Gled dere heller over det som skjer i kveld! Slik kunne engelen sagt. For han har virkelig et budskap til dem og til hele jødefolket – ja, til alle sjeler i verden. Hva er det han sier?

1. En frelser er født.

Engelen sier det klart: Barnet som er født i dag er Messias. Det skjedde i Davids by som var Betlehem. v. 11. Og han er en frelser. Disse ordene forstod jødene. Det var en gjenklang av deres bibel, det gamle testamentet.

Og det er virkelig sant: Vi behøver en frelser. Verdens ondskap viser det klart i det ytre. Vår egen indre tankeverden er ikke noe bedre. Alt peker tilbake til syndefallet. Adam og Eva var representanter for oss alle. De var ulydige mot Gud og syndet og førte dermed hele menneskeheten senere ut i fall fra Gud. Etter dette har alle mennesker vært ulydige mot Gud og lever i synd.

Derfor trenger vi en redningsmann. Vi er som et mennesker ute på ville havet uten redningsbåt eller noen hjelper. Vi er som dødssyke mennesker i et land uten lege og medisiner. Slik er situasjonen til alle mennesker.

Julehøytiden er meningsløs uten dette bakteppet. Men nå er Jesus født! Frelseren kom til jord og vi har mulighet til å bli berget. Slik er julen vårt store håp om redning og frelse. Det var Jesu oppgave å frelse verden. Og det ble fullbrakt på korset på Golgata. Da ropte han «fullbrakt». Barnet ble vårt frelseshøvding og gjorde det vi ikke kunne.

For å få del i dette, må vi komme til Jesus og tro på ham. Det er å ta imot Jesu frelsesverk av bare nåde, Joh. 1, 12. Da blir vi født på ny og blir himmelborger.

2. Glede.

Engelen sier også til hyrdene noe mer: Jeg forkynner dere en stor glede, v. 10. Den store gleden i denne sammenhengen er ordet om Jesus som var født. Jesu komme til jord er en stor glede for verden. Det ville Gud at folket skulle høre. Derfor sendte han engelen med dette budskapet. På grunnteksten står det egentlig: For se, jeg evangeliserer dere (med) en stor glede. Han skulle jo sagt: jeg forkynner dere at et barn er født. Men nå sier han at en stor glede er kommet. Da blir det som W. F. Besser sier: Han «kaller slik det lille Jesusbarn med et nytt navn; det må hete: Det lille barn (er) en stor glede.»

Gleden henger sammen med er egentlig Jesu gjerning på jord. Han kom for å dø for våre synder. Han skulle ta bort alle synder ved å bære syndens skyld i vårt sted. Et slikt ord vil være til usigelig glede for den som ser sin synd og vet at han har et langt og alvorlig skyldbrev. Når han så oppdager at han ikke har noe å betale med, kan fortvilelsen komme. Vi føler det samme som profeten Jesaja i kap. 6, 5: Jeg er fortapt.

Når vi så hører om en som har betalt og som vil ta imot oss og gi oss alt det vi behøver, blir det sannelig glede i synderhjertet. Da blir ikke glede at alt går godt for oss her i livet, eller at vi finner mange gleder og fornøyelser i denne verden. Da blir jubelen og gleden en ekte og sann julefryd: Tenk, jeg er frelst og fri fra synden og har fått navnet skrevet i himmelen.

Det er nok dette Paulus mener i Fil. 4, 4: atter vil jeg si dere: glede dere. Evangeliet om Jesus skal få leve i oss hele tiden og være en stadig og varig glede i sjelen. Det kan nok hende at noe vil forstyrre gleden, men da må vi gå tilbake til gledens grunn: det Jesus gjorde for oss på korset. Der er det aldri forandring eller skygge.

3. For alle.

Denne glede skulle være for alt folket, står det. Her ser vi at evangeliet er ment og bestemt for alle mennesker. I dette juleevangeliet finner vi altså misjonstanken. Vi kan ikke beholde det for oss selv, vi må sende det ut til alle mennesker.

Denne tanken finner vi også igjen i himmelen. Det står om de som kom dit i Åp. 7 bl.a.: Den store skaren som stod for tronen, var av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål, v. 9. Da må ordet om Jesus ha kommet ut til alle der noen har tatt imot. Og de skal være i himmelen en dag. Av hver eneste slekt og stamme skal det være noen som kom til ham og ble frelst. Det blir også en gledesgrunn: Tenk at jeg i min slekt skulle få lov å bli med!

4. Et tegn.

Hyrdene skulle få et tegn på at de kom til rett sted og fant det rette barnet. De skulle lete etter et barn som var svøpt og lagt i en krybbe, v. 12. Det var trolig noen andre nyfødte barn i Betlehem. Det kunne være i herberget eller i et hjem i byen. Men bare dette barnet skulle ligge i en krybbe. Det var tegnet.

Dette tegnet taler om fattigdom, noen svært få hadde ventet. De fleste mente vel at Messias skulle fødes i et større og bedre hjem i landet. Kanskje hyrdene også ble forundret. Men nå skulle de anerkjenne det fattige lille barn som verdens frelser. Det skal ydmykhet til for å tenke det. Mange jøder hadde trodd at Messias skulle være en jordisk konge som skulle befri folket fra romerriket og gjøre dem til en ny og fri nasjon politisk. Jesus kom som konge, men hans hovedsak var å befri folket fra synden og fortapelsen. Det var hans gjerningen ved hans første komme.

5. Lovsang.

Den som tar imot frelsen i Jesus, har grunn til og får lyst til å prise Gud. Englene gjorde det, og hyrdene var lydige og gikk til Betlehem og møtte Frelseren. Det er da vi opplever sann fred her i verden. Tenk om alle mennesker var frelst og levde sitt liv i troen på Jesus! Da ville freden herske her. Og det skal en gang skje. Men til den dagen må vi være med og utbre evangeliet om den store glede som er Jesus selv. La alle få høre det.

90) Luk. 12, 35-40

Våk.

Luk. 12, 35-40.

I v. 40 kommer formaningen fra Jesus: «Vær rede». Det sier han fordi vi ikke er rede av natur. I en oversettelse (NO 85) står det: Vær beredt! Det er speidermottoet der speiderne svarer unisont: Alltid beredt! Det kan gjelde både vårt privatliv og landet vårt. Det viser historien oss.

Og grunnen til denne formaningen er at Jesus kommer tilbake til vår jord. Han har ikke forlatt oss for alltid, og vi må ikke sovne i alt det som verden byr oss og som et aktivt menneske både i arbeid og fritid kan bli fristet til. Vi er i grunnen alle utsatt for en slik åndelig søvn der det jordiske blir det viktigste. Det fører ofte til at vårt åndelige liv lider skade fordi det ikke får mat.

Mange ønsker å glemme tanken om Jesu gjenkomst. Noen går også med tanker om at de er gode nok om det skulle være sant at Jesus kommer igjen. De religiøse til alle tider er lik fariseerne på Jesu tid. Det mente det var selvsagt at de hadde alt i orden. - Noen stikkord viser oss tekstens innhold og mening. Og det går rett inn i vårt liv og vår situasjon også i denne siste tid.

1. Forventning.

I v. 36 sier Jesus: «Og vær dere som folk som venter på sin herre når han vender hjem.» Det er den tanke og ånd som lever i en kristen. Jesus er vår herre og mester på samme tid som han er vår frelser fra synd. Ved troen har vi samfunn med ham og har et nært forhold til Frelseren. Da blir han vår Mester og herre som leder og styrer vårt liv.

Alt er oppgjort med Gud og vi har fått en lengsel i vårt indre etter å møte ham. Det var normalt i den første kristne tid, og det er slik for alle sanne troende - selv om følelsesmessige trangen etter Jesus gjenkomst kan variere i våre liv. Og det er særlig når trengselen kommer at vi lengter bort fra vanskelighetene og ønsker at vi kunne komme til himmelen. Det har også Jesus gitt oss lov til, Luk. 21, 28.

 En utro tjener som stjeler og lyver for sin herre og andre, har ikke denne trangen. For han vet at da kommer oppgjøret og regnskapet. Ingen som bevisst fusker i sin kristendom, vil bestå for denne prøven. En kristen må alltid leve i erkjennelsen og bekjennelsen av sine synder for å ha frimodighet for Gud. Det vil Jesus minne oss sterkt om i dag. 1. Joh. 1, 9 er viktig her. Det ordet er skrevet til troende.

Ved bekjennelsen av synd skjer det utrolige: Han renser oss fra all synd og gir oss et nytt liv og ny frimodighet til å fortsette for de som allerede har begynt på veien. 1. Joh. 1, 7. Det er som når en ufremkalt film kommer ut i sollyset: Alt blir utslettet for alltid.

2. Arbeid.

I kap. 21, 35 sa Jesus at denne oppgjørsdagen kunne komme over folket som en snare. Det betyr at Jesus kommer uventet og uforvarende over folket. Og i vår tekst v. 35 står det at vi skal la hoftene være ombundet og lampene brennende. Det første uttrykket taler om en løs kjortel som folket brukte da det var vanskelig å både arbeide og å gå. Derfor vil Jesus at vi skal binde opp kjortelen, altså alt det som hindrer oss i å leve med Gud og virke for ham. Det er ikke sikkert at det er noen synd. Det kan godt være lovlige ting som hindrer deg i å være et vitne og å arbeide for Gud. Kanskje du er for opptatt av jordiske ting eller diverse fritidssysler. Vi blir dermed minnet om at alle deler i vårt liv er underlagt Jesus. Han er vår Herre, og det betyr at han skal bestemme.

 Det andre uttrykket om å la «lampene brenne» betyr egentlig det samme fra en annen synsvinkel. Her understreker Jesus at vi skal være rede hver tid og stund til å forlate denne verden for å møte Jesus når han kommer. Lampen må brenne slik at vi kan se. Det er troens lys som må brenne til vår siste dag.

Ventetiden skulle vi bruke til å arbeide for Jesus. I v. 37 taler Jesus nettopp om tjenerne som våker når deres herre kommer igjen. Vi fikk alle en tjeneste av Gud. Den er ulik for oss. Noen er svært synlige i sin tjeneste. Andre går hele livet uten at mange legger merke til det. Da skal vi alltid tenke at vi arbeider for Gud og ikke for mennesker. Det er nok når han ser oss. Dette er vår hverdagsgudstjeneste der Gud har satt oss. Den skal vi fullføre. Det kan være på en arbeidsplass, i hjemmet vårt eller i en katedral. Målet er alltid det samme: At mennesker må bli frelst. Du er prest for Gud der du er.

3. Våk!

Ettersom vi er utsatt både for fristelser og søvn og sløvhet, er det nødvendig å våke. Jesus minner sine disipler om det flere ganger. Vi er lik tjenere som venter på sin herre. Men når det drøyer, kan vi bli trette og sløve og slapper av. Da kan mye gå galt.

Vi er vaktposter på ulike steder, også på de ytterste og ensomme vakttårn. Noen må våke også der. Når det tar lang tid, blir vi fristet til å legge ned våpen og tenke: Det nytter ikke. Hva kan egentlig jeg gjøre? Når Jesus kommer uventa, må vi alltid være rede. Det vil han minne oss om i dag.

Å våke er å se og speide etter om han kommer. Det er å tro at han kommer snart og er nær. Og du vet at han kan komme uventet og på en annen måte enn du trodde. Å våke er også se etter tegnene på hans gjenkomst – han gitt noen hint om det.

Å vente er derfor å gjøre som den som tror at tyven kan komme ved nattetid. Han setter ut vaktmenn og holder seg selv våken. Ingen skal få bryte seg inn i hans hus. Og vi vet at det er verden med alle dens tjenere som gjør at vi sløvner. Djevelen bruker både mennesker og vårt eget kjød som sovetabletter. Han har ikke sovnet i sin tjeneste!

Men målet er verd prisen. Det koster å være et Guds barn. Men himmelen venter der framme. Da skal vi takke Ham på en ny og bedre måte for at han hjalp mot søvnen og holdt sin hånd over oss.

89) Matt 7, 1–5

Dom.

45) Matt 7, 1–5

 Dette er siste kapittel i Bergpreika (Mat 5-7), jfr. Preika i Luk. 6, 20-48. Den siste er kortere enn hos Matteus og har ikke helt samme innhold. Den ble heller ikke holdt på et berg som hos Matteus, men på en slette (Luk. 6, 17). Den blir derfor gjerne kalt en preken på en slette.

Hos Matteus er det derimot tydelig at Jesus gikk opp i fjellet da han forkynte der (Mat. 5, 1). Noen kaller denne prekenen for ”rikets grunnlov”, som i Norsk Studiebibel. Vår tekst i dag finnes begge steder med litt variasjon. Det er mulig at Jesus har holdt disse to prekener til ulik tid på forskjellige steder.

Det er alvorlige ord vi møter denne dagen, og ord som gjelder og treffer alle mennesker. De handler nettopp om menneskenaturen kanskje på sitt verste. De aller fleste mennesker, om ikke alle, er smittet av denne infeksjonen.

I. Dommen.

Det Jesus fordømmer og taler om her, er en rask, omfattende og urettferdig dom. Vår natur har så lett for å anklage andre for de minste ting som ikke er etter vår egen mening. En viktig grunn til dette er vårt eget hovmod. Noen har meget sterke tanker om seg selv og mener de kan anklage andre for svakheter og meninger de selv ikke har. Det blir lett en urettferdig dom. Og skaden blir desto større om man gjør det i en ukjærlig og hard ånd.

Nå mener ikke Jesus at vi ikke kan ha en mening om andre og deres gjerninger. Det hadde han selv flere ganger. Og vi kan særlig ha meninger om det vi vet er galt, enten ut fra gyldig norsk eller internasjonal lov, eller bedømt ut fra Guds ord. Det er galt å drepe andre mennesker som privatpersoner og andre slike saker.

Jesus mener heller ikke at ikke staten og styresmaktene har lov å dømme. En offentlig domsstol er nødvendig i en syndig verden, men det vil alltid være en diskusjon om hvor langt de skal kunne gå f. eks. i spørsmålet om dødsstraff. Men ingen skal kunne ta saken i sin egen hånd i noen slike alvorlige spørsmål.

Det Herren vil understreke og dømmer er den vane noen har til alltid å finne feil hos andre. Og de henger seg ofte opp i småting som egentlig betyr lite. Men en slik ”ånd” kan også lett overføres på alvorlige ting. Slike mennesker er straks rede til å anklage andre og plassere skyld uten en grundig undersøkelse. Det sier seg selv at det må gå galt. Slik var fariseerne, og de er ingen gode forbilder og eksempler for oss.

II. Dom over dommeren.

Jesus understreker dette alvoret sterkt nå han fortsetter: ”For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes.” En slik ”privat dommer” vil oppleve at han selv rammes av dommen og kritikken. Det heter også i ordspråket: Du kritiserer det du selv gjør. En som dømmer andre, avslører seg selv ganske snart: Han er selv skyldig.

Setningen i vers 2 var et ordspråk hos jødene, og Jesus brukte det for å vise hvordan de selv var. Men egentlig er dette ment om Guds dom over oss. Han vil bruke vårt eget liv som målestokk over vår dom. Det ser vi også i Mat. 12, 37: Etter dine ord skal du fordømmes. Dommen begynner ofte ved mennesker som kritiserer de som kritiserer. Men den endelige og avgjørende dom er ved Gud selv. Og han tar aldri feil.

III. Flis og bjelke.

Nå bruker Jesus en sammenlikning for å forklare hva han mener, v. 3. En flis er liten i forhold til bjelken. Det handler ofte om små ting som blir store i forholdet mellom mennesker. En flis eller et lite fnugg ser uskyldig ut og betyr lite. Bjelken er stor og tung og viser godt igjen. Jesus bruker en meget liten ting og en meget stor ting som motsetninger. Folket måtte jo se forskjellen og forstå poenget!

Meningen er trolig at vi mennesker er snare til å se og dømme noe lite og kanskje ubetydelig hos andre mennesker. Her gjelder det særlig den kritikksyke, men tendensen ligger nok i oss alle. Samtidig overser vi at vi selv kanskje har større feil enn den andre. Da er det slik at jo mer vi kritiserer andre, jo mindre tenker vi rett om oss selv. Vi opphøyer oss selv ved å gjøre andre folk mindre ved å vise fram deres synder og mangler.

IV. Hykleri.

Jesus kaller de som dømmer andre slik for hyklere. Det er en som gir seg ut for å være noe han ikke er. Det greske ordet betyr en skuespiller. Og det er nettopp folk som spiller andre sitt liv, både dårlige folk og store, fine mennesker som konger og fyrster. Men de ER ikke det de utgir seg for å være. De er ofte ganske vanlige mennesker.

Redningen for hykleren i dette tilfelle er å ordne opp i sitt eget liv først. Du blir ikke frelst og fri ved å forandre noe i ditt liv. Men for en som tror på Jesus er det nødvendig om han skal leve med Gud. Vi kjenner folk som dessverre er kristne men lever i synder. Her gjelder det nok feil og mangler i hverdagen. Det kan være måten du snakker på og møter mennesker. Det kan være uoppgjort synd med penger og andre praktiske saker. Det er din bjelke. Eller det er sladder og løgn om andre som du ikke har tatt tilbake. Du kan ikke leve slik som et Guds barn.

Jesus sier altså her: Dra først bjelken ut av ditt eget øye! V. 5. Når du går til Gud med denne synden, skjer det noe med deg selv: Du oppdager at du er en større synder enn ham du kritiserte. Og du tenker: Hvilken rett har jeg til å dømme ham som er bedre enn meg?

Da vil du trolig bli mye mer forsiktig med å kritiserer din bror og søster. Du vil veie dine ord på gullvekt og tenke etter: Hva er rett og galt i dette. Og så går du til ham eller henne med frykt og beven, med ydmykhet i sinn og kjærlige tanker og taler forsiktig om himmelveien. Kanskje vi på den måten får være med å fjerne en liten flis fra andres liv.

… 

88) Mat 18, 1–4. 10

Den største.

Mat 18, 1–4. 10

 Jesus og disiplene var kommet til Kapernaum i Galilea. Der hadde han talt bl. a. om tempelskatten (kap. 17). Skatt har til alle tider vært et omtalt og ømtålig tema blant mennesker. ”I samme stund” står det i kap. 18, 1 kom disiplene til ham med et annet slikt tema: Hvem er størst? Her tenkte de til og med på Guds rike. Der hadde de også en rangering. Og det er vel ikke stort annerledes i dag?

Hvem er størst? Er det et spørsmål som høver for Guds folk? Er det et tegn på modne kristne som lever i Guds vilje? Jesus tenkte nok sitt, det ser vi av måten han handlet på nå. Han tok disiplene virkelig i lære her, på en fin og pedagogisk måte.

Et lite barn.

Jesus ville at de skulle lære av barnet. Vi vet ikke hvor stort det var. Men det kunne ikke være et spebarn, for han stilte det midt iblant dem. Det var ikke størrelsen eller alderen på barnet som var viktig nå. Det var barnets karakter. Derfor ber han dem om å ligne barna. Det kan vise hva kristendom er. Det er noe ved barna som har betydning for vårt kristenliv og vår tro.

Barnet er hjelpeløst i alle ting, særlig når det er lite. Det kan ingen ting og må derfor lære alt. De lærer mye av sine foreldre helt fra den første tid. Senere kommer de på skole og noen går der i mange, mange år før de har fått sin endelige utdannelse. Barnet er også tillitsfullt og tror på sine nærmeste. Men vi har også sett at barna er redde fremmede og holder seg borte fra de som er harde og voldsomme. Mange barn har også lett for å lære og husker mye av det de hører.

Alt dette kan overføres på de kristne og vårt forhold til Gud. Slik er vi. Derfor kalles vi Guds barn. Vi er kommet inn i en slik stilling hos Gud.

Omvendelse.

Det er særlig i forbindelse med omvendelsen at Jesus taler om barnet. ”Uten at dere omvender dere og blir som barn,” sier han. Og vi legger merke til at han taler til disiplene denne gangen, v. 1 og 3.

Hele Bibelen taler om omvendelse som en forutsetning for å være i Guds rike. Profetene talte til Isarel og ba folket om å vende om til sin Gud (Esek. 18, 32). Døperen Johannes taler omvendelse (Mat. 3, 2), og det samme gjorde Jesus (Mat. 4, 17). Også Peter talte omvendelse til folket på pinsedag (Apg. 2, 38) og senere (Apg. 3, 19). Det er en gjennomgangstone i Guds rike. Og det er hele tiden tale til Guds folk. Det samme er også tilfelle i Bibelens siste bok: I fem av sendebrevene blir noen kalt til omvendelse (Åp. 2-3). Ordet omvendelse betyr forandring av ulik slag, både av retning, sinn og levemåte.

Men her i vår tekst er det egentlig ikke denne omvendelsen Jesus taler om. Disiplene er nok kristne på denne tid. Men, som A. Barnes sier, deres mening og innstilling til Guds rike og Messias må forandres. Det samme sier Norsk Studiebibel (ved Th. Gilbrant): ”Formaningen om å vende om og bli som barn (er) en fordring som stadig må gjentas og som er rettet til disiplene.

Derfor sier Jesus at vi ikke skal forakte de små, v. 10. Barna er en viktig læremester for oss både menneskelig og åndelig. Og det har noe med ydmykhet å gjøre når vi skal lære av noen som er mindre enn oss selv. Vi tenker vanligvis at vi må lære av dem som er bedre enn oss selv. I Guds rike er det annerledes her. De små skal lære de store. De har noe som vi kanskje har glemt eller mistet.

Her sier Jesus noe mer: Barna har en engel med seg, og han står alltid for Gud Faders åsyn. Gud har altså omsorg for de små. Har tar vare på dem. Å være for Guds åsyn er nettopp et uttrykk for beskyttelse og vern. Jødene mente at alle troende hadde en skytsengel med seg. Her har vi i alle fall et ord for at barna har det. Bildet av barnet som leker ved fossen med en engel svevende over seg, er faktisk et godt eksempel. Se også Hebr. 1, 14.

Jesus vil lære oss her at vi ikke skal forakte noe menneske. Hver enkelt er skapt av Gud og han har omsorg for dem. Vi skal ikke se ned på mennesker som er svake eller ikke så godt utrustret som de fleste andre. De har lettere for å lære av barna og være som dem. ”Ikke engang dårer skal fare vill,” sier en profet (Jes. 35, 8).

For Jesus er kommet for å søke og frelse alle fortapte, som det står i v. 11. Det samme ordet finner vi om Sakkeus, Luk. 19, 10. Derfor kan vi bare bøye oss i ydmykhet og syndsbekjennelse og be om nåde. Det er veien for alle mennesker, og lykkelig den som innser det og går på Guds veier. Da opplever han at Gud opphøyer den ringe og setter oss i himmelen, bare for Kristi skyld. Det er det største vi kan oppleve, jfr. V. 1.

Er du også et slikt lite barn - som behøver alt?

 --

87) Joh 16, 16–22

En liten stund.

Joh 16, 16–22

 Vi er midt inne i Jesu avskjedstale her. Disiplene er bedrøvet, for han har sagt dem flere ganger at han skal lide. Han har sagt at han skal dø og at han skal sende Ånden til dem. Det er en forberedelse for framtida han taler om her. Helt fra kap. 14 har denne talen vart, og den går inn i bønnen i kap. 17. Han tar seg virkelig god tid til å tale med de nærmeste vennene sine. Og det er de som snart skal føre hans gjerning videre.

Og da er det han bruker uttrukket ”en liten stund” hele sju ganger i denne teksten, se også kap. 14, 19. Det er dette uttrykket som skaper uro og tanker. Hva mener han med det? Og dette uttrykket står i forbindelse med Åndens komme.  En kort, liten stund kan oppfattes og oppleves ganske lang når vi er spent og stresset. Og det var disiplene nå. Jesus understreker derfor flere ganger at det ikke er lenge igjen før noe skal skje.

Men hva mener han egentlig med dette? Hvilken stund kaller han kort? De lærde har ikke vært enige om det. Og det kan referere til flere slike ”stunder” i tiden etter dette.

1. Jesu død.

Dette var natta mellom torsdag og langfredag. En liten stud var i dette tilfelle bare noen timer før Jesus skulle gå fra dem. Da ser de ham ikke lenger. Og Jesu død den store begivenhet i påsken som nå var kommet. For da er han det egentlige påskelammet som alle ofringer i GT peker fram mot.

Døperen hadde jo kalt Jesus for ”Guds lam” (Joh 1, 29) ca. 3 år før. Lammet var et offerdyr som skulle lide døden for folkets synder. Det hadde vært utallige slike offer i tabernaklet og senere i templet i Jerusalem.

Jesu død er slik uttrykk for at synden er sonet hos Gud, og det endelige oppgjør er skjedd for at folket kan bli frelst og berget i evigheten. I den gamle pakt ble folket frelst før Jesu død ved å tro på løftet om en frelser som skulle komme. I den nye pakt og vår tid blir vi frelst på løftet som er oppfylt i Jesus. Han er død og har sonet vår synd. Ved å bekjenne synden og ta imot frelsen i Jesus, er vi løst fra vår fortid og innviet til Guds rike.

For disiplene var det altså bare ”en liten stund” til at dette skulle skje. De skulle ikke se ham lenger.

2. Oppstandelsen.

Jesu stod opp fra de døde tredje dagen etter hans død. Også det var en ”liten stund”. Det skjedde søndag morgen, på den første dag i uken. Det er forresten derfor vi feirer søndag og ikke sabbat. Det var en stor begivenhet for displene og de første kristne at Jesus ble løst fra graven. Det ser vi av det som skjedde dagene etter oppstandelsen. Og denne dagen var det verd å minnes, og de kristne begynte å samles hver søndag.

Men oppstandelsen betyr noe stort. Jesus døde ikke bare for synden og seier over den, men han seiret påskedag også over døden. Derfor er dette selve seiersdagen der alt dette er underlagt ham her i tiden.

Paulus har vitnet sterkt om oppstandelsen i 1. Kor. 15. Der sier han at alt annet er forgjeves om ikke Jesus oppstod fra graven. Vårt liv og vår tro og vårt arbeid er intet verd. For da er døden og fortapelsen det siste for alle mennesker. Så sier han med seierstone: Men nå er Kristus stått opp! All motstand er brutt og fienden beseiret.

3. Pinse.

Ettersom ordene ”en liten stund” står i forbindelse med Ånden, er det rimelig å tro at han også mente Åndens komme. Det er femti dager mellom påske og pinse. Det engelske ordet ”pentacostals” (pinsevenner) kommer av det greske ordet for femti. Vi ser hvordan tidsrommet for ”en liten stund” utvides.

Ånden skulle på en måte være Jesu stedfortreder på jord. Han var trøsteren og hjelperen for dem når han selv hadde forlatt dem. Ånden skulle lære dem alt de behøvde om frelsesverket og veien til himmelen. Nå forbereder han dem på det. Det skal ikke bli alene igjen, det hadde de fryktet. Og hvordan ville det da gå? Nei, han ville sende Ånden som deres hjelper. De skulle være visse på at han fremdeles var deres venn.

4. Jesu gjenkomst.

Jesu oppstandelse er også en bekreftelse på at vi skal stå opp av graven. Noen til dom og noen til evig liv. Gud har jo allerede vist at han har makt over døden og kan dermed vekke alle mennesker opp fraa gravene om de er flere tusen år gamle. I oppstandelsen skjer det en nyskapelse. Vi får et uforgjengelig legeme, sier Paulus.

Det som ligger foran oss er alltid ukjent og dermed fyller oss med spenning og kanskje uro. Og vi vet ikke alt om Jesu komme, verken om tidspunktet eller alle detaljer. Men vi vet AT han kommer igjen selv om det blir lenge til. Disiplene tenkte kanskje at det også var kort tid til den dagen. Og i Guds reknemåte er det kort. For han ser alt i lys av evigheten. Men disisplene syntes nok det var vanskelig.

-- De kunne ikke forstå dette og ba om forklaring. Hva mener du egentlig? V. 18. Da viser han dem et bilde fra dagliglivet som de sikkert kjente.  Ved en fødsel har kvinnen det ondt. Hun opplever smerte og sorg. Men det varer bare en kort stund, så er det over. Da tenker hun ikke på hvor vanskelig det var, men gleder seg over et nytt menneske, hennes barn.

Slik er det, sier Jesus, med dere også. Dere har sorg nå og de ville nok oppleve mye mer motgang i årene som lå foran dem. Men en dag skal de se ham igjen, v. 22. Da skal det bli evig fryd og glede. Det tunge og vonde er forbi, ja, i evigheten er alt dette glemt for godt. I himmelen heter det: ”Ingen tar deres glede fra dere”, v. 22.

Er du også på vei dit? Nå kan du begynne.

86) Joh 15, 26 – 16, 4 a

Anden

Joh 15, 26 – 16, 4 a

 Det er kort før pinse i vår kyrkje no. Og denne høgtida konsentrerar seg om Anden - den tredje person i guddommen. Difor nyttar me ordet han om Anden og ikkje den. Anden har fleire namn i Bibelen, og dei klårgjer noko kva hans oppgåve er. Denne teksta viser òg kva konsekvens det får om em fylgjer Anden si røyst. Det viser denne teksta oss litt av. Me får også vita litt om årsaka til at det vert slik. Og det må vera slik i denne verda.

1. Gjeven av Gud.

Først må me sjå at Anden er ei gåve frå Gud. Han sende Anden til dei første kristne og til oss alle. I kap. 16, 7 seier Jesus: eg skal senda han til dykk. Og i v. 26 i kap. 14 seier han: Den heilage Ande, som Faderen skal senda i mitt namn.

Og det hende pinsedag, Apg. 2. Læresveinane var samla i Jerusalem, og Gud sende Anden som ein eld i hjarta deira. Det var og ei oppfylling av orda i profeten Joel 3, 1f. Det var altså godt førebudt og læresveinane kjende til det. Det minner oss om at Guds er pålitande og at han held sin lovnad. Me kan alltid lita på Guds ord. Det er ein god tanke både i medgang og motgang. Alltid treng me Ordet på ferda mot himmelen.

2. Talsmannen.

Her har me det eine namnet på Anden. Det skal visa noko av hans gjerning eller oppgåve. Ordet på grunnteksta (paraklætos) tyder trøystar, men kan og tyda rådgjevar og advokat. Ordrett tyder ordet ein som er tilkalla (for å hjelpa, trøysta osv). Og dette er eit vakkert bilete på Anden. Anden hjelper oss i vår naud, minner oss om Guds lovnad og peikar på Jesus for oss, han som bar våre synder på krossen.

3. Sanningsanden.

Det er det andre namnet på Guds Ande i vår tekst. Og namnet svarer til hans karakter. Guds Ande er like sann som Gud sjølv og Sonen. For dei tri personane er eitt på same tid som dei er ein. Det er denne løyndomen som vitet og filosofien aldri har funne ut av og som er ein støyestein for vantrua. Som kristne får me lov å tru det Gud seier og har openberra i Ordet sitt. Ordet trieining er ikkje med i Skrifta, men dei tri personane er fleire gonger nemnde saman og viser at dei er ei eining. Mat. 28, 18-20 er døme på det. Det er i misjonsbefalinga og dåpsbefalinga.

Når Anden er sanning i sitt vesen, er han òg verkeleg og rett i all si gjerning. Han står som motsetnad til alt det vonde og falske i Andeverda. For i verda er det lygn og vantru mot Gud. Difor kan ikkje verda vera til noko hjelp for oss når me søkjer sanninga. Den finn me i Guds ord, og Anden opplyser oss om kva Ordet tyder.

Når Ander er slik, vil han også at me som Guds born skal vera som han. Å fylgja og leva etter Guds sanning er den sanne fridom, Joh. 8, 32. For då er me løyste frå verda og dei bann som synda set ikring oss. Me er frie til å leva med Gud og gjera hans vilje.

Byrjinga på denne vegen er ei sann omvending. Me som har prøvd det må vedgå at me makta ikkje å venda om på rett måte. Det må Anden gjera. Den eigentlege grunnen til ei rett omvending er Gud sjølv som får gjera det. Det ligg likevel noko til oss her som me ikkje skal gløyma.

Prof. Hallesby sa noko om dette slik: Du skal ikkje fuska i omvendinga! Med det meinte han at menneske vil gjerne gøyma unna noko synd og framstella seg sjølv betre enn me er. Her må me vera praktiske og konkrete. Det kan vera eit lån du ikkje har betalt attende, ein reiskap du lånte ein gong, som du ennå har. Du sette kanskje ut ei lygn om nokon som vart eit rykte mellom mange. Slike saker skal me gjera opp. Du kan ikkje leva i synd og samstundes vera ein kristen. Då har du ikkje ei sann omvending. Det kan kosta mykje, både pengar, ære og makt. Men det må til.

Også som ein kristen skal me leva eit sant liv i kvardagen. Sanningsanden ber oss om det og leier oss på den vegen. ”Når Jesus kommer inn i landet, det blir et ganske annet liv.” Eit liv i sanning vil m.a. seia at ein er varsam med orda våre, med pengar og tilhøve til andre menneske. Her skal me fylgja formaningane i Bibelen - utan at me tenker at dei skal frelsa oss. Det skjer berre av nåde ved tru.

4. Vitnemål.

De òg skal vitna, sa Jesus. Det kan skje ved ord på eit møte, i samtale i einerom og i livsførsla vår. Me er lys og salt her i livet. Det er eit vitnemål. Anden vil då at vitnemålet vårt også skal vera sant. Me skal ikkje overdriva korkje syndelivet eller opplevingar med Gud. Fåren ligg på begge desse stader. Er me sanne, vil velsigninga koma både over oss sjølve og over dei som møter oss.

5. Motgang.

Jesus ville seia til sine vener at ikkje alt her i livet vert lett. Du kan oppleva tunge dagar. Då skal me ikkje kritisera Gud - eller styggjast som ordet seier, kap. 16, 1. Me skal vita at me er i Guds hand, og han veit om alt det som skjer. Me kan aldri forklara det vonde i verda, men me kan bøya oss audmjukt og be om å koma vel gjennom det med trua i behald.

Motgangen kan verta konkret. I v. 2 seier han at det skal støytast ut nor gudshusa og til med bli slått i hel. Dei som gjer det, vil tru at dei gjer rett. Og det gir eit menneske ekstra kraft og frimot. Apostlane og dei første kristne opplevde just det. Paulus måtte til og med røma frå byar og bygder han var i, for motstanden vart så sterk. Han fortel om fleire slike tilfelle, 2. Kor. 11, 23ff. Han hadde fått slag, vore i fengsel og i dødsfare. Fleire gonger vart han hudstroken, steina og i farer av mange slag - til og med av falske brør (kristne). Men det tok ikkje motet frå han. Han gjekk i Guds kraft.

Og grunnen til at dei handsama han slik, var at dei ikkje kjende Gud, v. 3. Eit åndeleg kjennskap til Gud fører respekt med seg for andre truande. Men avdi det alltid vera falske kristne mellom, vil også slike forfylgingar koma. Me skal ikkje anklaga dei, men vera små og audmjuke og vitna om kva Gud har gjeve oss. Diverre er det slik nokre gonger at motgangen dreg fram det vonde i oss slik at me har hug til å slå att og setja folk på plass. Det vil aldri bera god frukt. Lat oss fylgja Jesu eksempel: Han svara ikkje då anklagen kom. Han overlet det til Gud som dømer rett. 1. Pet. 2, 23.

*

85) Luk 22, 14-20

Nattverden.

Luk 22, 14-20

Det hende fleire ting Skjærtorsdag. Etter Palmesøndag då Jesus reid inn i Jerusalem, heldt han fleire talar. Det var særleg læresveinane han ville tala til då. Han tala om si atterkome og det som skulle skje då, Mat. 24-25 t.d. Torsdagen kom, og Judas skulle gjera si gjerning. Han gjorde avtale med jødiske leiarar og sveik sin Meister på ein grov måte. Og det var nett den dagen dei skulle slakta påskelammet. Alle jødar visste truleg at det var eit førebilete på Messias som skulle koma. Men dei skjøna ikkje at Jesus var Messias.

Timen var no komen. Jesu gjerning nærma seg slutten, v. 14. Han skulle no ei siste samling med sine læresveinar på den øvre salen. Og Jesus hadde lengta inderleg etter å møta dei her. Det viser litt av mennesket i Jesus. Han skulle lida mykje nå - det hadde óg ei menneskeleg side. Difor trong han styrke og kraft til å gå vegen til endes. Han hadde Guds kraft, men ordet viser oss at han gjerne ville møta sine nære vener i denne siste stunda.

Eit måltid mat

Dei sat til bords og skulle nå eta det jødiske påskemåltidet, v. 15. At dette samstundes skulle bli byrjinga på den kristne påske, tenke vel ingen av læresveinane på. Alt var så nytt for dei og.  Skal tru om dei forstod heilt kva han meinte då han sa: Eg skal lida, v. 15c.

Påskemåltidet var ikkje eit vanleg måltid mat for jødane. Det hadde sterk symbolverdi. Måltidet var minne om det siste måltidet Israels folk åt i Egypt før dei drog ut på den lange ferda gjennom øydemarka til Kana’an. Det skulle og vera eit styrkemåltid før dei tok ut på reisa.

No sat Jesus saman med dei, slik han hadde vore mange gonger før. To eller tro påskemåltid har han hatt med den før. Men det ligg noko anna og meir i det denne gongen. Det må dei ha skjøna litt av. Det byrja med ei erklæring av Jesus i v. 16: ”Eg kjem aldri til å eta det meir før det har vorte fullenda i Guds rike.” Eg trur dei stokk litt då. Slikt hadde han aldri sagt før.

Guds rike hadde dei høyrt om tidlegare i talane til Jesus. Så det var ikkje nytt. Men noko måtte fullendast først. Alt var ennå ikkje klart og ferdig. Og før det var gjort skulle han ikkje vera i lag med dei slik meir. Han tenkte vel på påskemåltidet her på jord.

Og fullendinga låg på fleire plan. Først måtte livet og gjerninga hans der gjerast. No var han ved slutten av det. Så måtte han lida og døy. Det var soninga av all synd ssom då måtte fullendast. Ingen kunne verta frelst før det var hendt. Etter døden måtte oppstoda koma. Først då viste han seg som den levande og mektige Guds Son som kunne frelsa verda. Men fullendinga har også noko meir i seg. Ved enden av tida skulle Guds born samlast inn i Guds himmel frå alle graver og alle land. Jesus skulle koma att og domen skulle falla over heile verda. Før det var hendt, var ikkje Guds rike kome i si makt og velde. No skulle han syna dei litt av innhaldet i Guds rike her på jord der dei framleis skulle leva og arbeida ei tid.

Ei ny pakt

Nattverden vart ikkje innstifta som eit symbol eller ein religiøs skikk. I den kristne kyrkja har det nok nokre gonger vorte det. Tanken har vore, utan at han vorte sagt tydeleg: Går du til altars, er du ein kristne. For der får du tilgjeving for alle synder. Det kan vera sant, men det kan også vera heilt feil og skapa hyklarar dersom det berre blir ein skikk. For ikr. 100 år sidan måtte folk gå til altar, og det vart registret i bøkene. Når nokon t. d. ville imigrera til eit anna land, som Amerika, fekk dei attest av presten der det stod at dei hadde vore til altar det året. Det var ingen god praksis.

Paulus talar i 1. Kor. Kap. 11 om nattverden. Etter at han har sagt korleis det skjedde, skriv han: ”Den som et brødet eller drikk Herrens kalk på uverdig vis, vert skuldig i Herrens lekam og blod (…) Den som et og drikk, han et og drikk seg sjølv til doms.” v. 27 og 29. ”Uverdig” kan tyda fleire ting i vår samanhang. Men her i Korint var det truleg skikken at kvar tok med seg mat når dei kom saman til måltid og deretter nattverd. Dei rike hadde mykje, og dei fattige lite. Det kunne utarta til store festmåltid der maten vart det vesentlege. Og då kom meininga med nattverden i bakgrunnen. - I utvida meining er uverdig også at ein kjem til nattverd utan å gjera opp si synd med Gud og menneske, eller at ein lever eit uskikkeleg liv der ein bryt Guds bod og ord. Då skal ein først gjera opp og be om forlating. Då er nattverden eit godt åndeleg måltid.

Brød og vin

I v. 17-20 ser me at Jesus tok kalken med vinen og brødet og takka og sa til dei: ”Tak dette og del det mellom dykk! (…) Dette er min lekam, som vert gjeven for dykk. Gjer dette til minne om meg (…) Denne kalken er den nye pakt i mitt blod, som vert utrent for dykk.”

Desse nattverdorda inneheld ein heil teologi. Først seier han at her er noko som me skal dela med andre. Det minner oss om at Jesu gjerning og frelse gjeld alle menneske i heile verda. Me som har fått alt dette av nåde, skal dela det med alle me når i vårt eige land og alle andre stader. Gå ut i all verda, sa Jesus i misjonsbodet.

Jesu lekam er konkret at han vart spikra på krossen og døydde. Det er ei historisk kjennsgjerning. Men så seier Jesus: han vart gjeven for dei - læresveinane og i siste omgang for alle menneske. Det er tanken om offerdyret han brukar her. Jesus vart offerlammet som skulle døy i staden for alle menneske og slik bli ein universal frelsar. Johannes skriv om dette slik: ”Han er ei soning for syndene våre, og det ikkje berre for våre, men òg for alle i heile verda.” 1. Joh. 2, 2. Så får me tru at det også gjeld oss som lever i dag i eit heilt anna land. Han sona mine synder.

Dinest talar han om blodet. Vinen i nattverden er Jesu blod som skulle flyta for oss. Det er også tanken på Jesu død som kjem inn her. Blodet er uttrykk for død. Ved ofringa i templet vart m. a.  blodet stroke på altaret. Det viste at ein var død, og døden var synda si løn og konsekvens. No var ei soning skjedd for synda. Og Jesu død var for alle menneske. Og denne frelse kan reinsa oss frå alle synder og setja oss fri. Difor syng me kristne slik: ”Det er kraft i Jesu blod - å rense hvit som sne.”

Dette er ei ny pakt mellom Gud og menneske. Men det er ikkje ein tosidig avtale der me skal gjera noko og Gud tek resten. Den nye pakt til skilnad frå den gamle, er nett at ho er einsidig. Gud gjer alt. Difor er frelsa av nåde. Me kan berre ta imot og tru på Jesus og hans død for oss. Her kan me få kvila og tru at Gud tek imot oss når reisa er slutt og me er framme.

Er det slik med deg òg? Har du teke imot?

*

84) Joh 12, 1–13

Før Palmesøndag

Joh 12, 1–13

 Dette er Palmesøndagens tekst. Jesus var i Betania utenfor Jerusalem Der bodde Lasarus og hans to søstre. Det var denne Lasarus Jesus hadde vakt opp fra de døde, Joh 11. Og da begynte virkelig motstanden mot Jesus. Den hadde vært der ganske lenge, men nå blusset det opp som aldri før. Lederne var nå enige om at han måtte dø.

Men før det var det altså et festmåltid for Jesus hos Marta og Maria. Lasarus og disiplene var der også. Slik bled det en menneskelig forberedelse for det Jesus senere skulle gjennomgå. Påsken og lidlesen og døden stod for døren.

Maria

Ved dette måltidet skjedde det noe uventet, slik var det forresten flere ganger i Jesu liv. En av kvinnene salvet Jesus med en kostbar salve. Ingen hadde trolig ventet det. Men det forteller oss noe om Maria som menneske og som en gudfryktig kvinne.

På denne måten viste hun seg som en tjener. Det var ikke hennes arbeid å ta sge av gjestens føtter, det skulle slaven gjøre. Litt senere viste også Jesus seg som en slik tjener, kap. 13, 5. Der stadfestet han Marias handling ved selv å vaske disiplenes føtter. Det var et uttrykk for at både Maria og Jesus var ydmyke som personer. De så seg ikke for gode til å gjøre en slik gjerning. Ydmykhet er jo nettopp å sette seg lavere enn andre og gjøre det andre ikke ønsker å gjøre.

Det var også uvanlig at Maria tørket Jesu føtter med håret sitt. Da måtte hun løse det opp og slå det ut. Og det gjorde bare skjøgene.  Det er også en måte å vise sin underdanighet og ydmykhet på. Hun er villig til å gå ned på det nederste trinn.

Maria viste nå at hun elsket Jesus mer enn noe annet. Det er bare til slike man ofrer så mye som hun gjorde. Guds eksempel er best her. Han elsket oss så høyt at han gav sin enbårne sønn i døden for å frelste syndere.

Ved en slik kjærlighet viste Maria også sin tro på Jesus. For troen er virkesom i kjærlighet, Gal. 5, 6. Det var et hellig forhold mellom ham og henne

Penger

Judas viser nå at han hadde et helt annet sinn enn Maria, selv om han var en de disiplene som hadde fulgt Jesus i flere år. Han kom ganske snart til å bli den store forræder som overgav Frelseren til de skriftlærde. Allerede her viste han sitt sanne sinn. Han likte ikke at Maria hadde brukt så mange penger på Jesus. Salven kunne vært solgt og pengene gitt til de fattige. Da hadde det vært mer penger i kassen en stund, og han kunne tatt litt ekstra slik han pleidde.

Judas var en tyv, sier Johannes, v. 6. Han tok av kassen og brukte til seg selv. Når pengene får makt over et menneske, skjer det mest utrolige. De beste kristne og store ledere i Guds rike kan være fristet nettopp her. For pengene tar kontrollen over menneskene og leder dem ut i uføre. Judas hadde ikke forstått det i tide og ble dradd mot avgrunnen. For å stjele er synd. Blir ikke synden oppgjort, fører det et menneske i fortapelse. Det er et stort alvor i denne teksten.

Jesus

Da kommer Frelseren på banen. Han tar Marias parti og ber den pengegriske la henne være i fred. Han minner dem om at hans gravferdsdag er nær, og hun har forberedt ham på det. Det vil alltid være fattige i verden. Vi vil aldri få slutt på den, som politikerne sier. Det betyr ikke at vi ikke skal gi til dem. Her skal vi også være nøye. Om vi ikke kan berge alle fattige i verden, kan vi berge noen når vi gir. Marias handling var også profetisk slik Kaifas’ ord var, jfr. Joh. 11, 49-52.

Jesus er imidlertid ikke alltid her. Han bortgang var nær. Og det var nødvendig å minne dem om det. Og vi kan gjerne minne om at hans nådetid og nådenærvær varer heller ikke alltid. Vi må benytte anledningen når vi har den til å bli frelst og til å virke for Gud.

Jødene la opp planer for å drepe ham. Tenk det! De religiøse lederne i folket ville drepe, fordi Jesus var en belastning for dem. Han stemte ikke med deres tanker og måtte bort. Selv om Jesus altså var Messias og den Gud hadde lovet i Skriftene, måtte han drepes. Det er nesten ikke til å tro hvor dypt et religiøst menneske kan falle. Og hva da med alle syndere?

Palmesøndag

Dagen etter dette var det palmesøndag, v. 12f. Mye folk var samlet i Jerusalem, for jødenes påske var nær. Og da kom jøder til den hellige stad fra mange land i Romerriket. De ville feire den store høytid i Guds by.

Byen gjenlød av Hosiannarop og folket hyllet Jesus som Israels konge! De tenkte fremdeles jordisk og menneskelig. De ønsket en leder som kunne befri dem fra romerne. De mente det når de ropte: Velsignet være han som kommer i Herrens navn.

Men de tok altså feil. Det var ikke Jesu gjerning. Han skulle dø for folkets synder. Og det skjønte de ikke. Spørsmålet er nå om vi har gjort det og om vårt folk tenker på Jesus som synderes venn - eller om de fleste er opptatt av det jordiske? Må Gud få lede oss inn i de rette bibelske tanker også her. Amen.

83) 1 Kor 3, 10–17

Grunnvoll og liv.

1 Kor 3, 10–17

 Sammenhengen her er talen om ulike predikanter i Korint. Folket delte seg i synet på dem, og det ble dannet grupper av kristne i byen. Det var uheldig. Folk har en tendens til å legge mest vekt på det menneskelige. Her vil Paulus bl. a. understreke at uansett vårt arbeid og hva vi gjør, er det Gud som gir vekst. Hans arbeid er alltid det vesntlige. Det skal vi komme i hu, og det kan hjelpe oss til mer ydmykhet i tjenesten.

La oss se hva apostelen sier om vår tjeneste og liv med Gud ut fra dette avsnittet. Vi kan heller ikke her kommentere eller tale om alle sider verken ved kristenlivet eller i teksten. Derfor skal vi vesentlig stanse ved tre ting: Grunnvollen, livet og dommen.

1. En rett grunnvoll.

I åndelig sammenheng kan det være tale om flere slags grunnvoller. Men det er vesnetlig og nødvendig at vi har en rett grunn for vår tro slik at vi ikke bedrar oss selv. For spørsmet er her om jeg er frelst og hvorledes jeg blir det.

Da sier Paulus at ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som allerede er lagt, 11. Vi må altså bygge på noe i fortiden. Og da sier han at det er bare en person som gjelder i Guds rike. Det er Jesus fra Nasaret. Når vi tror på ham, utelukker vi alt annet. Ingen gode gjerninger gjelder eller en fin moral og alvorlig religiøsitet. Heller ikke kunnskap om kristendom eller iver i arbeidet for Gud eller store offer er grunnvoll for troen. Alle andre religioner faller også bort.

Her er det bare Jesus som er grunnvoll. Paulus sier noe om det i kap. 2, 2: ”Jeg ville ikke vite av noe iblant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.” Det betyr forsoningen på korset der han døde for alle våre synder og slik betalte vår regning. Her skilles våre veier, også i forholdet til Islam. Det er ikke de få ting som synes felles med en annen religion, som er viktig. Det er det store skille: Jesus som døde for menneskenes synder. Bare Jesu forsoning er grunnvoll. Den er sikker og svikter aldri. Det er derfor vi kan synge så frimodig:

Om noen meg nå spørre vil

og grunn for salighet,

og om det hører mere til

som man bør have med.

Jeg svarer med et freidig mot:

Min grunn er Jesu blod.

En annen sanger sier det slik: Den grunn hvorpå jeg bygger er Kristus og hans død. Er også ditt frelseshåp bygget der? Er det fullbrakte verk på Golgata ”det eneste håp som du eier”? Da kan du virkelig stemme i den sangen som lyder slik:

”Gud være lovet, min sjel er frelst i kraft av blodet.” Det er et vitnesbyrd som holder til siste stund. - Men vårt ord i dag taler om noe mer:

2. Livet videre.

Dette ser vi av v. 12-13. Her taler Paulus om å bygge videre på den rette grunnvoll. Nå taler han ikke lenger om hvorfor vi er kristne, men hvordan. Og det er både kristenlivet og tjenesten. Men siden det står i en sammenheng med forkynnelse, har han kanskje det spesielt i tanken. I v. 6 står det at Paulus plantet og Apollos vannet. Og det må særlig være ved forkynnelsen, siden de var forkynnere. Og i v. 8-9 tales om arbeidere i Guds rike. Her er det også trolig forkynnelse og menighetsbygging.

Og da er spørsmålet: Hvordan arbeider vi for Gud? Og hvordan lever v i som kristne? Når Paulus skal tale om det her, er det særlig materialet han tenker på. Vi er Guds bygning, hvordan er huset bygget? Materialet avgjør hvordan resultatet blir.

Det viser seg at det er to slag materialer, og spørsmålet er om materialet består ildprøven. Guds dom sammenliknes altyså med ild som fortæres noe, mens det andre blir igjen. Slik vil det være i Guds dom.

Den ene gruppen av materialer er gull, sølv og kostbare steiner. Det er noe som tålet ilden selv om de er små og viser lite igjen. Men de er verdifulle og de varer i lange tider. Det er bilde på alt det vi av hjerte gjorde for Jesus. Vårt motiv i dette er alltid det som tjener Guds rike. Da arbeider vi etter Guds vilje og ikke slik vi selv ønsker det skal skje. Da er vi også i harmoni med selve grunnvollen.

Den andre gruppen består av tre, høy og strå. Det kan virke stort og vikser godt igjen. Men det brenner godt! Og da blir det ingen ting igjen. Alt går opp i røyk. Og hva er det bilde på? Spørsmålet er om motivet. Det vi gjorde for oss selv, til egen ære og makt, er slike materialer. Slikt arbeid vil aldri bestå i Guds dom.

Spørsmålet kan også stilles slik: Hvorledes brukte jeg talene Gud har gitt oss? Består med andre ord mitt virke for Gud prøven? Det er trolig det M. Orheim tenker på når han synger: ”Så sjå meg i mitt hjarta inn - om du der inne noko finn, som ikkje er av deg?” Hva skal så skje ved avslutningen i denne verden?

3. Dom og lønn.

I v. 14-15 tales om lønn i himmelen. Og det er lønn som gjelder Guds medarbeidere. Jfr. Kap. 9, 24-25. Det er noe sant i sangen: ”Vi synger tidt om seierens lønn der hjemme, om å få stjerne i vårt krone der.” Peter sier også noe om det i første brev kap. 5, 4: Ærens uvisnelige krans. Også Jesus taler om det i Mat. 10, 41f. Selv de som gir noen et glass vann, skal få lønn. Vi vet lite konkret om hva det blir. Men vi kan altså ha noe i vente hos Gud etter et liv i ærlig tjeneste for Gud.

Men lønnen kan tapes. Tjenesten blir jo bedømt av Jesus og prøvd av ham på guddommelig måte. Flammene skal prøve alt. Da vil det unyttige brennes opp.

Slike troende blir frelst om de står på grunnvollen Jesus og tror på ham som sin eneste redning. Men det blir med nød og neppe. De mister alt det de har gjort. Det holdt ikke mål.

Av dette kan vi se at det er ikke dommedag der verden skal dømmes til evig pine som omtales her. Her gjelder det troende det hverdagslivet skal prøves av Gud. Det blir nok en alvorlig dag for oss alle. Mon noen går helt fri? Har vi ikke alle noe i vårt liv som var gjort av selviskhet og håp om menneskelig og guddommelig gunst. Det er godt mulig at mange fikk ros for slikt arbeid, for det ruvet slik i Guids rike på jord.

Men holder det for Gud? Det spørsmålet må vi nok leve med hele livet - inntil vi er hjemme.

82) Luk 24, 13–35

Møte med den oppstandne.

Luk 24, 13–35

Teksten i dag handler om to didiplerr som var på vei til Emmaus. Det er kort etter påsken og Jesu oppstandelse. Dette hendte "samme dag", v. 13, og det må trolig bety første påskedag. Det viktige her er at disse to mennene hadde opplevd påskedramaet og var nok i tvil om framtida og alt det som hadde skjedd.

Disse opplevde noe nå som vi kan stanse ved for vår egen del også. I Guds rike er det så mye likt blant Jesu venner. Selv om vi er ulike, har vi noen fellestrekk i troen på og livet med Jesus.

1. Jesu åpenbarelse, v. 15.

Mens disse to kristne vennene gikk og samtalte om påskedramaet, kom Jesus til dem. Han kom nær - og slo følge med den. Selv om det bare var to, hadde Jesus tid for dem. Han er ikke bare interessert i store forsamlinger og mange tusen mennesker. Det kan være en fare for oss å tenke slik. Vi har så lett for å tenke at små grupper og folket enkeltvis betyr så lite. Det kan ikke skje noe når vi er så få.

Men slik tenkte ikke Mesteren, selv om han var Messias for hele verden. Han tok seg av den enkelte og tale til en og to eller noen få. Den lille flokk er like verdifull for Gud som de mange, selv om de ikke imponerer folk flest. Og det er ofte i de små flokker at vi ser best hvem Jesus er og hva han kan. Det ser vi f. eks. i hans møte med Nikodemus, Joh 3. Ikke noen gang talte han så sterkt om den nye fødsel og hva han skulle gjøre og være for den ene.

2. Samtale.

Det ble en liten samtale mellom den ene og de to. han fikk innsyn i det de tenkte og hva de forstod og ikke skjønte noe av. Og vi ser at de to ikke forstod hvem han var. Er du den eneste, sa Kleopas, v. 18. Han tenkte at alle måtte vite det som hadde gått for seg i Jerusalem de siste dagene.

Han gjorde som om han ikke visste noe, og fikk vite at de talte om Jesus og ga ham en stor og fin attest. Slik er det Guds folk tenker om Frelseren til alle tider.

Jesus var profet, mektig i ord og gjerning for Gud og folket. Han ble korsfestet og døde - men de sier ikke et ord om grunnen til det. De glemte synden og skylden og dommen som Jesus hadde tatt på seg. De var ikke uventet opptatt av det ytre som nå hadde hendt.

Dernest viser de at de trolig hadde misforstått Jesu komme, slik mange jøder gjorde på den tid. Vi håpet, sa de, at "han var den som skulle forløse Israel", v. 21. De ventet på en politisk fører som skulle frigjøre dem fra Romerriket og gjøre landet og folket til en egen nasjon. En del jøder hadde denne tanken som var en tolking av Bibelens utsagn om en kommende fyrste, Messias og konge. På Jesu tid var det mest det partiet som kaltes ”selotene”, som mente det. Men her ser vi at noen av Jesu disipler tenkte det samme. ”Disippel” betyr ofte slike som fulgte Jesus på vandringen uten å ha et dypere og inderlig hjerteforhold til ham. Men Emmausvandrerne var trolig ikke blant dem.

Her kommer Jesu oppstandelse inn. Kvinnene som hadde vært ved graven hadde gitt folk nye tanker, også disse to som gikk til Emmaus. Det ser ikke ut til at de selv hadde undersøkt om graven var tom, men noen andre hadde gjort det. De bygde altså sin oppfatning av dette på to vitnsbyrd, både kvinnene og de andre disiplene. V. 24.

Jesu tale til dem.

Jesus begynner nå å tale med dem. Og det er viktige ord han har å si dem. Vi bør merke oss det her. V. 25-27.

Først taledr han strengt til dem og sier de er uforstandige og trege i hjertet til å tro Skriftene. Profetene hadde jo talt om disse dagene, og de skjønte det ikke. Mon ikke det har vært sant om oss mange ganger?

Profetordet sa tydelig at Messias skulle lide og ikke herske politisk. Først etter lidelsen skulle han gå inn til sin herlighet. Det var noe som måtte skje før frelsen var fullbyrdet og himmelen igjen ble åpnet både for ham og for oss. Ingen hadde kommet til Guds himmel om ikke dette var skjedd.

For å bevise det for disse troende, begynte han en lang bibeltime der han tok for seg hovedpunktene i Skriften. Han begynte med profetordet i Mosebøkene og forklarte for dem hva det betydde. Han gikk gjennom profetbøkene i GT og Salmene og andre skrifter og viste dem at der var Jesus Messias omtalt. Vi skal ikke gå gjennom noe av dette her. Men bare understreke at det skjedde, og at Jesus brukte Bibelen til å bevise sin gjerning. Det må vi også gjøre. Men de to disiplene forstpd ennå ikke hvem de talte med.

Jesu åpenbarelse.

Da de var framme, ville Jesus sette dem på en ny prøve. Han lot som om han ville gå videre. De troode ennå at han var en fremmed. Likevel bad de ham stanse. Kanskje var det sent og blitt mørkt og de gjorde det av ren menneskelig omsorg, v. 29.

Som vanlig skikk var og er, fikk han mat sammen med dem. Da han tok brødet, bad han for maten og brøt det og ga dem! Det var ellers verten sin oppgave. Her overtok Jesus styringen av måltidet. - Da så de det! De hadde sett det før. Mannen var Jesus. De kjente ham igjen. Han åpenbarte seg for dem som ved et under.

Men straks var han borte. Det må ha blitt ennå sterkere for dem at dette var den oppstandne Jesus. Og dette underet skapte ny forståelse for dem om det de hadde hørt nå. Da de forstod at mannen var Jesus, fikk ordene hans større betydning. Da han åpnet Skriftene for dem og vikste dem Messias der, brant det i hjertet. Det er virkningen av et møte med Jesus. Ordene i Bibelen åpner seg når vi tar imot Frelseren og du ser noe som før var ukjent.

Da de kom tilbake til Jerusalem, fikk de enda en stadfestelse på at Jesus var stått opp. Simon Peter hadde sett Jesus. Vitnesbyrdet var viktig, det styrket troen. I etterkant av det som skjedde, fikk de en god samtale seg imellom. Hver av dem fortalte det de hadde sett og opplevd denne dagen. Oppstandelsen var og er en fornyhet kraft til vkitnesbyrd og tjeneste for Gud. For nå begynte den store misjonen der hele verden skulel vinnes for Gud. Det er også vi en del av.

.