153) Joh. 15, 13-17.

Joh. 15, 13-17.

13. treenhet.

Den største form for kjærlighet er offeret. Kjærlighet med ord er ofte lite verd. Ordene kan glemmes og de koster mange ganger lite. Kjærlighetens kjennetegn er å gi og å ofre noe for andre. Offerets verdi viser kjærlighetens størrelse og tyngde.

Her sier Jesus at den aller største kjærlighet er å gi sitt liv for sine venner. Dette er innledningen til påskehøytiden. Derfor vil han nå minne dem om hans egen kjærlighet og hva den vil koste.

1. Kjærlighet.

Kjærligheten er noe uforklarlig, ja, vi kan si noe guddommelig. Samtidig er det noe av det fineste på denne jord. Tenk på bildet av to gamle som går hånd i hånd langs en sti. De har kanskje levd femti-seksti år sammen i ekteskap. Og fremdeles holder de sammen. Kjærligheten er et sterkt lim mellom mennesker. I vår Bibel har vi noen slitesterke ord om kjærlighet – når vi ser den fra Guds side.

a) Den lille bibel sier det slik: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh. 3, 16. Dette er det største og viktigste vi kan vite om kjærlighet. Og i teksten vår sier Jesus at ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for vennene sine, v. 13. Det er ganske ubegripelig for det naturlige mennesket. Likevel har vi eksempler på at mennesker er smittet av denne kjærlighet. Det kan være kapteinen skipet som holder på å synke. Han lar alle andre gå i livbåtene og blir selv igjen når det ikke er plass til flere. Det er ekte sjømannskap inspirert av bibelen.

Gud elsker alle, også de verste mennesker som alle andre forakter og dømmer. De er med i Guds kjærlighet. Han gjør alt for å berge dem. Men det siste steget må de ta selv, ved troen å ta imot en ferdig frelse.

b) Kjærlighetens apostel skriver mange år etter Jesu død at Guds kjærlighet er åpenbart og vist fram for oss mennesker. 1. Joh. 4, 9-10. Det skjedde da Gud sendte sin enbårne Sønn til verden, for at vi skulle leve ved ham. Det var ikke vi som tok initiativet og prøvde å elske Gud. Vi var ikke i stand til det. Synden hadde ødelagt alt for oss.

Dette har ingen ting med menneskelige følelser for hverandre å gjøre. Her taler Ordet om noe som er mye sterkere. «I dette», sier han. Gud elsket oss ved å ofre alt. Han sendte sin eneste Sønn til verden for å sone våre synder. Det er en tale som vi kanskje forstår best. Menneskene holder som regel fast på alt de har, og særlig det kjæreste og dyreste. Men det var det Gud ofret.

c) Hedningenes apostel forklarer dette videre slik: «Gud viser sin kjærlighet til oss.» Rom. 5, 8 (6-8). Gud forklarer hva kjærligheten er og betyr ved å vise den fram for alle mennesker som vi høre. Og det gjorde han før vi hadde forbedret oss og forsøkt på det. Mens vi ennå var syndere, sier han. Da må vel folk tro at det er ekte. Paulus rører her ved noe av det sterkeste i hele Bibelen. For han taler om påsken.

I Joh. 15, 16 sier Jesus noe meget viktig om dette: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.» Det er utvelgelsen. Gud bestemte og Gud begynte og Gud utførte alt sammen selv. Sett på denne måten er vi utenfor alt i Guds rike. Vi er hans verk helt og fullstendig, Ef. 2, 10.

Går vi så til Joh. 10 der Jesus taler om hyrden og saueflokken, ser vi dette i v. 11: «Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene (sauene).» Det er kjærlighetens største gjerning, og vi er over i neste avdeling:

2. Jesu død.

Ingen har større kjærlighet enn at han gir livet sitt for andre, v. 13. Det er påskebudskapet der frelsesverket skjedde og omtalt. Det viktigste skjedde på korset på Golgata – og så ved den tomme grav.

Døperen så Jesus komme mot seg en dag da han døpte ved Jordan. Da sier han etter en åpenbarelse av Gud selv: «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.» Joh. 11, 29. Det sa han ikke av seg selv. Da var han Guds røst som aldri før eller senere. Døperens finger pekte helt fram til Golgata.

I den eldre oversettelsen på nynorsk (fra 1938) står det slik: Sjå der Guds lam som tek bort verda si synd. Det tar med hele poenget ved Jesu komme. Han var her i verden for å gå til korset. Der skalle han fjerne all synd som domsårsak. Dermed blir korset ufattelig for et menneske. Gud tok på seg selv dommen ved å legge den på sin Sønn som vår stedfortreder.

I den stund var Jesus røveren, drapsmannen, Hitler, overgriperen, horkaren og skjøgen. Jesus var fariseeren og tolleren, de fine og nyttige mennesker – og de som ligger i veikanten og ikke greier mer i livet.

Der på korset sa ikke Jesus mye. Sju små uttrykk og setninger ble det. Ett av dem skal vi ta fram her: Det er fullbrakt, sa han. Joh. 19, 30. I den stund var alt ordnet som måtte og skulle gjøres. Å tro det er kristendom. Vi blir aldri kristne ved egne gjerninger om de enn er gode som gull. Kristendom er å tro på Guds gjerninger ved Sønnen. Der er forsoningen for dine synder, og der er forlatelse for dem. Der blir du renset hvit som snø, som profeten sa: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» Jes. 1, 18.

Om noen meg nå spørre vil om grunn til salighet,

og om det hører mere til som man må have med –

foruten Jesu kors og blod som han for verden flyte lot –

jeg svarer med et freidig mot, min grunn er Jesu blod.

Det er frelsens grunn og frelsens innhold gjennom hele livet.

3. Vårt liv.

I v. 14 ser det ut som om Jesus kom med noe som motsier alt vi har forkynt om frelse. For han taler om dersom, et hvis. Og da følger ofte krav og betingelse. Han sier: «Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere.» Dette kan se ut som et lovbud.

Men Jesus har en annen mening med dette. Legg merke til at han skiller mellom to slags typer mennesker: venner og tjenere (slaver). Vennen står i et fortrolig samfunn og forhold til sin herre, mens slaven gjør alt av tvang eller for vinnings skyld. De tronede tilhører ikke den siste gruppen. De er Jesu venner.

Guds barn har fått et nytt sinn, det er derfor de er hans venner. Da har de fått en ny vilje og lyst som ønsker å gjøre det Gud vil. Hans bud er ikke tunge og vanskelige for oss da, jfr. Mat, 11, 30. Jesus står ikke over sine venner med pisken og slår om vi svikter. Han har tatt oss inn i sitt fellesskap og vist oss sin vei og vilje med oss i livet. Det nye sinn som er skapt ved syndenes forlatelse, gjør at Guds vilje blir vår vilje som vi gjør med glede.

Vers 14 kunne vi med forsiktighet skrive slik: Dere er mine venner når det gjør det jeg har bedt dere om. Ved vårt liv viser vi med andre ord at vi tilhører Jesus. Hovedsaken ved det er nettopp kjærlighet. Slik Gud har vist oss den største kjærlighet, skal det avspeile seg i vår omgang med andre mennesker. V. 12. Det kan koste noe for oss også, men det er Guds vei. Vi skal vise den kjærlighet til andre som vi selv møtte hos Frelseren.

Og kraften til dette – hvor ligger den? Det er at vi hele tiden må gå til Jesus og hans gjerning på korset for vår skyld. Det blir vi aldri ferdig med. «Kraften til livets strid, finner du der.» Så er det altså sammenheng mellom Jesu liv og død og vårt.