129) Mark. 10, 2-9.

Ekteskap

Mark. 10, 2-9. 20.s. Treenighet.

 

Teksten i dag handler om ekteskapet. En mann og en kvinne inngår en pakt om å leve sammen, skape et hjem og et lite samfunn for seg selv. Så langt vi kjenner til det har det eksistert til alle tider i alle land i en eller annen form. Måten det organiseres på er ikke avgjørende eller det viktigste. Hovedsaken menneskelig sett er at det er et ordnet forhold som består over tid.

Vi må se på noen sider ved ekteskapet her. Første vers i dette kapittel framstiller Jesus som lærer – han lærte dem. Ordet om ekteskapet er bare en del av den.

1. En guddommelig ordning.

Jesus viser til Skriften når han får spørsmål om ekteskapet, v. 3. Og Jesus sier at Gud har sammenføyet dem, v. 9.

Vi finner flere avsnitt og vers i Bibelen om ekteskapet som viser at de regnet det som en guddommelig ordning. Derfor kan vi ikke gjøre med det etter menneskelig tanke og mening.

Bibelen ser også på ekteskapet som et bilde på forholdet mellom Gud og hans folk (Israel i GT og menigheten i NT).

2. Guds ønsker.

Vers 6 viser til skapelsen og viser at det skulle være et varig forhold mellom en mann og en kvinne. Jfr. v. 8. Gud tvinger ingen. Guds opprinnelige plan var et livslangt ekteskap som altså var uoppløselig. Mat. 19, 6f. Og det henger sammen med at Gud skapte alt godt. Da han så på sitt skaperverk ved slutten av den sjette dagen, så han at alt var «overmåte godt» (1. Mos. 1, 31). Mennesket var også med her, v. 27. Og det var skapt i Guds bilde. Da måtte også ekteskapet og samfunnet mellom to av hans skapninger være godt.

Men så kom syndefallet. Det snudde opp-ned på alt. Da begynte striden og uroen og egenviljen hos menneskene. Det var ikke med i skapelsen, men en del av fallet. Synden ble en makt i mennesket etter fallet. Det førte også til uro i familien og kravet om skilsmisse meldte seg.

3. Skilsmisse.

Bibelen viser at skilsmisse har skjedd i lange tider, helt fra Moses’ tid da han fikk loven. På dette området var de på linje med hedningene om ikke i grad og hyppighet. Ettersom synden har vært med i hele menneskehetens historie utenfor Paradis, har også skilsmissen eksistert hele veien.

Kravet om skilsmisse kom på grunn av flere ting, og det var mannen som krevde dette. Vi ser noe av det i jødisk litteratur som trolig også gjenspeiler tiden før Kristus. Det var ikke bare utroskap som ble regnet som grunn. Det kunne være helt trivielle ting som kanskje ble unnskyldning for noe annet. Det kunne f. eks. være at konen hadde kokt maten dårlig og hadde form mye salt i den, eller å ha stekt den for mye. Da kunne mannen vise konen bort og finne seg en annen. (Ryle siterer her Lightfoot.)

I 5. Mos. 24, 1 skriver f. eks. Moses: «Dersom en mann tar seg en hustru og gifter seg med henne, og han ikke bryr seg om henne lenger, fordi han har funnet noen ved henne som byr ham imot, da kan han skrive et skilsmissebrev og gi henne i hånden og sende henne bort fra sitt hus.»

Dette «noe» som han har funnet hos henne, må trolig være noe som ut fra moralsk synspunkt er forkastelig» (Bibelsk Oppslagsbok). Etter bibelsk tenkning kan det ikke bety hverdagslige småting som hennes kjøkkenarbeid e.l.

Jesus nevner en grunn for lovlig skilsmisse, nemlig hor eller ekteskapsbrudd. Hvis en gift person (mann eller kvinne) har kjønnslig omgang med en annen enn ektefellen, er egentlig ekteskapet brutt og oppløst. Det er grunnen til at Jesus sier: Da kan de også oppløse pakten. Mat. 5, 32. Det er egentlig ikke en plikt. De kan begynne på nytt om begge er enige i det og vil tilgi den skyldige.

4. Gjengifte.

Et spørsmål som straks melder seg når skilsmisse skjer, er om den ene eller begge parter kan gifte seg om igjen. Det blir aktuelt for unge som blir skilt, men vi ser stadig at også eldre mennesker er opptatt av det. Ensomhetsfølelse kan være en grunn til det.

Vi må si at Jesus ikke åpner for gjengifte noen gang. I luthersk teologi (også Luther selv) er det sagt at den uskyldige part kan gifte seg om igjen. Da må vi spørre: Er det alltid en uskyldig part? I et så nært forhold som i ekteskapet vil det lett komme gnisninger og uenigheter om mange ting. Begge ektefeller kan lett reagere overdrevent og komme med beskyldninger og anklager som kanskje ikke er relevante. I slike tilfelle kan godt begge parter ha syndet og være skyld i et brudd.

Mat. 5, 32, som er en del av Bergprekenen, er ganske kategorisk i denne saken: Den som gifte seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet. Etter sakens natur må det gjelde begge kjønn. Ellers er 1. Kor. 7 en større veiledning om ekteskap og skilsmisse. Paulus er også klar her, og han stiller opp to alternativ, v. 11: «Men er hun skilt fra ham, skal hun enten fortsette å leve ugift eller forlike seg med sin mann.» Mot slutten av kapitlet sier han dette: «Men om mannen hennes er død, da har hun frihet til å gifte seg,» v. 39. Også her gjelder det begge kjønn. Ingen annen grunn enn død finnes for å gifte seg på nytt.

- En annen sak må vi kort berøre: Hvis skilsmisse og gjengifte har skjedd mens de var vantro, stiller saken seg annerledes. Om dette tenker jeg slik:

Gjengifte.

Det er et overordentlig vanskelig spørsmål. Jeg har ikke funnet noen (av de skrifter jeg kjenner nå) som tar opp spørsmålet direkte og konkret. Og jeg vil nødig være årsak til nye vanskeligheter. Et forsøk på svar er dette:

Bekjennelsesskriftene (Konkordieboken) tar bare flyktig opp spørsmålet i skriftet: Tractatus (mot pavens makt), der det står at den lov som forbyr gjengifte er urettferdig. (Den katolske kirke lærer som kjent at både skilsmisse og gjengifte er forbudt.)

Som legmann må jeg svare slik:

1) I prinsippet er både skilsmisse og gjengifte ulogisk og ikke etter Guds vilje. Ekteskapet er et livslangt samliv mellom to, som bare døden kan bryte. Det er klar bibelsk lære.

2) Allerede i Moseloven er det blitt klart at Gud må tillate skilsmisse – ”for de hårde hjerters skyld”. I prinsippet er altså skilsmisse mulig, på grunn av synden.

3) Den lutherske kirke har ment ut fra noen skriftsteder at gjengifte kan være mulig for den uskyldige part. Det er to problem med det: Først: Hvem er egentlig den uskyldige? Det er ikke alltid lett å avgjøre, og alle vil vel hevde at de er den uskyldige. Dernest: Noen bibelsteder er faktisk så komplekse at tolkingen er forskjellig.

4) Selve ekteskapsinngåelsen er i prinsippet ikke kirkelig, men et statlig ansvar i samfunnet. Når presten har vigselsrett, er det fordi kirken får retten overdradd fra staten. Det kan være et viktig moment.

5) All frelse er av bare nåde. Der er ingen ”gjerning” vi skal gjøre for å eie liv i Gud. Det er også viktig.

6) Et lignende forhold er kjent fra misjonsmarken: Når en polygamist blir frelst, hva skal han gjøre med alle konene?

- Alt dette bør vi ha som bakgrunn når vi tenker på emnet ”ut fra Skriften”. Da er det ikke så enkelt. Men jeg kan si litt om det slik jeg tenker her:

a) Et ekteskap er å gi et livslangt løfte om troskap. Hvis en gjengift skal oppløse sitt nye ekteskap, blir det å begå en ny urett og synd. Og vi helbreder aldri en synd ved å gjøre en annen synd.

b) Vi kan ikke sammenligne den synden det er å gifte seg som fraskilt med for eksempel å stjele. Den som stjal, skal ikke stjele mer, men betale tilbake det han har tatt. Det kan man ikke mht ekteskap.

c) Gjengifte mens ektefellen lever er synd, og kan dermed behandles som synd. Det betyr at det er tilgivelse for synden og full oppreisning åndelig sett.

d) Det har vært nokså vanlig at en fraskilt og gjengift ikke kan ha en offentlig tjeneste i Guds rike. Da mister de gudsfolkets tillit. En kristen leder skal også være et klarest mulig lys for verden og vise at vi tar Guds ord på alvor. Det er den byrde de må bære på grunn av synden. Nå ser vi at man bryter også dette i stor stil, ikke bare i statskirken, men i organisasjonene.

Min egen konklusjon er altså en tilgitt synder skal få lov å glede seg 100 % i det, men at hun/han kunne være litt ”ydmyk” overfor andre troende og ikke ta imot et verv i Guds rike. Det er jo så mange andre tjenester i det skjulte vi kan gjøre for Jesus. Og de er ofte mer verd for Gud enn det å stå offentlig fram. Og etter en tid (det vi kaller karantene) skulle det ikke være noe i veien for å gi et enkelt vitnesbyrd i et småmøte f. eks. Da ville det være lurt om du taler med dem først og viser at ved en ydmyk og beskjeden framtreden når man lengst inn til folks hjerter. Det er noen som ikke tenker på det. Her mener jeg altså at vedkommende sier med ord at hun/han har syndet (uten å være altfor konkret – vi skal ikke brette ut vårt indre liv for alle), men at hun/han har fått nåde hos Gud til å tro at synden er tilgitt av Ham, og at de derfor tror at de er renset fra synden i Jesus dyre blod. Det er jo veien vi alle må gå.

En annen side ved gjengifte mot Guds vilje, er at man mister noe av Guds velsignelse over sitt liv når man handler mot Guds ord. Det gjelder i alle spørsmål.

Noen skriftsteder om dette: Mat. 19, 8: For deres hårde hjerters skyld. V. 9: for hors skyld, som grunn for skilsmisse. 5. Mos. 24.

1. Kor. 7, 15 den vantro kan skille seg og den troende skal la det skje for fredens skyld. V. 10f.

Mark. 10, 11f: klart ord om at gjengifte er galt. Sml. Luk. 16, 18.

1. Kor. 7, 39 viser at gjengifte er mulig når ektefellen er død.

1. Tim. 3, 2 og 12 er det man bygger på når en gjengift ikke skal ha en offentlig tjeneste, m. paralleller. Dette viser trolig underforstått at det har vært andre kristne som var gjengift der.

Her må vi få lov å advare de som kanskje er i ferd med å gifte seg.

128) Mat. 8, 5-13.

En stor tro.

Mat. 8, 5-13. 18.s. Treenighet.

Jesus har nettopp helbredet en spedalsk, v. 1-4. Det var et stort under: en syk til døden ble frisk. Det er alltid stort når det skjer. Jesus sa bare: Jeg vil, og han ble ren. Men snart skulle noe skje som viste seg å være større.

En hjelper i nød.

Nå møtte han også en som hadde store smerter og led mye, v. 6. Han behøvde uten tvil menneskelig hjelp. Mens den spedalske kunne rope om hjelp selv, hadde denne gutten en som gikk i forbønn for ham. Hans herre hadde omsorg for gutten som var hans tjener, og han kom til Jesus med bønn om hjelp. I seg selv er det bemerkelsesverdig.

Mannen var høvedsmann og kunne befale over andre mennesker. Men her var han hjelpeløs. Og det forstod han, det ser vi av hans ydmykhet. Han kom ikke med krav og befaling.

Jesus så nok hans hjerte og indre liv, for han sa med en gang: Jeg skal komme og helbrede ham. V. 7. Her viser Jesus sitt sinnelag for de lidende og sin vilje til å hjelpe i nød.

En slik lidelse og tilstand kan være et bilde på synden. Den blir en lidelse for mennesker når de ikke lenger kan holde den ut. «Han har store smerter,» sa høvedsmannen.

En dikter sa det slik: «Jeg viste meg glad i vennenes rad, mens hjertet var nær ved å briste. Men det var det ingen som visste.» Og Bibelen sier det er ingen fred for den ugudelige.  Jes. 57, 20-21. De er som det opprørte hav, står det.

I en slik situasjon er det godt å ha en hjelper. Her var det selveste sjefen hans. Og i slike tilfelle er det egentlig det samme hvem som kommer. Han møtte en villig frelser. Jesus kom.

Uverdig.

La oss stanse mer for denne høvedsmannen. Han var visst ikke lik andre. Vi har et annet inntrykk av de romerske ledere omkring i riket. Han føler seg liten, men har tiltro til Jesus.

Først kaller han Jesus «Herre». Han stiller seg på en måte under ham. Og han er selv en herre og vet litt om hvordan det er. Her anerkjenner han Jesus på en helt spesiell måte. Han må trolig ha hørt om Jesus og kanskje sett et under også. For han viser stor resp+ekt på denne måten.

Dernest sier han: Jeg er ikke verdig til at du går inn i mitt hus. V. 8. Det er en ydmykhet vi sjelden ser blant romerne. De var vant til å herske. Hans hus var for ringe til at en slik som Jesus skulle komme inn der. Denne følelsen av uverdighet er noe som preger syndere i nød. Synden setter sine spor i oss og gjør oss små nå vi virkelig ser inn i syndens alvor. Da blir vi forundret og tenker: Kan Gud virkelig elske meg?

Det neste vi ser hos denne mannen er en stor tillit til Jesu makt. Han sier: Du behøver ikke å komme hjem til meg, du kan bare si et ord, så blir gutten frisk! Antagelig var denne mannen en hedning.

 Likevel skjønte han at Jesus var mektig. Han behøvde ikke å se den syke og heller ikke berøre ham. Et ord fra ham var nok. Han visste trolig ikke hvor sant han talte. Han tenkte på et ord om at gutten skulle bli frisk. Men Bibelen sier at Gud skapte hele verden ved et ord. Han talte og det skjedde. Salme 33, 9. Guds vilje og kraft ligger i Guds ord. Det ordet sier, skjer.

Vi har flere vers i Bibelen som taler om det. Hebr. 4, 12 sier f. eks.: «Guds ord er levende og virksomt (kraftig) og skarpere enn noe tveegget sverd.» Og Jakob sier: «Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord,» Jak. 1, 18. I sitt siste brev skrev Paulus dette: «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.» 2. Tim. 3. 16. Slike kjerneord er viktige å ha med seg på livsvandringen. De gir oss tillit til at det Gud har sagt, er sant. Vi behøver ikke å forstå alt eller kunne forklare det. Ordet fra Gud har egne bein å stå på. Du kan stole på det Ordet sier.

Denne mannen ble bønnhørt. Gutten skulle bli frisk – det fikk han Jesu forsikring om, v. 13. Og det skjedde, det fikk erfare da han kom hjem.

En stor tro.

Mannen forklarte litt om sin egen situasjon for å vise at han trodde Jesu ord, v. 9. Han var en overordnet i Romerriket, og de som var under ham, måtte adlyde hans røst. Hans ord var på en makt full av makt. Hvis de var ulydige, ville det få følger. Han overførte på en måte dette til Jesus uten at han sa det med ord: Også når du sier noe, må det skje. Det avslører hans store tillit til Jesus og hans makt.

Da står det at Jesus undret seg, v. 10. Han hadde visst aldri opplevd det, og nå taler han som menneske. I sitt jordiske liv var det nytt. Da sier han noe som viser at høvedsmannen ikke var jøde: Ikke hos noen i Israel har jeg funnet så stor tro. Det var hos dem han burde ha funnet troen. De var Guds utvalgte folk, men sviktet altså på dette punktet.

For hva er tro?

Her ser vi at det er å ta Gud på ordet. Jesus var Guds Sønn. Det er å stole på Ordet, det er sant og vil skje slik det står. Det er ikke alltid slik at det skjer momentant som her. Men det vil skje etter Guds vilje.

Flere steder ser vi at frelsen er knyttet til troen og ikke til moral eller arbeid og gjerninger. Det er troen som frelser. Troen på Jesus. Det ser vi f. eks. i Gal.

127) Luk. 17, 7-10.

En tjener.

Luk. 17, 7-10. 14.s. Treenighet. Vingård.

Om tjeneste. Lydighet. En lov i Guds rike.

En fare : blir stolt over nådegaver og evner og brukbarhet i Guds rike.

Jesus brukte en ill. Viser oss tre ting for å hjelpe oss mot denne faren.

1. En tjener er en slave.

Ordet for tjener (doulos) betyr egentlig en slave som tjener bare sin Mester.

Se Rom. 1, 1 der Paulus kaller seg selv en slave selv om han var frigjort fra synden og loven. Nå er han bundet av en annen herre. På gresk er det også andre ord for tjener, f. eks. diákonos som betyr en som hjelper til, en medhjelper. Det er selve arbeidet som er fokus på her. Det er ikke meningen her. Her er det slaveforholdet som står i forgrunnen. Og slik blir ordet brukt flere ganger i Bibelen og om flere personer. Og da må vi også tenke på slavemarkedet i den gamle verden, slik det var både i Midt-Østen, Europa og i Amerika.

a) Det var herren på gården som eide slaven. Han hadde all makt og rett over slaven fordi han hadde kjøpt og betalt for ham eller henne. Det var slik ikke et frivillig forhold, men et eierforhold. Slik bruker f. eks. Paulus dette ordet. Han kalte seg Jesu Kristi slave, Rom. 1, 1, Tit 1, 1, Fil. 1, 1. Han møtte Jesus utenfor Damaskus og tok imot ham. Paulus opplevde at han var elsket og kjøpt av Jesus og ble nå hans eiendom.

b) Slaven lever av og for sin herre. Hele hans liv er knyttet til mesteren. Det ser vi også i Paulus’ liv. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, sa han. Gal. 2, 20. Det forstår vi både åndelig og reelt. Han sier også: For meg er livet Kristus, Fil. 1, 21.

c) Slaven har ingen vilje selv i arbeid og tjeneste. Han kunne ikke kritisere eller gjøre noe slik han mente det var rett. Han var helt underlagt sin herres vilje og plan. Paulus var så overgitt til sin Frelser at han bestrebet seg på å ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, 2. Kor. 10, 5.

b) En troende er ikke bare en slave under Kristus, men også en tjener for Kristus som det største han kan bli. Paulus kan si at han skammer seg ikke ved evangeliet, Rom. 1, 16 – altså over det budskap han forkynte og som han selv trodde på. Det er en ære å være en kristen. Og det er nåde å få tjene ham.

Flere Guds tjenere er i Bibelen kalt for tjener og slave: Moses, Josva, David, Paulus, Jakob, Peter, Judas og de troende og profetene i GT. Det er altså en vanlig tittel og syn på de kristne. Også vi står i den stilling innfor Gud. Jfr.: 5. Mos. 34, 5; Josv 24, 29; 2. Sam. 3, 18; Jak. 1, 1; 2.Pet. 1, 1; Jud. 1; Amos 3, 7.

2. Guds ord og vilje.

Slik som en vanlig tjener eller slave ikke kan gjøre det han synes er best eller det han liker, må også en kristne tenke slik: Jeg skal følge Guds vilje og råd. Og det finner vi i hans ord og bud og forskrifter. Alt dette finner vi i Guds ord. Bibelen blir slik en viktig bok for en kristen ikke bare om hans tro og frelse, men også om det daglige liv. For også der har Skriften mye å si oss.

Forkynnerne skal hente sitt budskap og sine tekster fra Bibelen. Og innholdet i forkynnelsen skal ikke domineres av fortellinger og egne erfaringer eller vanlig snakk om livet på jorden. Her tror jeg det mangler mye i vår forkynnelse nå. En forkynner skal kalles verdens mennesker til omvendelse og frelse, og han skal gi de troende mat.

En tjener skal pløye og så. Det kan være et hardt arbeid som krever mye av arbeideren. Han må kunne holde ut over lengre tid. Han skal arbeide hele dagen og kan ikke slutte når han vil. Han er bundet av sin herre. Det kan være vekkelsesarbeid, barnearbeid, foreningsarbeid og mye annet som krever mye av ham.

Men han skal noe mer. Han skal gi folket mat og drikke. Åndelig mat er forkynnelsen av evangeliet til oppbyggelse, formaning og trøst. Her sier Jesus noe om å gi folk mat i rett tid. Det betyr vel også rett mat. Vi behøver ikke alltid det samme. Derfor må forkynneren være i bønn og stillhet for Gud om hva han skal gi nettopp nå.

Noen bibelord kan belyse dette mer: Jesus sier i Mat. 4, 4: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Her kan vi se at hele Bibelen er åndelig mat. Vi skal være forsiktige med å bare ta ut gode og trøstefulle vers i Bibelen og leve på dem. Det er viktig for en kristen å ta på alvor formaningsordene hos Jesus og i brevene. De hører med til vårt praktiske helliggjørelsesliv. De er påminninger til oss og advarsler mot synd. Jesus sa også om seg selv at hans mat var å gjøre Guds vilje, Joh. 4, 34. Skulle ikke han være vårt eksempel? Og I Joh. 6 taler han om seg selv, sitt kjød og blod, som vår åndelige mat og manna som vi behøver. Da er det ikke først og fremst nattverden som ikke var innstiftet han mener. Han talte om sin død og forsoning som vår frelsesgrunn. Det er god og åndelig mat.

3. Ydmykhet.

Til slutt minner Jesus oss om å være ydmyke i vår tjeneste for Gud. Uansett hva vi gjør eller hvor mye vi gjør, er det vår oppgave og plikt for Gud. Det er sterke ord han bruker her. La oss være så ydmyke at vi tar imot dem og innretter oss etter dem. Han sier: «Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere. Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre,» v. 10. Når vi tenker slik, blir det ingen ære eller fortjeneste til oss. Han får all ros.

I Guds lys ser vi at vi ikke har gjort nok. Vi vil alltid komme til kort. Det var mye vi ikke gjorde av ulike grunner. Det gjelder om det er synlig arbeid vi har hatt. Eller vår skjulte tjeneste som ingen eller få ser og vet om. Derfor er det ikke rom for ros og stolthet på vår side. En har sagt det slik: Gud krever fullkommenhet og venter av oss ydmykhet.

Da vil en Herrens tjener behøve mye nåde og tilgivelse. Og han vil bruke tid i bønn for seg selv for å be om hjelp til å være slik.

Vi legger merke til noen bibelvers her: Vær derfor fullkommen, Mat. 5, 48; Den som gjør seg liten (ydmyker seg) som dette barnet, han er den største i himlenes rike. Mat. 18, 4. Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere. Jak. 4, 10.

Det er en lov i Guds rike at Gud vil ha et ydmykt folk, for bare da kan vi ære ham og gå hans ærend. Det må vi ta til oss i dag. Amen.

126) Joh. 5, 24-29.

Høre, tro og leve.

Joh. 5, 24-29. 23.s. Treenighet.

I denne teksten har vi noen store og viktige ord av Jesus. Slike ord må vi legge spesielt merke til, for de har et stort budskap til oss. Alle ord er jo viktige, men ikke alle er så nær knyttet til livets vann og frelsesbudskapet. Her sier han noe om vårt forhold til ham og frelsen i tid og evighet.

Legg merke til disse ordene:

1. Høre.

Den som hører mitt ord, sier han. Hans ord står i en særstilling her i verden. For det han sier har betydning for vår personlige frelse og for hele verden. Derfor er det ikke likegyldig hvordan vi hører og reagerer.

Å høre betyr ikke bare å høre lyden av det som sies, men også å ta det til seg og handle etter det. For budskapet i det vi hører er det viktigste. Hvis du hører noe stygt, kjenner du det vondt i ditt indre. Hører du lenge på det vonde, blir du selv vond. Men hører du noe fint og godt, virker også det på din sjel.

Den som hører evangeliet, får et kall til å følge Jesus. Hør, så skal din sjel leve, sier profeten, Jes. 55, 3. I dette ligger også at du hører hvorfor Jesus måtte komme og dø for menneskene. Du hører om synden og dommen og Guds tanker om oss. Og dernest hører du om Frelseren som kom til verden nettopp for syndere. Du hører at han tar imot syndere, tilgir synden og gir oss et helt nytt liv.

Den som hører mitt ord, sa Jesus her. Vi skal ikke høre på mennesker og deres tanker om Gud og Bibelen og kristendommen. Det blir feil. Når det gjelder dette, skal vi bare høre det Ordet sier, og følge det.

2. Tror.

Det neste ordet er dette: troen. Den som tror, sa Jesus videre. Det er noe forunderlig med den bibelske tro. Det er ikke en mening vi har, eller tanker vi grubler over eller det vi selv synes er rett og godt.

Den som tror på ham, står det. Han viser til sin Far og Gud som sendte ham til jorden. Og troen på Gud innebærer også tro på Jesus, for de er ett. Vi tror på hele treenigheten, for alle disse har sin plass i frelsesverket.

Troen er tillit. Det er å forlate seg på noen, overgi seg og stole på en annen enn seg selv. Vi har mange eksempler på det i Bibelen. Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet, står det. Rom. 4,3; 1. Mos 15, 6. Han hadde ingen bevis og ingen god gjerning å vise til. Han stolte på Gud – for seg selv og for Sara. Og da fikk hun barnet.

Slik må vi har tillit til Gud og overlate oss til ham, og han vil frelse.

3. Liv.

Jesus sier rett ut i v. 24: Den som hører og tror – han har evig liv. Det er frelsen. Den begynner her i livet ved troen på ham, og fortsetter inn i evigheten. Det er altså et langvarig prosjekt å bli en kristen. Det slutter aldri så lenge vi tror.

Men det er ikke bare tidsperspektivet som er med her. Det ver også innholdet i evigheten. Det evige liv er et gudsliv i samfunn med hele treenigheten og hele engleskaren og alle de andre troende. I Guds himmel vil det være en veldig skare som lovsynger og priser vår Herre og Gud.

Kristenlivet på jorden er et annet enn det verdslige liv. Å leve med Gud er et rent liv, et hellig liv, et liv der synden blir hatet og ikke får rom. Det er et liv i bønn til vår frelser og samfunn med ham i ånden. Det er også samfunn med alle andre som tror, selv om vi noen ganger kan være uenige om mange ting. Vi er forskjellige, og det gir seg utslag i hverdagslivet. Men troen er felles, og målet og Frelseren har vi sammen.

Alt dette skal forsterkes i evigheten. Himmelen blir en superutgave av livet med Gud. Vi har bare en forsmak på det her.

4. Dom.

I det samme verset kommer så bekreftelsen på at vi som tror er befridd fra Guds dom. Den som hører og tror kommer ikke til dom. Så tydelig og rett fram er det sagt. Det har skjedd en evig forandring allerede her i livet. Den troende er ved troen gått over fra døden til livet, sier han. Det innebærer at den troende allerede er dømt, og en dom skal ikke skje flere ganger.

Grunnen til dette «fritaket» er at en annen person har tatt den dommen som vi skulle hatt. Det var Jesu gjerning på korset. Da bar han all verdens synd, Joh. 1, 29. Jesus ropte: «Det er fullbrakt!» Og da var dommen skjedd. Ingen troende behøver derfor å være redd for fortapelsen. Vi er frikjent ikke bare for dette livet, men for dommen og i hele evigheten.

En annen sak er at de troende skal bli prøvd når det gjelder vårt liv som kristne. Her skal vi alle fram for Kristi domstol. 2. Kor. 5, 10. Men da gjelder det ikke frelse eller fortapelse, da er spørsmålet om vårt liv er brukt på rett måte i Guds rike.

Det er også sant at verden skal dømmes av Gud på den siste dag. Det innbefatter alle hedninger av alle slags religioner, Islam, buddhisme, hinduisme og uevangeliske sekter og samfunn. Vi kjenner ikke tiden når det skal skje, bare at det vil skje. I v. 27 står det slik: Gud har gitt Jesus makt til å holde dom. Det blir en underlig dag. Men de skal ikke undre seg over det.

«For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst,» v. 28. Da vil komme – og vil de som ikke ville høre Guds kall her i livet, måtte høre hans ord. Gud skal kalle dem ut - om de er i en grav eller på sjøen eller er kremert: Gud vil finne dem. Det blir en allmenn oppstandelse i hele verden. Da skal alle få sin endelige dom. Da gjelder det evig liv eller evig dom.

Det var godt om vi kom til Frelseren her i livet og i nådetiden og fikk ta imot han skal kan frelse alle som tror på ham.

125) Luk. 12, 41-48.

Arbeid

Luk. 12, 41-48. 13.s. Treenighet.

Her tales om en husbonde i Jesu formaningstale. Og det handler vesentlig om tre ting: Husbonden overlot alt til tjeneren, husbonden kommer tilbake og han finner da to slags tjenere. Det er mest en tenkt situasjon slik det kan være og ingen lignelse eller eksempelfortelling. Dermed er det tydelig at den er gyldig til alle tider – slik hele Bibelen er. Peters ord i v. 41 viser at han peker bakover til det Jesus alt har sagt og utvider det. Vi må se på det Jesus sier her:

1. Gud overlater arbeidet til oss.

I v. 42 taler Jesus om en tenkt herre som overlater et ansvar til sin forvalter. Han må være trofast og klok. Og han skal settes over husfolket for å gi dem mat. Vi kan tenke oss en arbeidsleder i en bedrift. En mann skal nå forvalte sin herres eiendom og arbeidssted.

Overført til oss kan det være forkynnere og andre arbeidere i Guds rike. Hva gjør vi med Bibelen, evangeliet, misjonen osv? Og i siste instans er vi alle tjenere for Gud, hver på vårt sted og med de gaver vi har fått.

Først må vi spørre: Har vi selv tatt imot frelsen? Gud vil at alle skal bli frelst, og det betyr at hver enkelt av oss må ta imot Jesus som vår egen frelser. Joh. 1,12. Noen kapitler tidligere sa Jesus dette: Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel. Luk. 9, 25. Det mest vesentlige i vårt liv er at vi blir frelst. Alt det andre må underordnes dette ene. Både døperen Johannes og Jesus og disiplene talte til folket om omvendelse og tro. Det er fremdeles veien.

Da skjer dette: Vi blir Guds tjenere. Og det viktigste i tjenesten er nettopp å bringe evangeliet ut til hele verden. Ingen må glemmes.

Spørsmålet til oss er da: Har vi vært gode forvaltere for Gud? Vi eier ingen ting selv, og derfor skal vi gjøre regnskap for alt vi er og har.

Det gjelder vårt liv. Har Gud fått sin vilje med det. Er vi kommet på den rette hylle i livet slik at Gud fikk bruke oss maksimalt?

Og det handler også om vårt «gods», våre penger og evner og gaver. Hva har vi gitt il Gud? Det er den engelske predikanten Spurgeon som sa en gang: «Tjen så mye du kan, spar så mye du kan og gi det du kan.» Jeg kjente en gang en mann som het Gunnar. Han hadde vært 50 år i søndagsskolen. Hver eneste søndag hadde han snakket med barna om Gud, selvsagt uten lønn. Det er imponerende. Og Paulus vitnet om sitt liv slik: «Men for meg selv akter jeg ikke livet mitt et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste jeg fikk av Herren Jesus: å vitne…» Apg. 20, 24. Vi skal ikke skryte av vårt liv, men vi kan tenke etter: Hvordan har livet mitt vært? Hva tenker Gud?

2. Herrens gjenkomst.

I v. 46 sier han: Da skal denne tjenerens herre komme en dag… Ordet om Jesu gjenkomst er en bibelsk sannhet som er omtalt over 300 ganger i NT. Vi kan aldri komme unna det. Ingen kan bortforklare det. En dag vil vi ikke lenger være her. Også de som er i gravene skal rykkes bort.

Det vil skje uventet. Han kommer og tar oss bort. Vi skal rykkes bort, sier Ordet. 1. Tes. 4, 17. Vi kjenner ikke alle detaljene om dette. Det må vi innrømme. Men vi vet at han kommer, og det er i grunnen nok.

Likevel har han gitt oss noen tegn på at det nærmer seg. Vi vet ikke dato og år, men vi kjenner tidsånden at det nærmer seg. Og i verset foran vår tekst, v. 40, sier Jesus: Vær da også dere rede. Og i v. 36 talte han om å vente for å kunne ta imot ham.

3. To slags tjenere.

Når han kommer vil han ikke bare finne hedninger og verdens mennesker som går fortapt. Han vil også finne to slags tjenere i Guds rike. Det er en vanskelig sannhet å ta imot erkjenne. For det gjelder også meg, prestene, predikantene, misjonærene, tillitsvalgt i misjon og kirke. Og på denne dagen skal alt fram i lyset og komme til syne. Noe av det siste den siste profeten i GT sier er dette: «Da skal dere igjen se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud og den som ikke tjener ham.» Mal. 3, 18.

Det kan ikke være tvil om at det her gjelder tjenere i det jordiske gudsrike. En hedning eller en verdslig tjener ikke Gud og gir seg som regel ikke ut for å gjøre det heller. Det er tale om mennesker som kaller seg troende og kristne. Og på en særlig måte gjelder det slike som er i en offentlig tjeneste for Gud. Av dem er det grovt sagt to slag.

a) En god tjener.

Han blir kalt salig i v. 43b. Han er salig her i livet i tjenesten og på fritid, og han blir fullkommen salig i himmelen.

Her i livet skal Guds folk være i arbeid og virksomhet for vårt Herre. Gud vil ha tjenere. Ordet som brukes her er doulos som betyr slave. Det er en arbeider som er lydig mot sin herre og bunden til ham.

Han gir mat til folket i rett tid. Det er trolig uttrykk for å gjøre Guds vilje og å sørge for de som behøver (åndelig) hjelp. Den gode Herrens tjener vil være både sjelevinner og sjelesørger.

b) En dårlig tjener.

Den andre type tjener er ikke slik. Han mener det er lenge til gjenkomsten og vi har god tid til å forberede oss. I mellomtiden vil han både nyte livets goder og angripe andre mennesker og tjenere. Han er en sadist, som W. Hendriksen sier. Han slår og plager andre for moro skyld. Han visste hva som var rett, men gjorde det ikke.

På denne bakgrunn sier Jesus: Den tjener som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand, skal få mange slag. Ja, han blir hardere straffet enn de som ikke kjente Guds vilje. Det er nok fortapelsen Jesus tenker på. Og det gjør saken veldig alvorlig:

Det går an å være en kristen og en Herrens tjener i det ytre, men være frafallen i sitt indre. For vårt ytre liv viser hvordan sjelslivet er. Derfor er formaningen og kallet til oss denne gang også dette: La det ikke bli slik at vi bedrar oss selv ved iver og arbeid, men forsømmer vårt eget hjertelig med Gud.

124) Mat. 18, 21-35.

Tilgivelse

Mat. 18, 21-35.

10.s. Treenighet.

Jødiske lære mente at det var nok å tilgi tre ganger. Peter mente derfor at han strakk seg ganske langt når han foreslo sju ganger. Men Jesus var ikke enig. Ikke sju ganger, men sju ganger 70, dvs. 490 ganger skulle man tilgi en ugjerning. Foranledningen er nok spørsmålet når en bror har syndet mot deg, v. 15ff. Og han mente vel det som symbol for: Alltid. Du skal ikke telle men tilgi.

Da fortalte han en lignelse for å illustrere det i vårt eget forhold til Gud og andre mennesker. Den er nyttig for oss i dag også.

1. Skyldig.

En konge ville gjøre regnskap med sine tjenere. Og han begynte oppgjøret med en som skyldte 10.000 talenter. Det var en uhorvelig sum. Skal vi regne ut den kan det bli slik: En talent er 6000 daglønner for en arbeidsmann. I alt blir det 60 millioner daglønner eller 200000 års arbeid. Ingen arbeider kunne tjene opp denne summen.

Det er Jesu bilde på vår syndegjeld. Hver av oss har en slik gjeld til Gud på grunn av vår synd. Da blir det alvor det sangeren sier: «Mange, mange tusen pund.» Det er helt umulig for oss å gjøre noe som helst for ordne opp i vår synd. Vi må stå «for Gud som allting vet, og slå vårt øye skamfullt ned.»

- likevel: denne syndegjeld tynger så lite hos så mange. Den bekymrer ikke folk flest. De ser ikke og vil kanskje ikke se det Paulus skriver i Rom. 3, 23: Alle har syndet og fattes Guds ære. Vi mangler noe vesentlig i livet. Alle mennesker fra fallets dag har en slik gjeld. Og hver dag hoper folk opp vrede, Rom. 2, 5. Vår skyld hos Gud er både uforståelig og ubetalelig.

2. Regnskap.

Mannen i Jesu lignelse opplevde noe til slutt som han trolig ikke hadde tatt alvorlig før. Det kom et oppgjør med kongen, v. 23. Slik skal alle oppleve en regnskapens dag en gang. Gud vet om oss og alt i våre liv. Vi kan ikke skjule en cent av skyld. Gud vil kreve verden til regnskap. Både små og store skal stå for Gud. Johannes så de døde, Åp. 20,12. Der var de store i verden, som Hitler og Mao og Stalin. Og der var de små som få kjente, og de mange snille og bra mennesker som mente at de var gode nok i seg selv. Da vil det skje i fullt alvor det Paulus sier i Rom. 1, 18: Guds vrede skal åpenbares fra himmelen over all urettferdighet.

Hvordan vil det gå da? Og hvordan blir vårt regnskap med Gud? Det er slike spørsmål mange skulle stille seg selv før det er for sent. For folket i Jesu lignelse kunne ikke lure seg unna og forsvinne i mengden. Alle må fram i lyset.

3. Nåde.

Da ser vi noe merkelig. Mannen begynner ikke med å be om nåde. Han ber om utsettelse. Han har ennå så god tro på seg selv at han vil nedbetale gjelden, bare han får tid. «Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale alt,» v. 26. Det viser at han ikke har forstått alvoret med sin skyld.

Men ennå mer merkelig er det at hans herre ettergav ham alt og han ble fri. Han viste nåde mot synderen som tross alt ikke unnskyldte seg eller forsvarte seg. Han hadde erkjent. Det er en hovedsak her. Et menneske må erkjenne sin synd, da først viser Gud nåde. For han hadde egentlig ingen ting å betale med. Han kunne bare be, og sin uvitenhet eller hjelpeløshet ba han om noe umulig.

Slik er det med oss alle. Vi ble ikke frelst fordi vi ba rett eller kunne avbetale noe. Vi ble frelst av ren nåde. Ef. 2, 8. Det var ikke av oss selv, det hele var en gave fra Gud. Det ble vår redning, og det er redningen for alle mennesker. Tenk om de hadde sett det!

Så kan vi spørre hvorfor denne nåde er mulig nå? Hvordan kan Gud ettergi så mye gjeld og sette en strek over alt? Tar han ikke vårt liv og vår synd på alvor?

Jo. Han gjør det. Derfor sendte han Sønnen til jord for å frelse verden. Da Jesus hang på korset, lå den enorme gjeld på ham. Han bar vår synder på sitt legeme, sier Peter. 1. Pet. 2, 24. Han betalte med Kristi dyre blod. Jesus ga sitt liv som en løsepenge for oss. Mat. 20, 28.

Men det er sant det som står i v. 27: «Herren hadde da inderlig medynk med denne tjeneren.» Det er Guds omsorg for hele verden og alle syndere på jord. Slik er Gud. Han elsker verden og vil at alle skal bli frelst. Korahs barn sang om det i en inderlig bønn: «Forløs oss for din miskunnhets skyld.» Salme 44, 27. Det kan han gjøre fordi en annen har betalt.

4. Virkning.

Nå er spørsmålet: Hvordan virket denne tilgivelse og nåde på mannen? Han ble straks satt på prøve, og det skal lære oss at frelsen ikke automatisk virker godhet i det ytre. Han møtte nemlig en medtjener som skyldte ham et ubetydelig beløp som tilsvarte omtrent 3 måneders arbeidslønn..

Her ser vi at hans egen syndsforlatelse ikke gjorde han myk og ettergivende overfor andre. Det viser hardhet og ubarmhjertighet hos ham også i småting. Når en som har fått så mye tilgitt, kan være så hard i forhold til småting, da skjønner vi kanskje bedre all tale i NT om formaning og oppfordring til et rett liv, f. eks. i Kol. 3. Og Fadervår taler om å tilgi andre sammen med at Gud vil tilgi oss, Mat. 6, 14f. Og Ef. 4, 32 handler direkte om å tilgi: «Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus.» Og Jesus legger til i teksten, v. 35: tilgi av hjertet. Det må ikke bare være ord eller tomt snakk som blir hykleri.

Derfor kan vi be: Lær oss, Gud, om din tilgivelse, og om vår.

Amen.