En blodig frelse.
Hebr. 9, 7-9.
Bibelen taler mye om blod. Og blod betyr liv. Uten blod i legemet, er det dødt. Blodet er slik selve livsvæska. I åndelig forstand er det på samme måte. Hebr. 9, 22 slår det fast: Uten at blod blir utgydt, skjer ikke forlatelse. Frelsen er med andre ord sterkt knyttet til blodet. Det finner vi gjennom hele Bibelen. Også i andre religioner kan vi se blodige offer og noen som må late livet. Straffen og dommen for syn er nemlig død. Noen må dø når folk synder. Og offerblod taler om en stedfortredende frelse. Noen ofrer seg for andre.
I. GT.
Jødedommen er bygget på blodoffer.
Det er ikke den eneste byggestein, men en meget viktig del av jødenes religion. Det ser vi allerede da Kain og Abel ofret til Gud noen tid etter syndefallet. Hvilket offer var velbehagelig for Gud og som han anerkjente? Det var ikke Kains offer, selv om han ga det beste han hadde arbeidet med. Han hadde sikkert gjort sitt aller beste og mente han kunne tilfredsstille Gud med det. Men alt dette ble forkastet.
Det offeret Gud tok imot var Abels blodige offer, da han slaktet og ofret et lam. 1. Mos. 4, 4. Her ser vi det første blodige offer i historien så langt vi kjenner til det. Bare det ble anerkjent av Gud. Og i 1. Mos. 8, 20 møter vi Noah som tok av de rene dyr og fugler og ofret brennoffer. Herren kjente den velbehagelige duft, står det, v. 21.
Slik er Guds vilje. All synd er til ubehag for Gud og gjør ham vred. Den må sones, og dommen lyder på død. Derfor må blod flyte. Det taler nettopp om straffen og dens alvor innfor Gud.
Abrahams ofring på Moria berg er et sterkt, men ganske klart bilde på frelsen. Han skulle ofre sin sønn. Et liv måtte gå tapt. Mennesket skal dø på grunn av sin synd. Og da må et menneske sone for synden. Et legeme må blø og død. Derfor står det i hebr. 1, 5: Et legeme laget du til meg – det sier Messias til sin Far. Isak skulle dø, men Gud ordnet med en stedfortreder. Da var det ikke nok å ofre frukt og grønnsaker. Et liv måtte brukes. Og Gud ordnet med en vær som Isaks stedfortreder.
Et annet bilde og eksempel er utgangen av Egypt i den første påske. Da skulle Guds dom gå over menneskene i Egypt på grunn av deres synd og ulydighet. Alle førstefødte skulle dø i landet. Da viste Gud Moses en utvei. Og la oss merke oss at det var bare den som var gyldig. Alle andre forsøk ville være nytteløse.
Frelsesmåten i Egypt var et lam. Det skulle være stedfortreder for alle jødiske familier i Egypt på den tiden. De skulle slakte lammet og samle blodet for å stryke det på dørstolpene. 2. Mos. 12. Og dette ble deres redning. Dødsengelen gikk deres hus forbi. Mange tusen lam og dyre er blitt slaktet i ettertiden, i ødemarken og senere ved tabernaklet og templet. Mange, mange tusen liv er brukt for å vise soningens alvor. I løpet av 1000 år skjedde dette.
Likevel – Bibelen taler tydelig om at dette dyreblod ikke kunne frelse dem, Hebr. 9, 9-10. Det var aldri Guds mening at folk skulle bli frelst ved dyreblod. Ingen annen skapning enn mennesket kan være menneskets stedfortreder. Derfor kom Jesus som både Gud og menneske. Jødenes dyreoffer hadde minst to andre funksjoner:
- De skulle være en påminnelse om synder, kap. 10, 3. Hver gang det skjedde et offer f. eks. på tempelplassen, visste troende jøder at de var syndere. Og de forstod at det måtte et offer til. Jfr. 4. Mos. 5, 15b.
- De var også en skygge av det fullkomne, kap. 10. 1. Da skjønte de at ville komme noe større og bedre enn okse og lam. Men offerblodet ble da et varsel om Messias som skulle lide og dø for synden, som Jesaja 53 taler litt om.
II. NT.
I tidens fylde kom det fullkomne. Gal. 4, 4.
I Hebr. 9, 10b finner vi ordene: ”Inntil den tid da alt skulle settes i rette skikk.” Det er nettopp ordene om lover og forskrifter i den gamle pakt han taler om her. De skulle fortsette til den nye pakt kom. For i den gamle pakt var ikke alt blitt åpenbart, b. 8. Men det var et bilde på ”den nåværende tid”, v. 9. Og det er den nytestamentlige tid.
Men også nå gjelder det at synden må bøtes med død. Det er dens lønn. Rom. 6, 23. Blodet er veien til Gud. La oss nevne noen sterke ord om dette her.
a) Hebr. 9, 12: ”Han gikk inn i helligdommen én gang for alle og fant en evig forløsning.”
Da Jesus gikk inn i himmelen, kom han med sitt eget blod. Dermed viste han at han hadde kjøpt oss en full forløsning på korset. Frelsen var ferdig. Han hadde betalt med et evig blod, det gjelder til alle tider for alle som tror. Der fant han en evig forløsning. Ordet ”fant” blir av noen oversatt med ”vant”. Det gir også mening: Han kjempet mot synd og vondskap og vant seier.
Peter understreker dette at kjøpesummen var blodet, 1. Pet. 1, 18-19. Kristi dyre blod var prisen for vår plass i himmelen. En blodig frelse betyr altså at den er kjøpt dyrt med blod. En sanger sier det slik:
Det er sangen om blodet –
Guds evige pakt –
Om det hellige offer han selv har fullbrakt.
Det er sangen om blodet,
Den kostbare pris,
Som alene kan åpne
Et stengt Paradis.
b) Hebr. 9, 14: ”Hvor mye mer skal da Kristi blod – han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer – rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!”
Jesu blod kan rense samvittigheten fra skyld, for det gir syndenes forlatelse, v. 22. Jeg får del i frelsen bare ved blodet og ikke ved noen av mine egne gjerninger. De er døde. Vi kan ikke frelse oss selv, og må altså få del i frelsen i Jesu blod. Vi blir ikke Guds barn av gjerninger, offer, arbeid for Guds rike, alvor i livet eller forskjellige slags seremonier. Det skjer bare ved tro på Jesu frelsesverk på Golgata.
Johannes skriver slik: Dersom vi vandrer i lyset. Likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod, renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 7. Å leve i lyset er å bekjenne alt som er galt og være åpen for Gud med hele livet. Da lever vi i renselsen.
I Rom. 3, 25 leser vi at Gud stilte Jesus fram i blodet som en nådestol ved troen. Nådestolen er lokket på paktens ark og betyr soningsstedet der blodet ble stenket som soning for synden. Jesus er det stedet nå. Frelsen i ham er av nåde. Vi får den gratis. Fredrik Wisløff sang om dette i sin ungdom:
Jeg var fortapt og så ingen vei,
da så jeg blodet.
Da ingen makt kunne frelse meg,
da frelste blodet.
3) I Hebr. 10, 19 ser vi dette: Vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Her er det ikke tale om frimodighet for mennesker til å vitne eller vise hvem vi er som kristne. Her taler han om å være frimodig innfor Guds ansikt. Vi våger å gå til Gud med alle ting. Slik var det ikke før da vi levde i verden. Hele livet som kristen kan vi komme slik med åpent sinn. Vi er ikke lenger redd for Gud. For blodet har renset oss helt og fullt.
I tillegg har vi fått frimodighet til møte Gud i himmelen! Det kan skje ved død eller ved Jesu gjenkomst. Vi har som troende ingen grunn til å frykte det ene eller det andre. Vi er rede til å dø og å møte Gud i hans himmel - ved troen på hans Sønn.
I Åp. 7 fortelles om noen som kom til himmelen, og om grunnen til at de nådde fram. De var nemlig renset og tvettet i Lammets blod, v. 14. Da står det i v. 15: Derfor er de for Guds trone. Jesu blod er den eneste grunnen til at noen kan og skal komme til Guds himmel. Hele den frelste skare i himmelen vil synge om det og takke ham for det. De vet ikke av noen annen grunn til frelse.
Har du det slik? Eller skjuler du noe av synden og vil helst ikke at det skal komme fram i lyset for Gud? Du må ikke bortforklare, omtolke eller gi andre ansvaret for din synd. Det stenger himmeldøra for deg. Det er du alene som står med ansvaret. Kom derfor i denne stund og tal ut med din Gud. Han er deg så nær. Og da vil du være med i Guds evige rike, og det blir sant det sangeren synger:
Når jeg står hjemme i hvite klær,
da skal jeg synge som aldri her –
en takk for blodet.
Amen.
