149) Luk. 13,22-30.

Luk. 13,22-30. 2. Faste.

Den trange døren handler det om i dag. Jesus talte om den også i Bergprekenen i Mat. 7, 13-14. Når han kaller døren inn i Guds rike for trang, må han mene noe alvorlig. Jesus reiste omkring i bygdene og var nå på vei til Jerusalem. De møtte sikkert mange mennesker, og han må ha talt til dem som han alltid gjorde. Dette var ingen feriereise for mesteren.

1. Et spørsmål

Det kan ha vært utgangspunktet for spørsmålet som nå kom. Hvem som stilte spørsmålet, får vi ikke vite her. Det står bare. En sa da. Og han var ganske tydelig på hva han ville vite: Er det få som blir frelst?

Han hadde altså forstått at noe vesentlig ved Jesu tale og hans komme var at folk måtte bli frelst. Jesu oppgave var ikke å hjelpe folk sosialt eller politisk eller å rette på andre menneskelige forhold. Han hadde skjønt at frelsen var det viktigste – i alle tilfelle ser det slik ut fra spørsmålet hans. Det er i grunnen motsatt av det folk flest i dag tenker på og ønsker. Taler man om frelse, er det gjerne om det jordiske og menneskelige. Mange tenker både på himmel og helvete som noe som skjer her på jorden.

«Det var himmelsk,» sier noen om en konsert eller noe annet vakkert. Og «det er helvete på jord,» sier andre om problemer og vondskap i verden. Det kan gjelde krig eller ulykker av ulik slag. Da er det straks et «helvete». Og dermed avslører de at de ikke har forstått verken hva himmel eller helvete egentlig er. Og da kan de heller ikke skjønne hva frelse er. At Jesus mener noe mer enn det jordiske, ser vi av svaret han ga.

Men kanskje mannen hadde andre grunner for å spørre, slik det ofte er når noe spør oss om åndelige ting. Det er ikke alltid seriøst ment. Kanskje mannen rett og slett ville prøve Jesus. Hva ville han si til et så hypotetisk spørsmål? For hvem kan egentlig si det på forhånd. Kanskje mannen hadde en tanke om at hvis Jesus var Gud, kunne han besvare det spørsmål? Og da ville han avsløre seg selv og sin identitet. Mange håpet nok på at det ville skje en gang.

Eller var mannen ganske enkelt nysgjerrig? Det ble talt mye om mannen fra Nasaret. Har han tenkt på disiplene og kvinnene som fulgte ham, var det bare disse som ble frelst? Eller kanskje alle ville bli det til slutt? Dette skjedde jo i Israel der jødene var i flertall. Eller kanskje mannen beundret Jesus? Han hadde jo talt om Guds rike og Guds vilje mange ganger, om loven og Guds krav. Det går an å beundre et menneske for en god tale uten å ta imot innholdet i det han sier.

Mange mennesker er mer opptatt av hvor mange som er kristne, men de spør ikke etter hva som gjør et menneske til kristen. Derfor har folk flest ofte liten innsikt i hva kristendom egentlig er. De tenker mest på det ytre og på de mange feiltrinn kristne har gjort til alle tider. Da er det lett å tenke: Jeg er like god som dem. Dermed slår de seg til ro både for tid og evighet. Det er en farlig situasjon.

A. Barnes sier i sin kommentar til Lukas at jødene mente at få ville komme til himmelen. De viser da til at det bare var to voksne av de som forlot Egypt, som kom inn i Kana’an. På denne bakgrunn kan mannen ha spurt om Jesu mening.

2. En trang dør.

Jesus gav ham ikke noe antall på de kristne. Han visste det nok selv, men mennesker kan lett misbruke slike opplysninger. Han ville mannen og oss andre skulle være opptatt av noe viktigere: Døren inn til Guds rike. Alle som vil til himmelen må gå inn der. Og det finnes bare en vei, og det er ham selv.

Men denne frelsens dør er trang. Det betyr at det ikke er lettvint selv om det er lett å gå gjennom den. Og det antyder at ikke alle er i stand til det. For dette er omvendelsens dør og gjenfødelsens dør. Der får vi ingen ting av vårt eget med oss. Det er ikke bare synden som må legges av ved Kristi kors. Det samme gjelder alle våre egne «gode» gjerninger, alt det vi selv trodde var viktig og bra. Døren er så trang at vi må gå nakne inn åndelig talt. Vi står ribbet for alt.

Da blir den trange dør en nådens dør. Det blir vårt eneste håp. Da ser vi noe vi ikke visste før: Skal vi til himmelen, må det blir på Guds nåde. Ellers blir vi utestengt i all evighet. Men det er altså ikke enkelt for vår egen natur å gå inn gjennom den. Derfor sier Jesus her: Strid for å komme inn. De fleste er ikke villige til det. Mange skal prøve, sier han, og ikke nå innenfor.

Vi kan ikke frelse oss selv hvor mye vi enn strever. Den striden Jesus tenker på nå, er en annen. Det handler ikke om å bli from eller holde Guds bud så godt man kan. Det er mer en kamp mot den tanken at man selv kan bli frelst ved å ta seg sammen, bestemme seg eller velge å bli et bedre menneske. En har sagt det slik: det er å ønske inderlig å kjenne Jesus, å følge ham gjennom livet hva det så vil koste. Da blir døren å stille seg ved Jesu kors og tro at hans gjerning og død er det eneste som kan frelse meg.

Derfor er det også en kamp og strid mot sine egne gode gjerninger. De kan ikke hjelpe oss innenfor. Og så må vi tenke at tiden er kort. Nådens dag kan ta slutt før vi selv tenker eller ønsker det. Derfor blir også striden at vi må komme nå, i dag, mens Herren kaller.

Jesus sa at han var døren. Joh. 10, 7. Så enkelt er det, og så vanskelig å erkjenne. Du kan ha alt mulig annet, og ha kunnskap om nesten alt og leve et fint og moralsk liv i hjelpsomhet med andre. Men eier du ikke Jesus, er du likevel fortapt. Døren er trang for mange fordi de ikke vil erkjenne det. Men å innse det, er en del av selve omvendelsen.

3. En stengt dør.

Husbonden vil reise seg en dag, og det betyr at alle anledninger til å bli frelst er slutt. V. 25. Vi vet ikke hva tid det skjer, men trolig er dagen ikke langt unna da nådens tid på jord er slutt. For siste gang er innbydelsen til å bli frelst sagt. Den siste bønnhørelse er skjedd. Og det siste frimodige og glade vitnesbyrd om frelsen er avlagt. Da er noen innenfor og noen andre utenfor himmeldøren.

Da blir det også en mektig vekkelse over jorden. For da vil mange våkne og tenke: Det var sant likevel det de troende sa. Og så stiger bønneropene opp til Gud: Herre, lukk opp for oss. Det vil skje i Norge og Skandinavia, Europa og Amerika. I alle disse vestlige land er der millioner av mennesker som har forsømt seg. Og nå kommer de og ber om adgang til himmelen.

Men da er det for sent. Nå svarer Jesus dem: Jeg vet ikke hvor dere er fra. For de som kommer inn, kommer fra Guds menighet her på jord. De som er utenfor, har ikke vært der. Jo, de har gjerne vært på stormøter og gudstjenester – men de var ikke hjemme der. For de eide ikke Jesus i sitt hjerte.

Men de gir seg ikke. Nå kommer de med sine gjerninger og sitt liv. De hevder nettopp at de har vært i forsamlingen. De åt og drakk – er det nattverden de har vært med på? Uten at hjertet var med. Og de har hørt Guds ord – han lærte på gatene deres.

Men Jesus svar er det samme: Dere er ukjente for meg. Gå bort! Det vil nok bli en fryktelig beskjed å få. De ville så gjerne nå ved dødens terskel. Nå var det for sent. Du er vel ikke en av dem?

4. Evigheten.

Dernest peker Jesus på evigheten. Alle de som gjorde urett i Guds øyne – og det er først og fremst at de har vraket hans Sønn som frelser – de har ikke adgang til det evige Guds rike nå. De blir støtt bort fra Frelseren. Og det eneste stedet utenom Guds himmel i evigheten, er fortapelsen, helvete.

Her gir Jesus oss et glimt av dette stedet. Der skal de gråte og skjære tenner. Det er angeren forferdelige kval når de ser at alt er forgjeves. Det er for sent å søke Gud og bli frelst. Og der i fortapelsen skal de få se inn i himmelen – kanskje det blir for et øyeblikk. De skal se de troende som ble frelst. Så regner han opp noen som folket kjente godt_ Det er Abraham og Isak og Jakob – og alle profetene i Guds rike, sier han. V. 28.

Tenk for et syn! De ser den frelste skaren som nå er trygt hjemme hos Gud mens de selv blir kastet ut i det ytterste mørke. Vi kan ikke forstå hvordan det er på noen av disse stedene. Men vi ser det er forskjell.

Til himmelen skal det komme troende fra alle verdens kanter, sier han. De kommer fra nord og sør og øst og vest. Det er uttrykk for alle land i alle verdensdeler. Og de skal sitte til bords i Guds rike. Det blir en veldig forsamling. Det er skaren som er hvit som sne og som ingen kan telle. Åp. 7. Men der blir alt snudd opp ned. Noen av de store her i verden som alle kjente, får en plass nederst billedlig talt. Og noen ukjente troende som ingen aktet noe på, blir vist framover og gjort stas på for Guds åsyn. For Gud regner helt annerledes enn vi gjør.

Er ditt navn skrevet der – i Livsens bok? Ennå er døren åpen og innbydelsen går ut til syndere. Nå ber jeg deg også om å være forstandig og komme til Ham. Du har Guds ord på at han tar imot deg. For han kalte deg først, og han har gjort alt ferdig. Du er velkommen i Jesu navn. Amen.