149) Luk. 13,22-30.

Luk. 13,22-30. 2. Faste.

Den trange døren handler det om i dag. Jesus talte om den også i Bergprekenen i Mat. 7, 13-14. Når han kaller døren inn i Guds rike for trang, må han mene noe alvorlig. Jesus reiste omkring i bygdene og var nå på vei til Jerusalem. De møtte sikkert mange mennesker, og han må ha talt til dem som han alltid gjorde. Dette var ingen feriereise for mesteren.

1. Et spørsmål

Det kan ha vært utgangspunktet for spørsmålet som nå kom. Hvem som stilte spørsmålet, får vi ikke vite her. Det står bare. En sa da. Og han var ganske tydelig på hva han ville vite: Er det få som blir frelst?

Han hadde altså forstått at noe vesentlig ved Jesu tale og hans komme var at folk måtte bli frelst. Jesu oppgave var ikke å hjelpe folk sosialt eller politisk eller å rette på andre menneskelige forhold. Han hadde skjønt at frelsen var det viktigste – i alle tilfelle ser det slik ut fra spørsmålet hans. Det er i grunnen motsatt av det folk flest i dag tenker på og ønsker. Taler man om frelse, er det gjerne om det jordiske og menneskelige. Mange tenker både på himmel og helvete som noe som skjer her på jorden.

«Det var himmelsk,» sier noen om en konsert eller noe annet vakkert. Og «det er helvete på jord,» sier andre om problemer og vondskap i verden. Det kan gjelde krig eller ulykker av ulik slag. Da er det straks et «helvete». Og dermed avslører de at de ikke har forstått verken hva himmel eller helvete egentlig er. Og da kan de heller ikke skjønne hva frelse er. At Jesus mener noe mer enn det jordiske, ser vi av svaret han ga.

Men kanskje mannen hadde andre grunner for å spørre, slik det ofte er når noe spør oss om åndelige ting. Det er ikke alltid seriøst ment. Kanskje mannen rett og slett ville prøve Jesus. Hva ville han si til et så hypotetisk spørsmål? For hvem kan egentlig si det på forhånd. Kanskje mannen hadde en tanke om at hvis Jesus var Gud, kunne han besvare det spørsmål? Og da ville han avsløre seg selv og sin identitet. Mange håpet nok på at det ville skje en gang.

Eller var mannen ganske enkelt nysgjerrig? Det ble talt mye om mannen fra Nasaret. Har han tenkt på disiplene og kvinnene som fulgte ham, var det bare disse som ble frelst? Eller kanskje alle ville bli det til slutt? Dette skjedde jo i Israel der jødene var i flertall. Eller kanskje mannen beundret Jesus? Han hadde jo talt om Guds rike og Guds vilje mange ganger, om loven og Guds krav. Det går an å beundre et menneske for en god tale uten å ta imot innholdet i det han sier.

Mange mennesker er mer opptatt av hvor mange som er kristne, men de spør ikke etter hva som gjør et menneske til kristen. Derfor har folk flest ofte liten innsikt i hva kristendom egentlig er. De tenker mest på det ytre og på de mange feiltrinn kristne har gjort til alle tider. Da er det lett å tenke: Jeg er like god som dem. Dermed slår de seg til ro både for tid og evighet. Det er en farlig situasjon.

A. Barnes sier i sin kommentar til Lukas at jødene mente at få ville komme til himmelen. De viser da til at det bare var to voksne av de som forlot Egypt, som kom inn i Kana’an. På denne bakgrunn kan mannen ha spurt om Jesu mening.

2. En trang dør.

Jesus gav ham ikke noe antall på de kristne. Han visste det nok selv, men mennesker kan lett misbruke slike opplysninger. Han ville mannen og oss andre skulle være opptatt av noe viktigere: Døren inn til Guds rike. Alle som vil til himmelen må gå inn der. Og det finnes bare en vei, og det er ham selv.

Men denne frelsens dør er trang. Det betyr at det ikke er lettvint selv om det er lett å gå gjennom den. Og det antyder at ikke alle er i stand til det. For dette er omvendelsens dør og gjenfødelsens dør. Der får vi ingen ting av vårt eget med oss. Det er ikke bare synden som må legges av ved Kristi kors. Det samme gjelder alle våre egne «gode» gjerninger, alt det vi selv trodde var viktig og bra. Døren er så trang at vi må gå nakne inn åndelig talt. Vi står ribbet for alt.

Da blir den trange dør en nådens dør. Det blir vårt eneste håp. Da ser vi noe vi ikke visste før: Skal vi til himmelen, må det blir på Guds nåde. Ellers blir vi utestengt i all evighet. Men det er altså ikke enkelt for vår egen natur å gå inn gjennom den. Derfor sier Jesus her: Strid for å komme inn. De fleste er ikke villige til det. Mange skal prøve, sier han, og ikke nå innenfor.

Vi kan ikke frelse oss selv hvor mye vi enn strever. Den striden Jesus tenker på nå, er en annen. Det handler ikke om å bli from eller holde Guds bud så godt man kan. Det er mer en kamp mot den tanken at man selv kan bli frelst ved å ta seg sammen, bestemme seg eller velge å bli et bedre menneske. En har sagt det slik: det er å ønske inderlig å kjenne Jesus, å følge ham gjennom livet hva det så vil koste. Da blir døren å stille seg ved Jesu kors og tro at hans gjerning og død er det eneste som kan frelse meg.

Derfor er det også en kamp og strid mot sine egne gode gjerninger. De kan ikke hjelpe oss innenfor. Og så må vi tenke at tiden er kort. Nådens dag kan ta slutt før vi selv tenker eller ønsker det. Derfor blir også striden at vi må komme nå, i dag, mens Herren kaller.

Jesus sa at han var døren. Joh. 10, 7. Så enkelt er det, og så vanskelig å erkjenne. Du kan ha alt mulig annet, og ha kunnskap om nesten alt og leve et fint og moralsk liv i hjelpsomhet med andre. Men eier du ikke Jesus, er du likevel fortapt. Døren er trang for mange fordi de ikke vil erkjenne det. Men å innse det, er en del av selve omvendelsen.

3. En stengt dør.

Husbonden vil reise seg en dag, og det betyr at alle anledninger til å bli frelst er slutt. V. 25. Vi vet ikke hva tid det skjer, men trolig er dagen ikke langt unna da nådens tid på jord er slutt. For siste gang er innbydelsen til å bli frelst sagt. Den siste bønnhørelse er skjedd. Og det siste frimodige og glade vitnesbyrd om frelsen er avlagt. Da er noen innenfor og noen andre utenfor himmeldøren.

Da blir det også en mektig vekkelse over jorden. For da vil mange våkne og tenke: Det var sant likevel det de troende sa. Og så stiger bønneropene opp til Gud: Herre, lukk opp for oss. Det vil skje i Norge og Skandinavia, Europa og Amerika. I alle disse vestlige land er der millioner av mennesker som har forsømt seg. Og nå kommer de og ber om adgang til himmelen.

Men da er det for sent. Nå svarer Jesus dem: Jeg vet ikke hvor dere er fra. For de som kommer inn, kommer fra Guds menighet her på jord. De som er utenfor, har ikke vært der. Jo, de har gjerne vært på stormøter og gudstjenester – men de var ikke hjemme der. For de eide ikke Jesus i sitt hjerte.

Men de gir seg ikke. Nå kommer de med sine gjerninger og sitt liv. De hevder nettopp at de har vært i forsamlingen. De åt og drakk – er det nattverden de har vært med på? Uten at hjertet var med. Og de har hørt Guds ord – han lærte på gatene deres.

Men Jesus svar er det samme: Dere er ukjente for meg. Gå bort! Det vil nok bli en fryktelig beskjed å få. De ville så gjerne nå ved dødens terskel. Nå var det for sent. Du er vel ikke en av dem?

4. Evigheten.

Dernest peker Jesus på evigheten. Alle de som gjorde urett i Guds øyne – og det er først og fremst at de har vraket hans Sønn som frelser – de har ikke adgang til det evige Guds rike nå. De blir støtt bort fra Frelseren. Og det eneste stedet utenom Guds himmel i evigheten, er fortapelsen, helvete.

Her gir Jesus oss et glimt av dette stedet. Der skal de gråte og skjære tenner. Det er angeren forferdelige kval når de ser at alt er forgjeves. Det er for sent å søke Gud og bli frelst. Og der i fortapelsen skal de få se inn i himmelen – kanskje det blir for et øyeblikk. De skal se de troende som ble frelst. Så regner han opp noen som folket kjente godt_ Det er Abraham og Isak og Jakob – og alle profetene i Guds rike, sier han. V. 28.

Tenk for et syn! De ser den frelste skaren som nå er trygt hjemme hos Gud mens de selv blir kastet ut i det ytterste mørke. Vi kan ikke forstå hvordan det er på noen av disse stedene. Men vi ser det er forskjell.

Til himmelen skal det komme troende fra alle verdens kanter, sier han. De kommer fra nord og sør og øst og vest. Det er uttrykk for alle land i alle verdensdeler. Og de skal sitte til bords i Guds rike. Det blir en veldig forsamling. Det er skaren som er hvit som sne og som ingen kan telle. Åp. 7. Men der blir alt snudd opp ned. Noen av de store her i verden som alle kjente, får en plass nederst billedlig talt. Og noen ukjente troende som ingen aktet noe på, blir vist framover og gjort stas på for Guds åsyn. For Gud regner helt annerledes enn vi gjør.

Er ditt navn skrevet der – i Livsens bok? Ennå er døren åpen og innbydelsen går ut til syndere. Nå ber jeg deg også om å være forstandig og komme til Ham. Du har Guds ord på at han tar imot deg. For han kalte deg først, og han har gjort alt ferdig. Du er velkommen i Jesu navn. Amen.

148) Mat. 5, 18 m.fl.

Bibelens selvvitnesbyrd.

Ndh.

For å bli trygg på noe, må du kjenne det godt. Ektefolk og naboer er eksempler på det. Skal du kjenne noen godt, må du være mye sammen med dem. Da lærer man både svakheter og styrke hos dem. Likevel kan du bli overrasket etter langs tids kjennskap. Mor sa en gang til meg: Jeg finner ofte noe nytt hos far, noe jeg ikke har sett før.

Slik er det med Bibelen. Vi må lese mye, men også grunne og granske på det for å se meningen med ordet og sammenhengen det står i. Ellers kan man lett mistolke og se bort fra noe vesentlig.

Spørsmålet her er: Hva sier Bibelen om seg selv? Hvilket selvvitnesbyrd har den? Og det er viktig. Hvis jeg skulle visste noe om fars ungdom, måtte han fortelle det selv. Han gikk på lærerskolen i Kristiansand. Og en vinter mellom to skoler, sa han, var han tømmerhogger i Oppsalslia i Vikedal.

Nå har Bibelen noen klare ord om seg selv. Ettersom det også er Guds ord, fester vi lit til det. La oss hente fram noen slike bibelvers.

1. Jesu ord:

Vi skal ta med et par vers (uttalelser) av Jesus. Han sier i Bergpreika, Mat. 5, 18: «Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.» Ingen ting i Skriften skal forgå eller bli borte, ikke en prikk eller jota blir borte, dvs. den minste bokstav eller en del av en bokstav.

I Mat. 24,35 sier han i gjenkomsttalen sin: Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå før alt dette skjer. Skriften gjelder altså helt fram til endens tid og Jesu gjenkomst. Ingen kan sette det ut av kraft, fordi Jesus var Guds Sønn. Og når hele Skriften er oppfylt, er det ikke lenger bruk for den i evigheten.

I Luk. 16, 17 har vi et parallelvers sagt i en annen sammenheng: Før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel av loven faller bort. Og i kap. 21, 33: Himmel og jord skal forgi, men mine ord skal slett ikke forgå. Her ser vi altså at Jesus på en måte setter likhetstegn mellom loven i GT og sine ord i NT. Loven står ofte for GT i bibelsk språk. Jesu forsikring gjelder altså hele Bibelen.

2. Peter.

Han var Jesu disippel og med i den indre krets som Jesus tok med seg på det hellige berg (Mat. 17) og senere i Getsemane (Mat. 26, 37). Peter skrev to brev til de troende, og vi skal hente et par vers fra begge brev.

1)

Først leser vi fra 1. Pet. 1, 10-12: «Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, idet de gransket hvilen eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter. Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere, med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, han som ble sendt fra himmelen – dette som englene trakter etter å skue inn i.»

Her ser vi en sammenheng mellom GT og NT som er nyttig og viktig. Prof. Olaf Moe skriver i en kommentar til brevet: «Peter skiller ikke mellom profetisk og apostolisk forkynnelse.»

Dette er et viktig avsnitt: Vi ser at profetene ikke forstod alt det de skrev og talte. Derfor gransket de og ransaket de profetiene de fikk. Vi kan f. eks. tenke på Jesaja da han fikk kap. 53. Han må han tenkt mye på det: Hva tid vil dette skje? Og hva slags tid blir det? Han levde jo i den gamle pakt med offer og Mose lov som rettesnor.

De ante noe, men var ikke sikre. Men en ting fikk de vite. De fikk en åpenbarelse fra Gud om at det de talte, ikke var for deres slekt og tid. Noe nytt skulle komme senere: den nye pakt. De stolte på det uten å se det. De skrev for den kristne periode i historien. Også det viser sammenhengen mellom paktene. Oppfyllelsen av profetiene er også et godt tegn på at Bibelen er pålitelig. Det Gud har sagt, vil skje.

I v. 23 går han videre og sier midt i talen om helliggjørelse: For dere er gjenfødt … ved Guds ord, som lever og blir. Guds har altså kraft i seg – det er også en jødisk tanke.  Som Guds ord kunne skape verden (Gud sa), kan han også skape nytt trosliv i en synder. Det er en veldig forandring. Som Kol. 1, 13 sier: Vi er frelst ut av mørkets makt. Det er verden og djevelen og synden. Ingen av oss kan bryte ut av den på egen hånd.

Og Johannes sier i 1. Joh. 3, 14: Vi er gått over fra døden til livet. Det er overgangen fra verdslighet og hedenskap til liv i Gud.

Vers 25 hos Peter sier så at det skjer ved evangeliet. Det er igjen et ord som knytter forbindelsen mellom GT og NT. Dette ordet blir evig og har samme kraft i dag som før. Dette kraftige ord er først og fremst ordet om korset, som Paulus taler om: Rom. 1, 16 og 1. Kor. 1, 17. Ingen ting kan skape et gudslivs somforkynnelsen av korsets budskap. Det er Golgata og Jesu død. Han gjorde det for syndere. Det skjer ved syndenes forlatelse. Ef. 1, 7.

- Alt dette peker mot at Guds ord er noe som varer, er evig og har samme kraft i dag som før. Det viser alle nyfrelste og hedningkristne i mange land.

2)

MEN vi må gå videre til Peters andre brev: 2. Pet. 1, 20-21: Uttrykket «til egen tydning» er her viktig. I Amplified (utvidet oversettelse) står her: ikke personlig, eller privat eller spesiell tolking. Og i Ungd. Overs. 1959 heter det: ikke på egen hånd. Det er altså ikke slik at hver enkelt av oss kan tolke det slik vi vil. Tolking er en vanskelig sak, og vi bør være forsiktige.

Prof. Carl fr. Wisløff har et viselig ord om vanskelige bibelsteder: ‘Om jeg ikke forstår alt, kan noen ha en rett tolking. Men noe må vi vente med til evigheten.’ En viktig grunn til det er at Guds tanker er større enn vår, Jes. 55, 9: Mine tanker er høyere enn deres tanker.

Dette henger også sammen med at bibelske forfattere var ikke diktere som tenkte ut det de ville skrive. I v. 21 sier Peter: Profetene (Guds menn) talte drevet av Den Hellige Ånd. Og i oversettelsen 2011 står det her: De talte ord fra Gud. – Det stammer altså ikke fra mennesker. Det skal vi alltid tenke ved bibellesning.

3. Paulus.

Et vanlig uttrykk i debatter nå er: Det er bare Paulus som sier det. Underforstått tenker man då: Det er ikke forpliktende. Men tør vi avskrive Paulus på den måten? Da Paulus (Saul) ble frelst ved Damaskus sa Herren til Ananias som bodde i byen: Han er et utvalgt redskap.

Den moderne tanken er faktisk det motsatte av Marions tanker omkring 140 e. Kr. Han avviste hele GT og evangeliene og sa at bare Paulus var brukbar. Og denne Paulus skrev i Rom. 15, 4: Alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss. La oss se på et par vers som han har skrevet om saken:

2. Tim. 3, 16. Det er trolig hans siste brev. Dermed har vi et testamente av han. I v. 15 viser han til GT og sier: Det kan gjøre oss vis til frelse! I v. 16 kommer det så: Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig. Dette uttrykket har vært oversatt forskjellig og vi nevner noe: I 1978 oversatte de slik: Alle hellige skrifter, inngitt av Gud, er også nyttige. Det var et vanskelig uttrykk for mange og kunne lett mistolkes. Hva med Koranen, som mange i dag sier er hellig skrift? I 2011 står det: Hver bok i Skriften er innblåst av Gud. Da er det avgrenset til Skriften, et vanlig uttrykk for Bibelen. N. Yri oversetter trygt (Bibelen Guds ord) slik: Hele Skriften er innåndet av Gud. Men ungdomsovers. 1959 var også problematisk: Ethvert skrift som Gud har inngitt ved sin Ånd er gagnlig. Hvilke skrifter mente de her? Var det ikke alle bøker i Bibelen? (Det har vært mye diskusjon om dette verset.)

Personlig fikk jeg tidlig denne tanken om Bibelen: Alt er rett, for Gud har oversikt. Og det er sammenheng mellom GT og NT i Bibelen. Det er samme Gud som står bak og samme frelse de skriver om.

Hele Skriften! Hver del og hvert enkelt avsnitt er etter Guds plan. I Salme 119, 160 står det: Summen av ditt ord er sannhet. Og da er også hver del sannhet (som i et regnestykke). Og i v. 89 står det: Til evig tid.

Paulus sa det var inspirert. Det betyr egentlig Gud-innblåst, eller innblåst av Gud (Theopnevstos). Gud har gitt ordet til oss og har åndet på det. I den syriske Peshitta-bibelen (ved Lamsa) står det slik: All skrift som er skrevet ved inspirasjon av Den hellige Ånd, er nyttig.

Da er Gud i selve Ordet. Vi er på hellig jord når vi leser og hører Guds ord. I Åp. 19,13 står det: Hans navn er Guds ord.

4. Ukjent forfatter.

Hebr. 4, 12 har også et sterkt ord: Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det gjelder alt Guds ord, og det er skrevet til nytestamentlige kristne som oss. Det har liv og skaper liv.

5. Et vitnesbyrd.

Paulus taler til Feliks i Apg. 24, 14: Jeg tror alt det som er skrevet. Slik er det også for oss. Vi tror Skriften fordi den er Guds ord.

KONKLUSJON:

Er Bibelen Guds ord, må vi bøye oss og adlyde det.

Er det evige ord, gjelder det for oss.

Bibelen må bli ett med oss, en del av tanken vår. Tidl. Red. av Dagen, Arthur Berg, sa og skrev flere ganger: i må lære å tenke bibelske tanker, og vi må kristne tanken..

På lærerskolen lærte vi et ord: internalisere. Det uttrykker Bergs tese. Bibelen må bli slik at den er vår bibel, vår bok. Budskapet der må smelte sammen med oss, som Hebr. 4, 2 sier. Paulus levde i dette: Om forkynnelsen sa han: Det er en nødvendighet som ligger på meg, for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet. 1. Kor. 9, 16.

La det være vårt ønske for oss selv og den gjerning vi er satt til: Bibelen er grunnvollen, la oss tenke som den.

-Vi har en god og sikker grunnvoll: Guds bok.

-La oss bygge på den.

147) Rom. 3, 19-21. Syndserkjennelse og frigjørelse.

Syndserkjennelse 

og frigjørelse.

Rom. 3, 19-21.

Av NDH.

Vi skal stanse for tre hovedbegrep i kristen tro ut fra bl. a. denne teksten. Det er: Hvordan vi er, hva vi må se og hva skjer i frelsen. Det er nødvendig for oss å se inn i noe av innholdet i det. Det hører med til omvendelse og gjenfødelse og dermed frelsen.

I. Hvordan ser vi på oss selv?

Det er et stort og viktig spørsmål. Vi tenker da først og fremst i forhold til Gud. Er vi gode nok og holder vi mål for Guds åsyn slik vi er av natur og når vi gjør vårt beste her i livet? I religiøst språk vil spørsmålet bli: Holder vi Guds lov, og er en ytre oppfyllelse god nok? Har vi egentlig oppfylt budet som sier at vi ikke skal slå noen i hjel?

Hvis vi svarer ja på et slikt spørsmål, blir vi ikke skyldige for Gud. Vi har en åpen munn og sier alt vi kan for å forsvare oss selv og unnskylde situasjonen. Vi bortforklarer det ubehagelige og vil fremstå i et bedre lys.

Grove og stygge synder forklarer man gjerne med arv og miljø og en svak karakter. Og det kan vi ikke hjelpe for. Vi er født slik, heter det gjerne. Samfunnet får ofte skylden og utviklinga i tiden der man lett kan svare: Jeg kunne ikke annet, og alle andre gjør det jeg har gjort. Da blir ansvaret tatt fra oss. Slikt er det mye av i dag. 

Ved fine og mer ‘uskyldige’ synder finner man på mer finurlige og raffinerte forklaringer. Da omtolker man Guds ord og sier at den gjaldt nok i gamle dager, men ikke nå. Eller: Det er bare Paulus som sier det. Mange ubehagelige bibelord blir dermed ufarlige for oss, fordi de var tidsbestemt. Slikt skapes fariseere, og man går fri anklagen om synd.

II. Hva må vi se?

Kort sagt må vi se vår synd. Det er den som er problemet. Slik må vi fjerne oss fra samfunnet og andre folks tanker og livsstil. Vi må se at vi står alene framfor Gud med vårt liv. Tankene må løses fra alt annet og bare se oss selv for Guds åsyn og vite at han ser alt. Det er når vi står der og ser oss selv i Guds ords lys, at vi ser rett. For det er Gud vi alle har med å gjøre. 

- Den som bortforklarer synden og forsvarer seg, har ikke sett synden slik den er. Spørsmålet for dem er hvordan de skal få se synden? Er der en måte? I v. 20 sier Paulus: Ved loven kommer syndens erkjennelse. Det er lovens andre bruk etter luthersk forståelse. Den er å arrestere folk. 

I kap. 7, 7 sier han videre: Er loven synd? Langt derifra. Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. Og i v. 8: Uten lov er synden død. Da ser vi inn i Guds vilje med vårt daglige liv. Tar du det på alvor, vil du oppdage at du kommer til kort. Gud vil peke på mye i ditt liv som ikke er rett. Guds Ånd minner oss om at det ikke er selve gjerningen, men vårt indre som er galt. Gjerningen er bare et uttrykk for det som bor i vårt hjerte- som vi straks skal se på. 

I 1. Kor. 15, 56 skriver den samme apostel: Syndens kraft er loven. Og legg merke til at han begge steder taler til hedningemenigheter og ikke bare til jøder. Det er noe som gjelder oss, ellers hadde han ikke brukt tid og plass til å tale om det. 

- Så kommer vi til en annen alvorlig sak: Folk ser ikke sin synd, fordi vi ikke forkynner loven rett. Det blir ingen syndserkjennelse av loviskhet eller sammenblanding av lov og evangelium. Mange blir fornøyd med seg selv ved en slapp og forenklet lovforkynnelse. Taleren går straks til nåden og trøster folk med Jesu død. 

Saken er at Ånden må få vekke synderen og de navnkristne til å se alvoret i synden og i sitt eget liv. Det finnes flere vekkerklokker. Guds vilje og tanke er en evig lov som gjelder hele skaperverket og dermed alle mennesker. Ånden arbeider med oss for å lede oss til en dyp og rett erkjennelse av oss selv og vår synd.

Rosenius sier et sted: «Den som ikke lærer å kjenne sin synd, kan heller ikke søke frelse, men skal til slutt dø.» Ut fra en slik tanke blir syndserkjennelsen veldig alvorlig og nødvendig. Å bli frelst er ikke bare å bli lykkelig, rope halleluja og se glad ut. Det er noe mye mer, og det skjer ikke alltid på en gang.

Nå skal vi stanse for noen hovedtrekk i syndserkjennelsen. Det er trappetrinn nedover i oss selv, ned i kjelleren så å si. Er du villig å følge med på denne vandringen?

1) Først ser du gjerne den ytre handling. Du skal ikke slå i hjel. Nei, det har du kanskje ikke gjort. Har du da holdt loven og går du fri fra det budet? Jeg kan jo ikke bli anklaget for noe jeg ikke har gjort, sier du. Og det var faktisk sant hvis det var hele syndserkjennelsen. 

2) En åndelig betydning av gjerningen. I Mat. 5 sier Jesus noe om at vrede er drap og et vondt ord likeså. Det er ikke sikkert at vreden og ordet blir synlig og hørbar. Men du har det i tanken og hjertet. Om det sjette bud sier Jesus at et begjærlig blikk er synd. 

Og vi kan gå videre: Avgudsdyrkelse (1. bud) er mer enn å tilbe stein og tre og figurer laget av mennesker. Avgud er noe vi setter først og som vi arbeider for og er opptatt av. I vår tid står levestandard og materialisme, arbeid og hjem og hobby ofte som uttrykk for det. 

Alt det som tar Guds plass i hjerte og liv er avguder og dermed synd. Lovens ord griper inn i sjelslivet, i tanke og motiv før det blir gjerning. Ja, selv om det ikke blir gjerning, er det synd. Det fine hat og uvilje mot andre er synd. Urene tanker og begjær etter stadig mer av denne verden er synd. Du går fortapt på det.

I Gal. 5 tales om kjødet. Det er den gamle, medfødte natur som i sin innerste grunn er Gudfiendtlig  og motstander av all sann kristendom. For kjødet strider mot Ånden, står det, v. 17. Vår egen natur og Guds rike kan aldri forenes. Og i v. 19ff tales om kjødets gjerninger. Det er når det indre kjød kommer til uttrykk i det ytre og blir til handling. Ofte er slike gjerninger synlige. Men ikke alltid. Noe kan skjules i vårt indre liv, men de er like syndige når vi tillater dem og dveler ved dem. 

Han regner opp mye: «Utukt, urenhet og skamløshet. Her er avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt!» Det er altså mye mer enn han har notert her.

3) Vi kan gå dypere ned: Gud vil vekke vår samvittighet. Da må vi ta ansvar for livet vårt. For det er vår skyld. Har du levd etter Guds vilje, også etter at du ble en kristen? Vi skal ikke sammenlikne oss med folk flest. Vi skal stille oss foran de speil Gud har gitt oss. Ett av dem er Guds lov og vilje. Et annet er Jesus selv. Han levde et menneskeliv også til etterfølgelse. Thomas a Kempis skrev om det. Og Johan Arndt skrev om «Den sanne kristendom». Slike bøker er verd å lese for en kristen. Før i tiden leste de kristne mye i dem. Og det vi leser – bibel og gode bøker – påvirker og former vårt liv. 

En test på om samvittigheten er våken er om det er vondt å synde? Skammer du deg over ditt syndeliv og føler du avsky for den del av fortiden? Guds Ånd vil gjøre det vondt å synde. Det er en måte å føle avsky for den. Så lenge den er behagelig, vil du beholde den – om så bare i tanken. 

4) Vi må gå et steg lenger: Vår natur er vond. Den er fordervet av synd, den har makt over meg og ødelegger meg trinn for trinn. Vår natur er ikke bare skadet, den er vond og ødelagt.

Hvordan kan jeg se det?

Prøv og oppfyll alle Guds bud, gjør alt det Gud krever – og gjør det av hjertet og med glede og lyst. Og her tenker en ikke bare på de ti bud, men også på det Paulus forklarte om loven: Kjærligheten er lovens oppfyllelse. Rom. 13. 10.

Gjør du det? Skjer det med glede eller av plikt og tvang? Får Ånden arbeide skjer dette: Du blir til skamme. Du ser at syndens makt er stor. Det er ikke bare selve gjerningen, men hjertet som er galt. Synden er i vår natur, i kjødet. Synden er medfødt og en del av oss slik kjøtt og bein er det. Den er like uløselig ett med oss. Du blir aldri fri den her i livet. Vi er solgt under synden, Rom. 7,14. Det er ikke selve kjøtt og bein og kropp som er synd, men synden bor i oss og er med oss slik vårt legeme er det. – Dermed er vi på det nederste trinn:

5) Begjæret og lysten til synd. Rom. 7, 7: Begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære. 2. Mos. 20, 17. Det er det 9. og 10. bud. Selve begjæret er synd fordi det uvegerlig fører til synd om du følger det. Og i Rom. 8, 7 står et lignende uttrykk: Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. Synden begynner der.

Her er vi ved den totale synd i vårt liv. Vårt indre liv er så ødelagt at det verken kan eller vil følge Guds vilje. Da er det egentlig ikke underlig at ugudelige mennesker ikke tåler Guds rike. (Det er ikke sikkert at alle opplever det i den samme rekkefølge og intensitet som jeg sier det her. Men i hovedsak er det slik.)

Det er ikke den tilfeldige tanke som dukker opp i sinnet som er synd. Det sier Jak.1, 14f. Men det er ja til tanken. Da er tanken besudlet og fylles av begjær etter å gjøre det tanken vil. Da blir synden unnfanget, sier Jakob. Det er som med Eva i hagen: Hun diskuterte med djevelen, 1. Mos. 3. Til slutt gav hun ham rett – og tok. 

Loven sier: Du skal ikke begjære. Det er galt. Alt i en slik tanke er synd. Det du ikke skal, det er synd. Uten loven ville vi ikke forstått det. Kommentatoren Godet sier: Begjæret er så naturlig for mennesket at vi ikke ville forstått det uten loven, dvs. uten at Gud hadde sagt det. I Rom. 7, 8 står det: Synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. I v. 10 sier han: Jeg døde. Og Rom. 8, 8 slår det fast: De som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag. 

Når lovens krav blir levende i samvittigheten, er det vekkelse i ditt hjerte. Da opplever du gjerne det som salmisten sier: «Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned. Jeg ser min synd…» 

Og da har du mistet troen på deg selv: Du kan ikke bli frelst. Du hindrer Gud og kan ikke hjelpe til. «Hvor skal jeg hen med denne nød?» Hallesby sier om dette: «Gud har gjort sitt under. Synderen har fått en tilstoppet munn og er blitt skyldig for Gud. Nå har han ingen flere unnskyldninger å anføre. Og han har intet å innvende mot det Gud nå sier til ham.»

Dette er den farligste stund i vekkelsen. Spørsmålet er: Hva gjør jeg nå? For det er ikke frelse i selve vekkelsen. Du har tre alternativ:

a) Du kan si Gud farvel og trosse ham. Du skal klare deg selv og behøver ingen Gud. Da er du fortapt.

b) Du kan slå av på kravet og si: Det er altfor alvorlig, Gud har ikke ment det slik. Det må finnes en lettere vei. Vi lever nå i en ny tid. Da blir du en fariseer og en egenrettferdig person. Men du er fremdeles fortapt. Gud vil ikke ha noen egenrettferdige i sin himmel.

c) Eller du kan gi Gud rett i alt og gi opp. Det er ditt eneste håp om frelse. Og da har vi ett spørsmål igjen:

III. Hvorledes skal jeg bli frelst?

Det er hovedspørsmålet og en hovedsak for et menneske. Man kan nok svare på det med ulike ord og forklaringer, men vi må ikke vike fra Guds ord i sak. I Luk. 18 taler Jesus om tolleren i templet. Han var helt forskjellig fra fariseeren. Tolleren hadde bare en bønn: Nåde. Vær meg synder nådig, sa han. For han så at han var ingen ting i møte med Gud. Han var uverdig og dømt. Han diskuterte ikke og forsvarte seg ikke. Han bare ropte om hjelp – som en synder. 

Det ropet er nødvendig for å bli frelst. Da skjer det som teksten sier i v. 21: han får høre: «Nå er Guds rettferdighet åpenbart uten loven.» Det skjedde noe på korset (ved siden av selve forsoningen): Gud åpenbarte frelsen. Han viste den fram på en helt annen måte enn før. Og det kulminerte i ordet: Fullbrakt! Joh. 19, 30. 

Men det skjer også en åpenbarelse ved gjenfødelsen. En fattig synder oppdager og ‘ser’ noe han ikke hadde forstått før: Det er meg det gjelder! Jeg er frelst og fri – ikke på grunn av noe i meg selv. Det er bare Jesus som gjelder i mitt sted. Han døde for meg! Han tok den straff som jeg skulle tatt. Og dermed er jeg fri. Det er frelse uten loven. 

Mine gjerninger og anstrengelser gjelder ikke. Tolleren ble rettferdig ved å kaste seg ned for Gud og erkjenne at han var uverdig. Fr. Wisløff synger slik: «Da fikk jeg kaste min byrde av, da fikk jeg svømme i nådens hav. Takk være blodet.» Ordene er ikke alltid like hos oss. Men saken er slik.

Da kan du faktisk takke for loven og Guds krav. De viste deg din uverdighet. Og så takker du enda mer for nåden. Gud har åpnet himmeldøren for deg. Du er rede til å dø – takk være blodet.

Har du tatt imot det?

---

146) Joh. 20,24-32.

Tomas tvila.

Joh. 20,24-32. 2.e. påske.

Denne gongen talar Jesus om teikn, særleg til Tomas. Ingen av dei tri andre evangelia (synoptikarane) har fortalt om dette. Biskop J. C. Ryle i England (som skreiv dette i 1856) noterer at det kjem i det siste av evangelia som varet skrive for å skåna Tomas og hans nære slekt for at han tvila slik. Det er Guds visdom som ordna det slik. Og det viser og at apostlane var ærlege når dei også kunne skriva om negative sider ved Guds folk.

1. Tomas sine sterke ord.

Vår tekst tek til med nokre sterke utsegn frå ein læresven. Jesus var oppstaden og somme hadde møtt og sett han. Det fortalde dei til Tomas som var ein av dei tolv. Men han hadde ikkje vore saman med dei heile denne tida.

Det er ikkje sikkert at han var verre enn dei andre, for dei hadde ikkje i same stoda som han. Men han talar som ein rasjonalist i denne stunda: Dersom eg ikkje får sjå, vil eg ikkje tru. Han ville ha prov for oppstoda. Det er ein rasjonalistisk tenkjemåte. Dei vil sjå og forstå. Slik er det mange i vår tid også.

Då kan me spørja: Er ei slik «tru» verkeleg ei tru? Bibelen definerer trua som «overtyding om ting ein ikkje ser». Hebr. 11, 1. For trua held seg til det Gud har sagt og lita på det. Det er trua sin essens. Det er ikkje mine kjensler eller mitt vit som avgjer noko av dei åndelege ting. Når eg finn det i Guds ord, har eg fått tillit til det ordet og byggjer på det. Trua seier: Gud har sagt det. Då er det slik.

Me legg og meerke til det uttrykket Tomas nyttar: Då vil eg ikkje tru. På gresk nyttar han ei dobbelnekting, som om han ville seia på norsk: på ingen måte vil eg tru. Bibelen Guds ord har her ei god omsetjing: Hvis jeg ikke får de, … kan jeg slett ikke tro. Omsetjinga frå 2011 er svak her: Det trur eg ikkje før… Prof. Olav Moe er sterk i si fortolking: «vil jeg ingenlunde tro.» Og han strekar under at dette og viser at han på førehand tvilte på at han verkeleg ville få sjå det. Det viser truleg at me kan med rette kalla han ein tvilar. Slik er han representant for mange menneske i dag. Men det ser ut til at han var ein ærleg tvilar i motsetnad til mange nå som ser ut til å vilja tvila. Det er blitt ein moderne livsstil. Og dei er vanskelegare å hjelpa enn Tomas var.

2. Tomas møter Jesus.

Etter ei veke får Tomas oppleva det han ikkje trudde kunne skje. Og det hende og ved eit under. Læresveiane var med rette redde og ottast represaliar frå jødar. Alt hadde vore så uverkeleg i denne tida at me hadde truleg vore lik dei. Nå låste dei dørene i huset og meinte dei var trygge for vitjing av alle slag.

Då stod Jesus der plutseleg. Han berre var der. Nå var Tomas med dei, det var og etter Guds orden. For Jesus hadde omsut for tvilaren. Han ville møta han, og det skulle skje på ein måte som ville overtyda han om at Jesus var noko meir enn andre menneske. Han hadde truleg gløymt alle under og teikn han hadde sett i åra før. Nå såg han det: Jesus opna ikkje ei dør, han berre var der. Det kunne ingen andre.

Og Jesus helsa med fred (sjalom). Det gjorde han ofte. Men nå må det ha dempa uro og tvil hjå denne vesle flokken, og serleg hjå Tomas. Det fylgde noko godt med Jesus og orda han. Så vender han seg til Tomas, og dåp viser han at han visste kva som rørde seg i hjarta hans. Jesus kjende til tvilen utan at nokon han sagt det. Kanskje det og gjorde Tomas forundra.

Tomas hadde sagt at han måtte få sjå naglegapa og stikka fingeren i sida der spydet hadde gått inn og leggja handa i sida hans. Han vart nok også forundra då han høyrde det Jesus sa. Det var jo svaret på tvilen hans: Rett fingeren din hit, og sjå hendene mine. Rett handa di hit og legg henne i sida mi. Det var ikkje reprimande eller korreks, men hjelp til ein tvilar. Jesus kom han i møte, som om han tenkte: Treng du sjå dette for å tru på meg, skal du få sjå det.

Det må ha vore ei underleg stund for Tomas. Tenk han visste kva eg tenkte og sa. Då han nå såg det, vart det sterkt: tenk, det er Jesus. Han må vera oppstaden. Det var sant likevel det dei andre sa. Dei hadde sett han før. Men så talar Jesus:

3. Jesu tale.

Først kjem dette: Ver ikkje vantruen, men truande. Han sa det nok ikkje hardt og skræmande. Det var ikkje Jesu metode. Tomas vart truleg skamfull. Me plar bli det i slike situasjonar. Han visste at han hadde vore full av vantru. Men nå var trua der. han kunnelikevel tru på ein slik Frelsar. Det viser svaret hans: Min herre og min Gud. Jesus var blitt personleg for han, ein som han nå kunne byggja livet sitt på. Det er slik me og opplever møtet med Jesus.

Meisteren har endå eit ord til Tomas, v. 29. Det var synet som gjorde at Tomas trudde. Han fekk eit prov som gjorde at han måtte tru. Då var det ingen veg utanom. Og Jesus avviste ikkje denne trua. Dei to hadde fått kontakt med kvarandre: Den eine som Gud og herre, og den andre som ein truande.

Men då sa Jesus noko som måtte svi i sinnet: «Sæle er dei som ikkje ser og endå trur.» Det gjeld ikkje berre Tomas. Dei andre læresveinane trudde også først då dei såg han – eit unnatak kan vera Johannes. Jesus talar nå generelt om trua sitt inste vesen og slik det alltid må vera.

Med det peikar han og framover mot tida etter himmelfarten som prof. S. Odland peikar på. Då er han ikkje lenger synleg i verda, og me må alle tru utan å sjå han synleg.

Likevel er synet ei hjelp for trua. For Johannes skriv nå om at det var mange andre under og teikn som Jesus gjorde. Men desse var skrivne for at folk skulle tru og slik ha æveleg liv. Det skriftlege vitnemålet om Jesus er slik ein representant for Jesus. For Skrifta viser kven han var og kva han sa. Og det er nok for oss til å tru.

---

145) Mat. 26, 36-45.

Mat. 26, 36-45. 1. faste.

Denne dagen skal vi samles om Jesu bønn i Getsemane. Ordet betyr oljepresse. Der kjempet han en ufattelig kamp. Det kan se ut som om han kjempet både med seg selv, med Gud og med djevelen. I forkant hadde han også en kamp med disiplene som sovnet og ikke ser ut til å fatte alvoret i denne stunda. Derfor er det stor dramatikk i Getsemane denne gangen. I dag ligger hagen der så fredelig og nærmest innbydende for turister og andre. Derfor må vi sette oss tilbake i tid og tenke oss inn i Jesu situasjon og det han opplevde.

Jesus hadde med seg de tolv disiplene, og han bad om at de ni skulle stanse ved inngangen mens han gikk lenger inn i hagen for må be, v. 36. Han tok med seg tre av de tolv, Peter og de to Sebedeus-sønnene. Det var Jakob og Johannes. De var vitner til Jesus kamp og bønn og må ha fortalt det videre til disiplene, slik at f. eks. Matteus kunne skrive det her.

1. Bedrøvet.

Da Jesus var kommet et stykke inn i hagen, stanset han og ba de tre om å være der og våke. Selv gikk han lenger inn for å tale med sin far. Men til de tre sa han: Min sjel er bedrøvet inntil døden, v. 38. Sorgfull og tung om hjertet gikk han videre. Det var dine og mine synder han bar og all den elendighet som finnes i verden. Han begynte virkelig å kjenne at byrden var stor. Det er umulig for oss mennesker å forstå hva han led og tenkte i denne stund. For det er en guddommelig smerte han har, og den kan ikke vi sette oss inn i.

Likevel kan vi også oppleve noe av en slik bedrøvelse. Det kan være ulike grunner til det, både rent jordiske og menneskelige som alle mennesker kan få, og åndelige ting som holder på å ta motet fra oss. Vi kan bli bedrøvet ved sykdom og død, fattigdom og strid i familie og nabolag. Men vi kan også bli det når vi ser på våre egne fall og synder. Fortida er nok skjult under Jesus blod for en kristen, men ikke minnet om dem. Og vi ser også at vi faller i synder og gjøre noe som vi angrer på i etterkant. Det bedrøver oss. Og vi ser på andre mennesker – de kan være snille og gode, men er uten liv i Gud. Da må også vi si: Min sjel er bedrøvet.

2. Er det mulig.

Kampen var så stor at spørsmålet brøt fram i Jesus som menneske: Er det mulig å slippe dette? Finnes det ikke en annen vei? Som Gudesønn visste Jesus at det var bare lidelsen og døden som kunne gi frelse for verden. Men som menneske hadde han de samme begrensninger som alle andre. Hans legeme var redd lidelsen og spurte etter en annen vei. Det kan synes underlig for oss nå, men det viser at han var et virkelig menneske og ikke bare lignet oss i det ytre.

Også vi spør ofte etter en lettere vei, både som kristen og i menneskelivet. En kristen vil noen ganger møte motstand også i vårt land. I mange land har det vært regulær forfølgelse der kristne måtte lide martyrdøden. Mon ikke de også har spurt den Allmektige Gud om å få slippe kampen. Det ligger i vår natur å finne en annen og lettere vei der vi kan gå utenom farene og motgangen. Vi er på den måten typiske som Peer Gynt som stadig gikk utenom. Han unngikk vanskene og alvoret og tok heller ikke et oppgjør med seg selv. Han lyttet til Bøygen som alltid sa: Gå utenom!

For en kristen er det ikke vei utenom korset og å følge etter Jesus på hans veier. Det er den smale vei som fører til målet.

3. Ikke som jeg vil.

Det er seieren i Jesu menneskehjerte. Det var ingen vei utenom kors og død. Det visste han også før. Og nå var seieren vunnet for alltid. Et menneske vil som regel aldri gjøre Guds vilje, fordi det er bundet til verden og synden. Jesus hadde ikke nettopp det, men ellers var han et fullverdig og helt menneske. Og det vegrer seg for lidelse.

Og nå kunne si det frem, så å si offentlig ettersom dette ble kjent og nedskrevet i Bibelen. For hele livet var hans vilje ett med Faderens og underlagt ham i alle ting. Det er en voldsom utfordring for oss kristne. For vi har også en vilje, og den stemmer ikke med Guds plan og tanke. Vi vil oftest gå våre egne veier som er preget av syndens makt i verden. Også for en kristen kan det koste å si: Skje din vilje, som det står i Fadervår.

Jesus legger til: Bare som du vil, v. 39. Her er ett av de steder som viser hvor unik Jesus var også som menneske. Han gjorde ikke Guds vilje bare når det stemte med han egen tanke. Han gjorde den ikke bare når den var lett og behagelig. Han sa: Bare som du vil! Noe annet eksisterte ikke i hans liv. Det var Guds frelsesplan som skulle fullbyrdes.

4. Søvn.

Etter den første bønnen, går Jesus tilbake til de tre disiplene. Det var nattetid og dermed ganske naturlig at de var trette og sovnet. Mark. 14, 37 sier at bønnen hadde vart i èn time. Når vi sover, merker vi ingen ting av det som skjer omkring oss. Heller ikke betyr tiden noe. Vi er inne i en egen uvirkelig drømmeverden. Og det er en behagelig situasjon.

Tenker vi nå på vårt eget gudsliv, er søvnen livsfarlig. Vi skjønner ikke selv at vi er i fare, og at søvnen medfører vår egen åndelige død. Ingen tar til seg næring i søvne. Det er faktisk slik at ingen ting betyr noe for oss. Når Jesus en gang sa at alle jomfruene sovnet inn, Mat. 25, viste han tydelig at de ikke selv forstod hvilken fare de var i. De fem hadde ikke lagt merke til eller sørget for oljeforsyning nok. Jesus legger et veldig alvor inn over Guds menighet når han sier at så mange ikke var rede til å møte ham, selv om de ønsket det.

Aktivitet og mye arbeid er ikke tegn på en våken menighet. For søvnen ligger på innsiden, i vårt åndelige liv som ikke er knyttet til ytre virksomhet. Gudslivet er troens liv i full avhengighet av vår Frelser. En åndelig sovende kristen kan godt gjøre mye for Gud ytre sett. Og da vil han bygge sitt gudsforhold på det han gjør. Han regner med Gud, men bare som medhjelper. I en slik situasjon trenger et menneske virkelig hjelp:

5. Våk og be.

Jesu råd til disiplene og alle kristne ligger her. Bønnen er ikke her en bønn om å bli en bedre kristen, men å bli en rett og sann kristen og å bli bevart der. Disiplene skulle bevares i en rett avhengighet av Jesus både i påsken som nå nærmet seg, og senere i livet.

Derfor må de både våke og be. Vi har hjelpemidler til å våke. Arbeid og aktivitet kan hjelpe oss her. Den er ikke erstatning for troen, men en hjelp til våkenhet. Bruk av Guds ord er også viktig, og samtale med andre troende om troslivet. Og bønnen er naturlig også her. Den er jo samtale med vår Gud og Frelser. Pontoppidan sier om det: Bønnen er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte.

Slik ser vi at bønnen griper inn i hele tankegangen i vår tekst: Den er hjelp når vi er bedrøvet og gir svar på vi spør om det er mulig. Bønnen hjelper oss også til å fornekte oss selv og si ja til Guds vilje og å være våken. I bønnen er vi jo nær vår Frelser og Gud, og han våker alltid over oss. I bønnen kan vi da takke for at han vi være oss nær og gi oss det vi behøver.